Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.
Nå er Selvopptatt kommet i pocket.

onsdag, juli 23, 2008

Lekende litterær sex

«Masse om sex.»  Slik kom jeg i et svakt øyeblikk til å beskrive min egen bok Alt jeg skriver er sant foran Aftenpostens webkamera.


Intervjuet ligger på nettet og jeg kan ikke skylde på sitatfeil når det er mitt eget hode som ser inn i kamera og sier det. Det er ikke særlig klokt formulert. Det er ikke engang særlig treffende.

Jeg er ikke særlig glad i å lese om sex. Ikke eksplisitte seksuelle skildringer iallfall. Derfor er det sjelden jeg skriver dette selv. Selv om sexen i boka mi er nærværende. Blant annet som noe jeg-personen i boka drømmer om, når hun ikke har det. At jeg ikke er glad i å lese om sex skyldes at det er ytterst få som klarer å skrive godt om det. Iallfall om vellykket og god sex. Den dårlige sexen derimot: give it to me. Jeg snakker fortsatt om litteratur.


Mangeårig litteraturkritiker i NRK, Marta Norheim, kom våren 2007 med boka Røff guide til Samtidslitteraturen. I den skriver hun om samtidslitteraturen etter tema, i ulike kapitler som hun mener danner tendenser i dagens romaner og andre bøker. Hun skriver både om den nye mannsrollen i kapitlet: Kva er ein mann – og om den nye kvinnerollen i kapittelet Med neglelakk på klørne. Norheim hadde tenkt å skrive et kapittel om kjærlighetsromanen, men fant ut at den så å si var fraværende.


Kanskje var det nettopp derfor Gyldendal Norsk Forlag forsøkte seg med en konkurranse om den store kjærlighetsromanen. En av vinnerne var Edy Poppy med romanen Anatomi. Monotoni (2005). Den handler om ekteparet Vår og Lou, som har et åpent forhold, hvor de utfordrer hverandre med nye partnere, nærmest en utroskapspakt. Etter at de begge har vært inne i flere andre forhold og Lou har bedt Vår om å bli forelsket i en annen, orker de ikke mer av denne leken og vil prøve en annen lek: monogami, som noe nærmest nytt og spennende. Noen vil kanskje si at romanen handler mer om sex enn om kjærlighet. Men man kan si at Poppy med sin roman problematiserer monogamiet og institusjonen ekteskap som stadfester av og symbol på den ekte kjærligheten.


Debutantprisvinner Trude Marsteins Sterk sult, plutselig kvalme (1998) handler om – tilsynelatende – kjærlighetsløse forhold. Bokas presise og treffende tittel betegner en kultur som dyrker det flyktige øyeblikket det sier pang, altså forelskelsen, mer enn et livslangt forhold. Dette fører til et høyt forbruk av partnere for begge kjønn og såkalt seriemonogami er regelen snarere enn unntaket, i Norge, som i mange andre land, er skilsmissestatistikken over 50 %. Sterk sult plutselig kvalme betegner det voldsomme begjæret for både sex, nærhet og det å bli elsket. Relasjonene mellom menn og kvinner i Marsteins bok dveler ofte ved basale og ubehagelige ting. Marstein fremstiller både menn og kvinner som egoistiske. Noen ganger også som servile eller stupide. Man kan kanskje si at hun er nedlatende mot sine egne litterære karakterer, men jeg vil heller si at hun avkler tendenser i samtiden.


En debutant som fikk mye oppmerksomhet på grunn av sine seksuelle skildringer var Marion Hagen med romanen Akt i 1999. Den handler om halvstuderte kunstnere med ulike ambisjoner som bor i et kollektiv. Hovedpersonen Liv er utdannet skuespiller fra London og tjener penger på å stå aktmodell. Altså på kroppen sin. Som hun hele tiden påstår er normal. Liv har noe som beskrives som gledesløs sex. Hun forsøker begge kjønn. Hun savner den kjæresten hun hadde i London, som hun hadde et slags utsvevende liv med. Der han kunne finne på å glemme deres avtale på nyttårsaften mens hun sitter stivpyntet og venter i time etter time før han kommer hjem langt på natt med en annen dame som han går rett til sengs med uten å ense at Liv er der. Og hva gjør Liv? Kler av seg finstasen og hopper til sengs sammen med dem.


Anne Oterholms Tilfeldigvis begjær (2001) handler også om kjærlighetsløs sex. Altså om et tilfeldig begjær. Det spesielle ved hovedpersonen Tyras valg av objekt for sitt begjær – som virker vilkårlig – er at det blir partneren til kusina hun innleder dette begjærlige forholdet til. Altså et begjær som virker tilfeldig med en person som gjør at forholdet har store konsekvenser og omkostninger for dem begge i forholdet til en tredje part.

En annen roman som kom i 2001, også det en debutroman, var Helene Uris Dyp rød 315.

Gina er en ekstrem hovedperson. Hun er på en institusjon, og romanen er samtalene hun fører med en psykolog. Gina er som Marta Norheim sier en vellykket Bridget Jones; det vil si, en som har den fulle kontrollen over både menn og kalorier. Hun har så til de grader kontroll at hun nesten ikke kan ha sex. Iallfall ikke tillate seg selv en orgasme. Ikke før hun har videofilmet seg selv og sett hvordan hun ser ut når hun opplever en.


Mona Høvring har skrevet svært eksplisitt om sex fra et kvinnelig ståsted og med kvinnelig jeg i diktsamlingene Iik ein dialog (1998), Ensomme badedager og andre dikt (2000) ogHelt vanlige mirakler (2006). I 2004 kom romanen Noe som hjelper som også er svært eksplisitt seksuell. Jeget er ei jente og det handler om hennes seksuelle oppvåkning som noe utradisjonelt finner sted sammen med en mye eldre kvinnelig frisør før hun etter hvert blir kjæreste med sin tidligere elskerinnes sønn. Likevel vil jeg si at seksualiteten hos Høvring, og kanskje særlig i diktene hennes, skiller seg fra flere andres flate, nøytrale og noen ganger nesten litt ekle beskrivelser av sex. Hos Høvring er seksualiteten mer positiv. Høvring sier det slik:

–I «Helt vanlige mirakler» har jeg villet få fram at det seksuelle normalbegrepet er mye videre enn det en får inntrykk av når norske biskoper åpner munnen. Jeg vil at det seksuelle i poesien skal oppleves som noe vakkert heller enn skittent og nedrig. (Klassekampen april 2006)


Flere av de kvinnelige litterære karakterene har seksuelle erfaringer med begge kjønn, både Liv i Akt og jeget i Høvrings bok. I tillegg kan jeg nevne Linn C. Ulvin Og himmelen bak er slitsomt blå, samt Korellhuset, debutromanen til Ingeborg Arvola. I begge disse romanene har hovedpersonen kjærlighetsrelasjoner til personer av begge kjønn. Det er en relativt ny trend at man har forhold til personer av begge kjønn uten at dette problematiseres. Eventuelt slik det virker i for eksempel Akt, blir dette en del av et seksuelt eksperiment. Det er ikke mer enn fjorten år siden (1994) jeg intervjuet Gerd Brantenberg og hun var en av få offentlige homofile forfatteren i Norge*. Nå har vi egen bokklubb for skeive bøker, nemlig Kursiv. Og jeg kunne nevnt en rekke åpne homofile forfattere. Jeg går ut fra at slike beskrivelser i bøker åpner for en normalisering av homoseksualitet og biseksualitet.


Det er heller ikke lenge siden både Agnar Mykles Lasso rundt fru Luna (1956) og Jens Bjørneboes Uten en tråd (1966) ble dømt for pornografisk skildring og inndratt. Dette tatt i betraktning er det ikke rart mange har skrevet om sex etter det. Det har vært et område som har blitt erobret og som har mistet det tabuet som heftet ved det for bare få år siden. Vi lever i en ekstremt seksualfiksert tid, men likevel tror jeg ikke vi må forveksle kommersiell seksualfiksering med en reell seksuell frigjøring.


Særlig vil jeg påstå at ulike krefter, religioner og grupperinger fortsatt påvirker og ønsker å kontrollere kvinners seksualitet. I tabloidpresse, kulørt presse og ellers i samfunnet er det fortsatt slik at særlig kvinners sex skal knyttes til kjærlighet, altså til et kjærlighetsforhold med en fast partner. I tillegg dømmes kvinner for både adferd, oppførsel og påkledning. Bare tenk på voldtektdebatten. Oslo sommeren 2006 fikk en ny bølge av overfallsvoldtekter flere fremstående redaktører til å si at det ikke er rart, slik kvinner går kledd og at kvinner ikke må drikke seg fulle og gå alene hjem om natten. Her snakker man om kjønnet adferd: Personer fra ett kjønn (menn) begår overgrep mot det andre kjønnet (kvinner). Og debatten dreier seg absurd nok om hva kvinner kan gjøre for å unngå dette!


Poenget er at det fortsatt eksisterer krefter som ønsker å kontrollere kvinners seksualitet.Og på bakgrunn av dette er det kanskje ikke så rart at samtidslitteraturen beskriver et annet sexliv for kvinner hvor tilfeldige partnere og kjærlighetsløs sex er gjengangere. Selv om ikke nødvendigvis alle passer inn i dette bildet. 

Nå kan det virke som om mennene, med Mykle og Bjørneboe som pionerer (evt. Hans Jæger som var enda tidligere ute), har skrevet seg ferdig med sexen i større grad. Iallfall sier Marta Norheim, etter å ha gått gjennom en rekke romaner av mannlige forfattere, at det er forbausende lite sex. Eller kan det være at siden kvinners seksualitet i lengre tid (enn menns) har vært både mer tabu og med en sterkere offentlig kontroll er det kanskje først i de senere år at denne måten å skrive om sex på har kommet til?


Mange kvinnelige hovedpersoner er også lite sympatiske og empatiske – både i søken etter sex og i andre henseender. Marta Norheim påpeker at de i så måte har mye til felles med mannlige hovedpersoner og at påstanden «Menn er fra Mars og kvinner fra Venus» ikke stemmer med norsk samtidslitteratur iallfall. Det at kvinner framstilles som lite sympatiske og empatiske kan være en måte å stille til veggs tidligere tiders syn på at dette er kvinnens fremste egenskaper og således representerer dette et opprør, eller en utvidelse av kvinnerollen.


Jeg synes det er befriende med kvinnelige romankarakterer som utvider rommet å være kvinne i selv om de verken er sympatiske eller gode. Også mannlige litteraturskikkelser mangler heltetrekk eller det å være god og sympatisk. Norheim sier at den som leter etter gode forbilder får lete andre steder enn i litteraturen.

For det vanskeligste er jo å skrive godt om lykke og glede. Derfor finnes det ikke – så vidt meg bekjent – en roman om en ung gladkåt kvinne som tar for seg av livets goder og som har det uproblematisk. Heller ikke min egen bok, Alt jeg skriver er sant, er slik. Jegets seksuelle tørst kan noen ganger minne mer om selvskading, enn om erfaringer som gjør henne godt. Men det er i hvert fall en del humor i boka som kan døyve det.


Min bokdebut opplevdes som en svært positiv seanse. Jeg fikk langt mer presse og oppmerksomhet enn det som er vanlig for en debutant innenfor den smale sjangeren kortprosa. En del av denne mediedekningen dreide seg om sex. Å få en fem siders artikkel i Dagbladets Magasinet knyttet opp mot feminisme, kjønnsroller og sex to dager før boka er i butikken er som å få seieren på forskudd. Selv om noen alltid vil kritisere kvinner som snakker offentlig om sex. Ikke minst møtte antologien Rosa Prosa, om jenter og kåthet en sterk kritikk i offentligheten da den kom ut våren 2006. Et argument mot kvinner som snakker om sex er at de er selvopptatte og at «det finnes så mange verre ting å være opptatt av». Dette kunne man jo innvende mot mangt og mye, men det virker som man mener dette er særlig et ansvar unge feminister har.

På den andre siden påpeker flere forskere nå (bl.a. Per Solvang og Wencke Mühleisen) at skammen har flyttet seg. Seksualitet er ikke forbundet med skam, med unntak av det å ikke ha sex i det hele tatt, noe som nærmest er et tabu. Den største skammen om dagen er å ikke realisere seg selv. Prøv det om du tør.


Artikkel av Ellisiv Lindkvist, skrevet til Fett nr 2 - 08. 

Også publisert i Klassekampen lørdag 14. juni 08.

Ellisiv Lindkvist er forfatter, dramatiker og skribent og kulturredaktør i Fett.


*Da artikkelen ble publisert står det at Gerd Brantenberg var den eneste offentlige homofile forfatteren i 1994. Dette stemmer ikke da forfattere som blant andre Gudmund Vindland, Per Knutsen og Pernille Rygg også hadde stått fram.