Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

onsdag, mai 28, 2014

Havmannprisen - juryens begrunnelse

Her mottar forfatteren prisen fra kultursjefen


Her følger juryen begrunnelse i sin helhet. Vel så god som en anmeldelse:


"I 2013 kom det ut mange gode skjønnlitterære utgivelser, i ulike sjangere, med tilknytning til Nord-Norge. Juryen har hatt et interessant, morsomt og tidvis vanskelig arbeid for å kåre en vinner. Til sist var det likevel ingen tvil om hvilken utgivelse som utmerket seg positivt på mange plan blant utgivelsene vi har lest og vurdert.

Årets vinner av Havmannprisen for 2013 er Ellisiv Lindkvist. Hun er opprinnelig fra Brøstadbotn i Troms, nå bosatt i Oslo. Ellisiv Lindkvist har vært en markant og fornyende stemme i det nordnorske litterære miljøet de siste årene.

Ellisiv Lindkvist får prisen for romanen Ditt røde hår, Unn. Det er en kort og lettlest dagbokroman med Pia som nettopp har flytta til Oslo som forteller. Teksten dreier seg i stor grad om hovedpersonens forhold til Unn som hun møter på ei opplesning. Denne boka utmerket seg blant fjorårets utgivelser gjennom sine fortellermessige og skjønnlitterære kvaliteter.

Dagbokromanen Ditt røde hår, Unn er historien om kjærlighet mellom to kvinner som fortelles gjennom korte notater, enkle og konkrete observasjoner, fine episoder og dialog. Romanen er gitt ut med støtte fra Leser søker bok, og er tilpasset mennesker med ulik leseevne. Det er juryens vurdering at denne boka egner seg for en bred målgruppe. Den fortellermessige strukturen, de korte setningene og den kronologiske dagbokformen gjør den lett tilgjengelig og langt fra vanskelig å lese.

Samtidig er det ei bok som leker seg både med språk og oppsett. Teksten er tilsynelatende enkel, men den enkle teksten kan romme mye. Som eksempel vil vi nevne:

Jeg er på vei til å bli en sånn som bor i Oslo,
går ut på spennende greier og har venner!


Disse få ordene inneholder ei egen lita fortelling. Romanen er full av slike setninger/fortellinger.

Formatet tillater seg å bryte med normalprosaen og det er med på å gi teksten mange poetiske kvaliteter. Hyppige linjeskift framhever enkelte ord så de får mer tyngde og plass i teksten. Blanklinjer og korte avsnitt er med på å sidestille eller kontrastere følelser og utsagn, og viser oss ofte det store gapet mellom hva som blir sagt og gjort, mellom hva vi tenker og hva faktisk våger å fortelle til hverandre.

De to hovedpersonene driver også sin egen språklek der bokstaver og ord de foretrekker er med på å skape dybde og tolkningsrom i teksten. Samtidig gjør dette at vi blir kjent med Unn og Pia. Eventyrets karakterregister brukes i deler av teksten for å understreke at det her handler om et forhold som bryter med det heteronormative. Måten det gjøres på, med et konkret utkledd Troll på et karneval, og diskusjoner rundt hvem som skal få prinsessa, er elegant uten å virke fikst.

For de som kjenner forfatterskapet, kan boka sees som ei slags sammensmelting av Lindkvists kortprosadebut Alt jeg skriver er sant og romanen Tørst. Form møter tematikk på en måte som fungerer svært godt. De knappe setningene i Ditt røde hår, Unn er ikke bare lettleste, de er også poetiske. Forfatteren evner å få fram stemninger og følelser uten å bevege seg over i det sentimentale eller banale. Dette er ei bok som både de som leser lettleste bøker og erfarne lesere vil få mye ut av. Juryen er imponert over forfatterens evne til å fortelle på en slik måte, ei svært enkel historie er fortalt på en måte som virkelig får fram kompleksiteten i  mellommenneskelige relasjoner."


Her holder forfatteren takketale, mens gaver og blomster står i bakgrunnen.



En prisvinnende forfatter


Havmannen er Mo i Ranas del av skulpturlandskap Nordland.

Jeg har fått havmannprisen for Ditt røde hår, Unn.

Her står det hva havmannprisen er.

Her skriver Leser søker bok om det.

Fra juryens begrunnelse heter det blant annet:
-->
Ellisiv Lindkvist får prisen for romanen Ditt røde hår, Unn. Det er en kort og lettlest dagbokroman med Pia som nettopp har flytta til Oslo som forteller. Teksten dreier seg i stor grad om hovedpersonens forhold til Unn som hun møter på ei opplesning. Denne boka utmerket seg blant fjorårets utgivelser gjennom sine fortellermessige og skjønnlitterære kvaliteter.

En pris må ha sin egen kake.

fredag, mai 16, 2014

Uten iPhone i fire dager

Det hender jeg blir oppgitt av min egen forsiktighet før jeg går ut døra, har jeg husket alt: nøkler, penger, telefon? Jada. Denne gangen også. Men tilslutt skjer det. Vi kjører i retning Gardermoen, skal på ferie til Barcelona. Da oppdager jeg det. Selveste telefonapparatet. Denne dingsen hvor man lagrer alt av beskjeder, lagrer billettene, har mulighet for kontakt med omverdenen og som dessuten inneholder kamera. Iphonen ligger igjen hjemme.

I gamle dager, på åtti- og nittitallet, skjedde det rett som det var at vi ikke fant hverandre. Vi kunne avtale å møtes på en kafé på Oslo S, to jenter fra landsbygda, bli stående ved hver vår kafé, dra hjem til et sted, uten telefon, uten å ha møtt hverandre, uten å få gitt beskjed på flere uker. Nå er avtalene mye løsere – vi ringes, kan vi si – eller: vi tekstes. Og vi finner hverandre. I gamle dager gikk man rundt på kafeene og lette etter den utkårede, den man var forelska i, den man ønsket å treffe. På måfå gikk man rundt og lette, av og til var man heldig, av og til var man ikke heldig i det hele tatt.
Når jeg tar t-banen syns jeg det er litt vemodig at så få leser bøker, selv avislesere synes det å være langt færre av nå. Da jeg tok trikken til sommerjobb i 1988, fra Ljabru kl 07.09 hver dag, satt alle med hver sin enorme papirutgave av Aftenposten og bredde seg utover trikkesetene. Nå sitter alle med telefonene sine. Hva gjør de? Leser de nyheter? Sender de meldinger? Leser de e-post? Spiller de spill?

Vi kjører til Gardermoen, trafikken tetner seg til andre veien, jeg oppdager at jeg mangler iPhonen min. Min lenke til omverdenen. Hvordan skal jeg klare meg uten? – Snu, roper jeg. Nei, roper mannen. Ser du den køen? Vi skal rekke et fly! Vi snur ikke, vi kjører videre. Det eneste som snur er stemningen i bilen.

De første timene var de verste. Hver gang vi står i kø: ingen telefon å fikle med, ingen telefon å sjekke. Hva er klokka? Jeg er en av dem som faktisk bruker armbåndsur. Det er jeg glad for nå. Vi legger begge ut et par halvdesperate meldinger på facebook.  Via god kurérvirksomhet, gode venner som tilfeldigvis skal til Barcelona og ikke minst det faktum at mannen har sin iPhone som kan ringes med, tekstes med og gjøres avtaler med: torsdag kveld får jeg telefonen tilbake. Fire dager uten iPhone og endelig har jeg den tilbake. Jeg unnskylder meg, går på do og slår den på.

To nye meldinger. Begge er fra Norwegian: du kan nå sjekke inn. Og endring av gate.

Hvordan klarte jeg meg uten?

(Baksida av Klassekampen onsdag 7. mai 2014)