Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

søndag, februar 28, 2016

Det første kjønn



Det var en gange en ung mann, la oss kalle ham Filosofistudenten. Han var en sympatisk mann på alle vis, belest og intelligent. Men han fikk det liksom ikke til med damene. Filosofistudenten var veldig opptatt av Hegel, Heidegger, Habermas, Hamsun. Han snakket gjerne om Kant og Kafka. Selv leste jeg mer samtidslitteratur, Filosofistudenten sa: Solstad og ansiktet strålte som en sol. Jeg sa Marguerite Duras, Doris Lessing, Kerstin Ekman, Eldrid Lunden, Cecilie Løveid. Eller hvis du absolutt vil lese gamle bøker av døde forfattere så les: Virginia Woolf og Simone de Beauvoir. Filosofistudenten så ulykkelig ut, som om dette var en straff jeg påla ham. Jeg sa at det sikkert ville hjelpe ham å få damer.

Når menn skal få kontakt med det annet kjønn virker det ikke som de vet hvordan kvinner tenker. Hva er de opptatt av? Hvilke bøker leser de? Hvilke filmer liker de? Hvem er de? For kvinner er dette sjelden et problem. Majoriteten av hovedpersonene de har møtt siden de var små er gutter og menn, enten man leser bøker, blader, magasiner, se på tv, film eller leser aviser. Mennene er overalt og kjøper du et dameblad så er de fulle av råd om hvordan menn er, hva de tenker og hva du skal gjøre for å tekkes mannen (les: få han interessert).

Hun som sitter på kaffebaren der for eksempel, hva er det hun leser? Er det Lena Andersson eller er det Vigdis Hjorth? Kanskje det er enda verre, kanskje det er Ebba Witt-Brattströms Kulturmannen! Er det best å rømme nå? Det finnes nok av damer som ikke maser så jævla. Som bare digger og dyrker menn og ikke maser om feminisme. Man kan ligge med damer uten å lese dem. Jada, jada. På den annen side: har det aldri skadet en mann å lese flere kvinnelige forfattere. Ikke på noen måte. Se bare på filosofistudenten:


Han begynte å lese Doris Lessing, Suzanne Brøgger, Virginia Woolf og flere andre. Han traff en dame som studerte litteraturvitenskap og som ble mektig imponert over hans bitekstualitet (Å lese både kvinnelige og mannlige forfattere). De giftet seg og levde lykkelig alle sine dager. Mens kompisene hans ble skilt, diskuterte Filosofen og Litteraturviteren Simone de Beauvoirs Det annet kjønn. Og da var det strengt tatt ingen grunn til å skille seg.

mandag, februar 15, 2016

Bokprat: podkast


Anette Garpestad også kjent som Bokdama, skriver dette på forlagsliv om podkasten Bokprat:

Bokprat: Kvinnelige forfattere, skam og sex og sånt.
Selma Lønning Aarø og Ellisiv Lindkvist har skrevet to på sitt vis beslektede bøker. Selvopptatt og Jeg kommer snart har begge kvinnelige forfattere i hovedrollen, to handlekraftige damer som på hver sin måte finner ut av seksualitet og følelsesliv.
 I denne episoden av Bokprat fikk jeg med meg disse to særpregede forfatterne inn i studio for å høre med dem hvordan de oppfatter situasjonen for kvinnelige forfattere i vår skandinaviske nåtid. Har kvinnelige forfattere omsider lagt fra seg skammen, og funnet formen for å skrive åpent og kompromissløst om sex og frustrerende følelser? Det ble en prat om skrivelivet, feminisme og viktige historiske kvinneskikkelser. 
Om Jeg kommer snart:
Julie har faket orgasmer helt siden hun debuterte seksuelt, men en dag går hun lei – lei av å late som. Hun låser seg inne på soverommet med proviant, babyolje og Mr. Rabbit – en vibrator med 30 dagers orgasmegaranti fra Kondomeriet.
Denne boken er akkurat nå aktuell som skuespill på Akershus Teater! 
Om Selvopptatt:
Selvutleverende og selvironisk. En humoristisk og skarp bok om å være forfatter og kvinne. En forfatter drar til Visby på Gotland for å skrive. Men skriveprosessen utfordres når hun involverer seg i et trekantdrama med en litausk poet og en polsk krimforfatter.

Her ligger podkasten


søndag, februar 14, 2016

Anmeldelse av Selvopptatt i Nordlys

"Hun er åpen, direkte og ærlig, både om skriveprosessen og omgangen med menn. Det gjør romanen interessant, fordi vi overbevises om at det hun skriver vil gjelde mange unge skribenter.
Slik lykkes hun med en roman om unge forfattere i skriveprosessen, og hun er en direkte og ærlig ung feminist."




Hele anmeldelsen:


Ærlig om skriving og menn


Denne tredje romanen til Ellisiv Lindkvist er en metaroman som handler om selve skriveprosessen og den har dagbokform.  Jeg-personen er en ung kvinne som forteller om sitt forhold til to menn.Vi møter Martina i Stockholm, på vei til et sted for forfattere i Visby på Gotland. Der skal hun være en måned for å skrive en roman. Hun skal også møte Mark, en lyriker fra Litauen som hun møtte i Finland 4 år tidligere. Dessuten blir hun venn med Wiktor, en polsk forfatter.Alle tre er kommet til Gotland for å skrive. De tilbringer mye tid sammen; går turer og drar på tur med bil, svømmer i bassenget, lager middag til hverandre  og er stort sett sammen – når de ikke skriver.Martina har fått gitt ut ei novellesamling og skal nå skrive en roman. Den vanskelige andreboka, som skal skaffe henne anseelse som forfatter – slik at hun kan bli medlem av Den Norske Forfatterforening. Derfor starter hun ambisiøst og vil skrive om døden.

Moderne feminist

Men hun ender opp med å skrive om det hun er mest opptatt av: sin egen rolle og forholdet mellom kjønn, vennskap og sex.  Slik skriver hun om det hun opplever, hvert kapittel en ny dag i måneden på Gotland.Martina er en moderne feminist, hun opererer med liste over alle de dårlige elskerne hun har hatt, reflekterer over egne valg og vurderer eget sexbehov i forhold til de nye vennene.Romanen forteller om  en måned i et forfattersenter på Gotland, der tre unge forfattere gjør mange hyggelige ting sammen. Men Mark og Wiktor får vi bare indirekte kjennskap til, slik Martina opplever dem. Hun er mest opptatt av dem som menn: utseende, kjønn og sex. Slik at kjønnsrollene til en viss grad blir snudd.Ellisiv Lindkvist fremstiller Martina og forholdet mellom de tre med humor og ironi.  «Jeg bruker dagen til å forkaste døden. Døden dør. Om kvelden lager jeg middag til Wiktor og Mark. Guttene mine.»Tittelen Selvopptatt er dekkende. Hovedpersonen er mest opptatt av egen skriveprosess og eget sexliv. Selve dagbokformen er selvopptatt. Tittelen åpner også for den unge forfatterens tvil på egne evner og usikkerhet om hvordan hun skal oppnå suksess. «Jeg er flink til å skrive, jeg tviler ikke på det. Jeg kan skrive. Men har jeg noe å skrive om?»Lindkvist skriver korte setninger og har en insisterende stil – preget av gjentagelser.  «Vi ønsker oss noe mer. Vi vil skrive. Vi er forfattere.» Hun er åpen, direkte og ærlig, både om skriveprosessen og  omgangen med menn. Det gjør romanen interessant, fordi vi overbevises om at det hun skriver vil gjelde mange unge skribenter.Slik lykkes hun med en roman om unge forfattere i skriveprosessen, og hun er en direkte og ærlig ung feminist. Margoth Hovda-Lien

Anmeldelsen stod på trykk i Nordlys 22. desember

(Ligger på nett bak betalingsmur her)

lørdag, februar 13, 2016

Anmeldelse av Jeg er ikke slik (2013) på Teaternett




AMPRE kvinnesinn

Av Stein Willumsen Kippersund

Ellisiv Lindkvist: Jeg er ikke slik. Tre scenetekster.
Cappelen Damm 2013. ISBN 978-82-02-41615-7. 181 sider.



Det er vel ikkje kvar dag du set deg i godstolen for å lese samtidsdramatikk. Tanken på å sovne i godstolen med raudvin på tunga og sikkel i munnviken medan peiskubbane sakte brenn ned og haustmørket flyt inn i stova er kanskje ikkje det mest glamorøse vi skryt på oss, etter ein treg oktober-arbeidsdag. Om ikkje litteratur meint for scenen skal gjere pina endå lenger og døsen djupare.

Men Ellisiv Lindkvist si bok Jeg er ikke slik. Tre scenetekster er ikkje av det slaget som utkonkurrerer gamle velprøvde innsovningsråd frå tippoldefar eller salig Ibsen sine dagar.

Foto: Jarle Vines (Creative Commons Attribution Sharealike 3.0, WikiCommons)  © 

Ellisiv Martha Andreassen Lindkvist: (født 1973 i Dyrøy, Troms) er ein norsk diktar og dramatikar. Lindkvist fekk Nordnorsk Forfatterlags fondsstipend i 2003. Ho har også jobba som skribent i Klassekampen og som kulturredaktør i det feministiske tidsskriftet Fett. Lindkvist er utdanna ved Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Telemark. Andre verk: Begjær 1000 (1999), Kill your darlings (2001), Karaokeprosessen (2005) og Bitch Song Club (2008) .

Oppkvikkande og humoristisk
Særleg den andre av dei tre tekstane, “tittelsporet” Jeg er ikke slik er så avgjort av det oppkvikkande og humoristiske slaget, ja så men i retning lettliva. Tekstane i boka har vore prøvd på scenen, og tåler svært godt å kome mellom to permar. Truleg vil dei også tåle godt å få liv på scenen igjen, for eit større publikum. Kanskje også ein smart filmskapar får til noko med dei.

I eit interessant føreord, til å bli klok av, peikar Lindkvist mellom anna på dramatikaren sitt moderne dilemma: 

(...) Jeg er dramatiker. Jeg var dramatiker før jeg ble forfatter. Etter at forestillingen er tatt av er den borte. Den eksisterer ikke, finnes ikke. Boka finnes også etter de to-tre første månedene. Selv om bøker presenteres som nyheter, noe som kommer for så å ta slutt og bli borte. Noe som er i salg i bokhandelen ofte bare ett år. Likevel: Den fysiske boka finnes. Den finnes i bokhyller hjemme hos folk og den finnes på biblioteket etter at den ikke lenger er i salg i bokhandelen. Teaterforestillingen er borte for alltid. Det som eventuelt finnes er dokumentasjon. En dvd av forestillingen, som ikke får fram det som skjedde i salen. Det som egentlig skjedde. For teater er først og fremst møtet mellom scene og sal (...) (Lindkvist 2013:7)



Nådelaust tragikomisk
Det er tre skodespel av ulik lengde, men innanfor einaktarformatet, som har fått plass i denne boka. Det første, Play.mobil, går rett inn i tids- og livsklemma til travle unge småbarnforeldre, nådelaust tragikomisk og altfor lett å kjenne att. I den andre, Jeg er ikke slik, går det føre seg ein heftig samtale mellom tre unge kvinner, mellom tretti og førti ein stad. Dei er både ambisiøse og full av svolt på livet, samstundes som dei slit med keisemd, depresjonar, frustrasjonar og aggresjonar, sexliv og mangel på sexliv. Dei skrur kvarandre både opp og ned, vrengjer kvarandre inn og ut. Denne teksten verkar som hovudteksten i samlinga, og det må vere lov med ei lita smaksprøve:

(...) Hva var det du sa? (kort pause) HVA VAR DET DU SA? SA DU AT JEG SKULLE TA MEG SAMMEN? (kort pause) Vil du at jeg skal ta all medisinen jeg har? Alle de såkalte fucking lykkepillene på en gang? Er det det du vil? Jeg gjør det. Jeg fucking gjør det. Men jeg dør ikke, for jeg ringer selv til 113 og sier fra at jeg har tatt dem. Så henter de meg og jeg ligger på sykehuset. De får pillene ut og opp og jeg dør ikke. JEG DØR IKKE. Jeg er her. jeg er ikke død. Jeg lever. Jeg er kåt. Jeg har tenkt å ha sex med kjæresten min. Selv om han har gjort det slutt vil jeg ha sex med ham. MEN HAN VIL IKKE HA SEX MED MEG (...) (Lindkvist 2013:103)



Kan orgasme være terningkast én?
Og ein dram til frå Ellisivs eikefat:
(...) Jeg teller hvor mange land jeg har vært i og sortert landene etter hvor god mat de har i hvert land. Italia er på toppen, men jeg har ikke vært i Thailand ennå. Jeg teller hvor mange bøker jeg har lest og lager etterpå kategorier for kjønn, land og tid. Hvor mange jeg har ligget med. Dem deler jeg inn etter klassetilhørighet, geografi og yrke/utdannelse. Hvor mange teaterstykker jeg har sett og sortert dem etter teatralitet, metafiksjonalitet og tekstens kvalitet. Hvor mange filmer jeg har sett og deler dem inn i kategoriene; idiotisk, urealistisk og fatal. Jeg teller hvor mange kroner jeg bruker. Jeg finner ut hva som går til mat, hva som går til klær og hva som går til prevensjonsmidler. Jeg teller hvor mange venner jeg har, hvem som ringer, hvem som sender e-post og hvem som sender sms, deretter sorterer jeg vennene mine etter hva jeg kan gjøre med dem, noen kan jeg snakke med, andre er ganske ubrukelige. Når jeg ikke får sove om kvelden teller jeg hvem jeg kan tenke meg. Og hvem jeg kan tro. Jeg teller skrittene fra blokka til butikken. Jeg tar tiden når jeg løper til bussen. Jeg går baklengs hjem igjen. Jeg tar tiden på min orgasme og hans orgasme. Jeg teller antall orgasmer vi får og kategoriserer dem etter terningkast. kan en orgasme være terningkast én? (...) (Lindkvist 2013:108)

Den siste teksten i samlinga heiter Heltinnesinne, er ein dialog mellom to kvinner i ein hage, dei diskuterer urter og kunst, og fylgjer med på flytrafikken over hovuda sine, for å seie det slik. Denne teksten fungerer etter mi meining som eit ekko eller ein epilog etter dei to andre. 



Kitlar på nervane
Samlinga er lettlest, direkte, intens, svært tilgjengeleg og lite sjølvhøgtideleg, og tidvis ikkje så reint lite humoristisk. Og det gneistrar under, frå ei uro som kitlar inn på nervane i liva våre, det murrar til sjølvransaking, ettertanke og ein god dose vemod. Denne teksten har moderne kvinner og menn både tid og lyst til å lese – like mykje som å sjå seg sjølv – i spegelen. Kan hende det berre er meg: Men det stikk i meg, at eg fekk litt av same kjensla etter denne runddansen med Ellisiv Lindkvist sine tekstar, som då eg leste Vacláv Havel sin Vanek-trilogi første gongen.



Stein Willumsen Kippersund

Bokanbefaling i Kamille

Selvopptatt blir anbefalt på det varmeste i Kamille




KAMILLE
02.11.2015 Side 17
 Forfatter: Katinka Sletten
Lite visste jeg om at jeg egentlig hadde ventet på en selvutleverende, humoristisk og skarp bok om det å være forfatter og kvinne, men da jeg satt med permene mellom hendene, følte jeg bare at dette var helt riktig. Ellisiv Lindkvist skriver med en penn som er brutalt ærlig, og tar oss med inn i en verden preget av seksualitet, angst, alkohol, menn og drømmer om litterære prestasjoner. I romanen følger vi en forfatter som drar til Visby på Gotland for å skrive den vanskelige andreromanen. Det eneste problemet er at skriveprosessen utfordres når hun involverer seg i et trekantdrama med en litauisk poet kalt Mark, og en polsk krimforfatter ved navn Wiktor. Gjennom sitt dårlige forhold til menn, og det romantiske forholdet til kunsten og litteraturen, klarer Lindkvist å si noe som handler om mer enn henne selv. Hun retter fokus mot noe som angår oss alle - nemlig kvinners rolle i den hverdagen vi lever i. Ved å sammenligne seg med mennene hun møter underveis, får vi et rått møte med en kvinne som til stadighet er redd for å bli redusert til noe så enkelt som en klisjé. Likevel er det nettopp det vi får servert i denne boka; klisjeer, sett i et litt annet lys enn vanlig. Sett gjennom hverdagens øyne. Dette er en bok som anbefales på det varmeste!