Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.
Nå er Selvopptatt kommet i pocket.

onsdag, januar 23, 2008

Anmeldelse av "Jeg er ikke slik" i Shakespearetidsskriftet


Anmeldelse av Jeg er ikke slik i Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift. Det vil si anmeldelsen er av alle stykkene på Norsk Dramatikkfestival under Samtidsfestivalen og skrevet av teaterviter Ine Therese Berg.

Tittelen på samleanmeldelsen er

Norsk ”monologfestival”

Om Jeg er ikke slik heter det, under mellomtittelen Frustrerte Fruer:


”Det kunne vært fristende å bruke merkelappen ”postdramatisk” på stykkene, men det er egentlig bare Ellisiv Lindkvists stykker Jeg er ikke slik som virker som den er bevisst skrevet inn i denne teaterkonteksten. Ellisiv Lindkvist debuterte denne høsten med novellesamlingen Alt jeg skriver er sant og er kjent som kulturredaktør i tidsskriftet Fett og skribent i Klassekampen, i tillegg til at hun har pulisert flere dikt. Hun har fått mye oppmerksomhet for å blande selvbiografiske elementer inn i tekstene sine og når de handler om seksuelle overgrep, selvmordsforsøk og tilfeldig sex vekker det oppsikt og nysgjerrighet. I teksten gjør Lindkvist narr av skillet mellom det personlige og det private som man ofte bruker for å skille god kunst fra dårlig, men selv skriver dramatikeren med såpass mye intelligens, humor og selvironi at hun ikke blir privat. Tvert imot oppleves teksten som treffende i forhold til livet som urban, single, høyt utdannet kvinne i trettiårene og det finnes jo etter hvert en del av oss?

Det er Den Nationale Scene som står for produksjonen av Jeg er ikke slik. Morten Borgersen har regien og Anna Bache-Wiig, Britt Langlie og Elisabeth Sand spiller de tre rollene som framstår som tre ulike sider av en person, nemlig en ung, deprimert, kåt og selvsentrert dramatiker. Britt Langlie er en av landets beste skuespillere og sammen med Bache-Wiig og Sand er hun et fyrverkeri. De tre skaper stemning blant publikum, men karakterene framstår som livsfjerne fjoller snarere enn å representere den utbredte forvirringen i min generasjon som Lindkvist peker på i teksten.

Helt fra trioen danser seg inn på scenen i tyllskjørt, høye hæler og like høyt hår, mens Wenche Myhres ”La meg være ung” dundre ut gjennom høyttaleren får jeg en dårlig magefølelse som forsterkes gjennom forestillingen. Regissøren gjør scenen til et nachspiel for frustrerte fruer i femtiårene, hvor bajaseri og fjas får dominere, til tross for at dramatikeren griper minst like stort tak i de såre partiene som de humoristiske. Å plassere jeg er ikke slik i en godt voksen manlig regissørs hender virker vilkårlig gjort og Morten Borgersen gjør teksten en bjørnetjeneste ved å lage ”kvinneteater” hvor vi serveres en parodi på den moderne, frigjorte, men ensomme kvinnen. Lindkvist forsøker å skrive seg inn i en dramatikertradisjon hvor forbildene heter Sarah Kane og Elfriede Jelinek (sistnevnte er nevnt i teksten) og ikke Anne Kath Hærland. Da er det et problem at musikkvalg, kostymer, anmassende publikumshenvendelser og rolletolkninger ufarliggjør Ellisiv Lindkvists tekst.


Denne gangen har jeg sitert hele anmeldelsen. Dvs det som står om Jeg er ikke slik. Jeg kunne selvfølgelig tatt ut highlightsene, slik:



”…mye intelligens, humor og selvironi….”



”…teksten [oppleves] som treffende i forhold til livet som urban, single, høyt utdannet kvinne i trettiråene…”


evt bare:


”treffende”


”et fyrverkeri”


”stemning blant publikum”


Jeg kunne også sagt noe om debatten som har oppstått etter Norsk Dramatikkfestival. Jeg kunne det.

Ingen kommentarer: