Jeg er fornøyd med kroppen min

Det er et politisk standpunkt. Fordi: vi blir hele tiden fortalt at vi ikke bør være det. Fordi: en kvinne aldri blir tynn nok. Fordi: jeg får reklame i posten som forteller meg hva jeg bør kjøpe for å gå ned i vekt. Hvordan våger de? Hvordan våger de å tro at jeg ønsker å gå ned i vekt?
Det beste ville være om vi slapp å snakke så mye om kropp, men slik det fokuseres på kropp om dagen, er det ganske utopisk. Vi legger også på oss i forhold til tidligere tider. Modellene blir tynnere mens vi andre blir tjukkere. Kvinner har i snitt lagt på seg 4 kilo hver, mens menn har lagt på seg hele 9 kilo hver. De som ikke tror dette koster kvinner noe; tro om igjen. Det er horder av sultne kvinner der ute. Kvinner som vokter vekta, trener og går på diett. Kvinner som ikke unner seg selv mat og iallfall ikke kaker.
Jeg er fornøyd med kroppen min. Det er en setning som er problematisk og vanskelig å skrive av minst tre grunner. For det første fordi: ”Ingen kvinner er fornøyd med kroppen sin.” Det er et sitat og en påstand. Jeg håper den ikke er sann. For det andre: ved å si at jeg er fornøyd med kroppen min retter jeg fokuset mot kroppen min. Jeg ønsker ikke å bli sett på som kropp. Jeg vil være et menneske. Jeg vil bli bedømt etter hva jeg sier, gjør eller mener og ikke hvor mye vektnåla viser. Dersom noen begynner å se etter, vil man helt sikkert finne noe som er galt. ”Jøss, hvorfor er hun så fornøyd med kroppen sin?”
For det tredje er jeg jo relativt tynn. Jeg klarer ikke å skrive ”jeg er tynn”. Det er å skryte. Jeg har aldri hørt en kvinne si om seg selv at hun er tynn. Tynn har en slik positiv valør i vår del av verden og i vår tid at det er helt uhørt å erklære seg selv for tynn. Du skal ikke tro du er tynn. Fordi du blir aldri tynn nok. Den tredje innvendingen er altså at: ”Det er lett for deg å si: du er jo (relativt) tynn”. Ja, til en viss grad, men jeg er ikke tynn nok, eller høy nok. Og jeg kjenner en rekke flotte kvinner, store, små, høye og lave som klager over kroppene sine. Derfor sier jeg det i dag. Jeg er fornøyd med kroppen min. Den fungerer utemerket. Jeg kan løpe, springe, gå, sykle, klatre, svømme, elske. Jeg kan bruke hodet til å tenke med og hendene til å skrive med. Kroppen min er funksjonell og anvendelig. Jo, jeg er fornøyd med den.

(Baksida av Klassekampen tirsdag 12. september)