Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

lørdag, juni 30, 2007

Ting jeg aldri får gjort (eller utilitarismens overskyggende tilstedeværelse)

Det hender at jeg får lyst til å bake kaker. For eksempel når jeg løper fra et møte til et annet, eller skal rekke et flytog, eller har altfor mange dødlinjer på altfor kort tid, da hender det at jeg lengter etter et mer stille liv der jeg har tid til å bake kaker. Det finnes uendelig mange oppskrifter på uendelig mange kaker som jeg aldri kommer til å prøve. Nå er det slik at om jeg mente kakebaking virkelig var viktig, kunne jeg sikkert rydde tid til det. Iallfall en gang iblant. Det kalles prioritering. Jeg lager middag ganske ofte. Mye oftere enn jeg baker kaker. Mat må man ha, og jeg liker at den smaker bra, derfor bruker jeg ganske mye tid på å lage mat. Men kaker; det er litt luksus, litt dessert, litt for søtt og litt for fett. Kaker vil heller ikke gi karrieren min et løft, bringe penger til kassa eller gi økt status på noe som helst vis. Ergo får kakebaking lav prioritet. Jeg baker som regel kake til jul. Jeg kan bake brownies og ostekake. Man skal jo helst kunne bake et par typer kake. Man vet aldri når det kommer en 30-årsdag, en 40-årsdag eller et bryllup og en venninne ber deg om å bake en kake. Da skal du kunne det. Da nytter det ikke å kjøpe seg fri. Så det med kaker har nok lite grann status likevel. Mer enn fotoalbum. En gang tenkte jeg at jeg skulle lime alle bildene inn i fotoalbum. Jeg tenkte det var fint å kunne bla i album, fint å arkivere bildene sine slik. Ha orden på ting. Men det er lenge siden. Når jeg var 19 år og gikk på folkehøyskole limte jeg bildene inn i album med en gang jeg fikk dem. Jeg har flere album fra dette ene året av livet mitt. Å gå på folkehøyskole var som å være på ferie et helt år. Det var mye fritid og jeg var så ung at jeg ikke var begynt å tenke på hva som var karrierefremmende eller innbringende. Jeg hadde god tid. Jeg var ikke nødvendigvis lykkelig. Men jeg limte bildene inn i album med en gang jeg fikk dem. Og jeg tok mange bilder fordi det var som å være på ferie og på ferie tar man bilder hele tiden. På folkehøyskolen var det alltid en forestilling eller en gutt som tok av seg klærne og plasserte en plante på hodet. Og det tok vi gjerne bilder av. Men det var altså før. Nå betaler jeg forsikring og TV-lisens mens jeg løper fra det ene møtet til det andre og alltid har minst hundre ting jeg skulle, burde ha gjort. Og det å lime bilder inn i fotoalbum er ikke noe jeg vil prioritere å gjøre. Antakelig vil jeg heller bake en kake. For det å ha det travelt er en del av vår tid og gir høy status. Ingen kjeder seg. Ingen sier at de ikke har noe å gjøre. Det er det samme som å si at du er mislykket; en taper. Alle har vi mye å gjøre, alle er vi i tidsklemme. Konvoluttene med foto hoper seg opp. Jeg har kjøpt et par fotoalbum med blanke ark som fortsatt ligger urørte med plasten intakt rundt seg. Jeg har bøker med oppskrifter jeg aldri har prøvd. Og jeg har en konvolutt med oppskrifter jeg har samlet, klipt ut eller rablet ned i all hast i håp om å lage en lekker liten oppskriftsbok. Men jeg innser at jeg aldri vil komme dit at jeg en dag setter meg ned og skriver oppskrifter inn i en bok..


Karusellisiv

(Og neida, jeg har ikke så god tid at jeg plutselig satte meg ned og skrev dette nå. Jeg har juksa på førehånd og tatt fram en gammel petit har stått på trykk på baksida av (gamle) Ny Tid i 2005 må vel det ha vært, men det kjennes omtrent sånn ut nå også. Og jeg savner å blogge. )

fredag, juni 22, 2007

Ute av bloggverden

Jeg har ikke skjøttet bloggen min i det siste. Det har vært så mye annet som måtte skjøttes og passes. Men det har hendt jeg har klart å skryte litt av meg selv. Eller informere som det også kan kalles. Dessuten er det jo underskog for ikke å nevne facebook som jeg merker fort kan bli litt besettende. Selv om jeg har en streng arbeidsgiver (Strenge-Lindkvist) som sier at jeg ikke får lov å være på facebook for lenge av gangen.

Det er mulig mange faste og sporadiske lesere er blitt borte. Men kanskje kan jeg få andre lesere når kortprosasamlinga "Alt jeg skriver er sant" kommer på Damm i august. Det tok sin tid, men endelig kommer den. Etter runde på runde. I tillegg kommer teaterstykket. Lindkvist lager også tidsskrift. Så hun har litt å sysle med. Og kan nesten bli litt schizofren av det (hun der Lindkvist også meg da).

Men snart har Lindkvist tenkt å ta ferie. Hun skal bare levere Selvangivelsen først og et par ting til. I kveld er det Morgenbladet fest. Vi svinger oss med kultureliten. Det blir sikkert moro bare man vet navnet på ti mannlige franske filosofer så man slipper inn gjennom passord-kontrollen. Håper det går bra med ti kvinnelige svenske lyrikere i stedet.

onsdag, juni 20, 2007

Feminisme for nybegynnere

Jeg merker til min store glede at feminisme nå nærmest må karakteriseres som trendy. Så trendy og tidsriktig at til og med formann Jensen kaller seg feminist. Nuvel. Det er selvsagt en fare for at begrepet blir utvannet. Men det er nok en større fordel at feminisme nå vandrer over alles lepper uten at man ser for seg noe marginalt, stygt og ekstremt. Selvsagt lar alle medier anti-feminister og misogyne fortsatt komme til orde og det er langt fram til noen som helst reell likestilling selv i likestillingsparadiset Skandinavia. Og med flere som både kaller seg, er, eller påberober seg å være feminister, jo større blir ulikhetene feministene i mellom. Uten at det dermed er sagt at det er entydig negativt.

For å gi det inn med teskjeier, en forsøksvis kort og selvfølgelig noe forenklet definisjon av feminisme. Feminisme er forståelsen av at det finnes strukturell urettferdighet knyttet til kjønn og et ønske om å endre dette. Feminisme betyr at kvinner og menn er like mye verdt og ergo bør de ha samme rettigheter og muligheter. Feminisme er ønsket om å eliminere kjønn som en kategori eller nærmest en egenskap å bli evaluert etter. Feminisme er ønsket om å sprenge alle kjønnskategorier og kjønnsstereotypier sånn at man kan velge fritt det man ønsker, uten at kjønn skal være avgjørende. Feminisme er den radikale ideen at kvinner er mennesker.

Hva gjør dette feminisme til? Et ønske om frihet, likhet og rettferdighet. Redselen for at vi med feminismen skal bli ”like” er like absurd som den er feil. Frihet til å velge uten å måtte gå inn i kjønnsstereotypier er da viktigere enn at man har to tvangstrøyer av kjønnsroller som man skal presse både kvinner og menn i. Å rope hurra for den store eller lille forskjellen (mellom kjønnene) er jo samtidig å miste friheten til et uendelig antall forskjeller på tvers av alle kjønn.

Det finnes mange måter å være feminist på og det finnes mange som kaller seg feminister uten å være enig med alle andre som kalle seg feminister. Hvis du har en feministisk ryggmarksrefleks som reagerer på kjønnsurettferdighet, kan man være feminist i alle yrker. Dessverre ser nok fortsatt mange på det å være feminist som noe begrensende, noe reduserende.

Jeg går ut fra at det er det som er grunnen til at jeg lærte på skolen at Ibsen ikke var feminist. Men jeg mener det å være feminist er å ha en bevisst rolle til de kjønnede rollene du videreformidler. Eventuelt at man betrakter kvinner som mennesker. Og da må man vel kunne kalle Ibsen feminist?

(Baksida av Klassekampen i dag)

mandag, juni 11, 2007

Nytt forsøk

Min egen tidsklemme

Tidsklemma knyttes ofte til kjernefamilien, til småbarnsforeldre som arbeider fullt og skal rekke barnehagen og bringe avkommet hit og dit. Men også vi som er barnløse og bor alene lager oss våre egne tidsklemmer. Delvis fordi vi ikke skal savne noe(n), delvis fordi vi rett og slett lever interessante liv i en interessant tid og det er rett og slett mye interessant som skjer! (Nb, jeg er ikke ironisk). En grunn til at vi alle nærmest streber etter å ha en tidsklemme er fordi det å ha liten tid gir status. Det er rett og slett ikke kult å ha god tid. Har du mye å gjøre er du en viktig person, du er ettertraktet. Og hvem vil vel ikke være det?

Samtidig som de fleste jeg kjenner har bygget sin egen tidsklemme, finnes det en rekke relativt nye aktiviteter som stjeler tid. Noen mer absurde enn andre. Kaffebarene er fulle på dagtid. Hvem har tid til å gå på kaffebar på dagtid? Har dere ikke en jobb å gjøre? Et nytt fenomen har spredd seg de siste årene: Quiz. Jeg lurer fortsatt på hvem som går på quiz all den tid, alle har et tidsklemme-problem. Men det er vel sånne som meg. Som ikke har en kjernefamilie å dra hjem til. Som kjøper en stykk mat-i-hånda på Deli de Luca og går på Quiz for å drikke øl og briefe med all kunnskapen man har innenfor et felt det uansett er en marginal sjanse å få en jobb. Så føler man at man er en del av et fellesskap. Og at alle årene på universitetet likevel har vært til nytte. Hva gjør det at man har 300 000 i studielån hvis man kan vinne Trivial Pursuit eventuelt en quiz.

Og akkurat når jeg syns jeg begynner å forstå Underskog så er det liksom på Facebook alle skal være. (Fjesbok?) Alle er på Facebook. Og Facebook er grenseløs. Særlig når det kommer til å bruke tid. Alt du tidligere kunne gjøre andre steder, eller til og med andre nettsteder, kan du nå gjøre på Facebook. Samtidig som mediene forteller oss hvor farlig det er der fordi både Se og Hør og arbeidsgiveren ser deg. Og alt du sier kan bli brukt mot deg.

Men poenget mitt i dag er bare å fortelle alle at for tiden har jeg mye å gjøre. Jeg har dårlig tid. Jeg er i min egen tidsklemme. Jeg har en rekke dødlinjer å rekke. Jeg er til og med begynt å si nei. Nei, det kan jeg dessverre ikke gjøre akkurat nå. Jeg rekker heller ikke alle teaterforestillingene jeg gjerne skulle sett. Og når er det egentlig meningen at man skal shoppe? Dessuten har jeg en ny dødlinje for en baksidetekst til Klassekampen akkurat nå.

Ellisiv Lindkvist
Viktig og ettertraktet

(Baksida av Klassekampen i dag.)

torsdag, juni 07, 2007

Lindkvist i Kuiper

Kuiper nr 1-2/2007 er nå ute med temaet trend og tendens. Her står det mye bra. Men Lindkvist har nå mest tenkt å reklamere for seg selv.

Det er nemlig utdrag fra dramateksten Jeg er ikke slik
i siste nummer av Kuiper. Her er det altså mulig å få en smakebit av teksten før premieren på Det Norske Teater 9. oktober kl 18.00 under Norsk Dramatikkfestival.

Etterpå skal stykke spilles i vanlig repertoar under tittelen To Norske Samtidsrøyster.

For mer informasjon om Kuiper se her.

onsdag, juni 06, 2007

Foto Leif Gabrielsen


Tatt til Norsk Dramatikkfestival av fotograf Leif Gabrielsen. Offisiell Lindkvist, eventuelt Offisiellisiv. Nå må jeg vel få til å skifte bloggbildet på siden.

Oppdatert: Ikke det nei. Hvis noen vet hvordan man får skiftet profilbilde tar jeg i mot råd og tips.

Norsk Dramatikkfestival intervjuer Ellisiv Lindkvist

1-Hvorfor skriver du dramatikk (framfor andre sjangere f.eks poesi, romaner,noveller?)

Jeg skriver dramatikk fordi jeg har en stor kjærlighet til teatret. Jeg ønsker å påvirke teatret i form av et mer samtidsrettet repertoar, i form av aktuell tematikk samt nyanserte og troverdige (kjønns)roller. Når det er sagt vil jeg gjerne skrive i andre sjangre også. Jeg arbeider også med kortprosa som kommer i bokform i august på Damm.


2-Kan du si noe om hva som er din ambisjon som dramatiker (ev kunstner), - enten hva gjelder form, innhold, eller som ”stemme” i samfunnet?

Teater er en umiddelbar og flyktig kunstform. Den eksisterer kun i øyeblikket. Nettopp derfor bør den si noe om hvordan det er akkurat nå. Noen kalte tekstene mine samtidsdiagnoser. Det er godt sagt. Mitt forrige stykke Play.mobil (Dramatikkfestivalen 2004) handlet om hvilke liv vi velger å leve, overflate, tidsklemme og utskiftningen som skjer hele tiden av både jobb og partnere. Denne gangen skriver jeg mer eksplisitt om kjønnsproblematikk og forventninger knyttet til kjønnsroller.

Det å skape kunst er selvsagt noe mer, noe annet enn et debattinnlegg. Men det er også noe mer enn å skape en elegant og lekker form.


3-Hva inspirerte deg / trigget deg til å skrive akkurat dette stykket (som er med i festivalen)?

Jeg arbeider både med prosatekster og dramatikk. I dramatikken lagde jeg en større distanse til karakterene. For eksempel var Play.mobil en satire hvor vi aldri kom under huden på de sjablongaktige karaktererene. Denne gangen ønsket jeg å gå dypere inn i karakteren(e), og leke med det personlige og private blant annet ved å la hovedkarakteren være dramatiker. Samtidig er dette et metaperspektiv som skaper distanse til teksten og gir rom for å kommentere teatret. Noe som igjen gir rom for humor.

Sarah Kanes tekst 4.48 Psychosis handler også om en deprimert karakter, slik som i min tekst. Jeg ønsket å finne en mer håpefull eller positiv slutt slik at verken karakteren på scenen eller dramatikeren måtte ta livet sitt etterpå.

4-Har du forbilder – i kunsten eller livet – som har spesiell betydning i ditt kunsterskap? / virke som dramatiker?

Sarah Kane har jeg nevnt, og på hjemmesidene ser jeg at jeg blir sammenlignet med Jelinek og Almodovar. Det er selvfølgelig veldig smigrende å høre slikt.

Å sammenligne seg selv med andre kan til en viss grad virke pretensiøst. Men det kan også være noe befriende i det å si høyt hvem man virkelig liker.

5-Hva er du mest begeistret for i norsk teater?

Når man sier norsk teater er det vel i sammenligning med andre land. Vel vitende om hvor privilegert vi er i Norge er det selvsagt mye å være glad for. På den andre siden burde jo nettopp det at vi er så privilegert i form av sterk økonomi gjøre oss modigere og dristigere i våre satsninger. Jeg synes det virker som vi er inne i en god tid, der det skjer mye i teatret. Mange sier de ønsker å satse på ny norsk dramatikk. La oss håpe de mener det. Norge har interessante og spennende teaterkunstnere som lager veldig gode forestillinger. For eksempel synes jeg Kate Pendry har gjort veldig gode ting. Jeg håper vi klarer å ta vare på så gode scenekunstnere.


6- Hva er du mest provosert av i norsk teater?

Kanskje alle festtalene om å satse på ny norsk dramatikk som ikke får noen særlig realitet. Kanskje den ekstreme mannsdominansen. Kanskje kjønnsstereotypiene som sementeres og videreformidles uten at noen er kritisk. Kanskje det at det museale teatret får mesteparten av midlene mens det dristige og nytenkende teatret avspises med smuler.


7 - Den teateropplevelse som har gjort sterkest inntrykk på deg og hvorfor?

Da jeg var bare 12 år gjestet Hålogaland Teater bygda jeg bodde i med Jacques Brel Cabareten Når hjertet slår ut med arman. På et vis er det kanskje ikke noe som har overgått den opplevelsen jeg fikk da. Jeg hører fortsatt på sangene fra den forestillinga i Ragnar Olsens nordnorske språkdrakt.

Men selvfølgelig som voksen og langt mer kritisk publikummer har jeg opplevd helt genialt og fantastisk teater en rekke ganger, å trekke fram den ene forestillingen blir vanskelig. Jeg vil nevne kompanier som Wooster Group, tg Stan og Forced Entertainment.


8- Nå som du har sett programmet til Samtidsfestivalen, er det spesielle forestillinger som du vil oppsøke og se?

Jeg har faktisk ikke sett noe fullstendig program ennå. Men vil selvfølgelig se de andre dramatikerne som settes opp via Dramatikkfestivalen. Superamas vet jeg kommer og gleder meg til å se. I tillegg kommer Carte Blanche i Ingunn Bjørnsgårds koreografi og den vil jeg gjerne se. Har også hørt rykter om en forestilling av Elfriede Jelinek og da er jeg definitivt i salen.

Hentet fra hjemmesidene til Norsk Dramatikkfestival.

mandag, juni 04, 2007

Intervju med Lindkvist

I forbindelse med Norsk Dramatikkfestival. Gå inn på festivalens hjemmesider her.
Gå deretter inn på festivalen og gå videre inn på dramatikere.