Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.
Nå er Selvopptatt kommet i pocket.

torsdag, oktober 26, 2006

Døden er en del av livet

Av og til skjer det ting i livet som skyver alt annet til side. Møter, avtaler, jobb, deadlines, frister, fester, teaterforestillinger. Alt blir avbestilt, ombooket eller rett og slett glemt, fordi det er maktpåliggende å kaste seg rundt for å ta et fly nordover. Kanskje blir man sittende to timer på Gardermoen fordi flyet er forsinket. Uten å kunne gjøre noe fra eller til. For kort tid til å få et annet fly. For lang tid når man skal rekke et liv.

Jeg tar en drosje rett til sykehuset og hele familien er samlet. Pappa ligger så stille og fredelig. Han mistet bevisstheten mens jeg satt på flyet. Det siste som forsvinner er hørselen, sier pleierne, så jeg snakker til han. Glad for at jeg har snakket med han tidligere. Takket han for alt han var for meg. En klippe i livet. En snill og kjær pappa. Jeg har ikke noe uoppgjort med han. Om natta blir jeg på sykehuset. En sykepleier rer opp til meg på en sofa. Jeg sover noen timer. Pappa venter til morgenen med å trekke pusten for siste gang.

Etterpå skjer det mye. Vi lener oss tilbake på en barnetro vi kanskje har forlatt. Vi synger salmer. Vi snakker med prest. Vi gråter. Vi gråter og gråter og ler og gråter. Når vi forlater sykehuset reiser vi til det store barndomshjemmet, der skjer planlegging av begravelse og en rekke mennesker ringer og sender blomster. Heldigvis finnes det ei god venninne med nøkkel til leiligheta mi som kan finne fram kjolen og skoene jeg trenger og sende det nordover. I den første tida er det mye oppmerksomhet og mange som er der.

Å miste en far er ingen tragedie når man er voksen. Det er noe nærmest naturlig, da det motsatte ville være uendelig mye verre. Selv om det er ventet, selv om man er forberedt og man vet at det finnes verre ting, er det likevel uendelig trist når det skjer en selv. Nettopp fordi det er naturlig å miste sine foreldre kan man lett undervurdere denne sorgen.

Døden er ikke livets motsetning; døden er til stede som en del av livet. Det er Huraki Murakamis ord i Norwegian Wood. Det er ikke lett å vite hva man skal si når noen er død. Kondolerer er et fint ord. Det finnes også mange andre ord. Selv om ”ord blir fattige” kan ord faktisk trøste. Skjærgårdsø av Hamsun, De hundrede fioliner av Øverland. Jeg skriver om dette for akkurat nå klarer jeg egentlig ikke å skrive. Om noe annet. Jeg skriver også om det fordi døden fortsatt er tabu i vår kultur. Fordi vi er mange som ikke helt vet hva og hvordan vi skal forholde oss til døden. Fordi det er godt å snakke om det. Skrive om det.


Ellisiv Lindkvist
skribent og dramatiker
ellisivl@online.no


(På baksida av Klassekampen i dag.)

onsdag, oktober 25, 2006

Det kommer, det kommer

Det kommer snart nye bloggposter på denne bloggen.
For eksempel vil det komme:
Døden er en del av livet

Lindkvist i Kuiper

Lindkvist kårer de peneste mannlige forfatterne

Lindkvist kårer året

fredag, oktober 06, 2006

Overkvinnet av svartsyn

Av og til blir jeg overkvinnet av svartsyn. Når det virker som likestillingen i Norge står på stedet hvil; eller enda verre: er på tilbakegang. Også i Norge lar man misogyne ytringer få fritt utløp i en rekke kanaler og medier i. Og når man løfter blikket, oppdager man hvor uendelig kort verden utenfor vesten er kommet på området. Det hender jeg lurer på hvorfor vi orker.

Jeg tror de individuelle forskjellene er langt større enn de kjønnede. Jeg sitter der med feminismens paradoks: ønsket om å være individ og menneske fører til at jeg alltid er den som påpeker kjønn. At også menn har kjønn.

Venstresida er veldig opptatt av integrering. Av at Norge er en del av verden. At vi må være tolerante og åpne overfor andre kulturer. I så stor grad er venstresida opptatt av dette at de er veldig redd for å si noe støtende, noe som kan tolkes som rasisme. Det er også venstresida som tradisjonelt har stått på kvinners side. Som har vært mest radikale i forhold til likestillingskrav. Likevel kan det virke som kulturrelativister på venstresida er rede til å ofre hundre år med kvinnekamp i en eller annen servil toleranse. Jeg kan faktisk ikke forstå hvorfor vi må godta patriarkalske kulturer og kvinneundertrykkende skikker. Redaktør Kristine Moody fikk mye kritikk for sitt utsagn ”noen ganger er vestlige verdier best.” i nå nedlagte Memo. Men likestilling er iallefall noe som har lykkes mer i vesten generelt og Skandinavia spesielt enn verden forøvrig. Og jeg synes faktisk likestilling er bedre enn kvinneundertrykkelse.

Når jeg blir overkvinnet av svartstyn, tenker jeg på det Toril Moi skrev i Dagsavisen i forbindelse med årtusenskiftet. Hun skrev at menneskehetens største og fredeligste revolusjon er det kvinner som har stått for i løpet av de to siste hundreårene. Kvinner har tilkjempet seg stemmerett og andre formelle rettigheter over hele den vestlige verden. Og kanskje om hundre år er det reell likestilling?

Hvorfor tror likevel så mange at vi er likestilte? Kanskje fordi historien kun kan vise til verre vilkår for kvinner. Tiltross for at det fortsatt står dårlig til, befinner vi oss i en historisk tid og på et geografisk sted hvor kvinners livsbetingelser, rettigheter og muligheter er bedre enn noensinne. Derfor finnes en reell likestilling bare i utopien, eventuelt i framtida, og kvinner slår seg til ro med 30 prosent av makten fordi det er langt bedre enn 10 prosent. Skandinavia anno 2006 er det beste som har skjedd kvinner. Vi får bare håpe at det om hundre år er enda bedre. For det er mye som gjenstår.

(Baksida av Klassekampen torsdag 5. oktober)

tirsdag, oktober 03, 2006

Deit fire

Mann
Da har vi en avtale. Du kaller meg mann

Lindkvist
igjen

Mann
Du kaller meg mann igjen og jeg...

Lindkvist
Begynner å gå i skjørt.

Mann
Eh…

Lindkvist
Og sminker deg.

Mann
Nei, du kan ikke…

Lindkvist
Og begynner å legge igjen kommentarer på bloggen min.

Mann
Du kan ikke gjøre meg til ditt personlige feministiske prosjekt.

Lindkvist
Mitt personlige feministiske prosjekt. Det har jeg ikke tenkt på. Det høres bra ut.

Mann
Det kan ikke bli mitt ansvar å knuse kjønnsstereotypiene og endre mannsrollen.

Lindkvist
Vi har alle ansvar for det.

Mann
Det er helt utelukket at jeg skal sminke meg og gå i skjørt.

Lindkvist
Ok.

Mann
Ok?

Lindkvist
Ja, jeg er jo ikke helt urimelig heller.

Mann
Ikke?

Lindkvist
Nei, jeg er stortsett ganske grei.

Mann
Jøss.

Lindkvist
Ja. Hvem skulle trodd det?

mandag, oktober 02, 2006

Ikke urimelig

Jeg er ikke urimelig, sier jeg. Så lenge du har jobb, leilighet og bil. Så lenge du har penger, betaler regninger, mat og øl. Så lenge du handler mat, lager mat, vasker opp, rydder, støvsuger og vasker golv. Så lenge du maler, snekrer, henger opp lamper og pusser opp. Så lenge du masserer meg, trøster meg, gir meg komplimenter og orgasme. Så lenge jeg får bestemme hvor skapet skal stå og du flytter det dit. Så lenge jeg får bestemme hva du skal ha på deg, hvilke fester og konserter vi skal gå på. Så lenge du ikke er sjalu selv om jeg flørter, danser, snakker, kysser eller ligger med andre. Så lenge du aksepterer dette vil jeg elske deg slik du sier du elsker meg betingelsesløst og gjør alt for meg. Jeg bare setter opp noen få og enkle kjøreregler. Jeg er ikke urimelig. Jeg elsker deg jo.


(Ikke urimelig kan kanskje kalles kortprosa, ialfall er den også å finne i Trykk 2005)