Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.
Nå er Selvopptatt kommet i pocket.

torsdag, november 21, 2013

Prinsessetraume



Jeg drømte at jeg var prinsesse. Det hadde sine fordeler. Jeg tenker ikke bare på shoppingen. Jeg slapp å bevise så mye som mange andre, jeg kunne bare kladde noen eventyr og vips ble det bok. Ville jeg synge, fikk jeg et helt kor til akkompagnement og jeg kunne bare knipse så fikk jeg lese eventyr i beste sendetid på NRK. Alt dette var vel og bra. Men det var ganske slitsomt også.

Folk var interessert i alt jeg sa, uansett hvor dumt det var. Selv har man jo ikke lyst til å se alt man har sagt stå på trykk. Det var ikke så lett å bevege seg blant folk. Hvert fall ikke blant vanlige folk. Noe av det vanlige folk ser på som en selvfølge ble rett og slett umulig for meg: gå ut på byen, drikke seg full, si dumme ting. Jeg måtte forbeholde de dumme tingene til media. Og full måtte jeg drikke meg i skjul for Se og Hør.

Det kunne vært verre. Jeg kunne vært gift med en påfugl. Jeg lurte på om jeg drømte. Det kan da ikke være slik at vi har prinsesser og prinser i Norge i 2013, det ville jo vært helt anakronistisk? Men folk mente det var bra fordi Kronprinsen, broren min, var slik en fornuftig og bra mann som sa kloke ting som at han var mot rasisme.

Jeg er ikke så dum som folk tror, for selv tenkte jeg at hvis jeg bare sier dumme nok ting for å kompensere for hans ”klokskap” så må jo folk skjønne at monarkiet har utspilt sin rolle og gi oss republikk.

Så jeg sa: ”I Norge har vi likestilling. Kvinner og menn tjener like mye.” Selv om enhver som kan lese vet at det har vi jo ikke. Det virket ikke. Det viste seg tvert i mot at mange var enig. Ikke visste jeg at det var så mange som ikke kan lese. var Ikke visste jeg at det var så mange som ikke kan lese. Uansett: jeg bestemte  meg for noe genialt: Jeg begynte å snakke om engler. Ja, ikke bare det, jeg begynte å snakke /med/ engler. Eller i alle fall var det det jeg sa. Men igjen: få brydde seg. Bortsett fra noen vitser her og der, så brydde ikke folk seg noe særlig om hva jeg trodde på.

Jeg hadde mer på lager. Jeg bestemte meg for å starte en engleskole! Og den skulle ikke være billig. Nå måtte folk snart reagere. Nå måtte folk begynne å lure. Nå måtte folk reagere på at jeg ville misjonere, påvirke og attpåtil tjene penger på det. Hvis ingen stopper meg denne gangen, tenkte jeg så skal jeg neste gang si at jeg kan snakke med de døde og dessuten med dyr. Jeg lo godt for meg selv.

Så våknet jeg og fant fjær i senga mi. Tror det kom fra dyna, men jeg er ikke helt sikker.

(Baksida av Klassekampen i dag torsdag 21. november 2013)

mandag, november 18, 2013

Doris Lessing er død

 En av mine favorittforfattere er død. Hun fikk nobelprisen i litteratur i 2007.

Da sa jeg dette til avisa Vårt Land:



Lessing er «den kvinnelige erfaringens epiker, som med skepsis, hete og visjonær kraft har tatt en splittet sivilisasjon til gransking», heter det i begrunnelsen fra Svenska Akademien.
– Det er jo helt fantastisk! Jeg har tidligere tenkt at hun burde hatt prisen. Det er strålende at hun nå har fått den, sier Ellisiv Lindkvist, kulturredaktør i Fett.
Hun fremhever at Doris Lessing har et uvanlig variert forfatterskap bak seg.
– Hun regnes som en feministisk forfatter, har hun også kraft til å nå ut over den båsen?
– Å være en feministisk forfatter burde ikke være til hinder for også å være en almengyldig forfatter. Man ønsker jo ikke å være spesielt opptatt av kjønn, men for å nå dit, må man kanskje påpeke en del saker som har med kjønn å gjøre. Dette er noe av feminismens paradoks. En forfatter som har skapt enkelte av de mest komplekse kvinnerollene, er Henrik Ibsen. Men ingen kaller ham feministforfatter av den grunn. På samme måte vil jeg kalle Doris Lessing en universell og almengyldig forfatter.
– Er hun fortsatt aktuell blant unge lesere?
– Absolutt. Hun skriver stoff som angår oss i dag. Bøkene hennes fortjener å bli lest.
– Har du en favoritt?
– Det er vanskelig å velge en enkelt. Men jeg har hatt stor glede av de to selvbiografiene hennes, samt Den gyldne notatbok. Dessuten er den fabelaktig flott den serien på fem bøker som heter Children of Violence. Særlig den siste boka, som på norsk har tittelen Byen med de fire porter, sier Ellisiv Lindkvist.

Også skrev jeg dette på bloggen min da: 

Lindkvist om Lessing 

Vårt Land ringte Lindkvist og lurte på hva hun mente om at Doris Lessing var årets Nobelprisvinner i litteratur.

Det syns vel i grunnen Lindkvist er fantastisk. Som hun sa til avisa.

"Å være en feministisk forfatter burde ikke være til hinder for også å være en allmenngyldig forfatter."

Mine Doris Lessing-favoritter (ikke-prioritert-rekkefølge):

1 - Jane Somers dagbøker - en kanskje lettere Lessing. Kanskje en fin måte å begynne å lese Lessing på?

2 - Den gyldne notabok.

3 - Hele Children of Violence serien om Martha Quest og særlig Byen med de fire porter. Som er den siste av fem bøker. (Martha Quest, A proper marriage, Landlocked, En krusning etter uværet og Byen med de fire porter.)

4 - Love, again. (Kjærlighetens Teater på norsk)

5 - Selvbiografiene hennes: Under huden og Walking in the shade.

Og nei, jeg er ikke konsekvent med engelske og norske titler. Jeg har lest og leser henne både på norsk og engelsk.

(Det var på den tiden jeg var en aktiv blogger og dessuten bokdebutant og yngre enn jeg er nå og gjerne omtalte meg selv som Lindkvist. Nesten så jeg savner det.)