Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

mandag, desember 18, 2006

Nysingel



Menn kommer og menn går. Og plutselig står man der i sin beste alder, på sitt klokeste og vakreste uten noen å dele disse godene med. Det er trist og man er atter en del av en stigmatisert gruppe. Til tross for at statistikken sier at 50 % er single i Oslo – eller er det de som bor alene? – synes jeg mange rundt meg er par. Det er en ulempe med par når man selv er singel. Ikke minst når parene reproduserer seg og blir par med barn (pmb). Pmb har helt andre behov, interesser og ikke minst tidsprioritering enn oss single.

Det har blitt påstått at det å være singel er trendy. Dette er en heller tvilsom påstand. Det er riktignok vanligere enn før, og derav mer akseptert enn tidligere. Men trendy? De såkalte trendy damene som er single, i amerikanske filmer og tv-serier, er stort sett på jakt etter Mannen. Dette bidrar til å opprettholde forestillingen om at kvinner trenger en mann, samt dyrkingen av kjernefamilien, tosomheten og heteronormativiteten.

Jeg opplever som singel/ugift og barnløs å bli fortalt direkte og indirekte at all lykke i livet knyttes til barn og partner og at et liv uten barn og partner er meningsløst. Kulturen vår legger opp til at det er familie som er det viktigste i livet. Det er et ønske fra høyeste politiske hold i Norge at kvinner skal føde (mange) barn. En ny trend blant en del menn som prioriterte karrierebygging under hele småbarnsperioden er å nå stå fram og si at det angrer de på. Så kan de, takket være karrierebyggingen, starte barnekull nr to med en 15 år yngre kone og si at nå skal de prioritere familien.

Redaksjonen ønsker seg navlebeskuende baksidepetiter og jeg følger gjerne opp med en liten klagesang over min egen singeltistand. Når det er sagt synes jeg også jeg er modig. Fordi dette er en dobbel situasjon. Jeg ønsker ikke å være alene. Iallfall ikke på sikt. Jeg vil ha noen å dele livet med. Samtidig som jeg er kritisk til at lykken (for en kvinne) fortsatt i så sterk grad knyttes til om hun har en mann eller ikke. Ved å si at jeg er singel og at jeg savner noen gjør jeg meg selv sårbar, stiller meg lagelig til for hugg.

Som singel fyller man opp med (single) venner og finner en annen mening i tilværelsen enn mann og barn. Man dyrker jobb, interesser, hobbyer og kultur. Man er privilegert som kan delta i kulturlivet, drikke med venner og danse hele natta uten at noen blir sur. Man forsøker å heve seg over å være en stigmatisert gruppe og isteden nyte friheten man har. Samt smile over det faktum at enhver man treffer kan være en potensiell partner. Betrakt dette som en kontaktannonse.


Ellisiv Lindkvist
skribent og dramatiker
ellisivl@online.no

(Baksida av Klassekampen onsdag 13. desember)

6 kommentarer:

Anonym sa...

Hallo! Ja det var modig,ja ganske fræskt! Vi single er blitt en uglesett gruppe,med innskrenkede rettigheter og stigmatisering.Jeg,Finnladen kan gjerne ta en prat med deg om dette og mye annet.:-) du vet jo hvem jeg er.......Nå har jeg altså vært inne på Bloggen din

Cassanders sa...

Hei, og godt nytt år!
med slik en fin kontaktannonse bør du for lengst være etablert i tosomhet.

Men for at du ikke skal tro at jeg nå prøver å smiske meg inn på blogge-dame-treff :-)

du skrev:
....."De såkalte trendy damene som er single, i amerikanske filmer og tv-serier, er stort sett på jakt etter Mannen. Dette bidrar til å opprettholde forestillingen om at kvinner trenger en mann, samt dyrkingen av kjernefamilien, tosomheten og heteronormativiteten"...

Tja og tja. Det kan vel tenkes at såkalte trendy damer i amerikanske filmer og TV-serier er single og på jakt etter Mannen, men det bildet er vel ikke noe særlig mer stereotypt enn fordelingen mellom homser/lesber og hetroer i samfunnet skulle tilsi?
Ellen De Geres m fl. søker etter Damen, og hva nå homsene i div. serier heter, søker de etter Mannen.
Jeg er nesten tilbøyelig til å mene at seriene viser søken etter en partner som sådan, uavhengig av konformitetskrav/heteronormativitet

Cassanders
In Cod we trust

Finnladen sa...

Ja,jeg trodde det skulle komme et ras med kommentarer her,men det har det ikke gjort...Det er ikke mye som sjokkerer lenger,og yttringsfriheten er jo til for å brukes.Jeg har igjennom årenes løp sett hva folk har funnet på for å få seg....en partner,og det skorter ikke på kreativitet,eller mot.Men den ideelle tilnærmingsmåten mht å finne "den rette",finnes den?.Er det noe som er uprøvd under flørtingens- og erotikkens rikholdige himmelhvelving?

Finnladen sa...

Det er i og for seg gunstig at den gamle,snevre "skam-relaterte" måten å tenke på i forhold til "akseptable normer mht kontaktsøking",har endret seg.Kanskje blir det snart "fri flørt"i nesten alle sammenhenger,uten mistenkeliggjøring og skjeve blikk? Tja,ikke i begravelser kanskje,eller?....Men bruken av "B.m" i annonser er fremdeles flittig brukt,kontroll,kontroll...(Hva er vi så redd for hos hverandre da? Å trenge noen? Og at folk skal skjønne det? Heller spille spillet:"jeg later som jeg ikke trenger noen" offentlig,så gjør jeg noe annet i smug,på nettet....For ikke lenge siden var det "ynkelig"\pinlig\flaut å bruke kontaktbyrå og nettsteder.I dag? hmmm..)Tenk om jeg havner på date med en feil person?.ojoj,krise! En gang så jeg at "en av våre nye landsmenn" hadde hengt opp en kontaktannonse på annonsetavla på "Rema1000",der alle andre averterer\selger varer og div tjenester,og søkte etter kjæreste.Med fullt navn og tlf.nr. :-).Noen ganger er det enkleste det beste,var nok kanskje tankegangen.Eller er det "billig",platt,uverdig,patetisk-noe som avslører at personen har dårlig smak og uten "klasse"?.Ville Celina Midelfart vurdert en annonse på Super'n for å finne "den rette"? .Burde det spille noen rolle? Hvem bestemmer det da? En interessant problemstilling,kanskje.Hun har mer "appropierte\hensiktsmessige" kanaler.Mulig det.Hva er det som gir henne "klasse"\verdi og definisjonsmakt...? Mye av vår adferd styres av skam og bluferdighet,"de andres dom over meg....deres vurderinger".Seleksjonsprosessene og den sosiale pregingen starter i tidlig barndom,normal.....ikke normal.Man lærer seg å kategorisere adferd hos andre,og man speiler hverandre,identitet skapes i et komplisert sam- og motspill.De "kule" får\tar seg makt til å vurdere\straffe "pervoene\unormale".hele livet. Vi er ikke så frie og modige som vi liker å innbille oss.Men noen kliner til! Det kan vel gi en ambivalent respons hos mange.Eller? Kanskje frk Ellisiv vil dele noen av sine erfaringer mht bruk av blogg'n som kontaktannonse-kanal?.Kan det anbefales?

Er det for feminister mer nærliggende å spørre:"Trenger jeg en mann så mye som samfunnet prøver å innbille meg? Kanskje mannens betydning i forhold til kvinners mange behov kan nedjusteres? I hvilken grad har mannen utspilt sin rolle sett med øynene til frigjorte kvinner.Ikke bare blant de som mener at de er det.(I skandinavia:Hvilken frihet trengs? Fra hvilken undertrykkelse?) Hva om de fleste menn er overflødige og har begrenset\få funksjoner for de fleste kvinner i et samfunn hvor feminismen har fått et fritt og forløsende forløp....?!!!Hvem er det som sier at du må ha en mann? Til hva? Hva vil det si "å ha"? Hva er en veltilpasset og akseptabel mann i 2007? Blant svenske feminister er det tildels "god latin" å mene at mannen er "ett djur och en biologisk olycka".Extremisme? Sikker? Det er ikke langt til Sverige......Hva om vi snur dette på hodet,tenker oss et samfunn hvor en moderne "maskulisme" har fått utvikle seg?.Hvor menn læres opp til kritisk,over tid,ta stilling til:Hva trenger jeg kvinnen til? Og hvorfor på død og liv en kjærste? (Er denne debatten forut for vår tid?)
ooops, nå har jeg skrevet for mye.Dette er langt ut over mine "fullmakter".Stå på Ellisiv!! Du har mye bra å bidra med.Ærbødig hilsen,Finnladen

Anonym sa...

finnladen da, nå må du ikke blamere deg helt...

Lindkvist sa...

Grunnen til at jeg la ut det bildet som mange som mener noe om utseende mitt (og det kan jo være en del) mener er et usedvanlig dårlig bilde av Lindkvist (men det er liksom det Klassekampen har klart å ta), var at jeg skulle skrive i kommentarfeltet at med både bilde og e-post adresse var det bare å sette seg ned å ta i mot henvendelsene. Og at Klassekampen som kontaktorgan er undervurdert. Har skrevet dette i oppfølgerposten, Drømmemannen 14. januar. (Åh hvordan lager jeg lenke i kommentarfeltet?)