Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.
Nå er Selvopptatt kommet i pocket.

torsdag, juli 27, 2006

Deit 2

Mann:
Jeg vil ha prosenter hvis du bruker noe jeg har sagt.

Lindkvist:
Prosenter av hva da?

Mann:
Kan jeg ta copyright på replikkene mine?

Lindkvist:
Jeg tror du liker at jeg skriver om deg.

Mann:
Hrmf.

Lindkvist:
Jeg tror du liker at jeg kaller deg ”Mann”.

Mann: (drømmende)
Mann…

Lindkvist:
Jeg kunne jo kalt deg noe helt annet.

Mann:
Som?

Lindkvist:
Sigrid.

Mann:
Men jeg heter da ikke Sigrid.

Lindkvist:
Tenk det, Sigrid.

Mann:
Hvorfor skulle du kalle meg Sigrid?

Lindkvist:
Hvorfor kaller jeg deg egentlig ”Mann”?

tirsdag, juli 18, 2006

En deit?

Mann:
Jeg trodde det skulle være mer personlig. Du skriver jo bare om ting som kunne stått på baksida av ei avis.

Lindkvist:
Noe står til og med på baksida av ei avis.

Mann:
Klassekampen.

Lindkvist:
Klassekampen er ei avis.

Mann:
Og så er du veldig opptatt av sånne kvinnegreier.

Lindkvist:
?

Mann:
Feminisme og sånn.

Lindkvist:
Og sånn?

Mann:
Alle favorittforfatterne dine er kvinner!

Lindkvist:
(sier ingenting)

Mann:
Og når du skal nevne eksempler på god norsk samtidslitteratur så nevner du 11 kvinner og én mann.

Lindkvist:
(smigret)
Det virker som du har lest bloggen min veldig nøye.

Mann:
Og når du anbefaler andre blogger, så er det bare kvinneblogger det og!

Lindkvist
(tilsynelatende overrasket)
Åh, sier du det.

(kort pause)

Lindkvist:
(litt skuffet)
Men du har ikke lagt igjen noen kommentarer?

Mann:
Da måtte jeg visst bli en blogger jeg også.

Lindkvist:
Nei, du må bare ha et navn og en e-post tror jeg. Slik lager du en blogg-identitet.

Mann:
Ja, vi får se hmmm. (mumler noe som er umulig å høre.)

Lindkvist:
Kanskje jeg burde bli mer personlig?

Mann:
Men ikke privat.

Lindkvist:
Nei, for all del, ikke privat.

Mann:
(sier ikke noe.)

Lindkvist:
Forresten, kan du koble opp et trådløst nettverk for PC?

mandag, juli 17, 2006

Oslo Litteraturhus

Lindkvist forsøker å holde angsten på avstand ved å skrive en ny post på bloggen. Dersom Lindkvist hadde vært litt raskere på Lindkvistlabbene sine ville denne posten ideelt sett blitt lagt ut fredag 7. juli. Men Lindkvist nøler og er i sitt rette element.

Altså Litteraturhuset i Oslo åpner høsten 2007, men hadde en liten føråpning eller sommerfest torsdag 6. juli. Englegården var kjapt ute for å melde om denne begivenheten.

Lindkvist fikk ikke med seg alle lovordene Francis Sejersted og Aslak Sira Myhre helt sikkert kom med under åpningstalene, da Lindkvist i sin forflytning fra Nord til Sør, fra Verdens minste sted til Hovedstaden holdt på å glemme hele festen. Heldigvis sjekket Lindkvist den syvende sansen, oppdaget at hun skulle på fest og syklet optimistisk avgårde.

Lindkvist fikk imidlertid med seg opplesning med Olaug Nilssen som skulle presentere selveste framtida ifølge Sira Myhre, opplesning med Dag Solstad, som på et vis skulle presentere fortida, noe Sira Myhre innså var en noe mindre heldig innledning og derfor la til at Dag Solstad hadde vunnet x antall litteraturquizer under Norsk Litteraturfestival. (Vi har tidligere spurt: er man dermed en del av kultureliten?) Og det var sang med Lars Lillo Stenberg som kanskje skulle presentere 80- og 90-talls nostalgi?

I motsetning til under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, hvor mange sier at at "alle er der", kan man vel denne kvelden si at under 50 prosent var der. Resten befant seg helt sikkert på ferie et annet sted. Det betyr ikke at festen ble noe dårligere enn den grunn. Og om Lindkvist kom sent, gikk hun i hvert fall ikke hjem tidlig.

Når det gjelder den reelle åpningen av Litteraturhuset er forventningene skyhøye. Det er nesten så man blir litt optimisitisk. Litt sånn glad. Man smiler kanskje til og med, litt sånn forsiktig.

torsdag, juli 13, 2006

Angst o angst

Jeg hadde tenkt å skrive om porno. Jeg hadde tenkt å skrive om heteronormativiteten. Jeg hadde tenkt å skrive om skjenkereglene i Oslo (som irriterer meg). Alt dette får jeg komme tilbake til. I dag skriver jeg om angsten. Jeg er ikke redd for å fly. Jeg er ikke redd for å ta heis. Men jeg kjenner en krypende angst for ting jeg ikke behersker eller kan noe om. Det er ganske mye jeg ikke kan noe om, men to områder peker seg ut. Det ene er tekniske ting, særlig knyttet opp mot noe jeg trenger og bruker, nemlig PC og internett. Det andre er praktiske ting, ikke alt av prakiske ting, men type: oppussing, snekring, henge opp lamper og andre kompliserte aktiviteter. Det finnes mennesker som behersker disse to områdene suverent. De vet sikkert ikke like mye om samtidsteater som jeg gjør. Men de har antakelig ikke like stort behov for samtidsteater som jeg har for hyller, lamper og en PC som fungerer. Slik er det å ha marginale interesser.

Jeg skal ikke si hvor lenge jeg har innehatt leiligheten jeg nå bebor, men det er fortsatt en del forskyvninger som gjenstår for at leiligheten skal fungere optimalt. En del elementer i leiligheten bør bytte plass. Dette har stoppet opp grunnet angsten. PC med tilhørende arbeidsbord skal inn i et annet rom, det andre rommet har ikke internettuttak. Lenge trodde jeg løsningen var å få et hull i veggen. Jeg deitet både snekkere, elektrikere og sivilingeniører og sa drømmende at jeg ønsket meg et hull i veggen. De trodde det var en metafor for frihet. Noe jeg ikke stiller meg negativ til. Altså frihet.

Det var ei venninne som kom opp med det strålende forslaget: trådløst nettverk. Jeg kunne egenhendig dra ut og kjøpe nettverkskort og router, lett som bare det! Dermed følte jeg at jeg hadde tatt et stort skritt i riktig retning. Jeg hadde det som skulle til. Det var bare å installere det. O angst. Der kjenner jeg det. Vil jeg klare det? Jeg vet ikke. Jeg har ikke prøvd ennå. Men jeg tror tida nærmer seg. Jeg tror jeg kanskje skal åpne pakken og lese bruksanvisningen. Allerede i dag. Eller i morra.

onsdag, juli 12, 2006

Å ikke møte seg selv i døra likevel

Hvem har ikke ledd av at Siv Jensen er formann i Fremskrittspartiet? Hvem har ikke sagt ForMANN Jensen litt sånn overtydelig?

Siss Vik klagde på radion via Radioselskapets Radioråd over at hun som næringsdrivende var et enkeltmannsforetak. Hun forsøkte å få andre gode forslag og fikk vel noe sånt som 'single-foretak', som jo lett kunne forveksles med et foretak som selger singel. Et annet forslag var 'enestående'.

Men på selvangivelsen min stod det ikke enkeltmannsforetak. Det stod enkeltpersonforetak.

Og det er det vel ingen grunn til å klage på?

onsdag, juli 05, 2006

Frihet i et lite telt

Jeg er glad jeg bor i et land hvor kvinner kan kle av seg. Hver gang sola kommer fram etter en lang og tung vinter ligger det kvinner i parker og på strender. De starter med å brette opp bukser og blotte underarmer, og i takt med at sola blir sterkere forsvinner flere og flere plagg. Nå ligger kvinner i bikini en rekke steder i dette landet. Bikini betyr truse og bikinioverdel. Ikke bare truse. Kvinnene må ha på bikinioverdel. Det måtte de ikke på slutten av 80- og deler av 90-tallet. Riktignok tror jeg ikke man blir anmeldt, slik en kvinne ble i USA for å ha solt seg toppløs. Men de sosiale omkostningene er for store. Man har på seg bikinioverdel.

Over halvparten av verdens befolkning har pupper. Likevel oppfører man seg som om dette er noe sensasjonelt. Iallfall når Janet Jackson ”blotter” puppen sin på amerikansk tv. Hvem har ikke sett en pupp før? Det er da så hverdagslig. Noen har hårete brystkasser andre har brystparti med bryster også kalt pupper.

I et land med så få og korte sommermåneder som Norge er det viktig for kropp og sjel å få nyte de solstrålene som finnes. Det er også deilig å kunne kle av seg når du gjennom store deler av året må ha en rekke lag med klær på.

Pupper har en tendens til å bli forbundet med sex. En pupp har i utgangpunktet ikke noe med sex å gjøre. Den kan brukes til å mate babyer. Å pakke inn puppene er å erkjenne at dette er en kroppsdel som må skjules. Retten til å være naken/toppløs handler paradoksalt nok om retten til å bli sett på som noe annet enn kropp, det vil si: kropp i betydningen (seksuelt) objekt. Mange kvinner vil si at de ikke ønsker å sole seg toppløs. Det kan jeg godt forstå, slik de rådende kulturelle normene er i dag. Ingen ønsker å bryte med normene og bli sett på som et utskudd. Derfor tar vi på oss bikinioverdel og barberer leggene. Noen påstår de velger dette selv. Det er en forståelig overlevelsesstrategi å hevde at det du må gjøre for å ikke bli sett rart på, er noe du selv velger å gjøre. Noen kvinner går med hijab og påstår det er et fritt valg.

Ikke vet jeg hvilke mekanismer som har umuliggjort, iallfall vanskeliggjort, toppløs solbading. Vil det bli moderne igjen? Eller vil det gå andre veien, slik at man tilslutt pakker kvinner inn i burka? Frihet i et lite telt.


Petit trykt på baksida av Klassekampen tirsdag 4. juli i spalten I DAG.

tirsdag, juli 04, 2006

I dag

Skriver Lindkvist igjen på baksida av Klassekampen.

Overskrifta er
Frihet i et lite telt


Lindkvist skriver blant annet
Retten til å være naken/toppløs handler paradoksalt nok om retten til å bli sett på som noe annet enn kropp, det vil si: kropp i betydningen (seksuelt) objekt. Mange kvinner vil si at de ikke ønsker å sole seg toppløs. Det kan jeg godt forstå, slik de rådende kulturelle normene er i dag. Ingen ønsker å bryte med normene og bli sett på som et utskudd. Derfor tar vi på oss bikinioverdel og barberer leggene. Noen påstår de velger dette selv. Det er en forståelig overlevelsesstrategi å hevde at det du gjøre for å ikke bli sett rart på, er noe du selv velger å gjøre. Noen kvinner går med hijab og påstår det er et fritt valg.

søndag, juli 02, 2006

Verdens minste sted: A beautiful shithole


Lindkvist har vært taus i ni dager og merker blogger-trangen melde seg. Hun befinner seg i sitt barndomshjem i nord på verdens minste sted. (Selv om ikke alle - jfr kommentarfeltet - er enig i det.)

It's a shithole. But at least it's a beautiful shithole.

Man skulle tro det var all verdens tid til blogging på verdens minste sted. Men bjørkene må bæres vekk fra plenen. Fisken må deles i kokeklare biter. Fisk må fiskes. Fjell må bestiges. Fotballkamper må beskues. Middager må lages. Aviser må leses. Plener må klippes. Slekt må besøkes. Mat må handles. Det er liv på landet.