Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

torsdag, mars 31, 2011

Lindkvist anbefaler 2

Kunsten å tenke sidelengs av Tale Næss er hentet fra fanzina til Propellen. Der er det også et lite utdrag fra Heltinnesinne og mye annet sprekt lesestoff. Fanzina til Propellen kan lastes ned her.

Tale Næss skriver blant annet:

Norsk teatervirkelighet er en hierarkisk verden. Den definerer den ene som over den andre. Det trengs et alternativ til denne tenkemåten

Les hele innlegget til Tale Næss på Scenekunst.no





tirsdag, mars 29, 2011

Lindkvist anbefaler

Alle vil ha kvinner i media.

Tøffe kvinner. Sterke kvinner.

Kontroversielle kvinner.

Men få - om noen - snakker om om kostningene ved å være synlig, tøff, tydelig, kontroversiell.
Trusler, sjikane og overgrep skal man visstnok ikke snakke om.

Les Vampus - hun tier ikke i forsamlinger. Offentlig kudos for å skrive om dette.

onsdag, mars 23, 2011

Undergrunnsdramatikk?


"Smak på den dramatiske undergrunnen" skriver Sigurd Ziegler i Morgenbladet om scenetekstmønstringa i Trondheim, Propellenfestivalen.

Scenetekstmønstringen Propellen kunne i år skilte med hele seks urpremierer, og viste et realt potensial i norske dramatikere.

skriver han videre.

Om Heltinnesinne skriver han:

Regissør Kate Pendry understreket kanskje tydeligst hva slags effekt iscenesettelsen kan ha på en tekst. Ved å gjøre Ellisiv Lindkvists heltinner i Heltinnesinne om til to menige soldater ble det absurdistiske aspektet i teksten løftet frem, og man skimtet inspirasjonen fra Beckett og Pinter (særlig slutten minnet om Pinters Kjøkkenheisen).

Og til alle dere som ikke befant dere i Verdal eller Trondheim og fikk sett Heltinnesinne så er en mulighet til å få et glimt (dvs et 5-10 minutters utdrag) under Litteratuhusets arrangement Lusking på loftet 11. mai.

tirsdag, mars 22, 2011

Morgenkåseriet som podcast

Du skal sky kåseriet! Sa han. Det er skravlete og morsomt. Jada, essay er en høyere og renere og edlere og bedre sjanger. Men vil du likevel høre et kåseri?


Lindkvist hadde kåseri 28.2.11 (om å være en god gammel moralist)

Og 1. mars (om noe kvinnegreier i anledning kvinnedagen igjen)

Lytt vel. Eller vel lytt.

fredag, mars 18, 2011

Selvopptatt - forfatterliv

Hva annet er det? Å leve ensomt og selvopptatt, besatt av sine egne ord, sine egne påfunn, sin egen fiksjon. Og hvis du ikke er besatt, blir besatt, eller i det minste lidenskapelig, i det minste ambisiøs, i det minste engasjert, arbeidsom, villig til å ofre noe for å komme i mål. Og hvem skal drive det, om ikke deg selv? Hvem skal orke å skrive den ferdig, om ikke deg selv? Hvem skal lukke ørene for at barnet ditt gråter og overlate det til faren, fordi denne romanen må jo bli ferdig, om ikke forfatteren selv. Og hvem virker da selvopptatt, for det er ikke egentlig en viktig jobb. Det er bare en selv som skribler litt, selv om det ikke er det, selv om kunst er viktig, selv om litteratur er viktig. Det står tross alt ikke om liv. Du redder ikke liv, du er ikke lege, ikke engang sykepleier, eller legesekretær. Du er hun som er utålmodig på legekontoret. Du er hun som vil hjem til romanen din. Du er hun som tjener dårlig. Du er hun som bestemmer arbeidsdagen din selv. Du er hun som ikke kan bli syk, men som likevel blir det. Du er hun som får mindre i fødselspenger, som har store fradrag og betaler lite i skatt. Du er en som håper på stipender. Som håper på oppdrag nok, men som likevel er redd for å ta på det for mye å gjøre. Du fører selvangivelsen din selv og oppdager at du gjorde feil i din egen disfavør et år. Du må selv huske på å notere ned alt og svare på alle henvendelser og planlegge framtiden og kanskje tenke på pensjonssparing. Eller ikke tenke på pensjonssparing, for så lenge det går rundt, går det rundt. Du er hun uten kolleger. Nei, det finns da mange kolleger, bare ikke daglig og ikke som jobber med samme mål. Du er hun uten kantine. Du er hun som har møte med redaktøren og så går brannalarmen og dere går ut, uten veske og jakke, men han har kort og vi spiser lunsj. Og kanskje skjer det noe snart som gjør at det alt sammen er verdt det.

tirsdag, mars 15, 2011

Leser essay

Leser essay. Tømmer bokhylla for alle essaybøkene og låner likevel på biblioteket. Leser Inger Christensen, Eva Jensen, Liv Lundberg, Siri Hustvedt, Jan Erik Vold, Stig Sæterbakken, Marit Eikemo, Øyvind Berg, Tor Eystein Øverås, Gunnhild Øyehaug, Olaug Nilssen. Har jeg glemt noen? Javisst, har jeg glemt mange, dette er stortsett norske samtidsessay. Det finnes mange andre. Montaigne, essayets far. Dag Solstad, Einar Økland. Geir Gulliksen. Eldrid Lunden. Og det finnes veldig mange flere. Slik er det hver gang man prøver å skaffe seg oversikt over noe. Det finnes så mye mer.

Og så leser jeg Willy Pedersen "En fremmed på benken" og den leser jeg hele fra perm til perm. Jeg liker den godt. Tonen. Tonen, eller språket eller formuleringene minner meg om fr martinsen. Morgenbladet likte den ikke så godt. Jeg synes hun er vel streng mot ham, men kunne tenke meg å få vite mer om å være en fremmed på benken, det vil si, gå i psykoanalyse. Eksisterer en sånn form i dag? Finnes det noen som går fire timer i uka i terapi (analyse) i dag? Eller er man gått bort fra det? Jeg vet ikke.

Er det noen som vet? Eller som leser andre essay?