Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

lørdag, desember 30, 2006

Damer. Blogg. Øl.

Mihoe kommer også.

Og her kan du se hvor vellykket det var sist.

For flere detaljer, se posten under.

fredag, desember 29, 2006

Bare dameblogger? Eller feministblogger? Eller hva?

Bare damer inviterte Tiram til å komme på bloggtreff og drikke øl i oktober. Lindkvist likte dette så godt at hun ønsket et nytt bloggtreff. Tiram oppfordret Lindkvist til å bare ta initiativet selv og det gjøres herved.

Tid er som røpet tidligere fredag 12. januar Og vi sier klokka 20.

Sted er Asylet på Grønland, (adresse: Grønland 28).

Det Lindkvist finner litt vanskelig er å uten videre bare invitere damer. Da vil hun jo kjønne invitasjonen og Lindkvist er jo mot kjønnsdeling sånn rent generelt. Det er kjønnsdiskriminerende og ekskluderende. Ikke at det ikke finnes gode grunner for å være bare kvinner (evt menn), de grunnene kan nok finnes, iallfall så lenge vi lever i et kjønnsdelt samfunn. Vi kjønnes fra vi døpes og får kjønnede navn samt at de aller fleste av oss velger partnere ut fra kjønn (uansett hvilket kjønn vi velger).

Lindkvist ville finne det mindre problematisk å invitere til feministbloggtreff enn til damebloggtreff. For da ligger det i invitasjonens essens at man har noe til felles, et felles utganspunkt som er mer interessant enn at man er født med innovertiss. Alle damebloggene som var tilstede på forrige bloggtreff tror jeg vil være komfortabel med å bli kalt feminist. Og om det eskluderer noen andre dameblogger så dem om det. Dessuten kan også menn være feminister.

Et annet forslag eller kompromiss er å invitere damer av alle kjønn. Eventuelt menn med sminke eller i skjørt. Under alle tilfeller bør jo Erik fra Balkongen bli invitert ettersom han har eraring med å å være kvinne.

Eventuelt kan jeg gjøre som Tiram, si rett ut at jeg diskriminerer og bare invitere damebloggere. Det er jo dem jeg har lyst til å treffe igjen. Det er stortsett dameblogger jeg leser. (At jeg leser dameblogger har ingenting med kjønn å gjøre, jeg velger blogger kun utfra kvalitet. Det finnes helt sikkert menn som også kan blogge og jeg har ikke tenkt å foreslå at menn bør finne noe annet å gjøre, som å sminke seg, danse ballett eller skrive romaner. Noe visstnok mange synes er en ypperlig ting for menn å gjøre.)

Det er dette som er feminismens paradoks: ønsket om å gjøre kjønn uten betydning får en til å påpeke kjønn i alle sammenhenger.

Hvem som er invitert?
Ja, det er vel damer som blogger det da. Hvis du føler deg diskriminert og ekskludert så finn fram din indre dame, slipp henne ut og kom og møt oss på Asylet fredag 12. januar klokka 20. Og legg gjerne igjen kommentar om du kan komme eller ikke.

La kjønnet hvile


Det finnes ingen kjønnsnøytrale områder. Ennå.

[kjønn] Denne boka slår det fast igjen og igjen: du unnslipper ikke kategorien kjønn, det finnes ikke kjønnsnøytrale områder. Kjønnsforskning er også den første tverrfaglige læreboka i norsk kjønnsforskning og fyller dermed et tomrom. Les denne boka, den vil bli stående som et viktig dokument.
Redaktørene bak er Jørgen Lorentzen og Wenche Mühleisen. De er begge tilknyttet Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, og de ønsker å «[undersøke] hvordan forestillinger og begreper om kjønnsforskjeller er blitt produsert i samfunn og kultur.» Alt vi gjør, alle de relasjonene vi inngår i, blir påvirket av vårt kjønn. Eller mer presist: det knyttes forventninger til kjønnet slik at alle forholder seg ulikt til ulike kjønn.
I innledningen heter det også at boka består av kritisk kjønnsforskning. Det vil si kjønnsforskning som har et kritisk blikk på kjønnsforskjeller og som tror at kunnskap kan bidra til forandring.

Hva er kjønn?
Men først; en kort avklaring. Hva er kjønn? Innenfor kjønnsforskningen er det relativ enighet om at de fleste iscenesettelser av kjønn, de fleste måter å gjøre kjønn på, er kulturelt betinget. Det er ikke dermed sagt at det er lett å bryte med dem. Forfatterne henviser til Judith Butler som i boka Bodies that matter sier «at kjønn som performativitet må betraktes som en historisk og kulturelt skapt maktstruktur og dermed ikke er noen garderobe individet fritt kan gå inn og ut av». Fra man blir født (det første nybakte foreldre blir spurt om er: «ble det gutt eller jente?») starter formingen av kjønnet – og ikke minst – forventninger til deg som kjønnet vesen.
Kjønnsforskning er urovekkende lesning: på område etter område slår den fast at kvinner konsekvent og systematisk kommer dårligere ut enn menn. Det gjelder i familien, på arbeidsplassen, i politikken og helsemessig, for å nevne noe. Det finnes ikke ett område vi er likestilt på.
Hvorfor tror likevel så mange at vi er likestilte? Kanskje fordi historien kun kan vise til verre vilkår for kvinner. Tiltross for at det fortsatt står dårlig til, befinner vi oss i en historisk tid og på et geografisk sted hvor kvinners livsbetingelser, rettigheter og muligheter er bedre enn noensinne. Derfor finnes en reell likestilling bare i utopien, eventuelt i framtiden, og kvinner slår seg til ro med 30 prosent av makten fordi det er langt bedre enn 10 prosent. Skandinavia anno 2006 er det beste som har skjedd kvinner. Vi får bare håpe at det om hundre år er enda bedre. For det er mye som gjenstår.

Kvinner gir – menn får
Et eksempel på et område der kvinner kommer dårligere ut enn menn er det heterofile parforholdet. Boka refererer til en undersøkelse blant «unge, moderne og likestilte» svenske par uten barn som viser at selv i disse forholdene underordner kvinnen seg mannen. Det skyldes at dette er samfunnets norm for forholdet mellom kvinner og menn. Kvinnen skal være psykologisk «avhengig» og denne normen reproduseres selv i «moderne» parforhold. Dette gjør at kvinner gir mer kjærlighet, omsorg og energi enn menn. Mannen får derimot mer menneskelige ressurser, noe som gir ham større overskudd til å øve samfunnsmessig innflytelse.

Et nyansert bilde
Kjønnsforskning er ei nyansert bok. Den skisserer ofte opp diskusjoner der kjønnsforskere står mot hverandre. Den presenterer ulike syn, før den eventuelt foreslår en løsning eller en konklusjon. Boka presenterer også forskning på menn og maskuliniteter samt homo- og queerforskning. Et kjønnsstereotypt samfunn er også et heteronormativt samfunn. Sterke kjønnsstereotypier forutsetter heterofilitet. Derfor vil ingen som ikke er heterofile passe inn i de tradisjonelle kjønnsrollene. Slik kjønnsforskningen ønsker å bryte ned dikotomien mann-kvinne ønsker queerforskningen å bryte ned hetero-homo kategoriseringen.
Noe som mangler i boka er en grundigere diskusjon av kjønn og etnisitet. Det korte kapittelet som er viet emnet handler i hovedsak om menn fra etniske minoriteter. I Norge, som i alle land, er det ikke uproblematisk å integrere mennesker fra andre kulturer. Akademia og venstresida i Norge er så redd for rasismestempelet at de gang på gang ofrer likestilling og kvinners rettigheter i en servil kulturrelativisme der man nærmest ønsker å integrere totalitære og patriarkalske holdninger. Når integrering diskuteres ser man gjerne bort fra likestilling. De få som tør stille krav til etniske minoriteter bosatt i Norge, og som ønsker en endring i mer likestilt retning, eksempelvis Shabana Rehman, mottar endatil drapstrusler. Jeg savner at kjønnsforskere kommer på banen for å belyse dette betente og vankelige temaet.

Kjønnsnøytralisering som mål
Boka avslutter håpefullt med et visjonært ønske om at kjønnet skal få hvile. Her snur forfatterne kjønnsforskningens spørsmål på hodet. I stedet for å undersøke hvordan kjønn spiller en rolle, spør de hvordan kjønn utspiller sin rolle. Dette er et ønske som forener en rekke ulike teoretiske og feministiske retninger. Det er stor enighet om «at hierarkiske og dikotome kjønnsforhold bør opphøre ettersom effekten av denne kjønnskonstruksjonen er årsaken til urettferdighet, diskriminering og begrensninger».
I avslutningskapitelet viser Lorentzen og Mühleisen hvordan det skjer en gradvis, dog noe ambivalent, sosial kjønnsnøytralisering på en rekke områder, samtidig som vi iscenesetter kjønn (kjønnspill) på en ny selvbevisst og kanskje distanserende måte ved bruk av virkemidler som ironi og overdrivelse.
Det finnes fortsatt mennesker som lukker øyne og ører for kjønnsforskning, som ikke tror på statistikk, og som mener Norge (om ikke verden) er likestilt. De vil antagelig ikke lese Kjønnsforskning. Men møter du slike mennesker vil du ha en god del flere argumenter om du selv har lest boka.

JØRGEN LORENTZEN OG WENCHE MÜHLEISEN (RED.)
Kjønnsforskning – en grunnbok
Universitetsforlaget 2006
316 sider


Anmeldt av: Ellisiv Lindkvist
(anmeldelsen stod på trykk i Ny Tid nr 22, 9.-15. juni 2006)

fredag, desember 22, 2006

Ønskeliste (jul)

I anledning jula skal jeg lansere min egen ønskeliste. Tidligere sendte jeg den bare til familien, men siden familien nå truer med å ikke komme til jul, eller ikke rekke å kjøpe julegaver eller å ikke ønske å gi julegaver fordi man er mot økt forbruk, materialisme og bla-bla, så vanker det neppe så mye fra den kanten. Skjønt jeg mistenker dem for å ikke egentlig mene dette og dukke opp med gaver likevel. Dog ønsker jeg ikke å provosere dem ved å sende en ønskeliste, istedet legger jeg den ut her hvor den ikke virker like påtrengende.

Jeg postet også en ønskeliste i anledning min egen bursdag i mai som meget fersk blogger. I ettertid virker jo denne ønskelista rørende naiv, nå er jeg etter godt og vel et halvt år som blogger langt klokere og erfaren.

Ønskeliste for Lindkvist (for jul og langt inn i 2007) - offisiell versjon:

- Knivsliper

- At Fjordfitte skal holde løftet sitt og knuse den kuksure myten kvinne er kvinne verst.

- Stor ti-liters kasserolle, så jeg kan ha fest med suppe til mange.

- At lotten skal begynne å blogge igjen.

- Fruits (japansk motebok)

- At jeg skal lære meg å sortere bloggpostene i kategorier så det blir noe slags orden på denne bloggen.

- Egne visittkort så jeg slipper å dra fram papir og penn hver gang jeg skal formidle en e-post adresse.

- At jeg får lært meg hvordan jeg kan telle hvor mange som leser bloggen min uten å måtte plante en teller på sida.

- P-piller for menn (hvor blir de av?)

- Ny PC

- Nytt bloggtreff. Ja, det blir 12. januar.

tirsdag, desember 19, 2006

Julestria


Heldigvis ble Lindkvist slått ut av Tordenbloggen slik at hun kan konsentrere seg om litt andre ting. Nå er det snart jul og grisen må slaktes. Lindkvist skal selvfølgelig også bake sju slag til jul. Samt vaske innsiden av absolutt alle skuffer og skap. Og ellers alt som single og urbane bypiker prioriterer rett før jul.

mandag, desember 18, 2006

Nysingel



Menn kommer og menn går. Og plutselig står man der i sin beste alder, på sitt klokeste og vakreste uten noen å dele disse godene med. Det er trist og man er atter en del av en stigmatisert gruppe. Til tross for at statistikken sier at 50 % er single i Oslo – eller er det de som bor alene? – synes jeg mange rundt meg er par. Det er en ulempe med par når man selv er singel. Ikke minst når parene reproduserer seg og blir par med barn (pmb). Pmb har helt andre behov, interesser og ikke minst tidsprioritering enn oss single.

Det har blitt påstått at det å være singel er trendy. Dette er en heller tvilsom påstand. Det er riktignok vanligere enn før, og derav mer akseptert enn tidligere. Men trendy? De såkalte trendy damene som er single, i amerikanske filmer og tv-serier, er stort sett på jakt etter Mannen. Dette bidrar til å opprettholde forestillingen om at kvinner trenger en mann, samt dyrkingen av kjernefamilien, tosomheten og heteronormativiteten.

Jeg opplever som singel/ugift og barnløs å bli fortalt direkte og indirekte at all lykke i livet knyttes til barn og partner og at et liv uten barn og partner er meningsløst. Kulturen vår legger opp til at det er familie som er det viktigste i livet. Det er et ønske fra høyeste politiske hold i Norge at kvinner skal føde (mange) barn. En ny trend blant en del menn som prioriterte karrierebygging under hele småbarnsperioden er å nå stå fram og si at det angrer de på. Så kan de, takket være karrierebyggingen, starte barnekull nr to med en 15 år yngre kone og si at nå skal de prioritere familien.

Redaksjonen ønsker seg navlebeskuende baksidepetiter og jeg følger gjerne opp med en liten klagesang over min egen singeltistand. Når det er sagt synes jeg også jeg er modig. Fordi dette er en dobbel situasjon. Jeg ønsker ikke å være alene. Iallfall ikke på sikt. Jeg vil ha noen å dele livet med. Samtidig som jeg er kritisk til at lykken (for en kvinne) fortsatt i så sterk grad knyttes til om hun har en mann eller ikke. Ved å si at jeg er singel og at jeg savner noen gjør jeg meg selv sårbar, stiller meg lagelig til for hugg.

Som singel fyller man opp med (single) venner og finner en annen mening i tilværelsen enn mann og barn. Man dyrker jobb, interesser, hobbyer og kultur. Man er privilegert som kan delta i kulturlivet, drikke med venner og danse hele natta uten at noen blir sur. Man forsøker å heve seg over å være en stigmatisert gruppe og isteden nyte friheten man har. Samt smile over det faktum at enhver man treffer kan være en potensiell partner. Betrakt dette som en kontaktannonse.


Ellisiv Lindkvist
skribent og dramatiker
ellisivl@online.no

(Baksida av Klassekampen onsdag 13. desember)

lørdag, desember 16, 2006

Kjærlighet på pinne

Du står på trappa utenfor kjøpesenteret med flere bæreposer i den ene hånda og en kjærlighet på pinne i den andre, delt ut av nissen på senteret, som du kjenner; er det ikke helvetes varmt der inne, forsøkte du å hviske til ham uten å ødelegge for mye av barnas julestemning, hviskingen hørtes ut som hvesing, som om du var sint på nissen. Jo, sa han og ga deg en kjærlighet. Ei klubbe, det kalte dere dem der du vokste opp. Et bedre navn, det ser ut som ei klubbe og har ingenting med kjærlighet å gjøre. Du står på trappa og har alle disse posene som du forsøker å holde med bare ei hånd på grunn av klubba i den andre. Alle julegavene; skjorte og slips til far, miksmaster til mor, skulderveske til søster og espressokanne til bror. Også mansjettknapper til nissen da. Men det er matvarene som tynger, som tynger hånda slik at du setter dem ned på den glatte trappa ei kort stund, stapper klubba i kjeften, fordeler posene i hver sin hånd og går ned trappa. Føler deg sårbar, som når du går barbeint om sommeren, tenker at hvis du faller nå, kan du ikke ta deg for, og med klubba i kjeften kan et lett fall volde stor skade. Du husker han som glemte en q-tips i øret og slik ødela hele trommehinna med sin egen arm. Noe lignende kan fort skje med klubba, den er ikke engang særlig god, altfor søt, du er framme ved bilen, setter fra deg posene for å fiske opp bilnøklene, tar ut klubba, kaster den på parkeringsplassen, lemper inn posene, tenker: så var det gjort. Skjønt du vet at du har noen venninner igjen, dere utveksler alltid disse gavene, selv om du har antydet at dere skal holde opp, de insisterer på å fortsette, sier de elsker jula, elsker å gi gaver. Du kjøper pliktskyldigst et eller annet, det virker ikke som det faller i smak og du setter sjelden pris på det du får, men det sier du ikke, du smiler, takker. Nå starter du bilen irritert fordi du burde kjøpt noe til dem og vært ferdig med det, men du orker ikke gå tilbake nå, orker ikke tanken på kjøpesenter før jul, og du tenker et øyeblikk med ømhet på ham som er der inne i nissedrakta.

torsdag, desember 14, 2006

Dagens kamp

Mens Tordenbloggen har hatt hviledag i dag, har Lindkvist vært og spilt innebandykamp. Lindkvist kan nemlig mer enn å vakle rundt på høye hæler, menge seg med kultureliten, skrive petiter på baksida av Klassekampen, gå på teater og ikke minst skryte av seg selv, hun kan nemlig også spille innebandy. Nå skal det sies at sluttresultatet ikke akkurat gikk i vår favør, men Lindkvist scorte ihvertfall et mål.

Og som man sier: uhell i innebandy, hell i bloggcup.

Rolig nå, Lindkvist

Den forrige posten var kanskje ikke så informativ, var den vel Lindkvist? La oss roe oss litt ned nå og gi noen opplysninger. For eksempel kan det være noen som lurer på hvorfor de skal stemme på deg. Da kan de lese denne posten der Lindkvist anbefaler andre poster.

Konkret er det altså fire kamper i morra - fire åttendedelsfinaler. Lindkvist skal møte Beates rasteplass.

Også Lindkvists egen favoritt nemlig Fjordfitte er i kamp i morra. Har du mer enn 11.32 års utdannelse vil du antagelig forstå hva hun skriver og da bør du definitivt stemme på henne!

Kampene starter i morra ca kl 9-10 og du går hit for å stemme.

Hva nå Lindkvist?

Oppriktig talt trodde jeg ICs sammensurium skulle danke meg ut slik hun gjorde med denne mannen, sant å si tenkte jeg det var moro så lenge det varte og jeg ville være i godt selskap med både Vampus og Mihoe og dessuten bare det å bli blant de 32 beste var ikke så verst. Tenkte jeg. Men jeg våknet altså opp til nok en seier og åttendedels-finale i morra. Ikke at jeg klager. Tvert i mot er jeg sjeleglad og takker hver og en som stemte på meg. Men siden jeg har - til en viss grad - anstrengt meg og drevet aktiv valgkamp kan jeg jo ikke stoppe nå. Det finnes riktignok noen som bare sitter stille på sidenlinja og bivåner det hele. Men Lindkvist har valgt en annen linje. Hun har påvirket folk hun kjenner, hun har ringt og mast, hun har tryglet på sine knær, hun har blogget uhemmet og sagt rett ut: stem på meg, stem på meg, jeg er toppen! Hun har til og med gått til det nedrige skritt å stemme på seg selv, noe som har fått enkelte til å se rødt. De har rett og slett bedt folk om å slutte å stemme på seg selv.

Til det må jeg nesten bare si: HA HA HA HA HA. Nå skal jeg i hvert fall stemme på meg selv. Jeg skal alltid stemme på meg selv. Jeg skal rope høyt at jeg er best. Og hvis noen kritiserer meg skal jeg si: Det er så typisk Norge altså, så typisk Janteloven. Er det ikke lov å synes seg selv er best nå liksom? Er det ikke lov å stemme på seg selv? Hva blir det neste? Skal man ikke kunne si at man er flink heller? Eller pen?

Jeg sier, Hjorthen du har helt rett: Jeg er smellvakker. Jeg er best, jeg stemmer på meg selv, jeg eier ikke skam. Ha ha ha ha ha. Og ingenting er som en ekte bloggpost-latter. Det tror jeg virkelig forlenger livet.

tirsdag, desember 12, 2006

Stem på meg! Stem på meg!

Tordenbloggen går sin gang. Jeg vant første runde etter en viss mobilisering. Jeg vant andre runde, mens jeg var rimelig intetanende i Korpilombolo i Sverige. Nå er det tredje runde. Det er altså åtte nye kamper i morra, onsdag (fra ca kl 09 og 24 timer fram), blogg mot blogg, kvinne mot kvinne. Stem på meg. Jeg er en mann. Jeg er en blogg. Jeg er objektiv. Jeg snakker sant. Stem på meg. Legg gjerne igjen kommentar, teller visstnok noe mer enn å bare trykke i pollen. Gå hit og stem.

Jentefest

- Hei, det er meg, jeg tenkte jeg skulle invitere deg på jentefest på lørdag.
- Ja, men jeg er jo ikke jente.
- Er du ikke jente?
- Nei.
- Det har du ikke sagt noe om.
- Nei, men jeg heter Knut.
- Og det er liksom et guttenavn det.
- Ja, det er liksom det.
- Hvordan skulle jeg kunne vite det.
- De fleste ser det på meg.
- Er du klar over at du har blitt med meg hjem midt på natta etter julebordet. Hva må ikke folk tro?
- De trodde vel vi hadde sex.
- Nettopp! Og det hadde vi ikke.
- Nei, men gjør det noe da?
- Jeg visste ikke at jeg kunne ha sex med deg.
- Ville du det da?
- Hadde jeg visst at du var gutt kunne jeg blitt forelska i deg.
- Ja, men det skjedde ikke noe.
- Nei, med det vet ikke folk.
- Du får sette opp en plakat på jobb: Knut og jeg har ikke hatt sex sammen.
- Tenk å ta en mann med seg hjem midt på natta når man er enslig jente.
- Men jeg er gift og har barn.
- Det gjør ikke saken bedre. Tvert imot!
- Men…
- Hadde jeg bare ant at du var gutt.
- Du visste at jeg var far.
- Som om ikke kvinner kan være far. Skal du også komme ut av skapet som misogyn? Jeg har alltid sett på deg som feminist.
- Det er jeg forsåvidt også.
- Klart kvinner kan være far, tror du alle kvinner har lyst til å være mor kanskje? Morsrollen er langt mer problematisk enn farsrollen. Dagens foreldre velger selv om de vil være mor eller far. Det er ganske gammeldags å la det biologiske kjønnet bestemme det.
- Ja, men da burde man velge kjønn også.
- Flott. Da kan du komme på jentefesten.
- Men jeg vet ikke om jeg vil.
- Komme på festen?
- Nei, være kvinne.
- Hvorfor ikke?
- Jeg er vant til å være mann.
- Så rart, siden jeg ikke merket det.
- Kanskje du er lesbisk.
- Nei, da hadde det ikke gjort noe om du ble med meg hjem. En gift mann og en lesbisk kvinne. Det hadde vært trygt det.
- Det blir sikkert en hyggelig fest, men jeg tror jeg vil være mann.
- Hvorfor det.
- Nei, du vet, vi menn, vi står og tisser.
- Er det så gøy da?
-Nei, gøy er det ikke. Men vi er litt stolte av det.
- Hvorfor det?
- Fordi det er praktisk og enkelt og ...
- Så det er det beste med å være mann?
- Nei, det er masse andre ting, vi er mer nøytral, vi kan være særere, vi får lettere lederstillinger, vi tjener mer, vi gjør mindre husarbeid, vi får lettere orgasme, det er endel plusser her.
- Men dere dør tidligere.
- Jaa, men det er jo statistikk.
- Dere tar selvmord oftere.
- Jaa, men dø skal man uansett.
- Og på badestranda kan alle se det hvis dere blir kåte.
- Det var et godt argument, det har jeg ikke tenkt på.
- Og så er det vi som føder barn.
- Nå er det du som er konservativ. Dagens foreldre bestemmer selv hvem som skal bære fram barnet. Linda fødte vårt første og jeg fødte det andre.
- Er det rart jeg tar deg for jente?
- Hvem er det som kommer på festen din?
- Det er Kalle, Kristen, Robert, Anders og Einar.

lørdag, desember 09, 2006

Bloggoman

Jeg merker det nå. At jeg tenker ganske mye på blogging. Ikke minst når jeg ligger våken om nettene. Og det gjør jeg jo rett som det er. Det har jeg alltid gjort og hva jeg tenkte på før jeg fikk meg blogg vet jeg ikke. Nå tenker jeg bare på hva jeg skal skrive om på bloggen min. Jeg skriver post etter post inne i hodet. Jeg har lyst til å blogge, lese blogger og poste kommentarer hele tiden.

Jeg begynner å anse en del andre bloggere som personer jeg har en relasjon til og jeg blir urolig om jeg ikke får sjekket hvordan det går med dem, altså hva har de skrevet om i det siste. Bloggosfæren - eller skal vi si bloggerbyen – det høres mindre stort ut og mer, he-he, hjemmekoselig, begynner jeg å betrakte som et sted jeg tilhører og glemmer nesten at ”hvem som helst” kan lese hva jeg skriver. Jeg skriver jo bare for de kjente og kjære. Dette er antakelig et faresignal som kan føre til at man glemmer seg og plutselig kan bli påtrengende personlig. Og det vil vi jo ikke. Skjønt mange der ute er rause og personlige og blir elsket nettopp for det.

Jeg kan ikke blogge hele tiden. Strenge – og kanskje noe utilitaristiske – Lindkvist sier at nå må du gjøre noe annet. Nå må du skrive spalten din til Klassekampen eller andre mer lønnsomme ting. Det er vel nesten alltid slik at har man noe man MÅ gjøre så ønsker man ofte å gjøre noe annet. Dette er, går jeg ut fra, elementær psykologi. Slik mange sier at de alltid vasker huset når de har eksamen. Selv fikk jeg aldri lyst til å vaske huset selv om jeg hadde eksamen. Men blogge når jeg har en deadline derimot. Jeg lurer på om jeg ville hatt lyst å gjøre noe annet enn å blogge om jobben min var å blogge.

Det hadde jeg helt sikkert. Kanskje kan man tenke seg en gang i nær framtid at vi får super-bloggere som blogger så godt at noen betaler dem for å blogge. Og så danner de Blogger-foreningen (jfr Forfatterforeningen), der du må ha blogget med høy kvalitet i minst to år før du kan søke om medlemskap. Da vil du bli vurdert av blogger-rådet og får kanskje innpass. Videre er det en rekke Kritiker-blogger som anmelder disse bloggene, de danner Kritikerblogg-laget, hvor du kan bli medlem om du har anmeldt fem andre blogger i løpet av de siste tolv månedene. Kritikerblogg-laget og Bloggerforeningen arrangerer årsmøter og andre møter. Etter hvert danner de i samarbeid Norsk Blogg-festival hvor man diskuterer blogging under forskjellig tema hvert år.

Etter hvert som bloggere møter hverandre får vi også en del blogger-forelskelser som fører til en del blogger-par som igjen fører til blogger-ekteskap, blogger-babyer og etter hvert blogger-skilsmisser. Høres det ikke oppløftende ut?

Mens vi venter på disse hendelsene kan vi jo møtes i januar og drikke øl igjen, iallfall vi som bor eller befinner oss i Oslo. Fredag 12. januar (eventuelt fredag 19. januar) vil bli valgt. Vi vil finne et egnet sted hvor halvliteren gjerne koster mindre enn 65 kroner og kanskje vil vi denne gangen invitere damer av alle kjønn. Bare de blogger da. Mer informasjon vil komme.

tirsdag, desember 05, 2006

Nattfestival

Lindkvist er på vei til Nord-Sverige for å være med på Nattfestivalen. Hun har bare litt reisefeber, er bare litt bekymret for de nye håndbagasjereglene og kun en ørliten smule engstelig for å komme i andre runde i Tordenbloggen mens hun er borte og dermed kanskje ikke få reklamert, engasjert og stemt. Derfor skal hun anbefale noen poster fra tidligere på Lindkvists logg for eventuelle nye lesere: deitene synes hun selv at er veldig morsomme (og selvskryt skal man jo høre på) selv om hun ikke har fått så mange kommentarer på dem. Flere kommentarer fikk hun derimot på Høye hæler. Hun har også fått ros fra noen av hennes favorittbloggere for prosateksten Menn har sagt til meg.

Og Lindkvist blir ikke borte så lenge. Så det kommer snart nye poster.

mandag, desember 04, 2006

Lindkvist leser


Nytt nummer av Fett er på vei. Det er lansering i morgen tirsdag 5. desember kl 18.00 på Sound of mu. Temaet er klasse og May-Britt B. Bakker kommer, hun har skrevet om arbeiderklasseoppvekst på Frogner.

Også Ellisiv Lindkvist kommer og hun skal lese kortprosa. Det virker som hun forsøker å ynde seg inn i Fett-redaksjonen, til tross for at mange bloggende feminister (og andre) påpeker at Fett er et marginalt miljø. (Men hva er galt med å være en del av et marginalt miljø? Ingenting.)

Uansett har Lindkvist fått kortprosa på trykk i fett, så hun kommer nok til å lese denne teksten. Antakelig kommer hun også til å lese denne teksten og kanskje denne.

Sound of mu er et lite lokale så det skal ikke mer til enn at en del av det marginale Fett-miljøet møter opp før det virker passe fullt og kanskje til og med trivelig. Er du mer enn gjennomsnittlig interessert i Fett, Sound of mu, feminisme, klasse, øl, Lindkvist, kortprosa eller marginale miljøer kan du jo ta turen innom. Vær hilset og velkommen.

torsdag, november 30, 2006

Skummel fortid

Lindkvist har en skummel fortid som medlem av Sosialistisk Ungdom. Ikke bare var Lindkvist medlem hun tok også initiativ til å starte lokallag i kommunen hun bodde i og ble selv leder av Dyrøy SU. (Og jeg vet om en rekke personer som også var med i SU på den tida. Noen blogger og andre er blitt forfattere.) Lindkvist gikk rundt i fargerike tights, militærboots, hatter og store gensere, blant mye annet 90-talls fint. Man skrev slagord som: ”Gud er lesbisk negresse”, ”En kvinne uten en mann er som en fisk uten sykkel” og ”Socialists are better lovers”* i skoledagbøkene, uten at det hindret en fra å kline med pene Unge Høyre-gutter i russetida. Lindkvist deltok aktivt i Troms SU og reiste på seminarer både til Oldervika og Kautokeino. Lindkvist hadde en button hvor det stod ”Æ fløtte aldri” noe som gjenspeilte distriktspolitikken til SU. Til Lindkvists forsvar må jeg si at Lindkvist allerede da var vel vitende om at hun kom til å flytte straks hun hadde fått utlevert vitnemål med studiekompetanse og det gjorde hun også. Så den buttonen var litt sånn ironisk selv den gangen. På SU-seminarer diskuterte man politikk dagen lang mens man om kvelden sang Ellinors vise, Internasjonalen, Kjærlighetsvisa og andre røde kampsanger. I tillegg røykte man ofte sigaretter, kjørte sofadebatt og diskuterte ivrig. Ja det var tider. Nesten litt sentimental nå.


* Nå tror Lindkvist at høye, tynne, mørke, pene, velkledde menn, med høyere utdannelse og middelklassebakgrunn med ressurssterk familie og fast jobb med stabil inntekt, egen leilighet og bil, som i tillegg har kulturelle interesser og gjerne leser både Samtiden og Vagant på fritiden er de beste elskerne.

tirsdag, november 28, 2006

Ny mobil

Under over alle undere. Lindkvist har kjøpt seg ny mobil. Antagelig satte hun verdensrekord i å ha samme mobil – som fungerte (relativt bra) – hun hadde nemlig samme mobil i fem hele år. Ja, fem år. Mens andre hadde haugevis med mobiler i samme tidsrom. Og de som ikke hadde mobiler som brøt sammen selv, hadde mobil de mistet i golvet, glemte igjen på hovedøya eller fikk stjålet fra seg på Teddys eller Internasjonalen. Iallfall stod de tilbake mobil-løse og måtte ut og kjøpe ny. Men Lindkvist hadde samme gamle. Fylte opp adresseboka og måtte slette noen hver gang et nytt bekjentskap dukket opp. Kunne ikke motta MMS men måtte inn på pcen og se på dem. Hadde bare plass til ca 20 meldinger noe som førte til en ivrig nedtegning av romantiske eller andre minneverdige SMS. Nå er den tid forbi. Meldingene hoper seg opp. Jeg kan få nye venner uten at de gamle rykker ut. Jeg har fargeskjerm og handsfree og radio og i det hele tatt. Men en ting savner jeg fra den gamle gode mobilen som varte i fem år: den fine froskelyden den lagde når jeg fikk melding eller noen ringte. Jeg er ikke helt fortrolig med de nye lydene. Ingenting er som et kvekk-kvekk når verden kaller.

mandag, november 27, 2006

Kosepus-passer

Venninna til Lindkvist har katt. Venninna til Lindkvist har reist til Mexico. Venninnas katt med det presise navnet Kosepus trengte å bli passet. Tilfeldigvis var Lindkvist innom Venninna si når problemet med kattepasser meldte seg. Noen andre hadde ny sofa og ville dermed ikke ha katt i huset. Venninna til Lindkvist har stilt opp for Lindkvist og muligheten for å si nei var vanskelig. I tillegg satte sønnen hennes sine to store bedende øyne i Lindkvist. Lindkvist tilbydde seg som kattepasser, dog noe motvillig.

Dette vakte stor glede for eieren av Kosepus, som Lindkvist likevel mistenker for å egentlig føle at hun gjør Lindkvist en tjeneste. Venninna har selv både mann, sønn og katt som hun øser sin store omsorg over, i tillegg til familie og venner. Det virker som Venninna synes Lindkvist viser lite omsorg. Venninna mener Lindkvist kan lære noe av å huse Kosepus. At Lindkvist er heldig som får lov til å ha Kosepus i hus og ta hånd om Kosepus.

Og kanskje har Venninna rett. Lindkvist er begynt å like og ha katt i huset. Hun sier hadet til Kosepus når hun forlater og hei til Kosepus når hun kommer hjem. Lindkvist er til og med begynt å vurdere å skaffe seg katt selv. Men da må den hete noe annet. Enten kan den hete Robin, Fredrik eller Lars slik at man kan si at nå må jeg hjem til Robin. For eksempel. Eller vil hun kalle katten opp etter en forfatter og døpe den Elfriede Jelinek, Simone de Beauvoir eller Gertrude Stein. Eller så kan den rett og slett hete Ødipus. Eventuelt Vampus?

fredag, november 24, 2006

Pene mannlige forfattere, del 2


Lindkvist har møte med Kvinneglamgruppa for å foreslå noen kandidater til pene mannlige forfattere-lista vi skal lage. Lindkvist har noen kandidater klare.

1 - Lars Ramslie

Dette beviser at Lindkvist ikke klarer å skille form og innhold. Lindkvist liker forfatterskapet til Ramslie og dermed tenker hun at han er "pen". Likevel er den viktigste grunnen til at Lindkvist velger seg Ramslie at han virker som han har et bevisst forhold til kjønn/likestilling/kjønnsroller. Lindkvist synes jo ingenting er mer sexy enn menn med et bevisst forhold til denne tematikken. (som tidligere sagt) Jaja. Godt kvinneglamgruppa kan prøve å se etter ren og ubesudlet skjønnhet uten slike innholdsmessige og tematiske hensyn som Lindkvist henfaller til.



Men Lindkvist er ikke ferdig, hun foreslår

2 - Pedro Carmona-Alvarez

Kvinneglamgruppa: Har du sett han live?
Lindkvist: Nei.
Kvinneglamgruppa: Nettopp. Alle kan se pen ut på ETT bilde med hvit hatt hvor de forøvrig ser ut som en koloniherre.



Lindkvist: Hva med Nils-Øyvind Haagensen da?
Kvinneglamgruppa: Han snakker jo Ålesund-dialekt.
Lindkvist: Ja, og så? Jeg synes det er fint med vestlands-dialekter.
Kvinneglamgruppa: Ikke Ålesund-dialekt.
Lindkvist: Eh...jo.

Lindkvist (litt snurt): Hvem vil dere foreslå da?
Kvinneglamgruppa: Vi må tenke litt på det.

Jaja. Fortsettelse følger...

onsdag, november 22, 2006

De peneste mannlige forfatterne

Skal Lindkvist kåre. Altså de peneste norske nålevende mannlige forfatterne.

Menn er lei av å bare bli dømt etter hva de sier, skriver og gjør. Aldri blir vi dømt etter størrelsen på brystkassa, lengden på øyevippene eller våre sjarmerende smil, sier en mann i en pressemelding. Menn er lei av å bare bli sett på som personligheter eller intellektuelle. Vi vil også være sex-objekter, sier en annen mann som hevder han snakker på vegne av mange menn.

Lindkvist vil gjøre sitt for å glede menn og har bestemt seg for å kåre de peneste norske nålevende mannlige forfatterne. Først tenkte jeg bare å bestemme alt selv. Men nå har jeg bestemt meg for å ta et møte med Kvinneglamgruppa for å la flere uttale seg om denne viktige kåringen.

Men ikke bare det. Nå er jeg blitt så opptatt av leserne etter at så mange har stemt på meg at også du, kjære leser, kan være med på kåringen. Enten du er mann eller kvinne oppfordres du til å se forbi de mannlige forfatternes store intellektuelle kapasitet og deres glitrende språkføring. Se på øynene, se på smilet, se på håret.

Kjære lesere i blogger-space hvilken mannlig forfatter har penest face?

Jeg gikk videre!

Fra å ha ligget på en lunken sjetteplass, lå jeg på toppen når stemmene ble talt opp. Lindkvists logg lå på tredje plass rett før klokka 09 på stemmepollen, men etter at også kommentar-stemmene ble talt opp, skriver Hjorthen: "Mens Tyvlyttet falt så kom Lindkvists Logg for fullt, sanket stemmer både på pollen og i kommentarfeltet, og endte opp som soleklar vinner." Jeg sier bare juhuuuu! Klem og jubel til alle som stemte på meg. Dette er bare første runde så følg med følg med, jeg vil trenge nye stemmer i neste runde også. Og snart skal jeg skrive om noe annet enn min egen høye score på stemmepollen. Nemlig pene menn. Noe jeg gå ut fra alle er interessert i. Kommer snart.

tirsdag, november 21, 2006

Det stemmes. Det stemmes.

Jeg tenkte: jaja, det var jo bare en avstemming. For jeg lå litt dårlig an i stad. Og når jeg prøvde å starte en e-post kampanje og sende mail til alle jeg kjente så klarte jeg å sende lenke til den gamle pollen og ingen fikk stemt, men fikk beskjed om at det var over og avgjort. Jaja. Det var jo ikke så farlig. Tenkte jeg.

Men så sjekka jeg nå hvordan det stod til. Og jammen - der ligger jeg på femte plass - like bak Tyvlyttet. Jeg er for øyeblikket gått forbi Filter. Og alle de fire som får flest stemmer går videre. Så da er det håp i hengende snøre. Det er fortsatt mulig å stemme. Her.

Lese mer om det og sjekke ut de andre bloggene kan du gjøre her.

Tordenbloggen

Tordenbloggen er en bloggcup. Jeg ser til min store glede og overraskelse at jeg er nominert, les mer her. Om det finnes noen som liker Lindkvists logg gå inn og stem! Jeg er nominert i et døgn så man kan stemme fram til klokka 09 i morra tidlig. Og stemme gjør du her.

Nå har jeg oppdatert stemmelinken så det er den nye og riktige. Beklageligvis har jeg hatt link til det gamle stemmeverktøyet - da får man bare beskjed om at det er over. Det er det ikke! Men jeg ligger visst litt dårlig an - siden hele kampanjen min lenket til gammelt stemmeverktøy. Får håpe jeg har noen som fortsatt vil stemme utover kvelden.

lørdag, november 18, 2006

Høye hæler

Det finnes en rekke menn som forteller oss hvor fint de synes det er med høye hæler. På kvinner vel å merke. Det er mye som er fint på kvinner: miniskjørt, nettingstrømper, hold-in strømpebukser, push-up BH, langt hår og glatte legger. Glatte legger er veldig kvinnelig. Og det er jo så fint å være kvinnelig. For kvinner.

Også jeg kan synes det er fint med høye hæler, særlig akkurat nå, det er moteriktig og det ser elegant ut. Derfor går vi ut og bruker flere tusen kroner på nye støvletter med høye hæler bare for å oppdage hvor hemmet vi blir. Hvor vanskelig det er å gå, særlig på glatt føre. Høye hæler er muligens lettere på italienske veier. På norske isglatte vinterveier er høye hæler ikke annet enn galskap.

Det finnes mange som hele tiden roser oss for alle de frie valgene vi kan gjøre. Det finnes de som tror at når kvinner barberer leggene så gjør de det fordi det er et fritt valg, akkurat som noen tror at kvinner ifører seg hijab som fritt valg. Jeg vil mye heller brukt den tiden jeg nå må bruke til å barbere leggene på å lære meg - om ikke gresk - så i det minste tysk eller fransk. Jeg barberer leggene fordi jeg MÅ. Fordi jeg ikke orker å være en martyr på feminismens vegne. Dog med et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg egentlig synes jeg burde la være. Det er ikke styggere med en hårete kvinnelegg enn en hårete mannslegg, men vi er kulturelt oppdratte til å tro at det er det. Estetikk og skjønnhet er kulturelt betinget, og fungerer normativt som noe å strekke seg etter, noe å bli evaluert etter. Nettopp derfor er det vanskelig å endre hva som oppfattes som skjønt og pent. Men det er ikke umulig, det er ikke mange år siden det var langt mer vanlig med hårete kvinnearmhuler og kvinnelegger her i Norge. Hva som er akseptabelt eller trendy, endrer seg. Vi følger etter og tror vi tar frie valg.

På toppen av det hele er det kvinner selv som er dumme, nå de stolprer rundt på de høye hælene sine og ikke kommer noen vei. De har seg selv å takke, ingen tvinger dem til å ta på seg høye hæler. Kvinner dømmes etter utseende og fordømmes hvis de er for opptatt av eget utseende og dermed jålete og selvopptatt. De kvinnene som ikke er opptatt av å passe inn i det trange rommet man har å være kvinne på, dømmes for å ikke være kvinne, altså kvinnelig.
Hva sier man så om de kvinnene som ikke tilpasser seg, de som nekter å ta på seg høye hæler, de som har kort hår og som er ”ukvinnelige”. Vel, de kaller man lesbiske, mannshatere eller enda verre: feminister.

(På trykk på baksida av Klassekampen i dag)

mandag, november 13, 2006

En liten hverdagskatastrofe

En dag før snøen vanskeliggjorde sykling, tråkket Lindkvist i vei på sin tohjuling, over Youngstorget, der skal hun svinge ut i Youngs gate, men hei, der kommer en bil. Lindkvist som er lei av bilister som oppfører seg som om syklistene ikke eksisterer (les: svinger ut foran dem, parkerer i sykkelstier osv) insisterer på sin rett og sykler ut foran bilisten. Da merker Lindkvist at klokka åpner seg fra håndleddet og faller ned på veien. Lindkvist stopper syklingen vel vitende om at hun har en bil like bak seg. Hun ser klokka ligge på asfalten, hun ser bilen. Hun forsøker febrilsk å signalisere at bilen må stoppe, bilen sakker ned og veldig sakte ser Lindkvist forhjulet til bilen gli over klokka. Lindkvist holder kontant opp hånden for å få bilen til å stoppe helt. Bilen stopper. Lindkvist henter klokka si, mellom forhjulet og bakhjulet. Og tro det eller ei: klokka går fortsatt. Men Lindkvist bør nok skaffe seg ny reim.

fredag, november 10, 2006

Deit fem

Mann:
Begynner du å få kalde føtter?

Lindkvist:
Selvfølgelig har jeg kalde føtter. Det er november. Det går mot vinter.

Mann:
Hva har du tenkt å gjøre med det?

Lindkvist:
Ta på meg lester vel. Hver gang vi kommer inn, tar jeg av meg støvlettene og på meg lester.

Mann:
Du er som en trekkfugl, som synes det er greit med en sommerflørt, men når vinteren kommer lengter du vekk, til noe annet?

Lindkvist:
Jeg snakker om lester.

Mann:
Kom ikke her, alle vet hva kalde føtter betyr.

Lindkvist:
Selvfølgelig vet jeg hva kalde føtter betyr. Jeg fryser nesten bestandig på føttene. Og ofte på hender og ører også. Det må ha noe med blodomløpet å gjøre.

Mann:
Du mener du ikke er typen til å binde deg?

Lindkvist:
Det er viktig å skifte å lester ofte, for hvis de blir skitne så er det ikke særlig varme i dem. Du har sett at jeg har veldig mange lester?

(Lindkvist henter en hel skuff med lester og tømmer utover golvet.)

Mann:
Du mener at du skal skifte meg ut snart?

Lindkvist:
Si meg ser du på deg selv som en lest?

(Deit fire, Deit tre, Deit to, En deit?.)

torsdag, november 09, 2006

Venninner

Jeg vil ha venninner med høyere utdannelse og klare ambisjoner. Jeg vil ikke ha venninner som gifter seg og får barn. Jeg vil ikke ha venninner som gifter seg i kirka og lar faren følge dem til alters. Jeg vil i hvert fall ikke ha venninner som skifter etternavn og tar mannens etternavn. Jeg vil ikke ha venninner som tror vi lever i et likestilt land, som ikke ser realitetene. Jeg vil ikke ha venninner som føder barn og som dermed gir opp egen karriere. Jeg vil ikke ha venninner som er gravide. Jeg vil ikke ha venninner som bare snakker om og er opptatt av barn. Jeg er ikke interessert i venninner som bare kan gå ut på onsdager for da har pappaen barna. Jeg vil ikke ha alenemødre til venninner. Alenemødre burde tenkt seg bedre om før de fikk barn. Jeg vil iallfall ikke ha alenemødre som bor i Distrikts-Norge til venninner. Hva skal jeg med slike venninner? Jeg vil ha tøffe, sterke og kule venninner. Venninner som har utdannelse, ambisjoner og penger. Venninner som er likestilte, feministiske og seksuelt frigjorte. Som er trygge, morsomme og ambisiøse. Venninner som er urbane, kulturelle og kommer fra ressurssterke middelklassehjem. Venninner som er voksne og som liker å ta seg en øl, ja, som kan gå på fylla. Jeg vil ikke ha venninner som er alkoholiserte eller avhengig av andre stoffer. Jeg vil heller ikke ha venninner med psykiske plager og depresjoner. Jeg vil ikke ha syke venninner. Jeg vil ikke ha venninner som går på trygd. Jeg vil ha supre venninner. Jeg vil ha venninner.

(Venninner er også en kortprosatekst og den er også å finne i Trykk 2005. Samt at Lindkvist leste den høyt på Fjerde hver fredag, loftet til Kittelsen sist fredag.)

mandag, november 06, 2006

Kulturuke

Det har vært ei hard kulturuke for Lindkvist siste uka. Det startet på tirsdag med møte i Damenes tale og forelesning/diskusjon med Elin Ørjasæter om kvinner og karriere. Før seansen var over trippet Lindkvist på sine, for anledningen høye hæler, ned til Arcimboldo for å innta Ny Vin med Ny Tid. Vin og Ny Tid må vel kunne karakteriseres som kultur.

Onsdagen var det I Feel A Great Desire To Meet The Masses Once Again med The Atlas Group/Walid Raad på Black Box Teater. Den New York baserte Libanesiske kunstneren ga en absolutt severdig leksjon.

Torsdagen var det lesning av Sarah Kanes stykke Blasted på Det Åpne Teater i Kate Pendrys regi. Sarah Kane er en meget god dramatiker. Kate Pendry er en meget god scenekunstner. Lesningen var en usedvanlig sterk teateropplevelse. Skuespillerne var sjeldent gode. Jeg er ikke sikker på om det ville vært sterkere om stykket hadde vært satt opp som full produksjon. Etter Blasted, gikk Lindkvist til Hausmania for å få med seg resten av Podiums program denne kvelden.

Fredag var det lesning av Sarah Kanes stykke 4.48 Psyhosis, nå i regi av Torkil Sandsund med Kjersti Sandal som skuespiller. 4.48 Psychosis er en fantastisk teatertekst og oversettelsen til Jon Fosse var også god. Etter denne lesningen gikk Lindkvist til loftet til Erling Kittelsen som er åpent fjerde hver fredag. Fjerde hver fredag som arrangementet heter serverer både suppe og kultur. Og Lindkvist bidro selv med å lese tre tekster.

Lørdagen var det ny blanding av kultur og fest. Og søndagen siste sjanse til å se VERK Produksjoner spille Finn Iunkers Ifigeneia. Noe Lindkvist ikke ville gå glipp av. Forestillingen var absolutt severdig. Og Lindkvist synes ikke som Henning Gärtner i Morgenbladet at forestillingen er en "Monoton orgie", men han tror at VERK vil komme sterkere tilbake. Lindkvist synes VERK kom sterkere tilbake med nettopp denne forestillingen etter å ha satt opp den langt mer uinteressante House av Richard Maxwell. Tidligere har VERK satt opp både Andevariasjonene og Haven var helt hvit.

Etter den uka sitter Lindkvist pent hjemme i aften og hviler ut. Hva kan hun lære av dette? At det er hardt å være kultur-konsument, men at det absolutt er verdt det når det er slike gode kulturelle events som siste uka stortsett har bestått av? Eller kanskje er det ikke selve kulturen som sliter, men det sosiale som kommer etterpå sammen med alkoholholdige enheter? Eller kan det være de høye hælene som gjør Lindkvist sliten?

søndag, november 05, 2006

Lindkvist i Kuiper


Det er kommet nytt nummer av Kuiper. I skrivende stund er det kanskje ikke så nytt lenger. Men vi reklamerer likevel. Både for Kuiper og oss selv. Kuiper nr 2-3/2006 har teater og Japan som tema.

I forbindelse med teater-temaet utfordret Kuiper-redaksjonen Lindkvist til å være med i en enquete.

Spørsmålene var som følger:

1. Din beste teateropplevelse?
2. Hvilke roman/diktsamling ville du gjerne sett som teateroppsetning (og eventuelt hvorfor)?
3. Du får en dag med avdøde William Shakespeare, hva snakker dere om?


Og dette svarte Lindkvist:


1 - Jeg anstrenger meg så godt jeg kan for bare å nevne tre teaterforestillinger:

Belgiske TG Stan – av mange kåret som det beste teaterkompaniet i Europa. Jeg har sett flere forestillinger med dem. Alle er gode teateropplevelser. Jeg nevner La Carta etter en roman (Faktisk! Jfr. neste spørsmål) av Javier Tomeo, med den engelske tittelen The Coded letter. Denne forestillingen er en lang monolog der skuespiller Frank Vercruyssen (som også har spilt i flere filmer) snakker gjennom hele forestillingen samtidig som den andre skuespilleren Tiago Rodrigues står på scenen og leverer gnistrende skuespillerkunst uten å si ett eneste ord. Fantastisk teater. Noe av grunnen til at TG Stan alltid framstår som så gode er at de jobber mye med tekst og dramaturgi. Selv når skuespillerne snakker engelsk med sterk belgisk aksent virker det som de forstår hva de selv sier. Noe man ikke kan si om alle skuespillere. La Carta ble vist på Black Box Teater våren 2001.

Britiske Forced Entertainment – har jeg også sett flere forestillinger med, de er i likhet med TG Stan et spennende og anerkjent teaterkompani. De har holdt på siden midten av 80-tallet, her vil jeg trekke fram First Night som Black Box Teater hadde som åpningsforestilling da de åpnet i nye lokaler på Rodeløkka i Oslo februar 2004. Og den litt mer stille og intime Exquisite pain med tekst av Sophie Calle som de gjestet Oslo med august 2005.

To You The Birdie! av og med Wooster Group, New York 2002. Wooster Group re-skriver Racines Fedra. Forestillingen viser at en klassisk tekst og historie kan bli interessant og samtidsorientert teater. New York-baserte Wooster Group er også et interessant og anerkjent teaternavn, men en viss geografisk distanse gjør det vanskeligere å følge med på alt de gjør.


2 – I utgangspunktet synes jeg jo dramatikere skal skrive dramatikk og å dramatisere romaner er ofte et kjedelig utgangspunkt for teater. (Selv om TG Stan klarte det utmerket jfr. forrige spørsmål). Det finnes derimot en del dramatikk som jeg bare har lest; og som jeg gjerne skulle sett som teater; blant annet Nattorienterna av Kristina Lugn, Det velsignede barn av Astrid Saalbach og Neshornet av Eugene Ionesco. Jeg vil også gjerne se stykker av Sarah Kane og Elfriede Jelinek.

3 – En hel dag med avdøde William? Og det i Ibsenåret? Under forutsetning av at vi ville forstå hverandre kunne vi sikkert snakket om -... Med Henrik derimot, ville jeg snakket om Hedda Gabler, stykket, men også om karakteren Hedda. For det er mitt favoritt-Ibsenstykke og hun er min favorittkarakter. Jeg ville også snakke om Rebekka West, om Regine og Fru Alving og kanskje til og med om Nora. Om hva han syns om Jelineks fortsettelse. Og hva han syns om at han er blitt gjort så stueren og besteborgerlig og ufarlig. Er det ikke noe klamt over Ibsenfestivalen og Nationaltheatrets feiring av deg? Ville jeg spurt han om. Og det tror jeg i grunnen han ville vært enig i.

Hjelp hjelp

Hvorfor har alt som står på siden av bloggen min ramla ned til etter alle postene? Og hvorfor er dette bare synlig når man går inn via explorer? Bør jeg skifte nettleser? Men hva med alle andre som har explorer? Hvordan skal jeg løse dette både upraktiske og lite estetiske problemet? Hvor er datakvinnene når man trenger dem? Sitter de teipet fast med gaffateip til en stol? Det er mye jeg burde kunnet mer om. Jeg rakk heller aldri å lære meg gresk.

torsdag, oktober 26, 2006

Døden er en del av livet

Av og til skjer det ting i livet som skyver alt annet til side. Møter, avtaler, jobb, deadlines, frister, fester, teaterforestillinger. Alt blir avbestilt, ombooket eller rett og slett glemt, fordi det er maktpåliggende å kaste seg rundt for å ta et fly nordover. Kanskje blir man sittende to timer på Gardermoen fordi flyet er forsinket. Uten å kunne gjøre noe fra eller til. For kort tid til å få et annet fly. For lang tid når man skal rekke et liv.

Jeg tar en drosje rett til sykehuset og hele familien er samlet. Pappa ligger så stille og fredelig. Han mistet bevisstheten mens jeg satt på flyet. Det siste som forsvinner er hørselen, sier pleierne, så jeg snakker til han. Glad for at jeg har snakket med han tidligere. Takket han for alt han var for meg. En klippe i livet. En snill og kjær pappa. Jeg har ikke noe uoppgjort med han. Om natta blir jeg på sykehuset. En sykepleier rer opp til meg på en sofa. Jeg sover noen timer. Pappa venter til morgenen med å trekke pusten for siste gang.

Etterpå skjer det mye. Vi lener oss tilbake på en barnetro vi kanskje har forlatt. Vi synger salmer. Vi snakker med prest. Vi gråter. Vi gråter og gråter og ler og gråter. Når vi forlater sykehuset reiser vi til det store barndomshjemmet, der skjer planlegging av begravelse og en rekke mennesker ringer og sender blomster. Heldigvis finnes det ei god venninne med nøkkel til leiligheta mi som kan finne fram kjolen og skoene jeg trenger og sende det nordover. I den første tida er det mye oppmerksomhet og mange som er der.

Å miste en far er ingen tragedie når man er voksen. Det er noe nærmest naturlig, da det motsatte ville være uendelig mye verre. Selv om det er ventet, selv om man er forberedt og man vet at det finnes verre ting, er det likevel uendelig trist når det skjer en selv. Nettopp fordi det er naturlig å miste sine foreldre kan man lett undervurdere denne sorgen.

Døden er ikke livets motsetning; døden er til stede som en del av livet. Det er Huraki Murakamis ord i Norwegian Wood. Det er ikke lett å vite hva man skal si når noen er død. Kondolerer er et fint ord. Det finnes også mange andre ord. Selv om ”ord blir fattige” kan ord faktisk trøste. Skjærgårdsø av Hamsun, De hundrede fioliner av Øverland. Jeg skriver om dette for akkurat nå klarer jeg egentlig ikke å skrive. Om noe annet. Jeg skriver også om det fordi døden fortsatt er tabu i vår kultur. Fordi vi er mange som ikke helt vet hva og hvordan vi skal forholde oss til døden. Fordi det er godt å snakke om det. Skrive om det.


Ellisiv Lindkvist
skribent og dramatiker
ellisivl@online.no


(På baksida av Klassekampen i dag.)

onsdag, oktober 25, 2006

Det kommer, det kommer

Det kommer snart nye bloggposter på denne bloggen.
For eksempel vil det komme:
Døden er en del av livet

Lindkvist i Kuiper

Lindkvist kårer de peneste mannlige forfatterne

Lindkvist kårer året

fredag, oktober 06, 2006

Overkvinnet av svartsyn

Av og til blir jeg overkvinnet av svartsyn. Når det virker som likestillingen i Norge står på stedet hvil; eller enda verre: er på tilbakegang. Også i Norge lar man misogyne ytringer få fritt utløp i en rekke kanaler og medier i. Og når man løfter blikket, oppdager man hvor uendelig kort verden utenfor vesten er kommet på området. Det hender jeg lurer på hvorfor vi orker.

Jeg tror de individuelle forskjellene er langt større enn de kjønnede. Jeg sitter der med feminismens paradoks: ønsket om å være individ og menneske fører til at jeg alltid er den som påpeker kjønn. At også menn har kjønn.

Venstresida er veldig opptatt av integrering. Av at Norge er en del av verden. At vi må være tolerante og åpne overfor andre kulturer. I så stor grad er venstresida opptatt av dette at de er veldig redd for å si noe støtende, noe som kan tolkes som rasisme. Det er også venstresida som tradisjonelt har stått på kvinners side. Som har vært mest radikale i forhold til likestillingskrav. Likevel kan det virke som kulturrelativister på venstresida er rede til å ofre hundre år med kvinnekamp i en eller annen servil toleranse. Jeg kan faktisk ikke forstå hvorfor vi må godta patriarkalske kulturer og kvinneundertrykkende skikker. Redaktør Kristine Moody fikk mye kritikk for sitt utsagn ”noen ganger er vestlige verdier best.” i nå nedlagte Memo. Men likestilling er iallefall noe som har lykkes mer i vesten generelt og Skandinavia spesielt enn verden forøvrig. Og jeg synes faktisk likestilling er bedre enn kvinneundertrykkelse.

Når jeg blir overkvinnet av svartstyn, tenker jeg på det Toril Moi skrev i Dagsavisen i forbindelse med årtusenskiftet. Hun skrev at menneskehetens største og fredeligste revolusjon er det kvinner som har stått for i løpet av de to siste hundreårene. Kvinner har tilkjempet seg stemmerett og andre formelle rettigheter over hele den vestlige verden. Og kanskje om hundre år er det reell likestilling?

Hvorfor tror likevel så mange at vi er likestilte? Kanskje fordi historien kun kan vise til verre vilkår for kvinner. Tiltross for at det fortsatt står dårlig til, befinner vi oss i en historisk tid og på et geografisk sted hvor kvinners livsbetingelser, rettigheter og muligheter er bedre enn noensinne. Derfor finnes en reell likestilling bare i utopien, eventuelt i framtida, og kvinner slår seg til ro med 30 prosent av makten fordi det er langt bedre enn 10 prosent. Skandinavia anno 2006 er det beste som har skjedd kvinner. Vi får bare håpe at det om hundre år er enda bedre. For det er mye som gjenstår.

(Baksida av Klassekampen torsdag 5. oktober)

tirsdag, oktober 03, 2006

Deit fire

Mann
Da har vi en avtale. Du kaller meg mann

Lindkvist
igjen

Mann
Du kaller meg mann igjen og jeg...

Lindkvist
Begynner å gå i skjørt.

Mann
Eh…

Lindkvist
Og sminker deg.

Mann
Nei, du kan ikke…

Lindkvist
Og begynner å legge igjen kommentarer på bloggen min.

Mann
Du kan ikke gjøre meg til ditt personlige feministiske prosjekt.

Lindkvist
Mitt personlige feministiske prosjekt. Det har jeg ikke tenkt på. Det høres bra ut.

Mann
Det kan ikke bli mitt ansvar å knuse kjønnsstereotypiene og endre mannsrollen.

Lindkvist
Vi har alle ansvar for det.

Mann
Det er helt utelukket at jeg skal sminke meg og gå i skjørt.

Lindkvist
Ok.

Mann
Ok?

Lindkvist
Ja, jeg er jo ikke helt urimelig heller.

Mann
Ikke?

Lindkvist
Nei, jeg er stortsett ganske grei.

Mann
Jøss.

Lindkvist
Ja. Hvem skulle trodd det?

mandag, oktober 02, 2006

Ikke urimelig

Jeg er ikke urimelig, sier jeg. Så lenge du har jobb, leilighet og bil. Så lenge du har penger, betaler regninger, mat og øl. Så lenge du handler mat, lager mat, vasker opp, rydder, støvsuger og vasker golv. Så lenge du maler, snekrer, henger opp lamper og pusser opp. Så lenge du masserer meg, trøster meg, gir meg komplimenter og orgasme. Så lenge jeg får bestemme hvor skapet skal stå og du flytter det dit. Så lenge jeg får bestemme hva du skal ha på deg, hvilke fester og konserter vi skal gå på. Så lenge du ikke er sjalu selv om jeg flørter, danser, snakker, kysser eller ligger med andre. Så lenge du aksepterer dette vil jeg elske deg slik du sier du elsker meg betingelsesløst og gjør alt for meg. Jeg bare setter opp noen få og enkle kjøreregler. Jeg er ikke urimelig. Jeg elsker deg jo.


(Ikke urimelig kan kanskje kalles kortprosa, ialfall er den også å finne i Trykk 2005)

fredag, september 29, 2006

Lindkvist-tekst presenterer

Ikke her heller

Han er her ikke lenger. Jeg vasker alle koppene og setter dem til tørk i tørkestativet. Det er ingen som sier at jeg må sette dem på plass også. Når jeg skrur på musikken, er det ingen som sier jeg må dempe lyden. Men jeg demper lyden likevel, for å tenke. Det er viktig å tenke. Når jeg sitter på en stol, ser ut av vinduet og tenker er det ingen som sier at jeg må se på Dagsrevyen i stedet. Jeg kan slå på teve og av teve, jeg kan lese en bok. Jeg kan ligge og sole meg på verandaen, for der er det akkurat plass til en, men jeg kan ikke ligge for lenge, for det er ingen som kan smøre meg inn midt på ryggen og blir jeg solbrent er det ingen som kan smøre meg inn med fuktighetskrem heller. Derfor går jeg inn igjen etter kort tid og fyller kasserollen halvfull med vann, for det er nok til pasta for én. Og når endelig telefonen ringer og noen inviterer meg ut, er det ingen jeg trenger å spørre først, jeg kan uten videre si; ja, det har jeg lyst til. Selv om det ikke er noen her som kan se på meg før jeg går ut døra og si: så fin du er.


Ikke her heller er en kortprosatekst, eller en prosatekst, eller en korttekst kanskje?

torsdag, september 28, 2006

En øl til?

Har du lyst på noe. Hva da? Jeg vet ikke, en øl til, kanskje? Kaffe, te, en drink? Jeg har lyst på deg. Jeg er jo her. Jeg vil ha deg nærmere. Det vil du alltid. Nei, ikke alltid. Ikke tull. Jeg tuller aldri. Alltid alltid, aldri aldri. Har du mer øl da? Klart jeg har. Jeg er da selvhjulpen. Hva skal det bety? Jeg er ikke alkholiker. Og? Ergo har jeg alltid alkohol. Det er vel nettopp det som kjennetegner en alkoholiker. Nei, en alkoholiker ville drukket opp alkoholen, jeg har den stående lenge, barskapet mitt for eksempel, jeg har en flaske whisky som har stått i åresvis. Du har et alkoholproblem med andre ord. Nei, ja, det er jo en måte å se det på. Ok. Ok hva da? Ok, en øl til.

mandag, september 25, 2006

Eget kontor

Jeg har fått eget kontor. Nå sitter jeg på kontoret og skriver. Mens jeg ser ut av vinduet. Det er fint. I stua er det et spisebord som ikke må ryddes hvis jeg har lyst til å ha middagsgjester på besøk. Jeg har også fått nye bokhyller og har plass til nesten alle bøkene. Det vil si jeg har plass til alle, hvis jeg også bruker Ivar som stod her fra før, men som er dobbel og som tidligere hadde to rader bøker i hver hylle og da kunne man jo ikke se den innerste raden bøker. Og jeg er veldig glad i å kunne se på bøker. Og ta på dem, og flytte dem rundt i hyllene sine og finne den rette plasseringen. Selv om jeg av og til undrer på hva jeg skal med alle bøkene. Nei, nei, ikke spørre om det.

lørdag, september 16, 2006

Hvorfor får menn lage så dårlige filmer?

Hvorfor får menn skrive så dårlige kronikker spurte Karin Haugen betimelig i Klassekampen fredag 18. august, (kommentaren ligger ikke på nett). Det var vår gode venn Ole Idag Kvelvanes etter hvert "berømte" kronikk hun tok for seg. Kvelvane har ifølge Dagbladet klart å provosere mange. Ja. Det er da heller ikke vanskelig. Man bruker ofte ordet provokativ som en hedersbetegnelse, men det er ikke vanskelig å provosere om det er det man ønsker.

Det samme spørsmålet kan man spørre når det gjelder film. Altså: Hvorfor får menn lage så dårlige filmer?

Menn er virkelige patetiske hvis de tror de får lage film fordi de er flinke. Den åpenbare grunnen til at de får lage film er at de er menn. Hvis menn hadde hatt et snev av selvinnsikt og vært i stand til å lese samfunnet, statistikk og å forstå strukturer ville de slutte å se på det de får til som noe de får til fordi de er flinke. Menn ville begynne å si:

-Jeg får lage denne filmen fordi jeg er mann.

Noe i grunnen alle menn burde begynne å si.

-Jeg fikk jobben fordi jeg er mann.


Når det gjelder norske guttefilmer som er kommet de siste årene er jo mange oppsiktsvekkende dårlige. For eksempel Kvinnen i mitt liv av Alexander Eik. Den filmen er så skrikende dårlig at jeg ikke har orket å se den. At jeg som er glad i film ikke orker å se den beviser hvor dårlig den er.

Og hvis menn tror de får lage film fordi de er flinke. Hvorfor er de da så redd for kvotering? Det er jo tross alt ikke en kvotering av 100 prosent kvinner som er foreslått, det er jo bare skarve 40 prosent. Det vil si at menn fortsatt vil få lage 60 prosent av filmene.

Kvinner er ingen minoritet, men halvparten av befolkningen og ergo halvparten av kinopublikummet. Vi vil også kjenne oss igjen på kino. Det sier jo sitt at når Amandaprisen ble utdelt i år så gikk den til beste kvinnelige rolle fordi det i løpet av det siste års film rett og slett ikke fantes en eneste kvinnelig hovedrolle.

Og for alle som har lest boka Tatt av kvinnen eller sett teaterstykket Tatt av kvinnen. Dette er ikke nok. Nå kommer den som film også. Skal det aldri ta slutt? Skal det aldri ta slutt av menn usynlig og uten at noen protesterer kvoteres inn i 80 prosent av alle nøkkelposisjonene?

torsdag, september 14, 2006

Jeg er fornøyd med kroppen min

Det er et politisk standpunkt. Fordi: vi blir hele tiden fortalt at vi ikke bør være det. Fordi: en kvinne aldri blir tynn nok. Fordi: jeg får reklame i posten som forteller meg hva jeg bør kjøpe for å gå ned i vekt. Hvordan våger de? Hvordan våger de å tro at jeg ønsker å gå ned i vekt?
Det beste ville være om vi slapp å snakke så mye om kropp, men slik det fokuseres på kropp om dagen, er det ganske utopisk. Vi legger også på oss i forhold til tidligere tider. Modellene blir tynnere mens vi andre blir tjukkere. Kvinner har i snitt lagt på seg 4 kilo hver, mens menn har lagt på seg hele 9 kilo hver. De som ikke tror dette koster kvinner noe; tro om igjen. Det er horder av sultne kvinner der ute. Kvinner som vokter vekta, trener og går på diett. Kvinner som ikke unner seg selv mat og iallfall ikke kaker.
Jeg er fornøyd med kroppen min. Det er en setning som er problematisk og vanskelig å skrive av minst tre grunner. For det første fordi: ”Ingen kvinner er fornøyd med kroppen sin.” Det er et sitat og en påstand. Jeg håper den ikke er sann. For det andre: ved å si at jeg er fornøyd med kroppen min retter jeg fokuset mot kroppen min. Jeg ønsker ikke å bli sett på som kropp. Jeg vil være et menneske. Jeg vil bli bedømt etter hva jeg sier, gjør eller mener og ikke hvor mye vektnåla viser. Dersom noen begynner å se etter, vil man helt sikkert finne noe som er galt. ”Jøss, hvorfor er hun så fornøyd med kroppen sin?”
For det tredje er jeg jo relativt tynn. Jeg klarer ikke å skrive ”jeg er tynn”. Det er å skryte. Jeg har aldri hørt en kvinne si om seg selv at hun er tynn. Tynn har en slik positiv valør i vår del av verden og i vår tid at det er helt uhørt å erklære seg selv for tynn. Du skal ikke tro du er tynn. Fordi du blir aldri tynn nok. Den tredje innvendingen er altså at: ”Det er lett for deg å si: du er jo (relativt) tynn”. Ja, til en viss grad, men jeg er ikke tynn nok, eller høy nok. Og jeg kjenner en rekke flotte kvinner, store, små, høye og lave som klager over kroppene sine. Derfor sier jeg det i dag. Jeg er fornøyd med kroppen min. Den fungerer utemerket. Jeg kan løpe, springe, gå, sykle, klatre, svømme, elske. Jeg kan bruke hodet til å tenke med og hendene til å skrive med. Kroppen min er funksjonell og anvendelig. Jo, jeg er fornøyd med den.

(Baksida av Klassekampen tirsdag 12. september)

tirsdag, september 12, 2006

Claus Beck-Nielsen Memorial



Claus Beck-Nielsen Memorial holdt en intim solokonsert på Det Åpne Teater søndag. Dessverre var det bare et sted mellom 20 og 25 sjeler som møtte opp. Men ikke desto mindre opplevelse for de som var der. Lindkvist var tilstede, men etterpå har hun sittet med øret klistret til høyttaleren mens hun hører på plata The European Dream Scream som hun har fått signert av noen. Det er nesten umulig å få kontakt med Lindkvist. Var det bra konsert, Lindkvist?

- AAAAAh, aaaaaaaaaah. Aaaaaaaaah. Sier Lindkvist.

Og med en slik presis oppsummering av konserten skulle flere ord være overflødige.

fredag, september 08, 2006

Lindkvist i Utflukt

Utflukt > # 1 2006 er akkurat kommet ut. Utflukt er et tidsskrift og siste nummer er i sin helhet viet skjønnlitterære tekster (og en tegneserie). Du finner tekster av blant andre Beate Grimsrud, Stig Sæterbakken, Kristine Næss, Øyvind Berg samt tegneserie av Mette Hellenes. Lindkvist er i godt selskap med andre ord, der hun er representert med følgende tekst:

Menn har sagt til meg

Du har vakre øyne. Så pen du er når du blir engasjert. Jeg liker deg. Du er smartere enn meg. Jeg liker at du banner. Du er litt frekk. Du har alltid så fine klær. Du er nydelig. Skal vi ta en kaffe? Kan jeg ringe deg? Kan jeg få telefonnummeret ditt? Kan jeg få spandere middag på deg? Skal vi gå på kino? Du kan ikke mene at Ibsen er bedre enn Hamsun. Du er en spennende kvinne. Jeg er forelsket i deg. Du er den beste dama i byen, ok i verden. Hva vil du at dine barn skal hete? Blir du kåt av å skrive? Hva mener du egentlig? Hvordan overlever du? Hvordan foretrekker du egget? Ikke presenter deg hvis du ringer. Jeg er glad i deg. Du har så myk hud, babyhud, hvor gammel er du egentlig? Du har så sexy rumpe. Så lett du blir kåt. Jeg liker at du kommer. Fortell meg om første gangen. Hvor mange menn har du hatt? Har du hatt sex med en kvinne? Har vi ligget sammen nå? Du har så følsomme tær. Du er en snåling. Jeg tror du liker det. Din lille grisejente. Jeg skal teste meg. Jeg har ingen kjønnssykdommer. Jeg synes vi har et bra sexliv. Du er den råeste kvinnen jeg har møtt. Er du gravid? Hvorfor har du ikke sagt det før? Tar du med deg søpla når du går? Jeg elsker deg. Vil du gifte deg med meg? Hva har jeg sagt? Jeg vet at du har en annen. Treffer jeg deg igjen. Hvem er du egentlig? Jeg savner deg. Hvorfor vil du ikke være sammen med meg? Jeg er ikke gift. Jeg er skilt. Hva gjør en pen jente som deg sammen med en mann som meg? Skulle jeg aldri sagt det? Hvorfor svarte du ikke på brevet? Er det fordi jeg har barn? Hvorfor kan du ikke si det som det er? Jeg har møtt en annen. Jeg er glad du forstår. Jeg satte pris på tiden sammen med deg. Kan vi være venner? Hvorfor går du ikke? Hvorfor er du sammen med meg da? Dra hjem nå. Du er mislykket. Du burde slanke deg. Du kommer aldri til å skrive noe bra. Hvorfor er du redd for å leve? Ta livet av deg da hvis det er det du vil. Du er dum. Du er barnslig. Du er utrolig selvopptatt. Du er sprø. Du er syk. Du er ufordragelig. Jeg hater deg. Jeg avskyr deg. Dra til helvete.


Menn har sagt til meg er også å finne i antologien Trykk 2005.

onsdag, september 06, 2006

Hurraaaaa

Angsten blir mindre når man får kyndig hjelp. I går hadde Lindkvist besøk av et stk Snill Datamann som ved hjelp av sin grundige utdannelse, mange års jobb og ikke minst godhet og snillhet, noe som gjør at han har erfaring fra å sette opp trådløst nettverk for alle naboer, venner og bekjente, klarte å få også Lindkvists trådløse nett opp og gå. Riktignok måtte til og med Snill Datamann holde på i tre-fire timer da vi møtte flere hindringer på vår vei, noe som gjorde Lindkvist glad for at hun ikke strevde mer enn hun tross alt gjorde, da hun forsøkte dette selv. Hindringene tatt i betraktning: dette ville ikke Lindkvist klart, når selv Overkvalifisert Snill Datamann strevde slik. Ah, noen ganger er selvinnsikt virkelig et gode.

Snill Datamann lyktes tilslutt og nå kan Lindkvist stå krumbøyd over vaskemaskinen på badet og legge inn ny post på bloggen, eller kanskje hun ligger i senga og gjør det, eller sitter hun ute på verandaen? Ikke godt å vite. Mulighetene er mange. Hvordan klarte man seg uten?

søndag, september 03, 2006

HVORDAN FÅR FOLK TID TIL ALT!?

Roper frustrert Lindkvist idet hun entrer en leilighet hun ikke har sett på to og en halv uke og som SKRIKER etter oppmerksomhet. Lindkvist måtte stå opp 06.45 i dag og det på en SØNDAG for å ta bil, buss, drosje, fly, fly, tog, drosje for å komme hjem kjære hjem. Altså det finnes mennesker som har full jobb, som kanskje jobber overtid, som likevel leser verdenslitteraturen og samtidslitteraturen og kanskje skriver de anmeldelser både her og der, samtidig som de tar seg av mann og stebarn og treffer elskeren annenhver uke, mens de driver et ikke-kommersielt tidsskrift, trener to ganger i uka og alltid er oppdatert på siste mote, for ikke å forglemme at de besøker foreldre, holder leiligheten ren og pen, kjøper ny mobiltelefon, lett som bare det, oppdaterer bloggen, stikker ut på teater, går på konsert, går på fest, treffer venner, reiser både hit og dit, går på loppemarket, installerer trådløst nettverk, kjøper ny sofa, skriver et debattinnlegg, alltid er orientert om hva som rører seg i underskogen, samtidig som de leser norske aviser, får å kunne si at de er så provinsielle, leser utenlandske aviser, leser norske tidsskrifter, leser utenlandske tidsskrifter og jaaaadaaaa, det er kanskje ikke den samme personen som gjør ALT dette. Men hvis man har en jobb som er å sitte foran pcen å skrive så hvorfor skaffer man seg en hobby som også er å sitte foran pcen å skrive? Jo, for at jobb og fritid skal gå enda mer over i hverandre og slik skal man aldri føle at man har fri. For utilitarismen tynger og det samme gjør den uleste verdenslitteraturen og den norske bokhøsten. Ryggsekken står i gangen, bagen står på stuegolvet ved siden av to flasker fra taxfree, posten er fortsatt uåpnet. Lindkvist er trøtt og i morra er det mandag. Gin i den ene flaska. Martini i den andre.

fredag, september 01, 2006

Trekanter og sirkler

Da Lindkvist var i Warsawa gikk hun på kafe, drakk øl og gikk deretter for å finne toalettet. Toalettene på denne kafeen var som de ofte er: todelte. Det var altså to ulike dører, en med trekant og en med sirkel. Lindkvist går automatisk, instinktivt og ganske tissetrengt mot trekant-døra, da popper det opp en eldre dame fra ingensteder og viser henne vennlig, men bestemt mot sirkel-døra.

Lindkvist kan ikke huske å ha sett trekanter og sirkler som symbol for kjønn tidligere og spør sin polske personlige guide om det er slik at trekanten symboliserer penis og sirkelen vaginaen.

- Alt handler ikke om kjønnsorganer. Sier han.
- Nei, det betyr kanskje at sirkelen representerer det kvinnelige, det sirkulære, det omsluttende, det som går i ring, det runde og myke.
- Ja, sirkelen er så perfekt!
- Grrrrr, how I hate it.
- You don’t want to be perfect?
- No, not at all.

torsdag, august 31, 2006

Deit 3

Lindkvist:
Jeg er en mann.

Sigrid:
For meg er du først og fremst kvinne.

Lindkvist:
Jeg er en mann.

Sigrid:
Nei, jeg er en mann.

Lindkvist:
Jeg er en mann.

Sigrid:
Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke kan være stolt over å være kvinne.

Lindkvist:
Jeg er en mann.

Sigrid:
Og at du av en eller annen grunn ikke har ført opp kjønn i bloggen din det er jo bare latterlig alle skjønner jo at du er kvinne.

Lindkvist:
Jeg er en mann.

Sigrid:
Jeg trodde feminisme var å være stolt over å være kvinne.

Lindkvist:
Jeg er en mann.

Sigrid:
Jeg gir opp.

Lindkvist:
I am a man.

tirsdag, august 29, 2006

Hilsen fra Överkalix

Lindkvist er på reisefot, igjen. Det kan kanskje brukes som en unnskyldning for at det er så stille på bloggen. Lindkvist har tatt drosje, flytog, fly, bil, buss, drosje, bil, buss, tog, bil og bil. Lindkvist har landet i Bardufoss, kommet seg til Tromsö, kjört til Bröstadbotn, kommet til Narvik og reist med tog hele veien til Luleå med korte stopp i Kiruna og Boden, for så å bli kjört til Hapuranda og videre til Härjugården 40 km utenfor, deltatt på seminar, värt med på opplesningskveld, lest opp blant annet Jeg er en mann, drukket vin og sovet lite for så å komme til et öde og stille Överkalix. Väret i Norrbotten har värt strålende og i går svömte Lindkvist i hotellets utendörsbasseng. I dag derimot kom regnet i slike store ansamlinger at Lindkvist ble våt til skinnet av fem minutters gange fra biblioteket til Barents Litterature Centre hvor hun bor. Godt arbeidsvär, som en av de andre som bor her sa. Ja.

onsdag, august 23, 2006

Flere menn i skjørt nå!

Kvinner skjønte at bukser var praktiske og erobret buksene. Men mennene går fortsatt sjelden i skjørt. Hvorfor ikke? Det var en liten moteboom for noen år siden da visse unge, kuule gutter trakk i skjørt, men så forsvant de igjen.
Det er også en stund siden det ble lansert sminke for menn. Dameblad-redaktørene var raskt ute og sa: ”Jeg vil ikke låne bort sminkepungen til mannen min.” Eller: ”Jeg vil ikke ha en mann som bruker lengre tid på badet enn meg.” Igjen: hvorfor ikke? Dette er ikke argumenter, det er kjønnsstereotype fordommer. Det er heller ingen grunner til å tro at menn vil kle sminke mindre enn kvinner gjør.
Rent bortsett fra at det åpenbart er kommersielle hensyn som gjør at man lager sminke for menn spør jeg meg: hvorfor ikke sminke på menn? Mange kvinner hevder at å kunne boltre seg med sminke er morsomt og kreativt. Ja, hvorfor skal dette bare være forbeholdt kvinner? Mange kvinner mener også at de blir mye penere med sminke. Ja, er menn så pene at de ikke trenger sminke? Åpenbart ikke! Mange vil også hevde at sminke er en hemsko, noe kvinner må bruke enten de vil det eller ei. Ja, hvorfor skal bare kvinner utsettes for dette?
Om sminke ble noe alle kjønn kunne velge å bruke ville det kanskje bli lettere for kvinner å velge det bort. Ville det ikke være fantastisk om de som ville det, kunne bruke sminke enten de var menn eller kvinner? Og så kunne de som ikke ønsket å bruke tid, krefter og penger på det velge å la være, enten de var menn eller kvinner.
Det er selvfølgelig ingen samfunnsmessig framgang om også menn skal bli utsatt for samme type kroppshysteri og objektifisering som kvinner. På den ene siden. På den andre siden er det ikke alltid noe negativt i det å være et objekt, eller et blikkfang. Og hvis noen er et blikkfang, er det andre som har glede av det. Tradisjonelt har det vært den heteroseksuelle mannen som har nytt avbildingen av den (antatt) heteroseksuelle kvinnen. Men også andre kjønn og legninger har behov for noen å se på.
For stor vekt på utseende er noe som blir sett ned på i mange miljøer. Det er lett å være enig i det, selv om man kan ha sansen for form og farge. Det må likevel kunne sies å være et framskritt når også menn er begynt å rette fokus mot egen framtoning. For utseende er i mindre grad enn tidligere noe man blir født med, det er noe man skaper selv. Og når det viser seg at pene mennesker til og med får lavere straff i rettssaker, så burde alle få lov til å pynte seg.

(Trykt på baksida av Klassekampen lørdag 19. august)

tirsdag, august 22, 2006

Mer maskara på menn

Det er heller ingen grunn til å tro at menn vil kle sminke mindre enn kvinner gjør


Mer kommer snart på Lindkvists logg

mandag, august 14, 2006

Lindkvist i Warsawa

3. – 9. august tilbrakte Lindkvist i Warsawa.



Warsawa er en europeisk hovedstad. En by. En storby. Lindkvist liker europeiske hovedsteder. Byer. Storbyer.



Lindkvist hadde det fint i Warsawa. Lindkvist reiser gjerne tilbake dit.

Hvordan unngå voldtekt?

Gode råd finner du her.

fredag, august 11, 2006

Kvinners behov

Alle vet at kvinner fra naturens side har visse behov. Siden menns seksualitet historisk sett har blitt forsøkt kontrollert har menn vanskeligere for å være frie og åpne i forhold til seksualitet. Menn tør ikke være seksuelle uten at det er følelser med i bildet. Derfor vil menn ha en kjæreste før de har sex. Mange menn vil helst gifte seg og få barn også. Kvinner ser ikke slik på det, kvinner er ikke redd for uforpliktende forhold, eller rent seksuelle forhold. Nå finnes det heldigvis nok av menn som selger kroppen sin for at kvinner skal få tilfredsstilt sine behov. (Dette bør jo vektlegges i lønnskampen, det er rett og slett rimelig at kvinner tjener mer enn menn siden de bedriver ”u-hjelp” på denne måten.) Disse mennene er profesjonelle og mange norske menn kunne hatt ett og annet å lære av dem. Dessverre florerer det en del sykdommer og norske kvinner risikerer nærmest livet for å dekke sine behov. Heldigvis finnes det forhåndsregler.

Det er ikke lett å være kvinne og ha utilfredsstilte behov. Det bør menn forstå. Når de blafrer med øyenvippene ved bardisker og lar oss spandere øl etter øl for så å si at de vil gå hjem. Alene. Det er klart at kvinner med slike dyriske behov, i sommervarmen etter en del halvlitere kan gå for langt noen ganger. Særlig når menn blotter både det ene og det andre. Dersom menn ikke er interessert i sex, hvorfor signaliserer de sex gjennom klesdrakt når de går ut? I andre kulturer har de forstått dette og pakker mennene inn i hijab og burka for ”å beskytte verdisakene”. Nå synes ikke jeg dette er en god løsning. Hvem setter ikke pris på en blottet manneskulder en varm sommerdag? Som sagt, vi kvinner, har visse behov. Og mannskroppen er et utmerket objekt også å beskue. Hvorfor skulle den ellers pryde alle forsidene til både dame- og herremagasinene?

Alt ville bli lettere hvis menn sa ja oftere. Hvis menn ikke var så pripne og kostbare. Jeg er klar over at en mann som ligger med mange ofte blir kalt hore. Mens en kvinne bare blir sett opp til som en tøff og kuul dame som har skikkelig draget. Men dette bør jo menn ønske å endre. Vi kan ikke endre det. Menn må selv komme på banen. Det letteste ville være hvis menn bare sa ja hele tiden.

Kvinne: vil du ligge med meg?
Mann: Ja.
Hadde ikke det vært fint?

tirsdag, august 01, 2006

Sol, sommer og utepils

Jeg elsker Oslo. Jeg elsker mulighetene byen har sammenlignet med resten av Norge, jeg elsker kulturlivet her. Om sommeren er kulturen i dvale, men man kan sykle byen rundt. Man kan ta båten til hovedøya. Man kan spille volleyball i middelalderparken. Oslo er en fin by også nå.
Og man kan drikke utepils. Norge er et land med lange, mørke vintre. Store deler av året må man befinne seg innendørs. Man må iallfall drikke sin pils innendørs. Noen få netter i året er det så varmt at man kan sitte ute til klokka to eller tre. Det får man ikke lov til. I Oslo har man ikke kunnet bringe sin pils utendørs etter klokka 23.30. Fra og med i år er det enkelte utvalgte steder som har fått uteservering helt til kl 03.00. Men det er fortsatt en merkelig grense med steder som godt kunne hatt lengre servering og som ikke har det. Røykerne derimot, sender vi ut hele kvelden. De stedene som er så uheldige å ligge utenfor en eller annen mystisk grense må stenge uteserveringa allerede 21.30. Naboer? Skal man bo sentrumsnært må man finne seg i at andre mennesker bruker byen.
Der uteserveringa stenger 21.30 stenger all servering 00.30. Mange av de kulturelle og alternative utestedene må stenge halv ett, mens en rekke sentrumsnære, turistifiserte og kommersielle steder får holde åpent til 03.00. Da stenger alt salg av alkohol i hele Oslo. De bevilgende myndigheter synes tydeligvis det er en god idé å sende absolutt alle fulle folk ut i gatene samtidig. Noe som fører til lange drosjekøer med fulle, utålmodige folk som et arnested for aggresjon og vold.
Nå skal man ikke ha vært i mange andre land før man kan karakterisere det norske drikkemønsteret som støyende og primitivt. I land vi liker å sammenligne oss med, drikker man mer sivilisert. Hvorfor er vi så primitive i Norge? Jeg vet ikke. Men jeg skulle ønske vi ikke var så formynderske i forhold til alkohol. Jeg skulle ønske vi kunne kjøpe øl og vin på butikkene så lenge de var åpne. At det var lovlig å nyte en øl i en park. At vi kunne drikke utepils hele natta de få nettene i året det er mulig. Og at de stedene som ønsket det kunne selge alkohol så lenge de ønsket. At alle steder nå må stenge samtidig er beviselig ikke en god løsning.
Disse standpunktene er tradisjonelle høyrestandpunkter. Likevel merker jeg at mange som stemmer på venstresida nå mener som meg. Vi ønsker oss et samfunn som ikke kontrollerer oss på alle bauger og kanter. Vi ønsker oss en levende hovedstad. Vi ønsker oss en by som aldri stenger. Høyre og Fr.p. er også for dette, det er de som har flertall i bystyret uten at det ser ut til å ha noen positiv effekt på skjenketidene i byen. Hvor er høyrefolka når man trenger dem?

(Klassekampen torsdag 27. juli)

torsdag, juli 27, 2006

Deit 2

Mann:
Jeg vil ha prosenter hvis du bruker noe jeg har sagt.

Lindkvist:
Prosenter av hva da?

Mann:
Kan jeg ta copyright på replikkene mine?

Lindkvist:
Jeg tror du liker at jeg skriver om deg.

Mann:
Hrmf.

Lindkvist:
Jeg tror du liker at jeg kaller deg ”Mann”.

Mann: (drømmende)
Mann…

Lindkvist:
Jeg kunne jo kalt deg noe helt annet.

Mann:
Som?

Lindkvist:
Sigrid.

Mann:
Men jeg heter da ikke Sigrid.

Lindkvist:
Tenk det, Sigrid.

Mann:
Hvorfor skulle du kalle meg Sigrid?

Lindkvist:
Hvorfor kaller jeg deg egentlig ”Mann”?

tirsdag, juli 18, 2006

En deit?

Mann:
Jeg trodde det skulle være mer personlig. Du skriver jo bare om ting som kunne stått på baksida av ei avis.

Lindkvist:
Noe står til og med på baksida av ei avis.

Mann:
Klassekampen.

Lindkvist:
Klassekampen er ei avis.

Mann:
Og så er du veldig opptatt av sånne kvinnegreier.

Lindkvist:
?

Mann:
Feminisme og sånn.

Lindkvist:
Og sånn?

Mann:
Alle favorittforfatterne dine er kvinner!

Lindkvist:
(sier ingenting)

Mann:
Og når du skal nevne eksempler på god norsk samtidslitteratur så nevner du 11 kvinner og én mann.

Lindkvist:
(smigret)
Det virker som du har lest bloggen min veldig nøye.

Mann:
Og når du anbefaler andre blogger, så er det bare kvinneblogger det og!

Lindkvist
(tilsynelatende overrasket)
Åh, sier du det.

(kort pause)

Lindkvist:
(litt skuffet)
Men du har ikke lagt igjen noen kommentarer?

Mann:
Da måtte jeg visst bli en blogger jeg også.

Lindkvist:
Nei, du må bare ha et navn og en e-post tror jeg. Slik lager du en blogg-identitet.

Mann:
Ja, vi får se hmmm. (mumler noe som er umulig å høre.)

Lindkvist:
Kanskje jeg burde bli mer personlig?

Mann:
Men ikke privat.

Lindkvist:
Nei, for all del, ikke privat.

Mann:
(sier ikke noe.)

Lindkvist:
Forresten, kan du koble opp et trådløst nettverk for PC?

mandag, juli 17, 2006

Oslo Litteraturhus

Lindkvist forsøker å holde angsten på avstand ved å skrive en ny post på bloggen. Dersom Lindkvist hadde vært litt raskere på Lindkvistlabbene sine ville denne posten ideelt sett blitt lagt ut fredag 7. juli. Men Lindkvist nøler og er i sitt rette element.

Altså Litteraturhuset i Oslo åpner høsten 2007, men hadde en liten føråpning eller sommerfest torsdag 6. juli. Englegården var kjapt ute for å melde om denne begivenheten.

Lindkvist fikk ikke med seg alle lovordene Francis Sejersted og Aslak Sira Myhre helt sikkert kom med under åpningstalene, da Lindkvist i sin forflytning fra Nord til Sør, fra Verdens minste sted til Hovedstaden holdt på å glemme hele festen. Heldigvis sjekket Lindkvist den syvende sansen, oppdaget at hun skulle på fest og syklet optimistisk avgårde.

Lindkvist fikk imidlertid med seg opplesning med Olaug Nilssen som skulle presentere selveste framtida ifølge Sira Myhre, opplesning med Dag Solstad, som på et vis skulle presentere fortida, noe Sira Myhre innså var en noe mindre heldig innledning og derfor la til at Dag Solstad hadde vunnet x antall litteraturquizer under Norsk Litteraturfestival. (Vi har tidligere spurt: er man dermed en del av kultureliten?) Og det var sang med Lars Lillo Stenberg som kanskje skulle presentere 80- og 90-talls nostalgi?

I motsetning til under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, hvor mange sier at at "alle er der", kan man vel denne kvelden si at under 50 prosent var der. Resten befant seg helt sikkert på ferie et annet sted. Det betyr ikke at festen ble noe dårligere enn den grunn. Og om Lindkvist kom sent, gikk hun i hvert fall ikke hjem tidlig.

Når det gjelder den reelle åpningen av Litteraturhuset er forventningene skyhøye. Det er nesten så man blir litt optimisitisk. Litt sånn glad. Man smiler kanskje til og med, litt sånn forsiktig.

torsdag, juli 13, 2006

Angst o angst

Jeg hadde tenkt å skrive om porno. Jeg hadde tenkt å skrive om heteronormativiteten. Jeg hadde tenkt å skrive om skjenkereglene i Oslo (som irriterer meg). Alt dette får jeg komme tilbake til. I dag skriver jeg om angsten. Jeg er ikke redd for å fly. Jeg er ikke redd for å ta heis. Men jeg kjenner en krypende angst for ting jeg ikke behersker eller kan noe om. Det er ganske mye jeg ikke kan noe om, men to områder peker seg ut. Det ene er tekniske ting, særlig knyttet opp mot noe jeg trenger og bruker, nemlig PC og internett. Det andre er praktiske ting, ikke alt av prakiske ting, men type: oppussing, snekring, henge opp lamper og andre kompliserte aktiviteter. Det finnes mennesker som behersker disse to områdene suverent. De vet sikkert ikke like mye om samtidsteater som jeg gjør. Men de har antakelig ikke like stort behov for samtidsteater som jeg har for hyller, lamper og en PC som fungerer. Slik er det å ha marginale interesser.

Jeg skal ikke si hvor lenge jeg har innehatt leiligheten jeg nå bebor, men det er fortsatt en del forskyvninger som gjenstår for at leiligheten skal fungere optimalt. En del elementer i leiligheten bør bytte plass. Dette har stoppet opp grunnet angsten. PC med tilhørende arbeidsbord skal inn i et annet rom, det andre rommet har ikke internettuttak. Lenge trodde jeg løsningen var å få et hull i veggen. Jeg deitet både snekkere, elektrikere og sivilingeniører og sa drømmende at jeg ønsket meg et hull i veggen. De trodde det var en metafor for frihet. Noe jeg ikke stiller meg negativ til. Altså frihet.

Det var ei venninne som kom opp med det strålende forslaget: trådløst nettverk. Jeg kunne egenhendig dra ut og kjøpe nettverkskort og router, lett som bare det! Dermed følte jeg at jeg hadde tatt et stort skritt i riktig retning. Jeg hadde det som skulle til. Det var bare å installere det. O angst. Der kjenner jeg det. Vil jeg klare det? Jeg vet ikke. Jeg har ikke prøvd ennå. Men jeg tror tida nærmer seg. Jeg tror jeg kanskje skal åpne pakken og lese bruksanvisningen. Allerede i dag. Eller i morra.

onsdag, juli 12, 2006

Å ikke møte seg selv i døra likevel

Hvem har ikke ledd av at Siv Jensen er formann i Fremskrittspartiet? Hvem har ikke sagt ForMANN Jensen litt sånn overtydelig?

Siss Vik klagde på radion via Radioselskapets Radioråd over at hun som næringsdrivende var et enkeltmannsforetak. Hun forsøkte å få andre gode forslag og fikk vel noe sånt som 'single-foretak', som jo lett kunne forveksles med et foretak som selger singel. Et annet forslag var 'enestående'.

Men på selvangivelsen min stod det ikke enkeltmannsforetak. Det stod enkeltpersonforetak.

Og det er det vel ingen grunn til å klage på?

onsdag, juli 05, 2006

Frihet i et lite telt

Jeg er glad jeg bor i et land hvor kvinner kan kle av seg. Hver gang sola kommer fram etter en lang og tung vinter ligger det kvinner i parker og på strender. De starter med å brette opp bukser og blotte underarmer, og i takt med at sola blir sterkere forsvinner flere og flere plagg. Nå ligger kvinner i bikini en rekke steder i dette landet. Bikini betyr truse og bikinioverdel. Ikke bare truse. Kvinnene må ha på bikinioverdel. Det måtte de ikke på slutten av 80- og deler av 90-tallet. Riktignok tror jeg ikke man blir anmeldt, slik en kvinne ble i USA for å ha solt seg toppløs. Men de sosiale omkostningene er for store. Man har på seg bikinioverdel.

Over halvparten av verdens befolkning har pupper. Likevel oppfører man seg som om dette er noe sensasjonelt. Iallfall når Janet Jackson ”blotter” puppen sin på amerikansk tv. Hvem har ikke sett en pupp før? Det er da så hverdagslig. Noen har hårete brystkasser andre har brystparti med bryster også kalt pupper.

I et land med så få og korte sommermåneder som Norge er det viktig for kropp og sjel å få nyte de solstrålene som finnes. Det er også deilig å kunne kle av seg når du gjennom store deler av året må ha en rekke lag med klær på.

Pupper har en tendens til å bli forbundet med sex. En pupp har i utgangpunktet ikke noe med sex å gjøre. Den kan brukes til å mate babyer. Å pakke inn puppene er å erkjenne at dette er en kroppsdel som må skjules. Retten til å være naken/toppløs handler paradoksalt nok om retten til å bli sett på som noe annet enn kropp, det vil si: kropp i betydningen (seksuelt) objekt. Mange kvinner vil si at de ikke ønsker å sole seg toppløs. Det kan jeg godt forstå, slik de rådende kulturelle normene er i dag. Ingen ønsker å bryte med normene og bli sett på som et utskudd. Derfor tar vi på oss bikinioverdel og barberer leggene. Noen påstår de velger dette selv. Det er en forståelig overlevelsesstrategi å hevde at det du må gjøre for å ikke bli sett rart på, er noe du selv velger å gjøre. Noen kvinner går med hijab og påstår det er et fritt valg.

Ikke vet jeg hvilke mekanismer som har umuliggjort, iallfall vanskeliggjort, toppløs solbading. Vil det bli moderne igjen? Eller vil det gå andre veien, slik at man tilslutt pakker kvinner inn i burka? Frihet i et lite telt.


Petit trykt på baksida av Klassekampen tirsdag 4. juli i spalten I DAG.

tirsdag, juli 04, 2006

I dag

Skriver Lindkvist igjen på baksida av Klassekampen.

Overskrifta er
Frihet i et lite telt


Lindkvist skriver blant annet
Retten til å være naken/toppløs handler paradoksalt nok om retten til å bli sett på som noe annet enn kropp, det vil si: kropp i betydningen (seksuelt) objekt. Mange kvinner vil si at de ikke ønsker å sole seg toppløs. Det kan jeg godt forstå, slik de rådende kulturelle normene er i dag. Ingen ønsker å bryte med normene og bli sett på som et utskudd. Derfor tar vi på oss bikinioverdel og barberer leggene. Noen påstår de velger dette selv. Det er en forståelig overlevelsesstrategi å hevde at det du gjøre for å ikke bli sett rart på, er noe du selv velger å gjøre. Noen kvinner går med hijab og påstår det er et fritt valg.

søndag, juli 02, 2006

Verdens minste sted: A beautiful shithole


Lindkvist har vært taus i ni dager og merker blogger-trangen melde seg. Hun befinner seg i sitt barndomshjem i nord på verdens minste sted. (Selv om ikke alle - jfr kommentarfeltet - er enig i det.)

It's a shithole. But at least it's a beautiful shithole.

Man skulle tro det var all verdens tid til blogging på verdens minste sted. Men bjørkene må bæres vekk fra plenen. Fisken må deles i kokeklare biter. Fisk må fiskes. Fjell må bestiges. Fotballkamper må beskues. Middager må lages. Aviser må leses. Plener må klippes. Slekt må besøkes. Mat må handles. Det er liv på landet.