Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

fredag, august 31, 2007

En veldig god lesning

av "Alt jeg skriver er sant" finner du her.

Og så er det en anmeldelse i Dag og Tid i dag av Oddmund Hagen. Finner den ikke på nett, så da siterer jeg litt:

På sitt beste har Lindkvist det, for ho greier å fange inn ei steming av å
jage etter vind og ingenting, jakta på det vellukka, fasade- og karrierebygginga
som dei unge er så opptekne av, den einsemda som ligg under, redsla for å binde
seg, angsten for ansvar for meir enn seg sjølv, i det heile ønsket om evig
ungdom. Det er djup botn i ein ironisk kommentar som denne: "Og jeg synes så
synd på henne, for hun hadde alt, og nå har hun et barn."

onsdag, august 29, 2007

I dag: Kjønnsstereotypier. Eller: Kvinner er pene, men dumme

Noe av det viktigste for feminismen og feminister (iallfall for oss likhetsfeminister) er å slå ned på sterotype fremstillinger av både kvinner og menn. Å forsøke å ikke gå i kjønnssterotypi-fella selv og påpeke det når andre gjør det. Dette er selvfølgelig fryktelig slitsomt siden både den offentlige sfære, med all slags media, samt den private sfære, med all slags folk; slenger med leppa om kvinner og menn hele tida. Rett som det er får man høre: ”Kvinner er naturlig flinke med barn”, eller: ”Menn er så flinke til å være sjef”. Ja, tenk at folk sier slike ting i 2007. Hvor har de vært? Har de ikke lært noen ting. Det er oppriktig sjokkerende! Og det er slitsomt.

Siden det er så slitsomt skal jeg ta fri i dag. Jeg skal slenge med leppa. Jeg skal påpeke noe som er uhyre generaliserende og lite nyansert og på toppen av det hele direkte feil. Det skal jeg gjøre fordi det er så herrlig å gjøre det. Og så føler man seg litt sånn frekk og politisk ukorrekt. Altså ikke hvis jeg sier noe negativt om mannen. Da tror jo alle at jeg er en bitter og stygg feminist. (Og det er jeg ikke altså!) Men hvis jeg sier noe generaliserende og negativt om kvinnen da vil nok alle tenke at jeg er jammen både herrlig selvironisk og sikkert ikke slik som kvinner flest. Så hold dere fast. Nå kommer det:

Kvinner er fra naturens side penere enn menn. Det er altså ikke slik at fordi kvinner er lært opp til å være skjønnhetsobjekter at de bruker ekstremt mye tid og penger på eget utseende at det virker slik. Nei, kvinner er penere, slik er det. Og når jeg som er heterofil kvinne sier det, ja, så må det jo være slik. Kvinner er også dummere enn menn. Kvinner er dummere fordi de fortsatt tjener mindre enn menn og ikke eier på langt nær så mye som menn. I tillegg får kvinner mindre i pensjon, er mer syk og har mindre makt. Altså: kvinner er dumme, fordi lønna di forhandler du jo selv og klarer du ikke få høyere lønn, ja, da er du litt dum da. Ha-ha-ha. Herrlig friskt og nytt og politisk ukorrekt. Er det ikke deilig? I morra er jeg tilbake og knuser kjønnssterotypiene igjen. Men i dag går jeg lallende rundt med nylakkerte negler. Tra-la-la.

(Baksida av Klassekampen i dag, 29. august 07)

fredag, august 24, 2007

Kjendisfest

Du skjønner du er på kjendisfest når følgende samtale finner sted:

Dame:
Gratulerer med bok.

Lindkvist:
Ja, jeg har faktisk fått en femsiders reportasje i Magasinet i dag.

Dame:
Å, vi kjøper ikke Dagbladet og VG, så det har jeg ikke sett.

Lindkvist: (forsøksvis ironisk)
Ikke jeg heller, bare når jeg er der selv.

Dame:
Det gjør vi også.
(Lavt, konspiratorisk)
Da kjøper vi til og med Se og hør.

Dagsavisen

Alt hun skriver er (u)sant.

Mer her.

onsdag, august 22, 2007

ABC Nyheter

- Det er ikkje sant alt eg seier.

Mer her.

mandag, august 20, 2007

Til salgs i bokhandelen




Fra og med i dag skal boka "Alt jeg skriver er sant" (kortprosa) av Ellisiv Lindkvist være til salgs i bokhandelen for 259 kroner.

Og her er bildet av (nesten) alle debutantene i Dagbladet torsdag 16. august.






lørdag, august 18, 2007

Lindkvist i Magasinet

Jepp. En femsiders reportasje. Grunnen er selvfølgelig den store begivenheten at Lindkvist debuterer med kortprosasamlingen "Alt jeg skriver er sant". Og hver gang en debutant kommer med en kortprosasamling blir det jo store medieoppslag. Eh... nei.

Da er det vel det at boka er så bra da. Ja, la oss si det. For det er vel ikke slik at sex pirrer media. Magasinet kaller Lindkvists deby en "seksuell debut". Ajajaj. Jeg kan bare si les Magasinet. Og boka.

Sex og skamliv er overskrifta.

Og ingressen: "Møt ei dame som er kåt hele tida, har lesbiske fantasier om venninna si og som ligger med gifte menn."

For ordens skyld: Nei, det er ikke Lindkvist som er den dama. Det er jeg-personen eller hovedpersonen i boka.

Lindkvist sier at hun er glad for oppmerksomheten. At hun håper det fører til flere lesere. Men nå skal hun på jobb. Og i kveld skal hun på se-og-bli-sett-hagefest. Om det er få som legger merke til henne der, kan hun bare dra fram Magasinet og si: "Det er meg! Har du sett meg før, kanskje? Jeg er i avisa i dag."

Oppdatert: teksten er nå å finne på nett. Her.


torsdag, august 16, 2007

Lindkvist i Dagbladet

Så var Lindkvist i Dagbladet sammen med 21 andre debutanter under tittelen Det store debutantsleppet.

Og hva står det om Lindkvist? (saken er såvidt jeg kan se ikke på nett).
Oppdatert: men bildet er det. Se her.



Ellisiv Lindkvist (34)
Dramatiker og kulturredaktør i Fett.
Tre års forfatterstudier.
Gir ut kortprosasamlingen "Alt jeg skriver er sant" (Damm)

- - Det handler om kjønnsroller, klisjeer om menn og kvinner, litt om den mannlige og den kvinnelige forfatterrollen, skyld, skam og masse sex. Jeg håper boka vil selge, men det er også fint om den blir mye lånt på biblioteket. Forfattere jeg liker er Sarah Kane, Sara Stridsberg og Doris Lessing.


(ok, så er det kutta litt av desken, men Lindkvists Logg gir deg et litt mer utdypende svar enn Dagbladet. I Dagbladet står det: "- Det handler om kjønnsroller, skyld, skam og masse sex." Resten er likt.)

Og bildet, da Lindkvist? Sitter du og ser beundrende opp på Den Mannlige Forfatteren? Ha-ha-ha. Jeg som trodde jeg stirret intenst og litt sånn fandenivoldsk rett inn i kameraet under hele fotoskytingen. Jaja.

Det kuleste svaret er det kanskje Agnes Ravatn (24) som kommer med. Hun sier om debyen at hun håper å få falske venner og gratis vin. Det er jo litt kult sagt. Men så er hun også på Samlaget og der er man jo som kjent ofte veldig morsomme. Hvis man er kvinnelig forfatter i hvert fall. Er det ikke slik?




mandag, august 13, 2007

På vegne av vanvittig mange

Eller: ansvarlig søker kunstner


I min bekjentskapskrets er det fire kvinner som forsørger mennene sine. Jeg kjenner ingen menn som forsørger partneren sin. Kvinnene jobber som ufaglærte sosialarbeidere mens mennene får leke kunstner. Jepp, slik er det. To av kvinnene eier egne leiligheter som mennene får bo i. Han ene betaler tilnærmelsesvis ingenting. Hun som eier den og har et barn er redd, om han betaler for mye, at han vet et eventuelt brudd, skal kreve en eieranvdel av leiligheten hennes. Hun andre, som er barnløs har like gjerne gitt partneren sin halvparten av leiligheten for å bevise at dette er EKTE kjærlighet. Jepp, slik er det.

Hva kan vi lære av dette? At kvinner er økonomisk ansvarlige som tar underbetalte drittjobber og jobber ræva av seg for å forsørge det mannlige egoet, unnskyld, den store kunstneren, mens de lever av knapper og glansbilder. Jepp, slik er det. Hva betyr dette? Det betyr at kvinner er SNILLE og GODE mennesker som GIR og GIR og ikke krever noen tilbake. Er ikke dette interessant? Skal jeg skrive bok kanskje? Kagge?

søndag, august 12, 2007

Tosomhet

To som het Abel og Elke møttes på en dansetilstelning. De bød hverandre opp til dans, begge takket ja og slik ble dagen de møttes, dagen de danset. De danset sammen som om de hadde all verdens tid, som om de skulle danse resten av livet, inn i evigheten, danset som om det ikke fantes annet enn dem og dans, annet enn dette ene: føringen, forføringen, et vertikalt samleie med klær på, sensualitet, klisjeer, høyhælte sko, høy splitt, hennes magre hender, hans rette nese, rosene, fløyelen, villskapen. Spill! Orkesteret spilte, han var svart-hvitt-kledd, elegant til tungespissen, verdensvant, beleven, oppmuntrende, oppmerksom, omtenksom, om seg, omtalt, stor. Sier, nei, hvisker i hennes øre hemmeligheter ingen andre skal høre, hvisker sakte, mykt sanselig, hvisker seg hes og dagen de danset blir kvelden de danset, natten de danset, tiden de danset, livet de danset, livet som de deler mellom seg, et verdenskart mellom magene deres som aldri faller ned, for dansen er tett, tettere, tettest, selv når han slynger henne ut og hun lar seg falle mot gulvet er han så rask at kartet ikke rekker å falle ned - de danser langsomt, men er raskere enn tyngdekraften når det gjelder og dette gjelder - livet døden og kjærligheten, dette gjelder dem begge i så stor grad at de ikke enser noe annet, tiden som går, klokker som står, musikken som stopper, lyset som forsvinner, kommer tilbake, forsvinner, det er dem, de er to fra nå og til evigheten - det er slik det er, deres lykke er stor, kjærligheten uovervinnelig og begjæret ustanselig.
Men så må hun tisse.
Unnskyld meg, sier hun. Befrir seg fra hans favntak og går sin vei. Han er utrøstelig: hun har forlatt ham - midt i kampens hete har hun gått sin vei, veska har hun tatt med seg, og hvorfor? hvorfor? hvorfor? hulker han – hva gjorde jeg feil?
- Ingenting, svarer hun.
Hun er kommet tilbake fra toalettet, hun er klar til å fortsette dansen, selv om han har tapt noe av glansen, den forsvant med tårene og nå merker hun at hun er sulten også.
- Skal vi gå og spise, spør hun.
- Ja, jubler han for nå er hun her og alt vil bli bra igjen. Han begynner å fable om lune leverposteier, steinsoppspagetti, smørstekte traktkantareller, hvitvinstrukket rødspette, kaneldynkede epler marinert i calvados, jordbær og champagne, sier han.
- Hjortestek med asparges, rognebærgele og fløtegratinerte poteter, sier hun.
- Innbakt laks med fløtesaus, grapefruktsalat og villris, sier han
- Flamberte kirsebær med portvinsaus og kaffe avec, sier hun
- Og masse vin, sier han.
De drar for å spise på den beste og dyreste restauranten. For er ikke dette en anledning, når vil det da komme en anledning som får dem til å grave ekstra dypt i lommene etter de store sedlene de trodde var brukt opp på strømregning og forsikring - for hva skal man med strøm når ens egen elskede stråler som ei sol?
Saken er klar, hun bestiller havtrukne østers naturelle, han musserende boblefylt sprudlende champagne, de deler. Så bestiller han helstekt and med sitron- og mandarinsaus forent med dadler og løfter mens hun beordrer løvtynn tournedos med gorgonzola samt ansvar og troskap, men uten klisjeer formaner hun kelneren, de spiser hver smitt og smule tilbake ligger bare noen avskrapte ben og et par misforståelser. De har fortsatt desserten til gode. Vi er knapt begynt, sier hun og ser ham dypt inn i de mørkebrune øynene, han stirrer tilbake inn i hennes store havblå øyne. Jeg drukner, tenker han hengivent og de tar til orde for sjokoladetrøfler dynket i konjakk, sammen med søte kirsebær, en tykk madeira og kruttsterk kaffe.

Snart vil drømmen være over, de vil stå tilbake i virkeligheten uten strøm, forsikring eller varme, de vil krangle så høyt og sterkt at speilet til naboen knuser, de vil gråte så og skrike så lenge at sønnen til nabokona får evige hørselsproblemer og de vil, når de blir venner igjen, elske så hardt og så lenge at Pettersen under dem lagrer lyden som en nødvendighet, slik at når de slutter blir Pettersen engstelig, noe mangler, tenker Pettersen og skjønt han alltid ser Hverdagsliv på denne tiden tar han sin hatt og frakk og går ut i byen på jakt etter lyden som mangler.

Litt nervøs

var jeg jo før mitt første intervju i forbindelse med boka. Jeg ringer mamma.

- Jeg er så nervøs. Hva om jeg får jernteppe, eller ikke vet hva jeg skal si.

- At du blir stum? Det må i såfall være første gangen.

- Jeg skulle forberedt meg bedre.

- Slapp av, det går nok bra. Du har jo tenkt i gjennom disse tingene tidligere. Det viktigste er jo at du er deg selv.

- Meg selv? Jeg som prøver alt jeg kan å være Ellisiv Lindkvist.

onsdag, august 08, 2007

Det lurer jeg på

(...overskrifta kunne vært Det irriterer meg, men jeg vil ikke virke irritabel og sur så istedet tar jeg den lett undrende tonen. Da kan jeg jo undre meg over ting som ikke irriterer meg også.)

-Jeg lurer på hvorfor det å legge ut informasjon om meg selv som allerede er tilgjengelig på nett for eksempel via denne bloggen plutselig blir så farlig om jeg legger samme infoen ut på Facebook?

-Skal man være venn med alle man først er venn med på Underskog også på Facebook?

- Hvorfor noen vil være venn med meg på Underskog og/eller Facebook, men ikke hilser om jeg treffer dem ute i den andre verden. (Arrogant jeg? Neppe.)

-Hvorfor man slutter å lage den gode drikken Farris Grape for i stedet å lansere en serie med Bris. Farris med mindre bobler. Hva er poenget med Farris? Jo kullsyra. Liker du ikke kullsyre: drikk vann. Eller rist på farrisen og la kullsyra fare sin vei. Bris det er som Ekstrem Latte med én del kaffe og ti deler melk.

- Hvordan folk får tid til alt. (En gjenganger.) For eksempel å blogge. Jeg savner å blogge, men synes ikke jeg har tid til å gjøre det. Slik det er en rekke andre ting jeg heller ikke har tid eller ork eller kapasitet til å klare.

- Hvor langt man kan gå når man skriver noe offentlig. For eksempel å gjengi noe andre har sagt. Selv om man ikke sier hvem som har sagt det. Jeg registrerer at noen legger ut bilder av kjærester og barn og venner i en uendelig strøm og skriver i vei om alt man foretar seg. Men altså grensene for hva man kan si når andre er involvert er jo litt hmmm.. vanskelige, er de ikke. Enten det er på blogg, facebook eller andre steder. Registrerer også at ganske mange synes det er stas å bli referert til. Men så er det alltid et punkt. En grense. Hit, men ikke lenger.

- Hvor mange som vil strømme til bokhandlene og kjøpe boka mi Alt jeg skriver er sant som vil være i salg i bokhandlene fra 20. august for kun kr 259,-

Ja, det lurer jeg på.

lørdag, august 04, 2007

Bilferie

Da jeg vokste opp fylte foreldrene mine bilen med mengder bagasje, plasserte broren min og meg i baksetet og la på vei gjennom hele langstrakte Norge, fra Troms og helt ned til Danmark eller Kristiansand. I voksen alder tenker vi tilbake på hvordan de orket å kjøre så lange turer med to små skrikende barn i baksetet. Siden den tid har bilferie vært et fjernt minne som vi mimrer om og ler litt av. Det finnes busser, det finnes båter, det finnes tog og flybillettene er blitt langt billigere. Man trenger da ikke bil. Ikke i Oslo i hvert fall.

Men i år befinner jeg meg plutselig sammen med en mann med bil og ferien blir deretter. Til hytta med bil. Til Sverige med bil. Og til Færøyene med bil. Det siste ved hjelp av 36 timers båttur.

Vi skal kjøre til Bergen, tilbringe halvannet døgn på båt, besøke Færøyene. Avreise til Bergen er mandag morgen. Søndag kveld slår bilen seg vrang. Bilen rister. Det er en Citroën og det er noe galt med hydraulikken, pumpesystemet. Ja vel. Opp tidlig og presis kl 0700 mandag morgen, ringe verkstedet, gråte en skvett og få bilen reparert, slik at vi kan starte ferien bare noen timer etter tidsskjema og få nesten en full natts søvn før vi må opp klokka halv sju for å stå i bilkø til båten.

Å være motstander av bil er det jo etter hvert en del som er. Men når vi kjører fullastet bil og er fire i den, føles det svært kollektivt. I tillegg er ikke mulighetene for å se seg rundt på Færøyene uten bil like enkle. Og der er vi enda flere som bytter på å kjøre hverandre rundt på sightseeing, før vi avslutter med formidabel Olsokfeiring med sang og dans i gatene.

På hjemvei ut av ferga ramler eksosrøret av, og vi må igjen få bilen på verksted. Etter en noe bråkete tur gjennom Bergen sentrum uten eksosrør, parkerer vi bilen utenfor verkstedet. Tar drosje til venner som tar i mot oss og står atter opp igjen klokka sju for å ringe verkstedet. Denne gangen for å rekke hjem til jobb og forpliktelser. Vi smiler yndig for å få dem til å ta jobben på dagen, vi mener på timen.

Jo da det går denne gangen også selv om prisen er det tidobbelte av hva vi måtte betale på veien til. Og vi kommer bare en dag forsinket tilbake til jobb. En åtte timers biltur mellom Bergen og Oslo tar sin tid. Etter hvert begynner også bilen å gi nye signaler som ikke er ønskelig, og som dermed gir nye bekymringer, om nye verkstedturer, med nye regninger. Jo da, å ha bil har sin pris. Men det er forskjell på bilkjøring også. Bileieren er langt fra noen matpakkekjører og enkelte steder og i enkelte situasjoner er det helt uvurderlig å ha bil.

På Færøyene for eksempel, når vi kjører fra den ene utsiktspunktet til det andre i et storslått landskap. Sa jeg at Færøyene var fantastisk forresten?

(Baksida av Klassekampen i dag.)


torsdag, august 02, 2007