Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

søndag, august 31, 2008

Liv, litteratur, kjærlighet


Alle som har en far vil kjenne seg igjen i Alison Bechdels lesbiske selvbiografiske tegneserieroman, skriver Ellisiv Lindkvist.

Alison Bechdel
Husfred – en tragikomisk familiehistorie

Egmont, 2007
Oversatt av Johann Grip

Det kommer antagelig til å stå at dette er skrevet av en forfatter, altså denne teksten. Jeg er (foreløpig) en en-bok-forfatter, og er man da egentlig forfatter? På debutantseminar i vår snakket en to-bøker-forfatter om det som blir kalt «den vanskelige andreboka». Riktignok sa han at andreboka ikke var så vanskelig som den første (phu!). Og det tror jeg på. Han fortalte om det smarte i å begynne å skrive på andreboka med en gang, og gjerne før debutboka lanseres. Jeg har ikke rukket å begynne å skrive en ny bok, likevel har jeg skrevet kontinuerlig fra før boka mi ble lansert. Jeg ble som dramatiker spurt om å skrive teksten til noe vi litt flåsete kaller lesbisk dukketeater, og som mer presist kan kalles en skeiv kabaret med dukker. Resultatet kommer til å gå på Oslo Nye Teater i høst. Det var mens jeg forberedte meg til denne skriveprosessen at jeg leste Alison Bechdel. Jeg slukte «Dykes to watch out for», som i likhet med enkelte tv-serier har den egenskapen at jeg blir mer og mer glad i karakterene og serien etter hvert som jeg leser.

Da jeg etterpå begynte å se dramaserien «The L-Word», kunne jeg straks se forbindelseslinjer til «Dykes to watch out for». Her hadde nok researcherne og serieskaperne blitt inspirert og hentet (stjålet?) flere ideer. «Dykes to watch out for» er tv-serien før den ble tv-serie, det er Seinfeld og Friends bare bedre, og tidligere ute. Og ja; alle er lesbiske.
Etter å ha lest hele Dykes-serien, som dessverre tok slutt en gang (foreløpig finnes den i 12 bind), begynte jeg å lese «Fun Home». Denne dypt alvorlige, poetiske og likevel morsomme selvbiografien er – som denne spalten heter – en god bok. Og man kan lett tenke at Alison Bechdel har et liv verdig en selvbiografi – slik det står på baksida av boka. Skjønt hva er det?
Hvilke likheter er det mellom levd liv og fiksjon? Den kritiske leser kan lett karakterisere noe som «privat» når man egentlig mener «uinteressant». Her om dagen sa Tove Nilsen på radioen (sitert etter hukommelsen) at det alltid var noe fra forfatterens eget liv i boka, ellers var man feig som forfatter. Selv om det finnes rene fiksjoner, er jo det å skape fiksjon å skape liv, og da må man ha et liv selv, og det har vi jo alle, og så transformerer man liv, slik man kjenner det, om til et fiktivt liv, som igjen nesten alltid ligner på, eller minner om liv, slik vi kjenner det, fra det vi kaller virkeligheten.

Jeg tror ikke noen begynner å skrive fordi de tenker at livet mitt er så spennende at jeg må fortelle om det. Like fullt har det nok hendt at man tar noe fra sitt eget liv og gjør det om til skrift og fiksjon. Da jeg var barn og fikk stiloppgaver var det ofte slik at man skulle fortelle fra sitt eget liv. «Min 17. mai», «Min sommerferie» og lignende. Jeg spurte alltid om man fikk lov til å finne på. Og noen ganger spurte jeg ikke, men fant på, uten å si at det var det jeg gjorde. Denne motstanden mot biografi fulgte meg i de roman-lesende tenårene. Godt voksen hadde jeg aldri lest en biografi. En forfatter jeg hadde som lærer på Forfatterstudiet sa at hun hadde lest en rekke biografier for å finne ut hvordan kunstnerne levde sine liv. Nå, lenge etterpå, tenker jeg at det å lese om et levd liv kan være like interessant som et fiksjonelt. Ja, hvorfor ikke? Jeg kjenner en ambivalent lyst til å lese Noréns 1600 siders dagbok.


Jeg har fortsatt ikke kastet meg over biografisjangeren. Men jeg har lest selvbiografien til Alison Bechdel i tegneserieformat. «Fun Home» heter originalutgaven, med undertittelen «a family tragicomic», som jeg lånte og leste først. «Husfred – en tragikomisk familiehistorie» heter den i norsk oversettelse, som jeg skaffet meg for å skrive om den her. Riktignok mangler den fine tegningen av huset og alle familiemedlemmene i hvert sitt rom, som ligger som en skjult skatt under smussomslaget fra originalutgaven. Tegnet inne i boka på side 134 hvor familiemedlemmene forsvinner inn i hvert sitt rom og med hver sine kreative sysler. «Vårt hjem liknet et kunstnerkollektiv. Vi spiste sammen, men var ellers opptatt av vårt.»
Antagelig har ikke Egmont sett seg råd til å lage dette ekstra omslaget. Den norske utgaven har originalens smussomslag som eneste omslag. Bortsett fra det har Johann Grip som oversetter gjort en presis og god jobb.

Jeg-personen i boka heter Alison. Boka handler om Alisons oppvekst og om familien hennes. Den er tilegnet moren og de to brødrene, til dem står det: «Vi hadde mye moro, tross alt.» Boka handler mest om Alison og farens relasjon. Faren dyrker huset og dets estetikk ved hjelp av barnas ubetalte arbeidskraft. Og Alison ønsker seg et minimalistisk hjem når hun blir stor. Hva er vitsen med å lage noe som er så vrient å tørke støv av, spør hun sin far. Den er nydelig, svarer han.
Alison vil ikke ha ting bare fordi de er vakre. Alison er praktiker der faren er estet. Faren har en rekke feminine sider som han ønsker å få utløp for gjennom sin eneste datter. Alison på sin side er en guttejente. I boka står det:
«Det er upresist og utilstrekkelig å definere en homoseksuell som en person hvor genus-uttrykket står i motsetning til vedkommendes kjønn. Men i fars og mitt begrensede eksempel, er det kanskje tilstrekkelig. Ikke bare var vi avvikere, vi var hverandres vrengbilde.»
Det er fornøyelig å se farens forfengelighet, samtidig som Alison lengter etter maskulinitet. «Jeg ønsket meg muskler og tweed slik far ønsket fløyel og perler – det vil si, til meg selv. Vi begjærte helt forskjellige ting.»

Alison blir voksen og finner ut at hun er lesbisk. Og selv om hun mangler praksis, skriver hun et brev til foreldrene og forteller det. Noe hun ønsker skal frigjøre henne fra barnehjemmet, fra foreldrene, fra heterofamilielivet hun regner med å ha vokst opp i. I stedet blir hun dratt inn i familiens skjulte hemmelighet. Alisons far har, og har hatt, forhold til andre menn.
«Bare fire måneder før hadde jeg komme med en erklæring til foreldrene mine. På denne tiden var min homoseksualitet fremdeles rent teoretisk, en uutprøvd hypotese. (…) Og da fars død fulgte så hakk i hæl på min triste ut-av-skapet-fest, kunne jeg ikke unngå å se det som et årsak-og-virknings-forhold. (…) Hvorfor fortalte jeg det? Jeg hadde ikke hatt sex engang. Mens far hadde hatt sex med menn i årevis og ikke sagt noe som helst.
Boka har, til tross for tegneserieformatet, mye tekst og opererer på flere nivåer. Ofte er det fortelleren Alison som kommenterer hendelsesforløpet over tegneserierutene, mens tegningene og personene i rutene sier sine replikker. Som kan stå i et motsetningsforhold til kommentarstemmen. Slik utnytter hun tegneserieromanens muligheter og løfter boka; som forøvrig er stappfull av litterære referanser og sitater.

Det er i litteraturen far og datter får en slags kontakt. Og hun sammenligner faren med både Fitzgerald, Joyce og Wilde. Morens historie sammenligner hun med Henry James’ «Portrett av en dame». Sansen for å sammenligninger har hun allerede som barn da hun sammenligner sin familie med Addams-familien. De litterære referansene går også over mot dramatikk og teater. Moren og faren møttes under innspilling av «Troll kan temmes». Moren spiller senere i «The importance of being Earnest». Det er sommeren Alison fyller 13. Hun skriver dagbok:
«Mye skjedde den sommeren. Jeg er glad jeg skrev det ned. Ellers ville jeg finne graden av sammenfall usannsynlig.»
Etter farens begravelse får Joan, kjæresten til Alison, velge en av farens bøker. Moren vil gi dem bort. Joan velger Wallace Stevens, og moren sier at nettopp i den boka er yndlingsdiktet hennes «Sunday morning», og leser det høyt. Selvfølgelig tilbyr Joan å velge noe annet. Men moren sier «Nei. Nei. Ta den.» Og går sin vei. I motsetning til han som er død, vil hun ikke eie tingene. Men i likhet med ham som er død støter også hun det hun elsker vekk fra seg. Hans skaphomsetilværelse kan man si har tatt fra moren et liv i «ren og ekte» kjærlighet. Ømhetstegnene dem imellom oppsummerer Alison til to ganger. Og begge gangene ble hun forbløffet. At moren til slutt ber om skilsmisse er forståelig. To uker senere dør faren i noe de tror er et selvmord. Det er også bare fire måneder etter at Alison skrev brevet: Jeg er lesbisk.

Boka åpner og slutter med et bilde av Alison og faren der de har fysisk kontakt. Noe resten av boka formidler at forekommer svært sjelden. Alle har eller har hatt en far, og noen av oss har en død far. Historier om oppvekster og familieliv blir noen ganger kritisert fordi de handler om denne lille enheten, likevel fortsetter de å oppta oss. Barndommen former oss. Hva foreldre (og lærere og venner og alle) gjør mot hverandre er en risikosport. Noen replikker husker du for livet. Familieliv angår oss alle. Også lesbiske Alison. Derfor fortsetter vi å skrive og lese om det. Det særegne i Alisons liv formidles og treffer oss, i alle fall meg, det subjektive blir allment.
Hun orkestrerer fortellingen utmerket for oss som er interessert i dramaturgi. Den er ikke kronologisk, men hopper fram og tilbake mellom barndom og voksentid for Alison. Hun ser også barndommen i nytt lys etter å ha fått høre at den kjære barnevakten egentlig var farens elsker. Ja, ikke bare det, også moren kommer i nytt lys. Etter at Alison er kommet ut snakker moren til henne for første gang som en voksen. Og Alison oppfordrer henne til å flytte ut av huset. Farens hus. Vekk fra faren. Alison sier: «Som Odyssevs’ trofaste Penelope hadde mor drevet hjemmet i over tjue år med en stort sett fraværende ektemann.” De litterære referansene og sammenligningene fortsetter.

Jada, jeg vet at jeg skriver om meg selv og mitt eget prosjekt. Men det var slik jeg møtte denne boka. Og slik vi sier «Når så du lesbisk dukketeater sist?» med en viss munterhet i tonefallet, ønsker vi å nå ut til alle. Herværende avis spør tendensiøst kunstnere om de lager kunst for massene eller de få. Spørsmålet er en felle. Alle kunstnere ønsker å nå ut. Når leste du en lesbisk selvbiografisk tegneserieroman sist? Man trenger ikke være lesbisk for å lese den, det holder at man har et liv, en familie, at man har en far, eller har hatt en far. Jeg er sentimental og overarbeidet. Jeg har en deadline selv om det er søndag. Jeg leser ut boka og gråter. For også jeg hadde en pappa. Også min pappa er død. Jeg lever ikke lesbisk. Men jeg kjenner meg igjen i Alison, som elsker og lengter. Slik vi alle gjør. Og får ikke nok. Liv, litteratur, kjærlighet. La meg slutte med et stort sukk og rekke litt av dagen.




(Artikkel som stod på trykk i Klassekampen fredag 29. august.)

lørdag, august 30, 2008

Kvinnefotball


Like kjedelig som kvinnefotball du liksom. Er ikke dette gøy kanskje? 

fredag, august 29, 2008

Hjelp, jeg leser ikke bøker!

Så lenge jeg kan huske har jeg lest skjønnlitteratur. Kontinuerlig. Jeg leste ut en bok, som regel en roman og fant en ny. Nå er det en måned uten at jeg har holdt på med en bok. Det er lenge for en bokorm som meg. Hva skjedde? Vel, jeg var i innspurten av et jobbeprosjekt og sliten da jeg gikk til sengs, noe som ofte har vært lesetid. Har brukt DVD (tv-serier og filmer) som input til dramaturgi, inspirasjon og også som avkobling. 
I disse fire ukene  er den eneste hele boka jeg har lest er Husfred av Alison Bechdel, for å skrive om den til Klassekampen (på trykk i dag, legger ut artikkelen etterhvert) noe som således nesten ikke kan regnes, siden det var jobb og siden jeg leste den for første gang tidligere i år. 
Bokhyllene vokser, nye uleste bøker kommer og stiller seg opp ved siden av eldre også uleste bøker. (Joda, det er en del leste bøker der også.) Og teskelen blir høyere. Hva kan jeg lese nå? Noe litt lett og morsomt for å feste grepet om lesningen igjen før jeg tar noe tyngre og mer krevende? Dikt? De er i hvert fall korte? Noveller? Eller en lang handlingsmettet roman som drar meg inn i handlingen igjen?

tirsdag, august 26, 2008

Hvorfor drikker Jeppe?

I Norge har vi en svært lav andel av folk som ikke drikker. Rundt 10 prosent bare. Det betyr at skal du bli venn med norskingene kan det være lurt å drikke alkohol. Ikke rart det er vanskelig å være muslim i dette landet. Noe også en innvandrer fra India uttaler i filmen til Trond Kvist "Velkommen hjem" han sa noe sånt som (sitert etter hukommelsen:) I Norge er det alkohol som er det sosiale limet og derfor blir ikke muslimer integrert.

A-magasinet hadde nettopp en lang artikkel om dette som jeg leste med stor interesse. En gang drakk jeg ikke. Jeg begynte å drikke seint. Jada, aldersgrensa for alkohol er 18 år, men de fleste utsettes for drikkepress fra de er 14-15. Så i to-tre år var jeg en som ikke drakk. Ikke før jeg var 17 år begynte jeg å drikke. Og da for å få innpass i et nytt miljø. Et politisk radikalt miljø. Så jeg takket ja til vinglasset jeg ble tilbudt fra den svartkledde pene gutten. Dette var noe annet enn nabogutten som bydde på hjemmebrent. 

En del av meg husker den jenta som ikke drakk. Som på et eller annet vis stod i mot et gruppepress. Nå kan man si at det ikke varte så lenge. Men årene mellom 15 og 17 år er ganske lange år. Som regel tenker jeg at jo tidligere du begynner med noe jo bedre. Men det finnes unntak og i dag er jeg bare glad for at jeg begynte å drikke (relativt) seint. 

Som voksen syns jeg at jeg har et rimelig godt forhold til alkohol. Jeg liker smaken. Jeg liker følelsen. Følelsen av fredag, helg, å unne seg noe godt. Og ikke minst feringen, champagnen, en premierefest blir ikke det samme uten. Selv billig musserende har noe av feiringen over seg. Alkohol har en rekke positive egenskaper. Men selvsagt også en del negative. Jeg kjenner ikke så mange som ikke drikker. Og det har hendt at jeg skulle ønske det var lettere å la være å drikke, uten å måtte forklare seg. (Nei, jeg er ikke gravid.) Nå tror jeg at jeg møter en større beundring for dem som ikke drikker. Samtidig som det er åpenbart litt kjedelig å ha dem med på en fest hvor drikkingen er en sentral del av det hele. 

Likefullt; det å drikke seg full, si at man trives i rusen, at man liker å være beruset har også et snev av opprør i seg. Ikke minst hvis du er kvinne. Rus og nytelse av alkohol har vært menns domene. Når kvinner begynner å komme ut i yrkeslivet og tjene penger i likhet med menn får de også (surprise!) de samme uvanene. Også på den negative statistikken hermer kvinner etter menn. Dvs drikker alkohol, røyker og er utro. Noe som kvinner får kritikk for a la "nå må ikke kvinner bli som menn". En kritikk jeg mener er urettferdig, ettersom kvinner ikke er bedre enn menn, men tidligere har tatt valg under andre forutsetninger enn det menn har gjort. Dessverre fører dette til at kvinner som drikker alkohol eller drikker seg full bedømmes annerledes og hardere enn menn. 

Da jeg var student i Tromsø var det en mannlig student som ble så full at han spydde inne på et utested. Han var en kul student med mye cred og mange syntes nesten dette var litt kult. Jeg tror ikke noen hadde syntes at det var kult hvis en kvinnelig student hadde gjort det samme. Jeg tror også hennes skam ville vært mye større. Det handler om at menn som gruppe har større handlingsrom enn kvinner og kan tillate seg mer. Dette handler også om individer. Ikke alle menn kunne gjort som han og kommet unna med det på den måten. Men flere menn enn kvinner kunne det. Kan det.

I A-magasinets artikkel uttaler rapperen Haakon Lund  at han hater fylla, videre sier han "Det aller verste er likevel berusede jenter. Du kan ikke ta noe av det de sier for god fisk." Det er mulig det er verre for unge Lund personlig med fulle jenter, men ifølge all voldsstatistikk som inneholder vold mot både kvinner og menn i tillegg til voldtekter (oftest mot kvinner) som ofte finner sted under alkoholrus så er det menn som leder den statistikken. De er vel nærmest enerådende. Det er ofte denne typen problemer som skjuler seg setningen "alkoholproblemer". Her trekkes sjelden kjønnsdimensjon inn siden det ikke er kvinner det er snakk om. At kjønnsdimensjonen trekkes inn i voldtektsdebatten er ikke fordi man lurer på hvordan man skal få menn til å slutte å voldta. Nei, det hva kvinner kan gjøre for å unngå å bli voldtatt.

Tilbake til alkoholen. Christer Falch drikker heller ikke kommer det fram i a-magasinet. Grunnen hans er enkel: "Alkoholdrikkende mennesker er like spennende som kvinnefotball."


fredag, august 22, 2008

Kulturhelg

Sommeren er over. Høsten nærmer seg. Og kulturelle aktiviteter popper opp både her og der.
I dag for eksempel, har Hoveddeichman 75 års jubileum.

I morgen er det Tekstallianse på Litteraturhuset.

Det er også åpent hus på Oslo Nye Teater hvor du kan hilse på Elke, Becky og Hilde som du vil få se i høsten skeive kabaret: Bitch Song Club.

Søndag ser ut som jobbedag for mitt vedkommende. Skriver en God Bok-artikkel til Klassekampen, om Fun Home av Alison Bechdel. Deadline på søndag er jeg ikke glad for og i en ideell Lindkvist-timeplan ville artikkelen vært ferdig omtrent nå, fredag kl 17.00. Lindkvist-timeplanen er langt fra ideell.

torsdag, august 21, 2008

Sykl for livet!

Det er underlig, alle disse bilene som faktisk kjører til jobb hver dag, selv om de vet at det er rush og at de må beregne mer tid nettopp derfor. Hver dag til jobb og fra jobb i bilkø. Det hender jeg sykler forbi dem. Skjønt det er ikke så lett, om det ikke er sykkelsti. Og der det faktisk er sykkelsti, brukes den rett som det er, til noe annet. Parkering for eksempel. Det er et økende samfunnsproblem at vi sitter mye stille og at vi legger på oss. I tillegg er rushtidstrafikk og økt forurensing et problem. Hvorfor man da ikke bejubler sykling som framgangsmåte er besynderlig. Jo da, mange sier at sykling er bra. Men Oslo-trafikken - eller andre steder i Norge for den del - tar ikke mye hensyn til syklistene. Bilister ignorerer ofte syklister, for eksempel ved å kjøre ut, eller inn, rett foran dem og tvinge dem til å stoppe for ikke å bli nedkjørt. Fotgjengerne vil helst ha syklistene ned av fortauene, samtidig som de selv kan finne på å gå i sykkelstien, eller ut i veien, på rødt lys, uten å se seg for. Antagelig fordi de tror de hører det hvis det kommer en bil, syklister er som regel lydløse. Men også syklister trenger tid for å rekke å bremse eller svinge unna. At syklistene er trafikkens pariakaste fører til at noen blir råsyklister og at mange driver med anarkistisk sykling. 

København må være en av verdens beste sykkelbyer. Og det skyldes ikke bare at det er så flatt. Det handler om at syklistene har egne sykkelstier, med egne lyskryss, så å si overalt.  Siden syklistene har egne passasjer som ikke brukes til å verken gå eller parkere i, følger faktisk syklistene trafikkreglene. Sykkelstiene er dessuten brei nok til at syklistene internt kan kjøre forbi hverandre, uten å måtte ut i den farlige biltrafikken. Når syklistene tas på alvor som en trafikkgruppe som er ønskelig, oppfører de seg også deretter. Å sykle i København er en fantastisk opplevelse.

Oslo har riktignok mange bakker som gjør den tyngre å sykle i. Men det er ingenting mot risikoen av å bli meid ned av en ilsk bilist. Å tilrettelegge for økt sykling i form av flere reelle sykkelstier, samt det å faktisk ta hensyn til syklistene som trafikkgruppe kan både føre til at flere folk kommer i bedre form og færre biler i rushtida. Er ikke det god samfunns-økonomi? En win-win-win situasjon?

(Baksida av Klassekampen i dag)

onsdag, august 20, 2008

Forlagsfest

I går var jeg på forlagsfesten til Cappelen-Damm. En fest May Grethe Lerum gir terningkast tre. Grunnene til at hun gir den terningkast tre er slike ting som logistikk og mat. Og kritikken mot det er forsåvidt helt plausibel. Men man kan likevel ha en morsom og hyggelig fest. Selv om jeg var debutant i fjor og ikke har vært på så mange forlagsfester (ennå!) har det tilsammen med ting som åpning av litteraturhuset og Norsk Forfattersentrums 40 års-fest vært nok bransje-fester til at jeg, i større grad klarer å slappe av, i stedet for å ha en slags mingle-stress følelse av å hele tiden måtte gå videre. Slappe av i betydningen: ha hele - og tildels lange - samtaler, hvor man faktisk snakker om noe. Slik at ikke festen bare blir en lang zappe-kveld. 

Eller er det slik, tenker jeg, mens jeg skriver dette, her jeg sitter, dagen derpå, men en stor sterk kaffe ved siden av meg, er det slik: at jeg kjenner flere, har fått flere venner/bekjente/kolleger og når man har det, er det jo alltid lettere å være på (en slik) fest. 

Så hva snakket vi om når vi faktisk snakket. Blogging, blant annet. Jeg fikk en god ide. Og så hadde jeg på meg den rosa kinakjolen fra Berlin, som er langt fra ny. (Allerede her er jo den i bruk.) Men som jeg likevel høstet komplimenter for. Mine egne komplimenter til pene mannlige forfattere falt kanskje ikke like heldig ut. Eller forresten: det gjorde de nok. 





søndag, august 10, 2008

Collage i Kuiper




Siste nummer av Kuiper har collage som tema - eller siste nummer av Kuiper består nesten utelukkende av collage. Siste nummer av Kuiper har collage som form og innhold - kan man kanskje si?

Lindkvist deltar med tre collager. Du ser bilde av dem over. Man kan også se litt av håndskrifta mi som ber om å få dem tilbake i posten. Samleren i meg ønsker det. Dokumentasjons-ansvarlig som jeg er for Lindkvist har jeg vanskelig for å kaste noe. Og dette å sitte her noen kvelder med saks og lim var morsomt på en litt anakronistisk måte. På den tida hadde vi ikke fått internett hjemme og det gjorde det hele mer treffende. Lindkvist har tidligere hatt tekster i Kuiper, blant annet utdrag fra teaterstykket Jeg er ikke slik, som andre har brukt i sine collager igjen. 

Mer om tidsskriftet Kuiper finner du her, men de har ikke oppdatert at de har nytt collagenr. Ennå.


fredag, august 08, 2008

Så rotete det var her da

Leser inne hos fr.martinsen. Liker så godt det hun skriver. Hun skriver blant annet om vasking og rot. Og mye annet. 

Det minner meg om noe jeg sa om rot. En gang jeg ble invitert på etterpåfest og hun som inviterte unnskyldte seg med at det var rotete hjemme. Da vi kom hjem til henne ble jeg overasket og sa:

Å - du mente det, da du sa det var rotete her.

Det var ment som et kompliment. 


(jfr posten hos fr.martinsen som du kommer inn på hvis du først klikker på denne og deretter på Rot, det er ikke så farlig, vel.)

tirsdag, august 05, 2008

Frp-koden

Det skrives visstnok bøker om det og folk har det som heltidsbeskjeftigelse å løse denne gåten: hvorfor stemmer så mange som åpenbart ikke har fordel av det på det parti som burde være marginalt? Noen har påstått det er når kultureliten gjør narr av frp at ”folk flest” strømmer til stemmelokalene for å stemme på dem. I Norge, hvor flertallet av journalistene stemmer mer til venstre enn hele befolkningen, gjør det at mediene (i sin påståtte objektivitet) ligger noe mer til høyre enn befolkningen. Noe som riktignok har gått høyresiden hus forbi siden den stadig vekk sutrer om venstresidemedier. De få venstresidemediene som finnes har tross alt svært lave opplagstall (jfr herværende avis) og knapt noen sjanse til å være en motpol mot den millionen som truer med å stemme på frp. I motsetning til dem som ubekymret og flåsete sier ”la dem prøve seg, så får folk se”, er jeg redd for konsekvensene om de skulle komme i regjering. Det tar lang tid å bygge opp noe. Kort tid å rive ned. Frp kan rasere kultur-norge før vi rekker å si innkjøpsordninga.

Frp er et sutreparti og Norge er blitt et ekkelt bortskjemt sutreland. Et land der alle vil ha og ingen vil gi. Flere sykehjemsplasser OG lavere bensin. Lavere skatter OG kommersiell motstandsløs ”kultur”. La kommersialismen og egoismen råde. Carl I. Hagen har sagt ARK om NRK så lenge at NRK tilslutt lot han få klippekort til alle programmer, i tillegg til at han fikk lov å være programleder for verdens kjedeligste TV-debatt. At Frp har gått fram i takt med at TV2 ble etablert er neppe tilfeldig. Jo, flere tilsynelatende apolitiske, dog kommersielle medier og kanaler, jo, flere stemmer til frp. Når et koseprogram på P4 skal slenge med leppa i tilsynelatende kul-P3 stil støtter de indirekte en frp-vennlig politikk i all sin kunnskapsløshet. De kritiserer bensinprisene og skattene. Det samme gjør frps egen partiavis Se og Hør. Mer mørkeblå ledere skal du lete etter. Eller kanskje du finner dem i Her og Nå, visstnok en konkurrent til Se og Hør uten at den utfordrer det politiske grunnsynet. Eller kommer med noe nytt verken i form eller innhold. Det er kjendisers privatliv, det grafses i død, sykdom og skilsmisser kombinert med kjønnsstereotypier de av en eller grunn kaller ”gladnyheter”. Alarm! På vegne av vanvittig mange. Selv om vi dessverre er i mindretall.

(Baksida av Klassekampen torsdag 24. juli)