Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.
Nå er Selvopptatt kommet i pocket.

onsdag, mai 30, 2007

Fett , Fett, Fett

Velkommen til smuglesning

Velkommen til smuglesning av Fett 2.07

Ellisiv Lindkvist leser fra kortprosasamlingen ‘Alt jeg skriver er sant’ som hun debuterer med på Damm i august.

DJ Guro spiller plater

Sted: Sound of Mu
Tid: Tirsdag 5. Juni kl. 19:00

Om Fett 2.07
Det finnes mange måter å være freak på. Fett fokuserer denne gangen på de “freaky” kroppene, dvs. de “unormale”, “feil”, “ikke-normative” kroppene, de som bryter med normene. Å være en freak er å være noe uønsket, noe feil, noe som ikke passer inn. Det finnes imidlertid nok av dem som gjør opprør, som nekter å la seg innordne under de rådende forstillingene for hvordan en “riktig” kropp skal se ut og fungere. Enkelte av disse setter opprøret inn i en feministisk sammenheng og bedriver freakfeminisme. Les mer om dem i neste nummer av Fett.

tirsdag, mai 29, 2007

Arkivering

Ute av verden. Eller ute i verden og ute av bloggverden. Men har lest litt hos fr.martensen som jeg liker så godt og inspirert av denne posten (evt føljetongen) tenkte jeg på en tekst jeg har og som jeg skal legge ut her og nå.

Lindkvist tekst presenterer

Arkivering

Jeg kjøper en Arkivmappe med ti rom. Den er ganske dyr, men det er forhåpentligvis verdt det. Jeg skal få orden på Livet mitt. Rydde opp. Sortere og plassere. Arkivere og systematisere. Jeg putter Barndommen i første rommet. Deretter legger jeg Ungdommen i det neste. Temmelig varsomt da den fortsatt er svært fersk. Jeg forsøker å kalle det tredje rommet Virkelighet, men får ikke has på den. Jeg visker ut Virkelighet og plasserer Drømmer der isteden. Fjerde rommet blir kalt Forelskelser og fylles omhyggelig. Det neste tilegnes Hverdagen. Jeg frykter at dette rommet skal bli overfylt, og for ikke å la hele livet mitt havne her skriver jeg Reiser på neste. Sjuende rommet blir hetende Venner og jeg tenker irritert at dette burde kommet før Forelskelsene. Vel, rekkefølgen trenger ikke være avgjørende, sier jeg til meg selv og skriver Tro på det åttende rommet. Men har jeg Tro? Kanskje jeg heller skal kalle det Håp? Eller Ønsker? Jeg garderer meg og skriver Tro/Håp/Ønsker. Fornøyd; og har fortsatt to ledige rom. På det niende skriver jeg Kropp for å ha noe å holde meg til. På det siste rommet skriver jeg Ledig. Man vet aldri hva som kan skje og det er best å være forberedt.


(På trykk i antologien Nordnorsk temperament, 2001)

lørdag, mai 26, 2007

Klassekampen beklager

Klassekampen bør iallfall beklage. I dag har de klart å ta en annens tekst og plassere Lindkvist-navnet og Lindkvist-bildet til teksten. Jeg går ut fra at det er en annen person som sikkert føler seg forbigått og lei seg. Jeg vet ikke hvem som har skrevet den, men jeg vet såpass at det ikke er Lindkvist.

Og apropos gode navn, tittelen på teksten er Surr. De som har surra mest er altså Klassekampen.

onsdag, mai 16, 2007

Nattfestivalen i Korpilombolo


En personlig reiseberetning av Ellisiv Lindkvist


I begynnelsen husker jeg ikke hva stedet heter, jeg sier jeg skal på Nattfestivalen, et sted i Nord-Sverige i Pajala kommun, du vet Mikael Niemi, Populærmusikk från Vittula, det er i Pajala. Så lærer jeg meg det: Kor-pi-lom-bo-lo. Slik jeg for fire år siden lærte meg å si det nesten like vanskelige Tai-val-ko-ski, som ligger i Nord-Finland.

Selve reisen tar tolv timer fra Oslo til Korpilombolo. Jeg går på hotellet og Linnea, en av arrangørene som har invitert meg, tar meg i mot med en Tornedalsbuffet. Det er sild, eller strömming, i alle varianter, det er flere typer laks, det er skinke, reinsdyrkjøtt, en rekke salater, poteter i alle varianter, blodpølse, tyttebærsyltetøy og brød. Det er vidunderlig godt. Det er lokale retter. Jeg tenker at i Norge generelt, og Nord-Norge spesielt, burde man dyrke sine lokale retter og selge dem i veikroene som ligger langs veiene, vi alle kjører, både norske og utenlandske turister. Man burde kunne få kjøpt fersk fisk, fårikål, molter, finnbiff, om ikke i stedet for, så i alle fall i tillegg til, hamburger og pizza, som man tydeligvis selger på alle veikroer i hele Norge.

Første morgen på Nattfestivalen våkner jeg til et fantastisk lys. Det snødekte vinterlandskapet er åpent og vidt, annerledes enn Nord-Norge. Det ligger en stripe rødt i øst (går jeg ut fra) der sola ville stått opp om det hadde vært sol. Jeg kjenner meg sentimental og lykkelig. Dette landskapet, som er annerledes enn det landskapet jeg fortsatt betrakter som mitt, nemlig det nordnorske, har likevel det samme lyset, den samme snøen og det samme mørket. Jeg blir en lokalpatriot, en romantiker, en nord-entusiast. Folk sørpå tror mørketida er mørk! De har ikke forstått hvordan det er, de har ikke vært her, der. Mange reiser til Hellas, til Thailand, til USA, uten å kjenne den nordlige delen av sitt eget land, tenker jeg indignert mens jeg er romantisk lokalpatriot.

Som når jeg så filmen Insomnia av Erik Skioldberg sammen med Østlendingen på 30+ for noen år siden. Filmen handler om en svensk politimann som er i Tromsø og ikke får sove fordi det er så lyst hele døgnet. Østlendingen på 30+ spør meg skeptisk – som om hun avslører filmen – er det så lyst om natta?

Ja, det er det! Så lyst er det. Lyset har døgnåpent. Men det er ikke mørkt hele døgnet i mørketida. Lyset i mørketida er helt spesielt, det er et lys for viderekomne, for kjennere. Jeg beundrer lyset i Korpilombolo. Jeg løper inn og henter kameraet, selv om jeg burde skjønt at dette klarer ikke kameraet ivareta. Jeg forsøker likevel.

Klokka ett skal jeg være med på den første opplesningen. Linnea sa at det kom til å være elever fra ”høyholdet”, noe jeg trodde var høyskole. Det er det ikke. Det er i hovedsak elever mellom 12 og 16 år som er publikummet til denne opplesningen i tillegg til en del voksne. Siden jeg begynte å skrive har jeg hatt mange opplesninger, men ettersom tekstene mine er skrevet for et voksent publikum, har også opplesningene hatt et voksent publikum.

I siste liten gjør jeg litt om på repertoaret, tar ut noen tekster, legger til andre. Så er det bare å la det stå til. ”Forstår dere norsk?” spør jeg innledningsvis. Salen er taus. ”Ja, vi får satse på det”, fortsetter jeg muntert og setter i gang med det jeg har tenkt å si, og leser tekster innimellom. Jeg nevner lyset, det helt ekstraordinære lyset den morgenen, eller var det bare jeg, en gjest fra sør som så det og syntes det var så vakkert? Jeg får langt mindre respons fra barna enn jeg vanligvis får fra et voksent publikum. Jeg aner ikke om jeg har nådd fram. Forstod de hva jeg sa? Linnea beroliger meg: En 15 år gammel gutt hadde sagt til henne:
”Jag forstod allt. Och hon var jo bra.”

Etter opplesningen går jeg for å ta badstu. Det er en vedfyrt utebadstu. Det vil si: de sier at det er det, men badstuen har både vegger og tak. Dog er det ingen elektrisitet, så det er ganske mørkt. Jeg tenker at dette må være en særegen korpilombolsk erfaring, tenker tilbake på badstu-scenen i Populærmusikk från Vittula og husker at jeg selv fikk prøve den uvante røykbadstuen når jeg var i Taivalkoski fire år tidligere. Verten viser meg badstuen hvor to finske kvinner allerede har tatt plass og spør om jeg vil ha en øl. Det vil jeg.

Etter badstu er det middag og om kvelden skal jeg lese igjen. Denne gangen er publikummet i stor grad voksent. Lokalitetene er likevel noe annerledes enn det jeg er vant til fra ulike litterære arrangement i Norge, hvor de stort sett finner sted på en kafe og publikum nyter som regel alkohol. Nå er vi derimot i en kinosal, som minner om en gammeldags gymsal med opphøyd titteskapsscene. Det er ingen skjenkebevilling, ingen bord, men fullsatt sal.

I andre bolk er det litteratur og trekkspill, to forfattere og tre trekkspillere på scenen, vi bytter på å lese og å spille, men vi sitter alle på scenen gjennom hele settet. Publikum er takknemlig å lese for. Bare ordet frosk, viser det seg at de ikke helt forstår på norsk. Når vi avslutter settet, vil applausen ingen ende ta. Publikum blir sittende, Linnea kommer opp og ber om mer, ekstranummer! Vi gir dem mer. Jeg leser ”Nesten naturlig” (Circum Polaris 1997) på oppfordring fra Linnea siden jeg leste den tidligere i dag. Trekkspillene avslutter kvelden. Dette er kanskje det nærmeste jeg kommer, å være rockestjerne, det vil si noe som kan minne om det. Å bli bedt om å ta et ekstranummer, en ønsketekst.

Når jeg reiser hjem tidlig dagen etter er jeg sliten og fornøyd, jeg har vært på et nytt sted, jeg har opplevd noe nytt, møtt nye folk, sett lyset i mørketida og fått god respons. Det er verdt 24 timers reising. Nattfestivalen er kanskje en særegen Korpilombolsk hendelse? I så fall er den også verdt det.

(Står på trykk i siste nummer av Skarven nr 1-07, Nordnorsk Forfatterlags medlemsblad som nettopp kom. Derfor denne vintersaken om mørketida nå, mens det er vår og lysere kvelder)

mandag, mai 07, 2007

Sitert i Aftenposten igjen

Er det noen i Aftenposten som liker Lindkvist? Eller er det en sedvanlig selvopptatt navlebeskuelse som kommer til uttrykk fordi Lindkvist relaterer, forholder seg til og kanskje kritiserer Aftenposten. Og vi liker jo alle at andre skriver om oss. Det er bedre å bli kritisert enn å bli oversett, ikke sant? Lindkvist skriver om Aftenposten i Klassekampen. Aftenposten siterer Lindkvist. Og Lindkvist skriver begeistret på bloggen sin: sitert i Aftenposten igjen. (For det her jo skjedd før og ikke bare en gang heller)

Kvinnelighet
"Jeg er rasende. Jeg forblir rasende. Jeg er faktisk konstant rasende. Det er min naturlige kvinnelighet; å være rasende. Det er den jeg har tenkt å dyrke framover."
Skribent og dramatiker Ellisiv Lindkvist i Klassekampen
Hentet herfra.

fredag, mai 04, 2007

Jeg er rasende!

Det er ikke måte på hvor synd det er på gutter for tiden. For en stund siden ville noen ha dem til å sitte og tisse noe som enkelte mener er ”mot naturens orden”, mens andre mener vi lever i et ”matriarkat” hvor kvinner har all makt og nekter guttene deres ”naturlige” aggressivitet. Haha! Hvis det er så mye makt i å være lavtlønnet barnehagepersonell så hadde sikkert mennene vært der for lenge siden. Og hvis de mener det er så mye makt der hvorfor drar de ikke inn og erobrer disse attraktive lavtlønnsyrkene? Jada, det finnes menn som har blitt mistenkeliggjort idet det forsøker å arbeide på en kvinnedominert arbeidsplass som en barnehage er. Men tror dere det har vært enkelt for kvinnene å gradvis erobre mannsarbeidsplasser? Tror dere de har blitt tatt i mot med åpne armer og båret fram?

Og hva er nå dette med menns naturlige aggressivitet? Hva med kvinners naturlige aggressivitet? Er det noen som har fått sin aggresjon dempet opp gjennom årene så er det kvinnene. Eller de små jentebarna. Jenter blir belønnet for å være søte og stille. Og da er jenter det. Ingenting gjør folk så kjønnsstereotype som å se på små barn som leker. Folk som har sett små barn leke ser nemlig at kjønnforskjellene er ”naturlige”, barna er jo uskyldige, de er ikke påvirket, derfor er det at småjenter leker stille med dukker, mens gutter leker bråkete med biler et ”bevis” på hva som er naturlig for oss. Haha!

Og som om ikke dette er nok kunne en ny rapport i forrige uke fortelle oss at halvparten av alle norske menn mener kvinner som flørter selv har skyld i voldtekt. Jeg går utfra at menn som sier dette ikke ønsker å bli voldtekstforbrytere, ergo må de synes det er en uting å bli flørtet med. At de synes det er for mye flørt i samfunnet. La oss ta disse mennene på alvor. Kvinner, slutt å flørt! Vær sinte, vær rasende! Slutt å smil, det starter med et smil, men det kan ende fatalt. Jan E. Hansen har sagt det, Hilde Haugsgjerd har sagt det og nå har norske menn også uttalt seg: Kvinner som voldtas må skylde seg selv. Det finnes et stort kvinnehat som kommer fram i denne undersøkelsen og som vi fortrenger, glemmer eller ignorerer. Hva vi kan gjøre med det er ikke lett å vite, men vi er iallfall kommet langt kortere enn vi ofte liker å tro.

Jeg er rasende. Jeg forblir rasende. Jeg er faktisk konstant rasende. Det er min naturlige kvinnelighet: å være rasende. Det er den jeg har tenkt å dyrke framover.

(Baksida av Klassekampen i dag fredag 4. mai)

torsdag, mai 03, 2007

Et år med blogg

Det er bare å gratulere Lindkvist med et-årsdagen som blogger. For temmelig nøyaktig et år siden introduserte jeg bloggen min med dette innlegget, dvs etter å først ha lagt ut dette bildet. I begynnelsen aner jeg ikke hvor mange lesere jeg har. Antagelig ganske få. Men da jeg rundt årsskiftet fikk lagt inn statcounter var jeg mer enn fornøyd med antallet lesere. Kanskje forhåpningene var lave? I det siste har jeg blogget sjeldnere så det er mulig antallet lesere er gått noe ned. (Hmm, jeg sjekker faktisk statcounteren min sjelden.) I begynnnelsen av min tid som blogger var jeg vel ganske aktiv, selv om mitt mest intense forhold til blogg og blogging oppstod etter ca et halvt år.

Har jeg lært noe? Ja! Ja! Jeg har lært utrolig mye. Så mye at jeg ikke kan ramse opp alt her. Men jeg har lært at det finnes bloggere som uttrykker seg langt bedre enn mange i MSM. Jeg har også lært hva MSM betyr.

onsdag, mai 02, 2007

Lindkvist i Henne


Ja, så er Lindkvist i Henne. Av alle ting som singel. Det er jo fristende å påstå at hun slettes ikke er singel lenger. At hun har funnet selveste Drømmemannen
og at han selvfølgelig er feminist,
men det spørs hvor mange som vil tro på det.

Uansett i Henne er det bilde av LIndkvist (som Lindkvist strengt tatt ikke er fornøyd med) under Overskriften "Fra peppermø til partyjente" (ha-ha) og med Carrie Bradshaw (som visst heter noe annet i virkeligheten) på motstående side. Ingressen sier: "Før fikk kvinner være biske i fred. Dagens single skal være varmesøkende sexbomber."
Og hva sier Lindkvist ifølge Henne?

- Jeg opplever at folk synes synd på meg, og kommer med velmenende råd om hva jeg kan gjøre for å skaffe meg en mann. Men hvis primærmålet mitt var å få en mann, ville jeg vært gift for lenge siden, sier hun.

Da filansskribenten Ellisiv Lindkvist (33) nylig ble singel, brukte hun sin spalteplass på Klassekampens sisteside til å ironisere over sin egen situaasjon og "annonsere" etter en brukandes mann. Tanken var å røske litt i myten om at singel og taper er to sider av samme sak.


Lindkvist sier noe mer som er på trykk. Ellers sa selvfølgelig Lindkvist en hel del som ikke er kommet med. Men noe av det Lindkvist sa lar Henne eksperter si isteden.

Og selvfølgelig lar jeg også denne posten få etiketten feminisme, for grunnen til at jeg sa ja til dette, (bortsett fra å få komme på trykk som en stigmatisert gruppe og se meg selv i et dameblad), var jo at jeg faktisk mener noe, men da kan man kanskje like gjerne lese det jeg skrev som Nysingel i Klassekampen.