Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.
Nå er Selvopptatt kommet i pocket.

torsdag, november 03, 2011

Les heller Bonusord

Det er vel bare å innrømme det.
Å ha to blogger er som å ha to for mye.
Men så anstrenger jeg meg innimellom og legger ut noe på Bonusord.

Som jeg har på forlagsliv, via forlaget mitt, Cappelen Damm.

Imens går gode gamle Lindkvists logg for lut og kaldt vann.
Knapper og glansbilder.
Og knapt nok det.
Det vil si lite og ingenting.

La meg bare henvise alle eventuelle lesere, det vil si alle kjære lesere over til Bonusord.

Mens jeg avslutter med noen velvalgte klisjeer.
Kanskje kommer jeg tilbake til denne bloggen en gang.
Det er en tid for alt.
Trist, men sant.
Bla, bla, bla.
Gøy så lenge det varte.
Forresten savner jeg Fjordfitte.

Ok, jeg skriver altså.
Men kanskje ikke så mye blogg.
Og Bonusord finnes.

torsdag, oktober 13, 2011

Kulturkjerringa rasler med kjeppen


Kjerringa reiser seg. Kjerringa har kjepp. Ikke bare det. Kjerringa har full jobb og ganske god lønn, ikke så god lønn som mannen da, men det skulle bare mangle. Pensjonen er heller ikke like god. Hun var jo hjemme noen år. Men nå har barna blitt voksne og hun har altså både penger og tid. Penger nok til å kjøpe klær på Design Forum. Ha fargerike artige klær. Og fordype seg i kulturen som de andre lager. De andre, det er både selvhøytidelige mannlige forfattere og unge kvinner som kan komme til å si ”klimakteriedesign” i forbifarten. For man tenker ikke så mye på aldersdiskriminering når man er under 35 år og alle eldre mannlige forfattere syns man er interessante, det vil si pene.


Det er først seinere man blir noe annet. Ikke bare kvinnelig forfatter eller kulturkjerring med en seksualitet som er tabu, for hvor mange menn på 30 år vil egentlig ligge med en kulturkjerring? Mens de unge sultne kulturelle damene på rundt 30 gjerne ligger med den dobbelt så gamle mannlige forfatteren. Ja, hvem ville ikke det? For menn blir ikke tabu, eller gammel og stygg, så lenge de har kulturell og/eller økonomisk kapital. Det er fortsatt bare kvinner som blir kjerringer. Det er fortsatt bare kvinners seksualitet som er tabu i den grad.

Hva med økonomien? Kommer arrogansen fra forfattermennene av fornedrelsen over å tjene så lite? Samtidig som kulturkjerringene sitter der med designtingene sine, har råd til å kjøpe bøkene dine og har en helt annen årslønn enn din? Det er jo provoserende! Ikke bare er de gamle og har ingen attraktiv seksualitet lengre, ikke bare er de interessert i det du skaper, de leser det og diskuterer det, men de har også råd til å kjøpe bøkene dine. Eller la være.

Ja, men det gjelder jo alle. Er man forfatter så har (nesten) alle andre (i Norge) en bedre årslønn enn din. Så dersom det skal være grunnen for raseriet mot kulturkjerringene, er det egentlig bare to ting som står igjen for hvorfor man er sinte på og gjerne vil latterliggjøre kulturkjerringene.

Alder. Og kjønn.

(Baksida av Klassekampen 6. oktober 2011)

onsdag, september 14, 2011

Pappaperm er likestilling


Jeg er heldig. Jeg kan stå opp om morgenen og være hjemme hele dagen og det gir staten meg penger for. Hvorfor får jeg penger fra staten? Fordi jeg har født et barn. Jeg har født et friskt barn og staten gir meg penger for å ta meg av det. Det kalles barselpermisjon eller foreldrepermisjon. Det kan man få i ett år. Eller nøyaktig: 56 uker med 80 % lønn og 46 uker med 100 % lønn.

Vi er kjempeheldige i Norge som har så gode ordninger for dem som får barn. Hvorfor har vi det sånn her i Norge? Fordi det er ønskelig at kvinner skal kunne delta i yrkeslivet selv om de føder barn, at det skal være mulig å kombinere yrkesrollen med morsrollen. Det er derfor vi har denne ordningen. Den er et likestillingstiltak. En del av den utskjelte statsfeminismen. Et tilkjempet gode som det nå virker som mange tar for gitt.

Målet er økt likestilling. Hva vil være enda bedre for likestillingen enn at Mor går hjemme med barnet et helt år? Tjaa, hva kan det være? Hva med at Far faktisk går hjemme med barnet en del av tiden?

Tidligere i sommer kunne Amagasinet fortelle oss, over hele forsiden at: ”Pappapermen er oppskrytt”. Den bidrar nemlig ikke til likestilling, påstås det. Hjemme hos oss trodde vi at det at fedre tilbrakte tid sammen med sitt eget barn var av verdi i seg selv. Men så enkelt er det altså ikke.

Vi trodde ikke Pappapermen måtte føre til noe annet – og i alle fall ikke etter så kort tid. Fedrekvoten ble utvidet senest i fjor – og så kommer det en forskningsrapport nå og slår fast at Pappapermen ikke fører til økt likestilling.

Man hadde håpet at økt pappaperm skulle føre til økt lønn for kvinner eller færre skilsmisser. Noe som selvfølgelig også hadde vært bra. Og som kan vise seg å stemme om man lar pappapermen få virke noen flere år. At flere fedre er sammen med barna sine, at de lærer seg å håndtere egne unger i hverdagen mens mor er på jobb og ikke bruker permisjonen på ferie med hele familien, det er likestilling i praksis.

Så til dere som er i mot fedrekvoten fordi dere vil "velge selv" - det er jo bare et tilbud. Dere kan fortsatt velge selv. Dere kan velge å ikke ta i mot. Eller hvis det virkelig er sånn -- at det å tilbringe 12 uker, med sitt eget barn, i dets første leveår, er for tidkrevende -- kan man jo spørre, hvorfor får man da barn?

 (Baksida av Klassekampen 6. september 2011)

mandag, september 12, 2011

Dersom du

Dersom du blogger.
Dersom du vil lese Tørst.
Dersom du vil skrive om den etterpå.
Dersom du syns bøker er litt dyrt.
Dersom du gjerne vil ha et frieksemplar og er en aktiv blogger som vil skrive om boka etterpå.

Send meg en e-post med adressen din, så sender forlaget boka til deg.

Send til ellisivl#gmail.com

Hvan handler boka om?

Det hyppigst stilte spørsmålet. Etter at jeg i flere år har sagt at jeg jobber med en roman, og i den siste tiden har kunnet si at den er ferdig, den kommer i høst, den kommer snart, den kommer nå.

Hva handler den om?
Det er selvfølgelig løgn å si jeg-vet-ikke, for jeg vet det jo utmerket godt. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Og hvis jeg skisserer opp hele handlingsforløpet så er det knapt vits å lese den. Men vi tar nå ansvar fra Bonusords side og skal hjelpe Lindkvist på vei.

Bonusord: Er det en roman med to hovedpersoner?
Lindkvist: Ja.

Bonusord: Er det en roman som starter i ungdomstida?
Lindkvist: Ja.

Bonusord: Følger vi hovedpersonene fra de er unge til de blir voksne?
Lindkvist: Ja.

Bonusord: Har de to hovedpersonene en sterk og nær relasjon?
Lindkvist: Ja.

Bonusord: Har de et forhold?
Lindkvist: Ja.

Bonusord: Handler det om å vokse opp på et lite sted og flytte til Oslo?
Lindkvist: Ja.

Bonusord: Handler det om sterke kunstnerambisjoner?
Lindkvist: Ja.

Bonusord: Handler det om kjærligheten?
Lindkvist: Ja.

Bonusord: Handler det om havet?
Lindkvist: Ja.

Handler det om døden?
Lindkvist: Ja.

Handler det om havet-døden-kjærligheten?
Lindkvist: Ja.

Er det en lesberoman?
Lindkvist: Ja, det må man vel kunne si.

Men er det ikke noe heterokjærlighet der?
Lindkvist: Jo.

Handler det om å være skuespiller?
Lindkvist: Ja.

Handler det om å være forfatter?
Lindkvist: Ja.

Handler det om Bjørn Borg truser?
Lindkvist: Ja.

Handler det om å gå på Romerike Folkehøyskole?
Lindkvist: Ja.

Handler det om å gå på Forfatterstudiet i Bø?
Lindkvist: Ja.

Er det handling fra Tromsø i boka?
Lindkvist: Ja.

Er det en billedkunstner med i boka?
Lindkvist: Ja.

Er det en snill skilt tobarnsfar med i boka?
Lindkvist: Ja.

Er det en mannlig forfatter med i boka?
Lindkvist: Ja.

Er han pen?
Lindkvist: Tror ikke det står, men regner med at han er pen nok. Han har ialfall en kjæreste.

Er det et feministisk tidsskrift med i boka?
Lindkvist: Ja.

Er det en litterær debut med i boka?
Lindkvist: Ja, det er flere.

Er det en lanseringsfest med i boka?
Lindkvist: Ja.

Er det en blogg med i boka?
Lindkvist: Ja. Eller flere.

Er det en samtidsroman fra dagens Norge om moderne mennesker?
Ja, det vil jeg vel si.

Er det en bred og ambisiøs roman om en ny generasjon kvinneskjebner?

(Postet på Bonusord)

onsdag, september 07, 2011

Tusener på tusener

Jeg hadde tenkt at nå skriver jeg på denne bloggen: følg med på Bonusord i stedet. Det er såvidt jeg klarer å blogge og passe på, stelle, mate og vanne to blogger er jo dobbelt så mye som en, selv om man evt poster de samme innleggene.

Så skulle jeg bare legge ut den forrige Klassekampen-teksten, jeg har lagt ut alle her og syns for egen del det er greit å ha alle samlet her om jeg trenger dem, de er mitt eget arkiv. Så jeg la ut Men kroppen min får du aldri og vips, der kom VG og lenket til den en fredag ettermiddag og lot det ligge på forsida av vg.no hele helga og vips:

Tusener på tusener av nye lesere strømmet på. Og kommentarfeltet boblet som aldri før og ikke minst ble jeg kalt en "venstrepolitisk korrekt tjukkas". Så artig har jeg ikke hatt det i blogg-verdenene siden gullalderen med aktiv Fjordfitte, aktiv Drusilla. Tusen takk til VG for den oppturen i statistikken. Skal jeg virkelig slutte å blogge på denne bloggen nå?

lørdag, september 03, 2011

De beste blant oss



Jeg kan fortsatt sangen utenat. Kringsatt av fiender/ gå inn i din tid/ under en blodig storm/ vi deg til strid. Det var fordi vi alltid sang den på SU-samlingene. Jeg var en av dem. En ungdom som var med i politiske organisasjoner, som drev med politikk og organisasjon. Det er jeg veldig glad for. Det var morsomt, interessant, lærerikt. Det var viktig.

Det er mye som er ille når man er ung. Man er aldri tynn nok eller pen nok. Man mangler selvtillit og egne penger. Man tør ikke snakke i forsamlinger eller til nabogutten. Foreldrene forstår en ikke. Lærerne er teite. Medelevene er forresten også teite. Det er mye å slite med.

Selv syns jeg det verste var å bo på et sånt lite idiotisk knøsted. Og gå på en liten idiotisk videregående. Der det ikke var noen andre som var som meg. Det vil si SU-er, eller idet minste at de så ut som en. Nå så ikke alle SUere ut som SUere. Noen så så streite ut at de kunne blitt med i AUF og noen hadde sikkert vært med i RU om det hadde vært noe aktivt RU i Troms på den tida. Og av og til kom det ungdommer som til og med kunne sklidd inn i Unge Høyre, rent utseendemessig.

Klesdrakten. Musikksmaken. Meningene. Alt var så viktig på den tida. Hvordan kunne man være venn med noen som var mot selvbestemt abort? Hvordan kunne man overhodet ha noe til felles med dem som hadde cowboyboots og ball-genser? Og hvordan kunne noen finne på å stemme Høyre? Men UngeHøyreguttene var ikke fienden. De kunne være medsammensvorne. For det UngeHøyregutten og jeg hadde til felles var engasjement. Det var alle de andre som ikke hadde noe engasjement som var – om ikke fienden – så bøygen vår. Dem vi snakket til, i et forsøk på å engasjere.

Vi som hadde et engasjement kunne samles om elevrådsarbeid, skrive i skoleavisa, og arbeide tverrpolitisk for at det skulle opprettes egne ungdomsråd i kommunestyret. Noe det senere faktisk ble. Jeg reiste på møter, seminarer, møter og seminarer. Jeg lærte hvordan en organisasjon fungerer og jeg øvde meg på å snakke i forsamlinger, ta ordet og entre talerstolen. Det er jeg glad for.

I SU var det samhold, det var hygge, det var søte gutter med langt hår og det var sang. Internasjonalen og Til Ungdommen sang vi hver gang. Og alltid sang vi fra søster til bror i nestsiste vers. Dette er løftet vårt /
fra søster til bror:
/ vi vil bli gode mot
menskenes jord // Vi vil ta vare på
/skjønnheten, varmen /
som om vi bar et barn
/ varsomt på armen!


(Baksida av Klassekampen 26. august)

fredag, august 26, 2011

Men kroppen min får du aldri


Det første året jeg skrev på baksida av Klassekampen, for fem år siden, hadde jeg en baksidetekst som het: Jeg er fornøyd med kroppen min. Videre skrev jeg ”Det er et politisk standpunkt. Fordi: vi blir hele tiden fortalt at vi ikke bør være det. Fordi: en kvinne aldri blir tynn nok. Fordi: jeg får reklame i posten som forteller meg hva jeg bør kjøpe for å gå ned i vekt. Med hvilken rett, sende de meg direkte adressert reklame og fortelle meg at jeg bør være misfornøyd med kroppen min?”

Noen år etterpå, noen kilo og en barnefødsel senere er det lett å bli misfornøyd. Ingen spør meg om leg(itimasjon) på polet lenger. Ikke engang i Sverige. Og da er det fristende å ta skjeen i en annen hånd og rope opp om egen kropp. Det er et yndet tema blant kvinnelige stand-upere. Komme de andre i forkjøpet og le av sine egne ekstra kilo og sin egen aldring. All ære til dem for det, og ikke et vondt ord om kvinnelige stand-upere.

Kroppsfokuset i vår tid er enormt. Vi legger også på oss i forhold til tidligere tider. Modellene blir tynnere, mens vi andre blir tjukkere. Siden 60-tallet har kvinner i snitt lagt på seg 4 kilo hver, mens menn har lagt på seg drøye 9 kilo hver. Dette handler ikke om at kvinner har lettere for å holde vekta enn menn. Snarere tvert i mot. Det er horder av sultne kvinner der ute. Kvinner som vokter vekta, trener og går på diett. Kvinner som ikke unner seg mat og i hvert fall ikke kaker eller øl. Kvinner med full kontroll som holder vekta langt under normalen. Og andre som spiser kaker med evig dårlig samvittighet.

Det er lett å tenke at tidligere var jeg fornøyd med kroppen min. Å den som var 25 igjen! Ung og tynn og 25 år. Men det var ikke lett da heller. Det var vanskelig å si: ”Jeg er fornøyd med kroppen min”. Å være tynn er likt pen. Å være ung er likt pen. Likevel er det de unge som sliter mest med kroppskomplekser. Hva er skjønnhet? Er det ikke diskutabelt? Den unge tynne kvinnekroppen er et utmerket redskap for å selge kommersielle produkter. Brått tar det slutt og kvinnekroppen og ergo kvinnen er blitt uinteressant.

Jeg er ikke tynn nok. Jeg er ikke høy nok. Jeg har en slitasjeskade i menisken. Men jeg kan spille fotball, jeg kan spille innebandy. Jeg kan gå i fjellet. Jeg kan ligge rett ut i lyngen. Jeg kan jogge, løpe, svømme, klatre, elske, føde, amme. Kroppen min fungerer utmerket. Stemmebåndene fungerer, jeg kan snakke. Hodet fungerer jeg kan tenke. Hendene fungerer jeg kan skrive. Jo jeg er fortsatt fornøyd med kroppen min.


(Baksidetekst på baksida av Klassekampen, ble skrevet til torsdag 21. juli, men så kom den ikke på trykk før mandag 25. juli. Den dagen virket den bare malplassert, og jeg nevnte det ikke noe sted. Men siden jeg alltid legger ut baksidetekstene her så dette nærmest er et arkiv, så legger jeg denne ut nå, en måned senere.)

mandag, august 22, 2011

Se og hør CappelenDamms pressekonferanse!

Cappelen Damm har sin pressekonferanse der de presenterer høstens bøker i morgen kl 11.00 i sine lokaler i Akersgata.

Og ikke bare det.

Jeg skal lese der. Det er tre skjønnlitterære forfattere som skal lese.
Jeg skal lese etter Roy Jacobsen.

Og ikke bare det. Alle som vil kan se det. Via internett. Det skal streames direkte via forlagets blogg: forlagsliv.no og via CappelenDamm på facebook.

Ingen grunn til å være særlig nervøs med andre ord. Tsk, tsk.

Ny Lindkvist. Ny roman. Ny blogg.

Den nye Lindkvist ser sånn ut. Bildet er tatt av Anna-Julia Granberg/Blunderbuss.

Den nye romanen karakteriseres ifølge Årets Bøker katalogen til Cappelen Damm som:


«Tørst er en bred og ambisiøs generasjonsroman om moderne kvinneskjebner.» 


Den nye bloggen er altså BonusordForlagsliv. Men mens jeg sliter med det tekniske på wordpress er det lettere med gode gamle blogger. Men egentlig var planen å si fra her at se heller der. 

onsdag, juli 27, 2011

aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes

Og rosene. Rosene.




For dem som ønsker flere/andre ord enn Til Ungdommen anbefaler jeg Inger Christensens Alfabet, overskrifta (aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes) har jeg hentet fra den. 

Anbefaler også Juliana Spahrs Alle med lunger kopla saman (gjendikta av Ingrid Storholmen og Gunstein Bakke, norsk utgave 2008), det er jo også mulig å lese originalutgaven This connection of everyone with lungs. Første del heter: Dikt skrive etter 11. september 2001.

søndag, juli 24, 2011

TIL UNGDOMMEN av Nordahl Grieg (1936)

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra søster til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!


Et nydelig dikt og en nydelig sang som de også sang i Domkirka i dag. Selv husker jeg den best fra alle SU-samlingene jeg deltok på i min ungdom. Der sang vi alltid fra søster til bror i nestsiste vers. 

søndag, juli 17, 2011

Hurtigruta, oh, Hurtigruta!


Det skjedde noe. Først var alle ironiske på twitter, over hvor lite som skjedde, men så skjedde det noe, begeistringen kom, begeistringen økte. Og økte. Og økte. Og nå er det ikke mange igjen som ikke lot seg begeistre. Det er selvfølgelig alltid noen selvpiskende, ”kritiske” surpomper som reagerer hver gang vi i Norge er litt stolte over oss selv. At en viss avis fikk seg til å trykke en sak der en ekstremsurpomp mener at vi kan sammenligne Norge med DDR og Nord-Korea er såpass latterlig at man lurer på om man skal le eller gråte.

Noen av oss er på mange måter ikke en del av ”folk flest”, ei heller særlig ”vanlig”. Noe som kan virke som koketteri, men som i mange tilfeller er reelt. Å mangle arbeidsplass og å leve av kunstnerisk virke er ikke noe de fleste gjør. Er man utenfor fellesskapet i mange sammenhenger, kan det være befriende å føle seg inne med en større gruppe i andre sammenhenger. Å se på Hurtigruta minutt for minutt på NRK2 var en sånn gledesfølelse. På mange måter tenker jeg at det handler om å bli voksen, å tillate seg å glede seg over noe som er fylt med glede, selv om det er både folkelig og vanlig.

Surpompene skriker opp om nasjonalisme, mens de vanlige folkene er stolte av bygda si som får sine femten minutter på riksdekkende tv. Folk står med bannere som ”Vi har det beste helsesenteret”, er ikke det strålende? I Kirkenes ble Hurtigruta møtt av samisk, russisk og norsk flagg, hørte jeg nasjonalisme? Er det ikke enkel psykologi at skal du like andre, må du først like deg selv. En positiv, fredelig nasjonalfølelse, som feiring av nasjonaldagen med barnetog, eller det som kom fram under Hurtigrute-sendingen er virkelig ikke bekymringsfullt. Snarere tvert i mot. Snarere er det verdt et hurra.

Jeg kommer fra et lite sted i Nord-Norge og kunne følge med at Hurtigruta seilte forbi, jeg kunne se hjemtraktene, jeg kunne se stedet faren min vokste opp, stedet der mora mi vokste opp og jeg kunne se innseilingen til Studentbyen min, Tromsø. Det var selvfølgelig vakkert, nydelig og sentimentalt. Å komme fra små steder handler ofte om å lengte bort, flytte bort, langt bort, ta store kvantesprang og moderne klassereiser, som handler om å bli en del av Kultur-Norge fra å ha vokst opp i en kulturell utkant. Mange av oss som kom fra små steder har kjent en sterk motvilje mot sitt eget lille hjemsted. Derfor tenker jeg at det handler om å bli voksen, å forsone seg med at det var der jeg kom fra, at det er utrolig nydelig og vakkert der. Og å sitte klistra til skjermen når hurtigruta drar forbi og rope der! Akkurat der!

 (Baksida av Klassekampen 29. juni)

tirsdag, juni 28, 2011

Lanseringsfest 29. september

Gled dere alle tørste. Fest. Lansering. Release. Sleppfest. Nærmere program vil komme. Datoen er satt. Lokalene blir CappelenDamms egne. Følg med. Følg med.


Følg gjerne med på Bonusord, min blogg på forlagsliv hos Cappelen Damm.

søndag, juni 19, 2011

Flink jente!


Det er det jeg sier til dattera mi, når hun åpner munnen og tar i mot matbiten. Flink jente! Jeg er på vei til et foredrag. Jeg er engstelig for å komme for seint. Vil helst være presis. Sitte klar, med kaffekoppen, vannglasset, notatblokka og nykvesset blyant. Det er sånn jeg vil være. Det er det jeg gjør. Setter meg fremst. Rekker opp hånda og stiller spørsmål. Jeg er flink jente.

Det opprørske og individuelle dyrkes.  Man skal ikke sitte stille på stolen og følge med, for deretter å rekke opp handa og stille spørsmål. Men man skal heller ikke ha for kort skjørt, drikke for mye og gå alene hjem. Begrepet Flink jente er litt som begrepet politisk korrekt. Det brukes for å holde flinke jenter nede. Så de ikke skal tro at de er noe. For de jo ikke noe annet enn flinke. Og jenter.

Mens mennene derimot er både menn. Og dyktige. Som er noe helt annet. Begrepet dyktig kvinne vet jeg knapt om jeg har hørt noensinne.

Vi kan ønske at det ikke er sånn. Vi kan si at det ikke er sånn. At jeg ikke tenker sånn. Men det er en grunn til at menn tjener 100 % og kvinner 85% av det menn tjener.  Det er en grunn til at elevene liker de mannlige lærerne bedre enn de kvinnelige. Det er en grunn til at det er flere mannlige programledere enn kvinnelige. Og at kvinnene dessuten er yngre enn mennene. Og penere. Og at vi aldri får se en kvinnelig utgave av Knut Borge på TV.

Den grunnen er dessverre ikke enkel og grei. Eller er den det? 2.000 års undertrykkelse kan ikke snus på skarve 100 år. Kan man kanskje si? Eller skarpere: Kjære deg, vi lever i et patriarkat. Det er klart av menn blir likt bedre enn kvinner. De blir likt bedre, de bedømmes bedre og berømmes mer. Menn er nøytrale, og har tilgang til det universelle, mens kvinner fortsatt er det andre kjønn.

Jeg kjenner mange flinke jenter. Og jeg liker dem. Jeg liker at dattera mi åpner munnen og tar i mot matbiten. Jeg liker at storesøstera står opp tidlig om morgenen, rekker skolen, gjør leksene sine, planlegger uka og får beste karakter. Det er bra å være flink. Det er bra å være jente. Det er bra å rekke opp hånda og stille spørsmål.

Også de flinke jentene beveger seg ut i verden. De lærer språk, drikker vin, reiser verden rundt. De flinke jentene blir enda mer voksne og ansvarlige. Men de har det også moro. Selv om jeg har en følelse av at mange tror at de flinke jentene ikke har det så gøy som andre. Det tror ikke jeg. Jeg tror de flinke jentene har det morsomst av alle. Dere skulle bare visst.

(Baksida av Klassekampen lørdag 18. juni 2011)





torsdag, juni 16, 2011

Jeg blogger fortsatt jeg.

Jeg gjør det bare ikke noe særlig her lenger.

Les heller Bonusord.

Det begynner med sex og ender med døden.

Eller noen ganger omvendt.

onsdag, juni 08, 2011

Tørst


Tørst er tittelen på romanen min. Den kommer i september. Lanseringsfesten vil bli 15.september 29.september. Hold av dagen!

Omslaget slik det vil se ut i katalogen.

Oppdatert: 29. september er datoen for lanseringsfesten.

mandag, juni 06, 2011

Ny blogg: Bonusord

Jeg har en ny blogg via forlaget mitt Cappelen Damm - der fellesnevneren er Forlagsliv og for forfatterene Forfatterliv.

Første innlegget på den nye bloggen var dette:


Jeg er forfatter nå

Skrevet av: Ellisiv Lindkvist   4. mai 2011
Jeg er forfatter. Det er ikke et yrke. Det er et liv. Sitatet er fra Beate Grimsrud, en av mine (mange) favorittforfattere. Det er treffende sagt også for dette prosjektet hvor jeg som forfatter skal blogge om forfatterlivet.
Jeg som skriver denne bloggen, disse bonusordene er Ellisiv Lindkvist, forfatter på Cappelen Damm. For å finne ut mer om meg går du til siden ”om Ellisiv Lindkvist”.
Jeg har tidligere blogget på min egen blogg Lindkvists logg og jeg regner med at den bloggen vil slite noe, når jeg nå får ny og fin Forfatterliv-blogg. Samtidig regner jeg med å få ny bloggenergi av å ha fått denne nye bloggen. Og at det vil bli godt å kunne blogge igjen, når romanen er levert og sendt til produksjon.
Det stemmer, jeg kommer med romanen Tørst i september. Det er min første roman og min andre bokutgivelse. Denne bloggen kommer til å handle en del om romanen og livet rundt. Forfatterlivet.
Nå er boka i produksjon – eller kanskje allerede sendt til korrektur. Jeg skal få korrekturen til meg 18. mai. Før det skal jeg ha møte med markedsavdelingen og informasjonsavdelingen. Designeren som lager omslaget sender ideer til designeren på Forlaget og redaktøren min.
Allerede 10. mai skal jeg ha første opplesning fra romanen, det skjer i Forlagets egne lokaler her på Cappelen Damm. Det er på lanseringsfesten til Ingeborg ArvolaBrit Bildøen skal også lese.

mandag, mai 23, 2011

Sådan er kapitalismen

Lykken er et glass vin, et varmt bad, en spennende bok, en middagslur. Også for lottomillionærer er det disse små tingene og ikke diamanter eller raske biler som står for lykkefølelsen, stod det i avisa. Også i herværende avis har man skrevet om lykkeforskningen. Forskerne vet ikke hvorfor vi er mindre fornøyd med både jobb og ekteskap enn tidligere. Eller hvorfor flere og flere, ikke minst de unge, blir plaget av depresjoner og spiseforstyrrelser. Levestandarden øker. Vi tjener bedre enn før. Men vi er ikke lykkeligere. Hvorfor ikke? Hvem skal vi skylde på? Noen skylder på feminismen og likestillingen. Enten det er såkalte æresdrap, eller gutter som er dårlige på skolen, er det alltid noen som skylder på likestillingen og feminismen. Sånn sett er det fint vi har feminismen, det er den ultimate syndebukk.
Men ikke alle skylder på likestillingen. Nei, noen av oss lever tross alt med åpne øyne, leser bøker og setter oss inn i sammenhenger. Jeg skylder på kapitalismen. Og hvem er kapitalismens beste venn? Reklamen! Reklame er visuell støy. Reklame omgir oss på alle kanter og får lov til å bre seg, som et virus og en pest, uten av vår snille gode velferdsstat regulerer den.
Venter du på t-banen, hva blir du stående å se på? Reklame. Går du inn i t-banevognen, hva får du se? Reklame. Tar du flybussen, hva blir du sittende å se på? Reklame. Tar du flyet, hva ser du fra setet foran deg? Reklame. Venter du på bagasjen, hva blir du tankeløst stående å se på over bagasjebåndet? Reklame. Er du på facebook, hva popper opp på siden på kontoen din? Reklame. Leser du aviser? Reklame. Ser du på TV? Reklame. Går du på kino? Reklame. Internettet? Reklame! Og i byen, som er et offentlig rom, er det snart ikke mulig å hvile blikket et eneste sted, uten at en radmager modell fortelle deg at du bør være misfornøyd med ditt eget liv.
Det er reklamens essens at vi alle skal være misfornøyd. At vi alltid skal hige etter noe mer. Noe annet. Noe større. Det finnes en bedre hårspray, en bedre leppestift, en bedre barberhøvel, en bedre brus, en bedre tannkrem, et bedre vaskemiddel, et bedre smør, en bedre pizza. Det finnes en bedre ektefelle der ute. Det finnes sikkert en bedre jobb der ut. Og det finnes helt sikkert en litt bedre sofa. Og med denne kontinuerlige støyen som forteller oss at vi ikke skal være fornøyd med det vi har, så blir vi heller ikke det.
Sådan er kapitalismen. Og reklamen, det er dens logikk, en verden full av misfornøyde mennesker er en verden full av forbrukere. Du skal aldri bli helt fornøyd. Da vil du jo slutte å shoppe. Mennesker som shopper trenger vi for å få økonomien til å gå rundt. På toppen av det hele viser forskningen at folk på høyresida er langt mer tilfreds enn oss som er på venstresida. Rettferdig? Nei. Logisk? Ja.

mandag, mai 09, 2011

Velkommen til boklansering. Velkommen til ny blogg.


Det er Ingeborg Arvola fra skrivegruppa mi som har boklansering. Jeg er invitert til å lese fra min nye roman. Den kommer til høsten og det blir første gang jeg skal lese fra den. Spennende. Rart.

Cappelen Damm er forlaget til både Ingeborg og meg. Om dagen lanserer forlaget sin egen blogg Forlagsliv med en rekke bloggere fra innsiden av forlaget, blant annet Anders Heger og Anette Garpestad bokdama@work som er redaktøren for det hele. Det er ikke fullt så mange forfattere. Men jeg er en av de foreløpig bare fire forfatterne, sammen med Ingvar Ambjørnsen, Elin Rise og Brynjulf Jung Tjønn. Bloggen min heter Bonusord.

Jeg har ikke rukket å gjøre så mye med bloggen ennå, men får vel muligens en ny blogg-giv nå. Har lagt ut en tekst fra Alt jeg skriver er sant, den siste baksideteksten fra Klassekampen og en introduksjonstekst. I tillegg finnes det info "om meg", eller som jeg foretrekker å si "om Ellisiv Lindkvist".

Hva gjør jeg når jeg nå har to blogger? Mulig jeg poster dobbelt, der og her. Mulig jeg bare lenker fra denne og dit. Og mulig denne bloggen blir enda mindre aktiv enn den har vært i det siste.