Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.
Nå er Selvopptatt kommet i pocket.

fredag, mars 27, 2009

Små kvinnesaker. Store kvinnesaker.

Den internasjonale kvinnedagen, 8. mars – kom og gikk og media kunne igjen bable om kvinnesaker i noen dager. Er stripping feminisme, var et av spørsmålene som sto på agendaen i år. Og som alltid når man snakker om kvinnesaker er det fint å ha folk som ikke er feminister, som ikke er den del av norsk kvinnebevegelse til å kunne påpeke: kvinnebevegelsen har svikta. Fordi det finnes kulturer, samfunn, strukturer og menn som undertrykker kvinner, fordi mange ikke-vestlige kvinner ikke blir integrert i det norske samfunnet er det (surprise!) Kvinnebevegelsen som har svikta.  Hvis du er feminist, har du tydeligvis et helt spesielt ansvar for å alltid snakke om den saken som er mest kvinneundertrykkende. Det kan for eksempel være kjønnslemlestelse. Hvis du er feminist og snakker om ting som er et problem først og fremst for norske hvite middelklassekvinner, da har du selv et problem. Kanskje er du kvinne, hvit, norsk og middelklassefeminist og hvordan skal noen ta deg alvorlig da? Alle vet at hvite middelklassekvinner i Norge har det kjempebra og det finnes mange andre kvinner som har det verre. Slutt å syte. Problemer i forbindelse med skjønnhetstyranniet, intimbarbering eller seksualitet er ingenting å snakke om så lenge det finnes kjønnslemlestelse i verden. Kritikken kan oppsummeres slik: Norske feminister har det alt for godt, de er alt for opptatt av eget underliv og drikker alt for mye caffe latte.

 

Kritikken gjelder ikke norske hvite middelklassemenn. Enda de er enda mer privilegert enn norske hvite middelklassekvinner. Ansvaret for all verdens kvinner begynner visst først idet du kaller deg feminist. Antagelig er det fordi du da blir en del av Kvinnebevegelsen og er det noe media liker å si å påpeke er det at kvinnebevegelsen har svikta. At Märtha Louise ikke vil kalle seg selv feminist fordi det er så belastende er dermed åpenbart. Hun tjener penger på at navnet hennes er blitt kjent grunnet et antidemokratisk system, og vil selvsagt ikke kalle seg feminist. Da ville hun jo med ett få ansvar for hele verdens (eller halve verdens) befolkning i tillegg til å bare kunne uttale seg om det til enhver tid mest kjønnsurettferdige i verden. I stedet skryter prinsessen av å ha vært såkalt guttejente. Noe svært mange kvinner gjør. På den måten får de rakket ned på alt som knyttes til kvinnekjønnet samtidig som man opphøyer seg selv. ”Jeg er ikke sånn, som de andre kvinnene. Jeg er en guttejente. (Jeg er ikke feminist heller, altså.)”

 

Et par relevante og åpenbare spørsmål er: 1 – Hvem er kvinnebevegelsen? 2 – Har ikke alle et ansvar for urettferdighet i verden, ikke bare feministene, men kanskje først og fremst folk med makt, inkludert menn med makt?

søndag, mars 22, 2009

"Kosmetikk og indre lys"

Jeg fant et Aftenposten fra søndag 18. mai 2008. Oppslått på Jan Thomas. Jeg tok vare på anmeldelsen av boka "Jan Thomas´stylingguide" som Aftenposten har brukt to sider på å anmelde. Det er Ivo De Figueiredo som har skrevet den. Og jeg mener den har tilløp til å være grensesprengende. Selv vil jeg helst slippe å måtte lese en bok som dette. Men når man først skal bruke tid på å anmelde kommesielle produkter som mener kvinner skal bruke evigheter foran speilet så er Ivo mannen. En anmeldelse som dette kunne heller ikke vært skrevet av en kvinne. 

Hvorfor? Fordi vi lever i et kjønnet samfunn der det vi gjør knyttes til kjønn. Kvinner sminker seg. Menn gjør det ikke. (Og det motsatt skjer bare unntaksvis.) Derfor må det en mann til for å skrive følgende:

Til syvende og sist har nok boken størst interesse i kraft av sin slumrende ideologi. Jan Thomas mener styling gir kvinnen makt og selvtillit. Akkurat det har jeg forstått nå. Etter endt lesning lot jeg min eldste datter sminke meg etter bokens instruksjoner. Synet som møtte meg i speilet, var slående. Jeg har aldri sett meg vakrere, og jeg kan forstå at min nye skjønnhet kan gi meg makt i de rette omgivelser. Men da jeg forlot speilet, merket jeg at jeg fortsatt så meg selv utenfra, intenst oppmerksom på et utseende som jeg bare kunne vurdere etter andres blikk. Om Jan Thomas har rett og jeg nå var mer meg selv, var det et høyst skjørt selv jeg var utstyrt med. Ved middagen spiste jeg forsiktig for ikke å ødelegge leppestiften, å gni seg i øynene var utenkelig.

Jeg var vakker og i besittelse av skjønnhetens makt, men jeg var personlig ufri, og jeg forsto at jeg for første gang i livet følte meg som en virkelig kvinne.
Hele anmeldelsen her


Forresten virker det som Jan Thomas prosjekt er det motsatt av Charlotte Roches bok. Det slo meg da jeg leste dette hos fr.martinsen. 



(Tenkte å blogge om dette med en gang. Men bedre seint enn aldri. Nå kan jeg kaste avisen. Phu)




Kjære syklist

Du som syklet ved hauketo forrige søndag. Du som opplevde at en utålmodig bilist tutet bak deg, enda du umulig kunne fly av veien. Så du snudde deg for å se hvilken dust som tutet slik. Vel, det var ikke meg! Det var bilisten bak meg. 

torsdag, mars 19, 2009

I dag

fikk jeg tilbud om å låne munkecella på det andre rommet her på skriveloftet på Litteraturhuset. Jeg hadde bestemt meg for å sette meg der og slippe å ergre meg over folk som puster og spiser og spiller musikk og hva de nå gjør. Mer skjermet skulle jeg sitte der. Men den felles lesesalen har noe som munkecella mangler: dasglys. Så jeg tok med meg pcen, sekken, veska, kaffen og alle bøkene og rigget meg opp inne i lesesalen sammen med de andre. De som puster og av og til spiser. 

Jeg har vindusplass. 

Himmelen er blå.

onsdag, mars 18, 2009

Akkurat nå

Er en overskrift jeg uhemmet stjeler fra fr.martisen. Bloggen som stjeler av min tid. Fordi jeg rett som det er i beste arbeidstid tar meg i å sitte og lese fr.martinsen. Og hvis du leser dette fr.martinsen: ikke kast det Dag og Tid hvor du blir sitert av Agnes Ravatn. For jeg har ikke fått lest det. Og vil gjerne at det skal finnes et sted i verden. 

Jeg sitter på litteraturhuset. Snart skal jeg videre. I kveld skal jeg på Skuespillersenteret og se på monologer fra Ådissjen-boka. Ikke min egen riktignok, men gleder meg uansett. 

Og så har jeg lagt til twitter på bloggen min. 


torsdag, mars 12, 2009

Også kalt tekstmeldinger

Det er fullt på mobilen. Meldingsboksen er full. Jeg må rydde, kaste og slette. Det har Avil 
allerede gjort. Jeg hermer etter henne og deler et utvalg tekstemeldinger med verden.

Fra folk i min verden - direkte til min mobil:

"De holder på å ta livet av regjeringen i Hallo i uken. Godt å få le litt."

"Sorry, jeg skal gjøre alt jeg kan for å gjøre det godt igjen."

"T-banetull igjen. Håper vi kjører snart."

"Jøss, er hun ikke ferdig ennå? Må nok være fordi hun drar opp kammertonen."

"Går bra til jeg kommer."

"Nå har jeg sendt deg teksten etter lang dag uten strøm. Tusen millioner takk hvis du kan lese. Må sendes i natt."

"Chicken curry eneste til å ta med."

"Dei allierte held skansen til du kjem."

"Fine Ellisiv, ta vare på lykken din og vær der du skal være. Dette må vi snakke om."

"Lillebror kom i natt. Stor gutt med mye låt i. Alt vel."

"Er i baren på litthuset om fem minutter."

"På fastlandet. Rett over brua."

"Forsinkelser med buss pga snø. Er på vei! Har med to nieser som kan sitte og tegne og lese ved et anna bord!"

"Tall - jeg mener takk. Spent. Skal på møte kl 16.00."

"Hei. Eg såg kronikken din i KK. Kan du ringe meg? Ukeslutt, NRK."

"Sender deg menyen når eg får han. Kva er mailadressa di?"

"Gratulerer med dagen!" (bokmål)
"Gratulerer med dagen!" (nynorsk)

"Kan noen kjøpe 4 pk fremfløte + 1 ny pose svisker til i ettermiddag? Sjekk datoen på fløtepakkene."

Rydder nok i innboksen sjeldnere enn Avil og merket gleden over å relese dem og finne så mange som jeg tenkte måtte med. Er dårlig til å kaste. Meldingene har kommet i tidsrommet 31.1. og fram til 12. mars. 

tirsdag, mars 10, 2009

Har boken kjønn? Ladyfest og litteratur på Blå

Dette skjer i kveld. Sakser fra Kulturkalenderen på Underskog.
Altså tirsdag 10. mars på Revolver (opprinnelig på Blå)

Ladyfest i samarbeid med Litteratur på Blå inviterer til samtale om å formidle ideologi. Fire skrivende mennesker møtes for å snakke om måter og strategier for å problematisere kjønn og formidle mening.

I panelet:

Forfatter Guro Sibeko. Sibeko har bakgrunn fra LLH og skuespilleryrket, men er i disse dager aktuell med sin første roman Vingespenn.

Sosiolog og skribent Unn Conradi Andersen. Conradi Andersen er utdannet sosiolog. Hun har arbeidet som journalist og kommentator i Dagbladet siden 1997. I 2005 ga hun ut essaysamlingen Egentlig. Åtte fortellinger om livet, med bidrag fra ulike forfattere.

Scenekunstner Jarl Flaaten Bjørk. Flaaten Bjørk er skuespiller og scenekunstner og jobber for tiden med et prosjekt som heter Seksuell Empati. Første del av prosjektet, vol.1 – Handlinger, er en soloperformance for ungdom hvor han utforsker seksuelle handlinger.

Forfatter Simon Stranger. Stranger har bakrgunn fra filosofi og forfatterstudiet i Bø. I 2003 debuterte med Den veven av hendelser vi kaller verden, og har siden gitt ut tre bøker til: to barnebøker og én roman, Mnem, som kom ut i oktober i fjor.

Som ordstyrer har vi huket inn Ellisiv Lindkvist. Lindkvist er tidligere kulturredaktør i fett, skribent i klassekampen, og har i senere tid skrevet både dramtikk og kortprosa.

Ansvarlig: Ellen Reiss

fredag, mars 06, 2009

Ukeslutt i morgen.

Forrige innlegg (Mannlige glamourmodeller), førte til en telefon fra Ukeslutt (selveste) og jeg sa ja til å snakke på radioen om feminisme og benskjæringen på badedraktene. 

Det kommer i morgen på radioen mellom kl 12.30 og 13.30. Da sitter jeg antakelig på årsmøte sammen med gode kollegaer i Dramatikerforbundet. 

Regner likevel med å få høre det senere. 

Jeg har ikke en helt god fornemmelse. Det er som om hele feminismedebatten har blitt redusert til et spørsmål om badedrakt med boksershorts-ben og intimbarbering. 

Noe som igjen kan få folk til å si at Kvinnebevegelsen har sviktet og at norske/vestlige feminister bare er opptatt av eget underliv (og drikker altfor mye Caffe Latte).

Vel - hvis jeg syns hele det innlegget på Ukeslutt (et program jeg forøvrig betrakter som meget tabloid og ikke er særlig glad i høre på, pga polariserte debatter) ikke blir noe særlig, skal jeg gjøre som Virrvarr og anmelde intervjuet. 

Nå derimot skal jeg finne fram festklær og lage ostefyll til paprikaene. 


torsdag, mars 05, 2009

Mannlige glamourmodeller

Hvor er de mannlige glamourmodellene? Hvor er sminke for menn? Hvorfor mener så mange kvinner at det er frigjørende å kle av seg?

Jeg ser på jentene som går i bassenget. De har på seg minimale bikinier. Da jeg var på deres alder hadde jeg badedrakt i innendørs svømmebasseng om vinteren. Det er ikke lett å finne badedrakter om dagen. Helst vil jeg ha en med så lav skjæring at den får små bein, slik boksershortsene for menn har. Det er det visst ingen som produserer. I stedet skal alt av badedrakter, bikinier og truser ha høy skjæring. Istedenfor å kunne dekke til området med kjønnshår skal man fjerne håret og vise det fram. En god kvinne er en som vokser bikinilinjen sin.

Guttene har store og vide boksershortser. Jentene bitte små trekanttruser.

Hvis man ser på TV-opptak fra for bare 20 år siden og tv-opptak fra i dag ser man hvor mye mer sminke jentene og kvinnene har på seg nå enn tidligere. I filmen The Breakfast Club fra 80-tallet spiller Molly Ringwald den snobbete jåledama. Sammenlignet med make-up standarden på tv, film og i skolegården i dag ser hun likevel nesten usminket ut.

Det forundrer meg er at mens kvinner lesser på med mer og mer sminke er menn fortsatt helt usminket. Forskjellen mellom menn og kvinner er stor når du ser et sterkt sminket kvinneansikt ved siden av et usminket manneansikt. Det er ingenting som tilsier at menn er penere uten sminke enn kvinner er. Bortsett fra kulturen vår som sier at kvinner skal være kropp, menn skal være intellekt. Når man velger likt innenfor det kjønnet man tilhører, tviler jeg på at det er et fritt valg.

Jentene illuderer voksenlivet og overdriver. Slik menn i drag overdriver kvinnerollen  når de spiller den. Det er vanskelig nok å være en vanlig voksen kvinne og finne balansegangen mellom lysten til å pynte seg og plikten til iføre seg kvinneligheten. Enda vanskeligere er det for unge jenter. Unge jenter er bærere av mye moral og får ofte kritikk hvis de starter med seksuell (ut)kledning i ung alder. Få foreldre liker å se døtrene ikle seg seksualitetens maskerade før de er klar for den.

Men kulturen jentene er en del av forteller dem at det de gjør er riktig. De får sin verdi gjennom seksualiteten. Det er meningen de skal by seg fram. Før de vet at de gjør det. Senere skal de selvfølgelig si nei. De skal utstråle seksualitet og jomfruelighet i en nydelig innpakning. Helt uimotståelig skal de være. De balanserer på en knivsegg, og det er som kjent et vanskelig sted å gå.    


(Baksida av Klassekampen tirsdag 3. mars)

Teksten er også lagt ut på 0803-bloggen.


mandag, mars 02, 2009

De fantastiske kvinnene

Er overskriften til anmeldelsen i Rana blad, med påfølgende ingres:

En monolog om kvinnen som lever i verdens rikeste land. Hun har og kan få alt hun vil, utenom absolutt lykke.


Hele anmeldelsen:

Jenta i "Du tror det er slik, men egentlig er det slik." skrevet av Ellisiv Lindkvist prøver å leve et "normalt" A4-liv som alle andre, men inne i seg sliter hun med psyken. Hun gjør som alle andre for ikke å virke syk, svak eller deprimert. Hun føler seg alene, men i virkeligheten er hun ikke det. Hun gjør som mange andre. Hun tenker, tenker og tenker.

Stykket får fram følelser og situasjoner de aller fleste kjenner seg igjen i. Dette er en monolog med dybde, følelser på alle plan og rå ærlighet.

Mange av temaene som kommer opp da den unge kvinnen reflekterer over livet hun har levd, mens hun står på randen til å ta sitt eget liv, er tabubelagte. Som selvmordstanker, kvinnediskriminering, vold og voldtekt. Hun har opplevd det meste, selv om hun bare er tjuetre.

Monologen blir framført av de tre unge kvinnene Siri Schnell Horrigmo, Thea Borring Lande og Ingvild Johanne Meland som gjør en fabelaktig jobb med Ellisiv Lindkvist tekst. Bare det at det er tre som framfører en monolog er spesielt nok i seg selv, men måten det blir gjort på her er veldig spennende. De tre er som oftest ute på scenen samtidig, de har ulikt humør og ulike gester, men man skjønner lett at dette skal forestille en persons mange tanker.

De prater en og en, gjentar hverandre, skravler i munnen på hverandre og synger sammen. Noen av bevegelsene er koreografert likt på alle tre, det ble stilig, men noen ganger sitter de i hvert sitt hjørne av scenen og driver med sitt. Men det hele er alltid velgjort, som oftest skjer det en ting om gangen med en person om gangen for ikke å miste publikum. Det er lett og henge med.

Scenografien er minimalistisk og moderne, med stoler, en fiolin og noen leker. Disse blir brukt til det de er verdt og faller lett inn i forestillingen. Lyssettingen er enkelt, men nok avansert til at det er spennende og nytenkende. Lysene danner fem, kvadratiske ruter som på en terning på gulvet. Det skifter mellom tre ruter diagonalt, alle på en gang, en alene og tre på rekke. Det er ikke mye musikk, men akkurat passe nok til å få fram stemningen under forestillingen. I tillegg til at de tre skuespillerne synger vakkert i flere tonearter spiller ei av de vakkert på fiolin, dette var et godt krydder.

Noen av kommentarene, spesielt de av det litt grovere slaget, får fram latter, mens andre får deg til å tenke på meningen med livet. En virkelig flott forestilling om den ulykkelige kvinnen som har alt.

Tonje Anette Vonstad


Nevnte jeg at det ble terningkast seks? 

Her skulle jeg gjerne limt inn et stort bilde av en terning med seks på

søndag, mars 01, 2009

Seks på terningen!

Jeg fikk seks på terningen!

Forestillingen Du tror det er slik, men egentlig er det slik ble spilt på Vinterlysfestivalen, Nordland Teater (Mo i Rana). Og det kjente kulturorganet Rana blad ga forestillingen seks på terningen. 

Intet mindre altså.

Seks. 

Forestillingen hadde urpremiere i Verdal november 2007 og var den siste forestillingen som ble spilt under Propellenfestivalens første dag, fredagskvelden. 

Også da slo den godt an: hele salen reiste seg og klappet. 

Den fikk da god kritikk i Adresseavisa.

Nå håper jeg vi får den til Oslo og Det Åpne Teater under samtidsfestivalen i september.