Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.
Nå er Selvopptatt kommet i pocket.

mandag, mai 06, 2013

Selvlært teatergjenger


Skatter. Ikke avgifter, men gode skatter dukket opp når jeg strekker meg mot tidsskriftholderen som det står teater på, ved siden av teater 2 og teater 3. Alle teaterprogrammene jeg har tatt vare på. Jeg som er så dårlig til å kaste ting, har tenkt at nå er tiden kommet. Nå har vi internett og jeg kan ikke være et helt arkiv alene. Jeg tømmer tidskriftholderen utover golvet, ikke rett i papirinnsamlinga, å nei. Jeg må jo se hva det er først. Da kommer minnene over alle de gode, de fantastiske teaterstykkene jeg så de første årene som nærmest profesjonell teatergjenger.

Jeg vokste opp langt fra teatret. Det kom gjestespill en gang i blant, men det var sjelden. Så da jeg begynte på Romerike Folkehøgskole følte jeg meg straks dum i forhold til de som hadde gått inn og ut av Nationaltheateret. Jeg hadde aldri vært der før.
Jeg flyttet til Tromsø og så alt som gikk av teater. Det var ikke så mye det heller, hvor mange forestillinger klarer ett institusjonsteater (Hålogaland Teater) og ei frigruppe (Totalteatret) å sette opp? Jo da, det var ikke så verst, dessuten kom det et gjestespill eller to, en revy eller en studentforestilling i grenselandet mellom amatør og profesjonell. For en sulten teatergjenger er det ikke nok. I grunnen var teatertilbudet den viktigste grunnen til at jeg flytta fra Tromsø til Oslo.

I Oslo kan man, ifølge en uoffisiell undersøkelse, gå på teater hver kveld og se ulike forestillinger. Jeg så alt. I hvert fall veldig mye. I mange år så jeg alt på Black Box Teater, mye på Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Det hendte også at gjestescener med ulike ting ble besøkt. Jeg så teater og performance på statens kunstakademi, statens teaterhøgskole, teaterbåten ms Innvik, Parkteatret og rom 103 på Savoy hotell.
For å nevne noen. Jeg så og jeg så og jeg så. Jeg tok teatervitenskap, jeg skrev mitt første teaterstykke. Jeg gjennomgikk en selvlæringsprosess som teatermenneske, som skapende teaterkunstner og profesjonell publikummer. Jeg fortsatte å se.

Til jeg ble lei. Flink, pliktoppfyllende og mettet ble jeg. Så mettet at jeg måtte ta en pause som teatergjenger. Når jeg nå ser på alle teaterprogrammene jeg ikke har klart å kaste, tenker jeg at det var en fin tid og at jeg så mye bra. Og så rydder jeg dem pent tilbake i tidsskriftholderne og setter dem i hylla igjen.

(Baksida av Klassekampen fredag 3. mai 2013)