Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

lørdag, april 25, 2009

En hyllest til stygge kvinner

Hver onsdag spiller jeg fotball og noe av det som er befriende med å komme dit er fraværet av sminke, moteklær og iscenesatt kvinnelighet.

Etter forrige spalte i Klassekampen* ble jeg oppringt av Ukeslutt. I beste sendetid var jeg med på å redusere feminismedebatten til et spørsmål om intimbarbering og badedraktens benskjæring. Jeg kunne selvfølgelig sutre over tabloidiseringen og føle meg lurt, men jeg velger å skrive mer om det samme.

En kvinne som tør å gå ut uten sminke, som ikke kler seg diskret i siste (eller nestsiste) mote, en kvinne som ikke løfter puppene opp og fram i brystholderen, en kvinne som ikke har betalt totusen kroner for å få en glansvask slik at håret skal se naturlig (sic) friskt ut; hva slags kvinne er det? En kvinne som har gitt opp?

Nei – det kan være en kvinne som er så trygg på seg selv og sin egen integritet at hun ikke gidder. Som har en jobb eller en karriere, en mann eller en partner eller barn hun er mor for, eller en mor hun er datter for, eller venner eller interesser eller noe annet hun brenner mer for enn viktigheten av å bruke så mye tid og penger på eget utseende.

Kanskje snakker vi om en kvinne som har frigjort seg fra kravet om at hennes verdi ligger i utseende. Noe det er veldig vanskelig å frigjøre seg fra. Finnes det mange slike kvinner? De færreste ønsker å se stygge ut til daglig. Men man kan ønske å slippe å alltid måtte se pyntet ut.

Det er det som er noe av det befriende med fotballtreninga. Damene som møtes for å spille fotball speiler seg ikke i hverandres maskara og glansvask. Det er noe annet som teller. Kondisjon, styrke, hurtighet og treffsikkerhet. Det er et sted der du måles etter andre skalaer. Det er lov å være god. Det er lov å være glad når man skårer og sint når man bommer på målet. Det er lov å bli rød i fjeset og svett overalt. Det er lov å banne og kjefte; det er lov å rose hverandre. For noe annet enn antrekket og håret.

Hva kvinner er i stand til å gjøre med sin egen kropp, hva kvinner ønsker å fornekte seg selv for å ha en slank kropp, hva kvinner bruker av tid og ressurser for å gjøre kroppen sin attraktiv, attråverdig og tilpasset er absurd mye.

Det snakkes mye om den friheten som ligger i det å være pen, sexy, attråverdig. Men retten til å gi blaffen i å være noe for noens blikk er undervurdert. Retten til å bevege seg i det offentlige rom uten å trenge bekreftede blikk som sier ”du er deilig”, retten til å gi blaffen i det, kan være vel så frigjørende.

 

 *strengt tatt ikke forrige spalte, men den før der igjen.


(På baksida av Klassekampen i går fredag 24. april.)

fredag, april 24, 2009

Hvorfor så navlebeskuende, Lindkvist?

Det lurer du kanskje på, kjære leser. Og svaret er ikke bare at jeg startet denne bloggen for å informere og skryte om alt Lindkvist holder på med. Svaret er også at jeg er lettere engstelig for å skrive om andre enn meg selv. Kanskje ønsker de ikke å bli skrevet om? Av meg?

Unntak for referanser til kjente personer, bloggere som bloggere og anna medie-folk, eventuelt kjente folk. Men selv der kan jeg være redd for å si noe. Å skrive mer personlig om meg selv, med referanse til folk jeg kjenner, forsøker jeg å unngå. Fordi jeg har fullt navn, og dermed kan det lett bli slik at noen vet hvem disse andre er. Det er det jo ikke sikkert folk vil. 

Selv det å legge ut tekstmeldinger syns jeg var på grensen. Det er private meldinger sendt til meg. Men jeg sa ingenting om hvem de var fra. 

Her skriver jeg om mann. Det spurte jeg om var greit.

Her snakker jeg (tilsynelatende) med mamma, det måtte jeg også spørre om var greit.

Her skrev jeg at faren min døde. Da viste jeg teksten til hele familien først. Jeg fikk utelukkende positive tilbakemeldinger på teksten etter å ha offentliggjort den.

Kanskje jeg er overdrevent engstelig? De fleste liker jo å bli nevnt.

Et teknisk problem

Jeg har en spalte på baksida av Klassekampen i dag. Da har jeg teksten i et word-dokument og kopierer den inn når jeg skal legge den ut på bloggen min. Dette fungerer fint på pcen min. På macen min lar ikke dette seg gjøre. (Jeg kan klippe og lime med eple-symbolet, altså). Da havner teksten nedenfor denne ruten hvor den skal plasserer og den blir ikke synlig om jeg trykker publiser heller. Mac skal ellers være så mye bedre enn pc sier mange. Det er helt sikkert et enkelt problem med en enkel løsning. Men jeg får det altså ikke til.

Hjelp?
Anyone?

onsdag, april 22, 2009

Verdens bokdag i morgen


Gratulerer med verdens bokdag litt på forhånd. Vil du følge den gamle tradisjonen skal du gi en bok til noen du er glad i, gjerne i følge med en rose. 

Jeg forbereder meg til å være konferansier i morgen, i tillegg til at jeg skal få lov til å lese i meget godt selskap som en annen snik-poet, siden det er kortprosa jeg har gitt ut.

I fjor måtte jeg takke nei til Poesitrikken, da var jeg i Nord-Sverige, i Övertorneå, leste og var på skolebesøk der. Fant dette bildet på nettet nå fra da jeg leste opp der i fjor. 

Men i år får jeg være med på trikken sammen med disse poetene her. Kjenn din besøkelsestid og møt opp.

Oppdatert: her var det noen som hadde stor glede av poesitrikken på verdens bokdag.

mandag, april 20, 2009

Poesitrikken på verdens bokdag

Limer inn pressemeldingen fra Norsk Forfattersentrum:

Gratis Poesitrikk på Verdens bokdag

 

På Verdens bokdag, torsdag 23. april, inviterer Norsk Forfattersentrum, Ruter og Bokklubben til poetiske opplevelser på trikken.

 

Stig på Poesitrikken på Stortorvet kl 12.00, eller hopp på underveis frem til kl 13.30. Trikken slynger seg gjennom sentrum, med start på Stortorvet over Homansbyen til Majorstuen og videre til Frogner, Aker brygge og tilbake til Stortorvet. Etter en liten pause kjører poesitrikken en ny runde. 

 

Poesi, musikk og trikketur er gratis.

 

På Poesitrikken leser seks poeter egne dikt. Torgeir Rebolledo Pedersen leser dessuten også dikt av Triztan Vindtorn.

 

Ellisiv Lindkvist (også konferansier)

Inger Elisabeth Hansen

Terje Dragseth

Thomas Marco Blatt

Trine Ness

Torgeir Rebolledo Pedersen

 

Musikk: Rune Nicolaysen

 

Avgangstider:

Runde 1, Stortorvet kl 12.00

Runde 2, Stortorvet kl 12.50

 

Veiledende poesitikktider:

Stortorvet kl 12 og 1250

Homansbyen kl 1207 og 1257

Majorstuen kl 1220 og 1310

Frogner plass kl 1223 og 1313

Aker brygge kl 1232 og 1322

Stortorvet (ankomst) kl 1240 og 1330.

 

 Hvem som har tid til å høre poesi på dagtid? Det gjenstår å se da. 

fredag, april 17, 2009

Et sug etter andre forfattere

”Det er et hardt yrke og rik blir du ikke.”

 

Det var gjennomgangstonen fra alle forfattere som var gjestelærere i Bø, da jeg gikk på forfatterstudiet der. Det er også

 verdens mest ensomme yrke

poengterte Ingvar Ambjørnsen da han introduserte debutantene (deriblant Lindkvist) sent på høsten, 2007. 

 

For jeg går ikke til en jobb og treffer kolleger der. Slik de aller fleste (som har en jobb) gjør. Det vil si, til en viss grad fungerer et skrivested som Litteraturhuset og for så vidt Skandinavisk kunstnerforening i Roma på den måten. Imidlertid har man i mange andre yrker noe felles man jobber med, eller mot. Det har vi ikke her på Litteraturhuset. Vi kommer hit med jobben på hver vår bærbare. Vi trenger ikke snakke med hverandre. Vi kommer til ulike tider og går til ulike tider. Vi spiser ofte lunsj til ulike tider. Ingen er avhengige av hverandre. (Bare hvis man har glemt nøkkelkortet.) Tidligere kunne det hende at jeg dro til Litteraturhuset og hjem igjen, uten å snakke med noen. Det hendte til og med at jeg satt alene i lesesalrommet.

 

Sånn er det sjelden nå for tida. Nå er det mange flere her. Det er skribenter av alle slag: forfattere, dramatikere, oversettere, kritikere, barnebokforfattere, tidsskriftmennesker og sakprosaforfattere. Jeg ser dem, noen kjenner jeg litt, noen kjenner jeg mer, noen hilser jeg på, noen er jeg på hils med og noen vet jeg hvem er.

 

Det er mange av dem jeg har lyst til å snakke med. Jeg lurer på mange ting. 


Hvordan lever de livene sine? 

Hva lever de av? 

Har du en pengejobb ved siden av? I så fall hvilken?

 

Man får lite penger for å gi ut en bok. Det er vel heller sjelden drivkraften. Tidligere var mange forfattere lærere. Det virker som det er blitt borte. Mange av de nye forfatterne er mer profesjonelle i den forstand at de jobber med skribent-relaterte,  eller på annen måte forfatter-relaterte oppgaver, ved siden av det å skrive bøker. Det finnes også stipender.


 Hvordan organiserer du arbeidsdagen? 


Har jeg også lyst til å spørre. 


Når skriver du? 


Hvordan jobber du ferdig en roman?


 Har jeg lyst til å spørre flerboks-forfatteren, hun som har skrevet mer enn en bok. Og som fortsatt skriver. Det er så mye jeg lurer på – jeg skulle hatt et harem av forfattere jeg kunne henvendt meg til og spurt: 


vil du lese dette romanmanuset på hundre sider?

 

Det er forresten ikke bare forfattere jeg er lysten på. Også en del bloggere lurer jeg på hva gjør. På tide med feminist-blogg-øl igjen? Kanskje når Avil kommer til byen? Hun er jo både blogger og forfatter så hun tilfredsstiller i grunnen flere av mine behov.

torsdag, april 16, 2009

Verdens Bokdag: Poesitrikken

Lindkvist på Poesitrikken. Jeg skal både lese og være konferansier. I meget godt selskap.

Se mer info her.

mandag, april 06, 2009

Jeg tror dere ville like hverandre

La oss si at det var sånn, at han sa det til meg, om en annen. Og det var fint. For jeg tenkte også det. Henne vil jeg like. Eller liker allerede slik jeg kjenner hennes som en (semi)offentlig person. Det hun skriver eller står for. Jeg liker henne. Og han tror vi vil like hverandre. Denne fine omsorgen i dette. At han kjenner oss begge og tror vi vil like hverandre. Det er godt å tenke på selv om det fortsatt er slik at vi ikke har hilst på hverandre. Det finnes noen der ute som liker meg eller vil like meg, som jeg liker eller vil like. At man ikke er alene i verden likvel. Ikke er en isbjørn, likevel. 


fredag, april 03, 2009

Mannlig blogger skriver om meg


Jeg skriver. Det er det jeg gjør. Hver dag. Jeg drar til Litteraturhuset og skriver. 
Hit drar også Mannlig blogger. Han har skrevet om meg.


Eller så er det bare det at det finnes så mange andre gode blogger at jeg aldri kommer så langt. Men noen unntak gjør man jo. For eksempel er Hjorthefar blitt utropt til en slags åndelig haremsleder over feministbloggene, så her må man jo lese av og til. (Av og til for han blogger så mye at det vanskelig å få med seg alt, sier nå jeg, som har så mye annet viktig å gjøre.)

Over til Mannlig blogger. Han har postet dette bilde av meg på tirsdag i Dagbokbloggingen sin som pågår denne uka. 
Han skriver om meg at: 
"
Tilbake på Litteraturhuset møter jeg feministbloggeren Lindkvist. Hun virker alt for trivelig. Jeg sitter ikke i konstant angst for genitialene mine lenger. Arbeidsdagen har blitt betydelig kjedeligere
."

Dagen før har han referert til min grønne rygg, med lenke til Mihoes post om hun skal kastrere en mannlig blogger. 
Da skrev han: 

Litteraturhusets toppetasje. De andre her skaper litteratur, jeg programmerer java.
Damen i grønt har utgitt bok og har vært i toppen av Tordenbloggen. Hun tilhører den feministiske bloggegenerasjonen som preget bloggsfæren for et par år siden. Slik at jeg ikke kan være trygg på at hun ikke klipper av meg ballene med en rusten hekksaks.


Og torsdag noterer han at jeg har rød genser og viser en rørende omsorg for mine fargevalg.
Da skriver han:

Det tradisjonelle bildet med Lindkvist i bakgrunnen. Hun satser rødt i dag. Det var grønt på mandag, grått på tirsdag. Publikum leter etter et mønster, et innfløkt system i påkledningen som kan kaste lys over de dypereliggende strømningene i hennes litteratur.


Kommer det bilde av meg i bakgrunnen i dag også kan jeg allerede nå røpe at jeg har turkis genser i dag. Og alle vet jo hva det betyr. 

Bildet av hverdags-ellisiv, stjal jeg fra bloggen til Esquil og la inn her.