Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

onsdag, oktober 28, 2009

Pålegg, matlei

Så står man der da, foran påleggene i butikken og ingenting frister, eller det eneste som frister er altfor dyrt og varer bare til to brødskiver og jeg må spise mange brødskiver. Så står man der da og lurer på hva slags pålegg man egentlig liker. Mens resten av familien spiser kokt skinke, jarlsberg, syltetøy til og med karveost, helt naturlig og med stor apetitt. Flere brødskiver til frokost. Så står jeg der da og liker liksom ingenting, enda jeg ikke er bortskjemt lenger, bare matlei og med null apetitt til frokost. Står der og ser etter et pålegg som sikkert ikke eksisterer.

Og så klager folk over at man skriver hva man har på brødskiva si på facebook og twitter og sånn. At det er altfor mye av det. Phø, det er altfor lite av det, spør du meg. Hvor er matpakkehistoriene? Hva skal man egentlig smøre på matpakka si? Hva har du på brødskiva di? Kan du fortelle meg det?

onsdag, oktober 21, 2009

Skrivegruppa mi

Jeg har en skrivegruppe.

Likevel vil jeg ha mer! Flere skrivende venner og kolleger.

Folk jeg kan møte og skrive sammen med. Lesesirkel. Skrivesirkel. Skriving på kafe. Reise-bort-å-skrive-sammen.

Det tar tid å organisere noe. Noen ganger koster det penger også.

Det tar alltid tid.

Det tar tid å ringe, maile, smse, sende ut ting på Underskog og/eller facebook. Det tar tid å få nok folk til å komme sånn at det blir volleyball. Det tar enda mer tid å få folk til å binde seg fast en dag i uka og attpåtil betale litt for å for eksempel spille innebandy.

Det tar tid å arrangere middagsselskap.

Det tar enda mer tid å arrangere bryllup.

Det tar tid å arrangere en opplesning.

Det tar tid å arrangere en lanseringsfest.

Det er ikke lett å starte noe, finne folk som er interessert. Finne folk som er interessert nok til å binde seg, love tiden sin bort.

Derfor er det fint å ha en skrivegruppe. For selv om jeg har skrevet uendelig mange antall mailer – ikke minst for å avtale møter – så ville det tatt enda mer tid å starte en ny skrivegruppe. Vi har holdt på i mange år, jeg kom med i 2003.

Vi har konsolidert oss. Vi har hatt noen stormer. Vi har kommet i havn. Vi eksisterer. Vi har en historie. Og vi blir bare bedre og bedre.

torsdag, oktober 08, 2009

Kvinner og klær

Jeg liker fine klær.

Jeg liker å ha fine klær.

Jeg liker ikke å shoppe.

Jeg liker ikke å bruke mye penger på å kjøpe klær.

Jeg liker heller ikke å bruke tid og penger på sminke og hår.

Jeg er sånn som helst vil se fantastisk ut uten å måtte jobbe for det og uten å måtte betale for det.

Som vil at de fantastiske klærne skal ligge pent sammenbrettet og nystrøket i skapet uten at jeg må gå ut og finne dem og betale for dem.

lørdag, oktober 03, 2009

Hverdag, dagbok

Det er hverdager det er flest av, heter det. Det er derfor viktig å trives med hverdagene. Rutinene. Kaffen om morgenen, lyset i vinduet, nabojenta på vei til barnehagen. Disse små tingene som gjentar seg dag etter dag, som vi liker, er avhengige av og trenger. Juicen i kjøleskapet, melken i kaffen, smøre matpakke. Små private hverdagslige ting, som likevel er like hos de fleste.

Hvor mange mennesker gjør ikke det samme dag etter dag, ikke bare selv, men deler disse rutinene med mange andre mennesker, ikke bare i Oslo og Norge, men verden over, står mennesker opp, spiser frokost og drar på jobb. De gjør det i St.Petersburg, står i rulletrappene, som er så lange at noen leser mens de står der, går på banen, drar til jobben. De gjør det også i Nord- Sverige, for eksempel i Kalix, tar bilen, og kjører til jobben, som kanskje er i Överkalix. Der hvor vintrene er enda lengre og kaldere enn ved kysten.

Da jeg nettopp var i Praha og Hradec Kralove i Tsjekkia slo det meg igjen, det som slår meg når jeg reiser: alle disse menneskene her. Alle mennesker som lever, spiser, jobber i denne byen. Som har – for eksempel – Praha som en hverdagsby. En by de våkner opp i, går til jobben, en by hvor de ser på TV og sovner om kvelden. Mens vi er turister og beundrer alt det andre, gatene, bygningene, torget, og for disse dagene også været.

Jeg leser Lars Noréns dagbok. Jeg leser sakte og er fortsatt på de første 50 sidene av den 1700 siders upaginerte kolossen av en bok. Jeg liker å lese En dramatikers dagbok, jeg liker å lese at Lars Norén handler ost eller kylling, reiser til Visby, spiser på Bakfickan, skriver, springer. Han gjør mange av de samme tingene som meg. Skriver, spiser, springer. Jeg har også vært i Visby og spist på Bakfickan.

I dag våknet jeg til regn og en gradestokk som viste mindre enn fem grader. Det kjentes som en brå overgang etter fine høstdager i Praha med over 20 grader. Det slo meg at nå blir alt mørkere og kaldere. Skal jeg sykle til jobben i dag? Eller er det på tide med banen igjen? Det virker så lenge til de nye lyse varme vårkveldene ville komme. Høsttristessen grep meg.

Hvor mange måneder, uker, dager kommer det til å være slik: mørkt og kaldt. Uten jula i den mørkeste tida hadde vi ikke holdt ut, vi som bor hvor knapt noen skulle tro at noen kunne bo.

Så lysner det likevel utover dagen og mens jeg skriver dette ser jeg ut av vinduet på treet utenfor, sola skinner og får løvet til å glitre i gult og rødt: høstfarger i hverdagen.

(Baksida av Klassekampen i dag lørdag 3. oktober)

fredag, oktober 02, 2009

Skrive. Lese.

Noen bøker husker jeg fordi jeg husker stedet jeg leste dem. Sittende på trappa utenfor huset vårt i Brøstadbotn, et sted jeg sjelden satt siden solkroken vendte mot vest og sola kom tidlig rundt hushjørnet og ble synlig derfra resten av kvelden. Men jeg husker at jeg satt på trappa, på ei pute, ryggen mot døra og leste Jens Bjørneboe Frihetens øyeblikk. Dette tipper jeg må ha vært mens jeg gikk på videregående. Tidligere - tror jeg det var, ungdomsskoletid - en påske på hytta, Pappa som skjenner på meg, fordi jeg er så lite ute, bare vil ligge inne i hytta og lese Seierherrene av Roy Jacobsen. Selvsagt husker jeg at jeg leste Mästaren och Margarita på svensk av Mikhail Bulgakov, gjennom hele Europa den første interrailen min, om ikke gjennom hele så: Roskilde, København, Berlin, Praha, München, Marseille, Paris, København og hjem igjen. At jeg året etter leste Udødeligheten av Milan Kundera på en reise som startet i Narvik, tog gjennom hele sverige, videre Praha, igjen, Tabor, Venezia, Caorle, München, igjen. Jeg husker at jeg leste Lasso rundt fru Luna på en annen hyttetur Agnar Mykle ja. At jeg fikk skjenn fra storesøster fordi jeg uhøflig nok satt med nesa i en bok i stedet for å konversere, delta, være med. Jeg hadde ikke barnets immunitet lengre, burde anstrenge meg for å være med, leste i stedet hele kvelden og natt til jeg utmattet sluttet å lese da boka tok slutt og gråt så jeg vekte hele hytta. Stedet jeg leste boka. Husker jeg altså noen ganger når det skiller seg ut fra de andre mer vanlige stedene. I dag har jeg lest Øyvind Berg. Her kommer et dikt:

grana er grønn
jeg beskriver grana
jeg er'kke grønn
grana beskriver meg
som jeg beskriver Moskva:
ikke noe blivende sted

Hentet fra Poe si tid av Øyvind Berg.

Hva kan vi lære av dette? Om ikke annet så at jeg har lest og fortsatt leser mannlige forfattere.