Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.
Nå er Selvopptatt kommet i pocket.

tirsdag, mai 26, 2009

I går og i dag

I går drakk jeg rødvin sammen med hyggelige folk.
I dag er formen deretter.

I går var det sol.
I dag er det regn.

I går trente jeg innebandy.
I dag har jeg gått tur med hunden. 

I går syklet jeg til Litteraturhuset, Nasjonalmuseet, Sentrum, Grønland, Bryn, Tøyen, Grünerløkka og Bryn igjen.
I dag har jeg nesten bare vært hjemme. (Bortsett fra tur med hunden.)

I går kunne jeg poste en gjennomtenkt petit som stod på baksida av Klassekampen som dagens bloggpost.
I dag er visst dette det beste jeg får til.




mandag, mai 25, 2009

En innmari viktig debatt


Jeg har registrert at det er veldig mange som er opptatt av debatt. Det er hele tiden viktig å diskutere. Media mener debatt er innmari viktig, politikere snakker hele tiden om hvor viktig debatt er og Fritt Ord? Uansett: det er kjempeviktig å diskutere. Er alle like mye verd? Ja, særlig. Vil vi ha handicappede barn? Nei, selvsagt ikke. Jo mer sårende og sjikanøst man snakker om andre, jo mer presse blir det. Da blir det hele kjempeartig. Nesten som sirkus. La oss skape litt baluba dere!

 

Jeg har en sak som er kommet i skyggen av mye annet. Man diskuterer hele tiden hvorfor kvinner er så innmari dumme og hvorfor de ikke passer mer på barna. Hva med å gå rett til sakens kjerne: Stemmerett for kvinner. Det er fortsatt ikke gått hundre år siden vi innførte den og er vi egentlig fornøyd med ordningen? Skjedde ikke det hele litt for kjapt? Var vi klar over alle konsekvensene? Ble samfunnet bedre? Her har vi en virkelig herrlig og politisk ukorrekt sak. Vi trenger bare noen som kan fronte kampanjen, men det blir neppe vanskelig å finne. Forslag til slagord: Nok er nok. Ta stemmeretten tilbake fra kvinnene nå! I forlengelsen må selvfølgelig kvinner ut av styre og stell også, men hvem vil egentlig savne Erna Solberg, Karita Bekkemellem eller Siv Jensen? Jeg bare spør.

 

Tenk alle de herrlige kronikkene Knut Olav Åmås kan trykke. Tenk på alt Nina Karin Monsen kan få mene. Tenk de bekymrede kommentarene Frank Rossavik og Jan E. Hansen kan få skrive. Og tro hvem Francis Sejersted kan gi prisen sin til til neste år? La alle religiøse komme til orde. Der er det mange som mener at mannen er overlegen kvinner. Og hvis vi kjenner etter: hvem mener egentlig ikke det?

 

La oss gå tilbake til de gamle grekerne, kulturens vugge. De hadde demokrati de. For menn – ikke for slaver og kvinner. Siden vi ikke egentlig har noen slaver i Norge i dag kan vi ta stemmeretten fra de fargede med det samme (ja, dere skjønner jo hvem jeg mener). Det er uansett de som stort sett gjør slave-arbeidet her til lands. (Ja, og kvinnene da.)

 

I dag tar alle stemmerett for kvinner for gitt. Man tenker at det er en selvsagt rett. Nærmest en menneskerett. Hvis vi ikke tar denne debatten nå, kan det blir for sent! Det haster. Hvis vi ikke gjør noe for å stoppe dette nå, kan vi risikere at stemmerett for kvinner er like vanlig som… Tja: homoekteskap om hundre år?


(Baksida av Klassekampen i dag mandag 25. mai 2009)

fredag, mai 22, 2009

- Just like Ibsen?

Her var jeg i januar. I Roma i hele fire uker. Jeg så endel av Roma, samtidig som jeg jobbet. Jeg hadde med meg ganske mange bøker. Da den privatbestilte sjåføren kom for å hente meg og mine to meget kompakt pakkete kofferter kjente jeg en viss trang til å unnskylde all min bagasje. Særlig da denne sjåføren forstod noe mer engelsk enn han som hentet oss på flyplassen.

- Du må unnskylde. De er ganske tunge. Det er pga alle bøkene jeg trenger til jobben min.

- Whats you job?

- I´m a writer.

- What do you write?

- I write plays. For theatre.

- Just like Ibsen?

- He-he. Yes, just like Ibsen.

(Og så kjører han meg til flyplassen.)

torsdag, mai 21, 2009

Ny ekteskapslov

Jeg har strengt tatt ikke skjønt hvorfor folk er så sinte på den nye ekteskapsloven. Særlig siden de som ofte er opptatt av at folk skal gifte seg er de som er mest sinte. De vil at alle skal gifte seg ideelt sett, samtidig som de ikke vil at alle skal gifte seg, ideelt sett. 

Men nå leser jeg at de har avskaffet det gamle ekteskapet med et pennestrøk og nesten uten debatt, ifølge flere. (Selv syntes jeg den debatten var ganske lang, men jeg er kanskje litt utålmodig). 

Og nå skjønner jeg hvorfor folk er så sinte: det er rett og slett blitt forbudt for heterofile å gifte seg! Det hadde jeg ikke trodd. Da jeg skrev forby heterofile ekteskap, så trodde jeg ingen kom til å ta det alvorlig.

onsdag, mai 20, 2009

Dagsavisen i går

Jeg la merke til at Dagsavisen i går valgte å fronte fire mannlige kommentatorer på forsiden av Dagsavisen. Med fotobyline. Der var Einar og Halvor og Reidar og Geir - eller hva de nå het, alle sammen. Jeg går ut fra at Dagsavisen vil hjelpe og løfte fram disse flotte mennene og apellere til leserne om at hvis du er interessert i mannlige kommetatorer så er vi de beste.

Hovedoppslaget var et et bilde av to menn. I tillegg en søt liten Alexander Rybak oppe i venstre hjørne.

Tilsammen syv menn på forsiden. 

Ingen kvinner. 

Gratulerer Dagsavisen. Noen som har sett noe bedre?

tirsdag, mai 19, 2009

Spørsmål og svar


Spørsmål: 
Heter det forfatter og professor selv om det er ei dame?

Svar:
Nei, da heter det annenrangs forfatter og annenrangs professor.

Spørsmål:
Det er da ingen som sier det?

Svar:
Nei, man sier kvinnelig forfatter og kvinnelig professor. 

mandag, mai 18, 2009

Pappa og Hamsun

Jeg har skrevet en tekst som heter "Pappa og Hamsun" den er en del av serien forfattermøter som Hamsun 2009 står bak.

Slik introduserer de teksten:

Forfattermøte: "Pappa og Hamsun"

"Jeg skulle skrive en tekst om Hamsun. Gjerne kritisk. Jeg kunne sikkert skrevet noe kritisk om Hamsun. I stedet kom teksten til å handle mest om Pappa. Min elskede Pappa, som elsket forfatteren Knut Hamsun." Les teksten til forfatter og dramatiker Ellisiv Lindkvist. 





(Hamsun 2009 er et ikke-kommersielt nettsted som driftes og utvikles av Nasjonalbiblioteket.)

søndag, mai 17, 2009

Jøger (17. mai)

Jeg kjenner meg litt jøger.

Det kan skyldes mange ting.

Kanskje er det selve nasjonaldagsfølelsen. Eventuelt kombinert med musserende rosé. Kanskje er det den ubeskrivelige gode pestotrukne grilla kveita. Kanskje er det hyggelig selskap. Kanskje er det det at det nesten deprimerende allergiattakket som slo meg helt ut i morges og etter 17.mai frokosten tilsynelatende er som blåst bort (enn så lenge.) Kanskje er det den nye nasjonalsangen til Stian Carstensen. Kanskje er det gleden over å gå rundt i bunad. Kanskje er det å få servert asparges til frokost (sammen med fenalår, rømmegrøt, verdens beste pai, salat, kjøttboller, fetafylt paprika og ørret med pepperrot). Kanskje er det det at både Hjorthen og Virrvarr har lest forrige bloggpost med ønsker og allerede lovet seg bort. Kanskje er det bare litt generell optimisme. 

På tide å minne meg selv på hva som sto på russekortet mitt for ikke så alt for mange år siden:

La ikke optimismen knekke deg.

Gratulerer med nasjonaldagen. 

lørdag, mai 16, 2009

Ønskeliste til bloggerbyen

Da jeg begynte å blogge postet jeg rett som det var en ønskeliste. Enten jeg hadde bursdag eller det nærmet seg jul. Denne absolutt fine tradisjonen har jeg glemt. Og siden jeg nettopp fylte år vil jeg nå dra den fram og ønske meg nye og fine ting fra andre. Jeg kunne for eksempel ønsket meg:

P-piller for menn (en gjenganger)
BH som ikke gjør vondt (en klassiker)
Lita espresskokanne for induksjonsovn (en nykommer)

Men siden selve fødselsdagen har vært, og til og med vært behørig feiret er det vel ingen grunn til å forvente noe mer. Isteden sender jeg mine ønsker ut over bloggerbyen. Disse elskverdige mennesker som er spredd i Norge fra Oslo til Høljebyen, som stortsett fantes før Lindkvists logg så verdens lys (for litt over tre år siden) og som fortsatt ruler, det vil si er de beste. Iallfall tror jeg det, siden jeg holder meg til dem og bare ytterst sjelden - som i tilfellene Avil, Arachne, Virrvarr og Suzy Dahl lar meg friste til å oppdage nykommere. 

Ok, kjære bloggerbyfolk, her kommer mine ønsker for deres kommende bloggposter:
 

Avil: Late mødre får pliktoppfyllende barn. Ei innføring i feministisk barneoppdragelse. Eller hvordan klare å kombinere et aktivt liv med å ha barn.

 

Hjorthen kommer ut av skapet: Slik ble jeg SVer.

Alternativt: Slik ble jeg feminist.

 

Fjordfitte: TV-seriens fortsettelse.

Alternativt:

Fjordfitte knuser kuksure myter. I dag. Kvinne-er-kvinne-verst.

 

Virrvarr: Lindkvist som tegneserie.

Et riktig navlebeskuende ønske.

 

Vampus: Nei, jeg vil ikke samarbeide med Fr.p.

 Jada, jeg er klar over at den er mer ønsketenkning, så alternativt:

Et fullstendig referat fra bryllupet til mr/mrs Aurdal/Fossen. Jeg har lest i avisa/på nett at Vampus var konferansier sammen med de andre fem-damene.

 

Fr.martinsen: Intimhysteri? Hvilket hysteri? En begrunnelse for hvorfor det private faktisk fortsatt kan være politisk eller i det minste interessant.

 

Dagens onde kvinner: Lisbeth Salander er et utmerket forbilde.

Alternativt: Hva som helst bare Drusilla kommer tilbake.

fredag, mai 15, 2009

Jeg var også på fest i går

Terningkast? Nei, vi driver ikke med sånt. Det var May-Grethe Lerum som holdt på med det. Etter kategorier som blant annet kjendisfaktor. Noe vi ikke bryr oss om i det hele tatt. Det var folk i går som likte den festen Lerum gir så lavt terningkast langt bedre. Bedre enn gårsdagen. Noen savnet de gamle lokalene, røyketaket og at det virket mer intimt der. 

Festen i går var bra den. Selv om ingenting kan slå min egen deby-forlags-fest. Altså høstfesten til Damm 21. august 2007 da jeg debuterte med bok. Dagen startet med at jeg syklet ned til Det Norske Teater hvor pressekonferansen skulle være. På to langbord lå det hauger av bøker alle som kom kunne ta med seg. Det var bare noen få titler, en av dem var Alt jeg skriver er sant

På pressekonferansen leste jeg. Etter pressekonferansen ville Dagsavisen, ABC-nyheter, Vårt Land (tror jeg det var) og Det Nye snakke med meg. I tillegg ble jeg bedt om  stille på NRK i Dagsnytt 18 sammen med øverste sjefen. 

Jeg syklet hjem, skiftet og tok drosje til NRK som både NRK og forlaget ville betale. Jeg leste tekst fra studio direkte til folket og tok drosje ned til Lorry hvor folk fra forlaget og andre forfattere og debutanter satt og drakk øl. Da jeg steg ut av den drosjen kjente jeg meg viktig, eller velleykket, eller nei: det var feiringen av noe jeg hadde drømt om og jobbet for i ti år. Det var kult, men det var også en slags ro: jeg kom fram. Jeg ga ikke opp. Jeg fikk det til til slutt.

Nå var feiringen her. Jeg hadde gul kjole, grønne sko, grønn veske og grønt belte. Jeg var akkurat fin nok. Forlaget betalte ølene. Og den intimiteten i dette vorspielet er viktig for at festen etterpå skal bli bra. Vi bindes sammen, vi blir en gjeng. Vi kastes ikke ut i en stor og skummel fest. 

Så er det selve forlagsfesten. Maxi taxi opp til Ekebergrestauranten. Jeg går rundt med navnelapp der det står Ellisiv Lindkvist. Jeg tenker at jeg kan gjøre hva jeg vil siden jeg er skjønnlitterær debutant. Hva jeg vil i betydnigen at jeg har et stort spillerom denne kvelden. Er ikke egentlig hele festen til ære for meg? (Ha-ha.)

Musserende. Vin. Øl. Mat. Kaffe. Kaker. Denne festen trenger ikke ta slutt. Jeg trenger ikke stå opp tidlig for å jobbe i morgen. Denne festen kan bare fortsette og fortsette. Jeg har noe å feire.

I forhold til det blir alle andre forlagsfester litt mindre. Det er morsommere å feste når man virkelig har noe å feire. Som en bokutgivelse. 

I går hadde jeg ikke like mye å feire. Jeg kommer inn midt i talen til Vigdis Hjort som jeg ser på storskjerm. Hun er morsom og snakker på rim. Det er hun alltid. Morsom. Underholdende. En performer i tillegg til forfatter. 

Jeg kjenner folk. Flere nå enn før. Matkøen første gang tar en evighet. Det køes fra to hold og man møtes på midten. Da jeg etter en evighet alene i matkø kan velge mellom scampi og vårruller, får jeg et kompliment fra ei som har lest boka mi. Det er hyggelig. Hun som sier det er en kjent designer. Jeg blir glad og mister plassen min i matkøen. Har såvidt klart å ta noen scampi og en vårrull. Etterpå oppdager jeg et matbord nede nesten uten kø. Etterhver kommer til og med asparges. I tillegg severes Corona øl.

Jeg treffer fr.martinsen. Vi snakker om twitter og wikipedia og Våtmarksområder
(som hun har lest og som jeg leser.). Jeg spør om jeg får lov til å skrive på bloggen at jeg har møtt henne. Det får jeg lov til. (Her skriver fr.martinsen litt om festen.)


Oppsummert: Vigdis Hjorth, grønn asparges og Corona. Da er i hvert fall jeg ganske fornøyd. 

torsdag, mai 14, 2009

I går og i dag

I går satt jeg på et venterom og leste dameblader. I ett av dem var det noen som anbefalte nettsteder. Hun anbefalte twitter og mente det var Facebook for den late. Det er det jo ikke! Tenkte jeg der jeg satt. Det er jo omvendt. På Facebook kan du bare lage deg en side og sjekke den en gang i måneden. På twitter er du ingenting om du ikke twitrer. Ofte.

Jaja. Jeg leste heller et portrettintervju med Nina Stensrud Martin. De pirret meg med at hun holdt på å dø og dessuten har foretatt en klassereise. Men noen må ha blitt mer pirret, for da jeg bladde om hadde noen revet ut de siste sidene av intervjuet. Jaja.

I går spilte jeg fotballkamp til jeg havnet med fjes og begge knærne i grusen. Da gikk jeg av banen. I dag har jeg kompress på det største såret på høyre kne. Men likefullt skal jeg på innflyttingsfesten til CappelenDamm. 

Men hva skal jeg ha på meg? Finnes det strømpebukser med ekstra plass for kompress på knærne? Kanskje jeg må satse på vid bukse, flate sko og høy intelligens-faktor? 

Replikk: Vet du ikke hvem jeg er? Har du ikke lest bloggen min.
Alternativt: Voff voff, jeg har sår på kneet. 

Jada, jeg skal rapportere fra festen i morgen. Jeg er jo begynt på en ny giv.

onsdag, mai 13, 2009

Ukonsentrert

Jeg er ukonsentrert. 

Fordi jeg tenker på bloggen min. Og andre ting. Kanskje jeg blir mer konsentrert om jeg får lov til å skrive et blogg-innlegg først. Jeg har jo lovd i posten under å begynne å blogge mer. More is more. Blogg ofte så blir sikkert noe bra. 

Noen som ofte blogger, og da gjerne om hverdagslivet sitt er blant andre Virrvarr og Avil. Begge står fram med fullt navn eller gjorde det etterhvert som de debuterte med hver sin bok. De står også fram med skriveprosessen og har blogget om hvordan boka ble til parallelt med jobbing med boka. Jeg syns de er modige. Jeg er langt mer tilbakeholden med den slags informasjon. Altså både heverdagslivet mitt og skriveprosessen. Både privatlivet og jobben - og hva blir igjen da til å blogge om? Feminisme såklart. 

(Hva? Er det en blogg? Du er jo ikke fylt 20 engang og skriver ikke om feminisme?) 

Kanskje jeg også skal stå fram med min egen skriveprosess? Blir jeg mer sårbar da? Kanskje. Eller kanskje en rett og slett står stødigere? Jeg savner jo andre forfattere (skrivende) hele tiden.

(Og skal jeg lage en egen etikett for denne nye given av bloggposter skrevet ned så hastig - så hastig?)

tirsdag, mai 12, 2009

En kjapp og muligens dårlig bloggpost

Denne bloggposten skal jeg skrive ned kjapt. Det gjør jeg fordi jeg har lyst til å blogge ofte. Hver dag har jeg lyst til å blogge. Men så kommer Strenge-Lindkvist og mener at det skal jeg ikke. Jeg skal gjøre noe mer fornuftig, liksom. La ikke utilitarismen knekke deg. Eller var det optimismen? Uansett: jeg skal begynne å blogge mer. Kjapt og enkelt og greit. Så ofte at det må komme noe bra innimellom, tenker jeg. Selv om Strenge-Lindkvist mener at hvis jeg først skal fjase og gjøre noe annet enn å føre selvangivelsen eller skrive en roman så kan jeg like gjerne gjøre det på facebook, underskog eller twitter. Hå nei! Ikke denne jenta. Nå begynner jeg et nytt liv som fjas-blogger. Bare vent!

onsdag, mai 06, 2009

Hvorfor, Fritt Ord?

I går fikk Nina Karin Monsen Fritt Ord prisen. Jeg var ikke der. I noen år var jeg tilstede under prisutdelingen. Nordnorsk Forfatterlag fikk nemlig prisen i sin tid (da var den på 100 000 mener jeg og det var vel i 1981) etter det fikk forfatterlaget invitasjon og da jeg satt i styret gikk jeg et par ganger på utdelingen. Blant annet da Shabana Rehman fikk prisen. 

Jeg var heller ikke tilstede under demonstrasjonen mot prisutdelingen. Det var ikke en prinsippsak. Jeg var en av de over 4000 som skrev under oppropet mot at Nina Karin Monsen fikk prisen.

Jeg forstår ikke hvorfor hun fikk prisen. Jeg leser hva styret og Francis Sejersted sier, men jeg synes ikke det er gode argumenter. 

Det er iallfall langt bedre argumenter på andre siden. Mange har skrevet om saken. Jeg henviser villig vekk. 

Gerd Brantenberg i dagens Aftenposten.

Shabana Rehman i Aftenposten tidligere.

Sara Azmeh Rasmussen også i selsamme avis.

Og bloggerne har markert seg. Jeg sier som Hjorthen: det er så mange gode bloggere nå at man godt kan slappe litt av. (Eller han sier egentlig at det er blitt vanskeligere å blogge av den grunn.) (Flere lenker i Hjorthens post, som jeg lenker til.)

Fjordfitte kårer Frøken Fitteland 2009



Ellers tror jeg debatten er i ferd med å stilne, selv blant dem som "elsker" "debatt". De var jo der og hyllet Monsen i går. Eller bare så og hørte og rapporte videre. Slik Knut Hoem gjorde for Kulturnytt (NRK P2) i dag morges og han tolket Francis Sejersted dit at han forsøkte å be Nina Karin Monsen dempe seg litt i måten hun ordla seg på. Om jeg husker og hørte riktig i morges da. 

Til og med fr.martinsen hadde gjeste-blogger Mina der. 

mandag, mai 04, 2009

Tidstyver

Underskog er bra.
Blogg er bra.
Twitter er bra.

Til og med Facebook kan være bra til sitt bruk.

Men kan du gå ut av internettet nå og konsentrere deg om det du egentlig skal gjøre?

- Ok. Jeg setter på kaffen.

Etter verdens bokdag



Her skriver Lokalavisenfrogner.no om poesitrikken. De la ut bilder også. Jeg har lånt et par fra dem.


Her skriver bloggeren Oda fra Sommerfugler og forbrytelser om hvordan poesitrikken var den fineste overraskelsen hun hadde fått på lenge. 

(Poesitrikken på verdens bokdag var et arr 23. april. Les mer her.)