Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

lørdag, juni 27, 2009

Neste store Lindkvist-happening








Jeg har vært borte fra sceneteksten. Ikke lenge, bare siden Bitch Song Club i høst, under ett år. Nå har jeg begynt å skrive på et nytt stykke.

Jeg har vært flåsete og sagt at teater er kjedelig. At jeg heller vil skrive en roman.

Jeg vil skrive en roman også.

 

Problemet med tekster for teater eller scenetekst er ikke nødvendigvis at det er vanskeligere å skrive.

 

Debatt: Er dramatikk vanskeligst å skrive?

 

Selv tenkte jeg enkelt: Svaret er ja.

Arne Lygre svarte nei.

Men det er vanskeligere å få produsert en scenetekst enn det er å få utgitt en bok, sa han hvis jeg husker riktig. Prosessen etter at teksten er ferdig er vanskeligere enn når du skriver en tekst til en bok. Da er det jo bare å trykke teksten. Enkelt.

 

Det er mange ting jeg kan si om egne scenetekstproduksjoner. At det ikke ble helt slik jeg hadde ønsket meg. Av ulike årsaker. Samtidig ønsker jeg verken å være regissør eller skuespiller. Men i stedet for å snakke om hva jeg ville hatt annerledes vil jeg si at sceneteksten ”Du tror det er slik, men egentlig er det slik” (en Propellen-produksjon) er et lykketreff der alt stemmer. En fullklaffer.

 

Jeg så ingen prøver, men kom opp til Verdal og gikk rett på premieren sammen med en fullsatt sal som spontant reiste seg og ga stående applaus. Etterpå har stykket fått seks på terningen. Alle som har sett det og snakket til meg har likt det. Vi fikk også god anmeldelse i Adresseavisa. En sa til meg: ”Vanligvis liker jeg ikke teater, men dette er jo veldig bra.” Og for deg som likte Alt jeg skriver er sant, noen av tekstene derfra er med her også.

 

Jeg vil anbefale denne teaterforestillingen. Ja, jeg har skrevet teksten selv, men jeg anbefaler også de andre elementene i denne forestillingen. Jeg anbefaler skuespillerne og regissørens arbeid.

 

Kom og se på Samtidsfestivalen i høst mellom 16. og 19. september på Det Åpne Teater.

 

fredag, juni 26, 2009

Hvil i fred

De to søstrene Lisa og Marie løper inn på kontoret til mor.

Lisa:
- Mamma mamma er Gud mann eller kvinne?

Mor er en klok kvinne så hun sier:

- Nei Gud er verken mann eller kvinne.

Marie:
- Men er Gud svart eller hvit?

Mor:
- Nei, Gud er verken svart eller hvit.

Lisa triumferende til Marie:
- Der ser du! Det er Michael Jackson som er Gud!


torsdag, juni 25, 2009

Jeg er utfordret


På hjemmesidene til Dramatikerforbundet har de begynt med en Dramatikerstafett. Jeg liker å lese hva min kolleger holder på med og hvordan arbeidsplassen ser ut. Sist ut var Tale Næss som har sendt stafettpinnen over til Lindkvist

Illustrerer saken med bilde av fine Tale Næss


God Bok artikkel i Klassekampen


I morgen fredag 26. juni kommer det en God Bok artikkel signert Lindkvist i Klassekampen. Denne gangen skriver jeg om Maken av Gun-Britt Sundström.

Det är därför jag får impulsen att säga något som skulle förstumma honom. Dessutom har jag ju alltid haft en känsla at att det ligger något otäckt i de där orden, ”jag älskar dig”. En anklagelse rentav. Har alltid känt det när Gustav säger det till mig: något som pockar, fordrar, ger rättigheter. Jag älskar dig (vad får jag för det?). Jag älskar dig (har du förtjänat det?). Jag älskar dig (älskar du mig lika mycket kanske).



Tidligere har jeg skrevet om Alison Bechdel Fun Home 



tirsdag, juni 23, 2009

Sådan er kapitalismen

Er det tilfeldig at det på vei til jobb er en stor stor trailer merket Coca cola over hele siden som sperrer veien slik at små syklister ikke kommer forbi på noen kanter? 

Neppe.

fredag, juni 19, 2009

Astrid min Astrid

Skal du skrive om Astrid Lindgren? Min Astrid Lindgren? Åffer, åffer det da?


De fleste møter Astrid Lindgren, eller rettere sagt bøkene hennes, mens de er små. Bøkene er med på å forme hvem vi er og skal bli. De blir viktige for oss, slik de første leveårene alltid er det. Derfor er det særdeles mange som har et sterkt eierforhold til Astrid Lindgren. Noe som gjør at det ikke er uten en viss ærefrykt jeg gyver løs på oppgaven å skrive om henne.

 

Junibacken, 7.11.2008. Junibacken er en eventyrverden basert på Astrid Lindgrens bøker som ligger i Stockholm. Jeg er den eneste voksne her uten barn, den eneste voksne som kommer alene. Jeg er her for å gjøre research. Fordi jeg skal skrive om Astrid Lindgren. Derfor leser jeg henne på nytt og om henne. Å lese Astrid Lindgren får meg ofte til å gråte. Det jeg husker fra det å være barn og ung er dette ønsket om å bli eldre, vokse opp, bli større, bli voksen. Å lese Astrid Lindgren gir meg faktisk en lyst til å være barn igjen. Om ikke annet enn for å oppleve bøkene hennes enda sterkere. Hvis det er mulig.

Kanskje er det enda bedre å være den voksne som leser Astrid Lindgren for et barn, ser filmene sammen med et barn? Sitt eget barn? Tar med seg barnet hit, til Junibacken og kjører med Sagotåget som tar en med gjennom Astrid Lindgrens mange ulike verdener på elleve minutter. Jeg har aldri tatt det for gitt at jeg skal ha barn. Jeg ser mange grunner til å ikke få barn. Likevel: Astrid Lindgrens verden får meg til å se én grunn til å faktisk få barn. Hun tar barn på alvor på en helt usedvanlig måte.

 Astrid Lindgren er noe så sjeldent som en kvalitetsforfatter for barn og unge med en helt eksepsjonell popularitet. Hun var nesten 38 år da hun debuterte i 1944, og etter debuten kom bøkene på løpende bånd. Selv om hun hele tiden (siden 1946) hadde en 50 prosents stilling som barnebokredaktør i forlaget Rabén & Sjögren, hvor også hennes egne bøker ble gitt ut. En dobbeltrolle som antagelig ikke hadde blitt akseptert i dag. Lindgren selv har også uttalt i ettertid at dette var en tvilsom blanding av roller.

 

I 1993 spurte en mannlig forfatter meg: «Hvis du skulle vært en person i litteraturen, hvem ville du vært?» Jeg svarte uten å nøle: «Pippi Langstrømpe.»

Fordi Pippi er suveren. Hun behersker to sentrale ting som historisk sett har vært forbeholdt menn, nemlig fysisk styrke og økonomisk kapital. Lindgren tenkte selv at disse tingene har vært forbeholdt voksne, og har derfor gitt det til et barn. At det er et jentebarn gir teksten en ekstra dimensjon. Og har gjort henne til et forbilde for mange.

Pippi er kjempesterk og har en kiste med gullmynter, og med de to fordelene kommer hun seg ofte ut av enhver knipe eller tilløp til konflikt. Man kan selvsagt lett problematisere rollen hennes, hun er foreldreløs, og hun går ikke på skolen. Likevel: Pippi er tross dette suveren. Lindgren sier selv at Pippi ikke er særlig modig. Det er ikke vanskelig å gjøre de tingene hun gjør når hun er så sterk. Det heter et sted i Pippi: Den som er veldig sterk må også være veldig snill. Lindgren sa selv at det hun viser med Pippi er at man kan ha makt uten misbruke den.

 

At Pippi Langstrømpe – som fortsatt leses av voksne og barn, og som jeg husker så godt fra min egen barndom – faktisk kom ut så tidlig som i 1946 viser hvor tidløs hun er. Selv om ordet «negerkonge» forekommer, noe Lindgren selv bare to år etterpå nærmest korrigerer i boka «Kati i Amerika». Kati sier belærende til tanten sin: «Man skal si ‘colored’ om de fargede amerikanerne, det er en fornærmelse å kalle en neger for neger.» I 1970 uttaler Lindgren i et intervju i Expressen at det er en del i Pippi hun ikke ville skrevet i dag, selv om hovedtrekkene ville vært likt. Og en ting er hun sikker på at hun ikke ville skrevet: Faren til Pippi skulle ikke vært negerkonge.

 Lindgren var tidlig selv klar over det nedlatende og rasistiske uttrykket. Det er kanskje synd at det finnes en «negerkonge» hos Astrid Lindgren, men jeg tror ikke det vil skade verken barn eller Lindgrens forfatterskap, som for lengst har vokst seg større enn som så. Det som tvert imot går gjennom bøkene hennes som en rød tråd, er humanismen, toleransen, ønsket om fred. Å hele tiden være på de minste og svakestes side, på barnas side, på dyrenes side, på de fattige og undertryktes side; der står Lindgren stødig.

 

Brødrene Løvehjerte, Pippi Langstrømpe, Mio min Mio, Ronja Røverdatter og Karlsson på taket inneholder fantastiske elementer, og kanskje er det nettopp disse bøkene som mange – i hvert fall i voksen alder – trekker fram. Karlsson på taket har en helt enestående popularitet i Russland. Brødrene Løvehjerte er en del av serien Århundrets bibliotek, der hundre norske litteratureksperter stemte fram de hundre beste bøkene fra det 20. århundre. Pippi og Ronja er sterke kvinneskikkelser litteraturen ellers ikke har så mange av, og blir ofte trukket fram som feministiske forbilder.

Likevel har Lindgren også skrevet en hel verden av barn i et troverdig og realistisk univers: bøkene om Marikken, Emil i Lønneberget, Lotta i Bråkmakergata, Barna i Bakkebygrenda, Mesterdetektiven Blomkvist og Vi på Saltkråkan. Som voksen kan jeg synes historiene fra Bakkebygrenda er både kjedelige og idylliserende, men som barn elsket jeg de bøkene. Et poeng som ofte trekkes fram om Lindgrens forfatterskap er nettopp hennes intuitive forståelse av hvordan barn oppfatter verden.

 

Margareta Strömstedt har skrevet biografien «Astrid Lindgren, en livsskildring». Den ble gitt ut i 1977, og kom i ny og revidert utgave i 1999 med et stort tillegg om de 20 siste årene. Strömstedt kjente Lindgren personlig, og Lindgren var selv i live da boka kom ut og kunne godkjenne det som står der. Fordelen ved det er at biografien ikke blir spekulativ eller skaper myter. Ulempen kan være at Strömstedt idealiserer Lindgren. Etter å ha lest andre bøker, artikler, intervjuer og kritikker er det vanskelig å finne noe å ta Lindgren på, noe negativt om henne. Det er da heller ikke derfor jeg skriver dette. Tvert imot, det som har kommet av kritikk mot henne som person eller mot bøkene hennes har med tiden blitt tilbakevist.

Ikke minst den massive kritikken som kom da Brødrene Løvehjerte ble gitt ut i 1973. Boka brøt med tidens sosialrealistiske ånd. En gruppe marxistiske litteraturkritikere stjal innledningssitatet fra boka og kalte den «et eventyr som ikke burde få finnes». Kritikerne mente videre at den fremstilte ondskapen på en ensidig måte og at døden ble løsningen på problemene i en slik grad at boka oppfordrer til selvmord. I ettertid, når klimaet er et helt annet, framstår kritikken nærmest som komisk. Men nettopp at enkelte av hennes utgivelser var kontroversielle da de kom er med på å vise Lindgrens storhet. Å tørre å skrive om barn og døden på en måte som tar både barna og døden på alvor er fantastisk. Slik står romanen nå som en klassiker.

 

Astrid Lindgren var mer enn en snill gammel dame. Margareta Strömstedts biografi dveler lenge ved familiebakgrunnen og barndommen, noe også andre bøker gjør. Barndommen var viktig for Astrid Lindgren, og hun sier selv at den ga henne både trygghet og frihet, til tross for en tid preget av mye slit, ikke bare for Lindgrens egen familie og foreldre, men for de fleste på den tida. Også barna måtte jobbe, fra tidlig alder og tidlig morgen. Likevel beskriver hun barndommen sin som meget lykkelig.

Noe som har preget henne sterkt, og som hun har skrevet en egen bok om, er kjærligheten mellom foreldrene. Den var stor og sterk og unik for sin tid og sitt miljø. Andre ektemenn ga ikke åpne kjærlighetserklæringer og berøringer slik Samuel August gjorde til sin Hanna. Lindgren skrev boka «Samuel August fra Sevedstorp og Hanna fra Hult» om foreldrene, den eneste boka hun har skrevet for voksne.

 

I tillegg til Strömstedts biografi finnes det andre bøker, som «Astrids äventyr – innan hon blev Astrid Lindgren» av Christina Björk og Eva Eriksson, «Astrid från Vimmerby» av Lena Törnqvist og «Mitt Småland» av Astrid Lindgren, Margareta Strömstedt og Jan-Hugo Norgman. Alle disse bøkene trekker fram naturen, husene i Småland, hvordan det var da Astrid selv var barn og hvordan det er likheter til dette i bøkene. Siden jeg er forfatter selv kjenner jeg en viss motvilje mot å sette likhetstegn mellom virkelighet og fiksjon, til tross for at også Lindgren selv i mange tilfeller sier at det var slik. For eksempel sier hun at hennes egen barndom var som i Bakkebygrenda.

Det Lindgren opplevde som den tøffeste tiden og den største kritikken mot henne, var folkesnakket da hun som 18-åring fikk en sønn utenfor ekteskap. Det er vanskelig for oss som er vokst opp i en annen tid å forestille seg hvor uhørt dette var i 1925. Lindgren fødte sønnen Lars i København, og måtte la ham vokse opp i fosterhjem. Hun arbeidet som «kontordame» i Stockholm for en meget lav lønn, som hun i tillegg til å forsørge seg på måtte spare av for å kunne reise og besøke sønnen i København.

 

Astrid Lindgren har blitt større enn seg selv og større enn det er nesten mulig å forstå. Hun er oversatt til så mange språk og utgitt i så mange land at knapt noen har den totale oversikten. Uttrykk fra bøkene hennes er gått inn i det svenske språket. For eksempel kan det i dødsannonser stå: «Sees i Nangijala».

Søndag 26. oktober i Økonomidelen til Aftenposten er det intervju med en kvinne som arbeider for økt kvinneandel i næringslivet. Mot slutten av artikkelen sier hun: «På veggen til min eldste datter har jeg malt et Pippi-sitat jeg håper hun tar med seg inn i voksenlivet: Det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare.»

I skrivende stund (lørdag 15. november) sitter jeg i Visby i Sverige. Dagens Nyheter har et oppslag på forsiden: «Höns kvar i burar som förbjudits». Inne i avisa er saken illustrert med et bilde av Astrid Lindgren og en liten sak om at hun fikk den nye dyrevernloven i 80-års presang. Loven blir gjerne kalt Lex Lindgren, selv om Lindgren selv var skuffet over at den var blitt både utvannet og meningsløs. Men det står jo ikke i avisa i dag. Disse eksemplene vise hvor allestedsnærværende hun er, og hvordan hun lever videre etter sin død. Hun og hennes figurer, Pippi, Ronja, Emil.

Å skrive den ultimate Astrid Lindgren-artikkelen er vel nærmest umulig. Å skrive om Astrid Lindgren er heller ikke særlig originalt. Hvem kan være ekspert på Astrid Lindgren når hennes verden sprenger alle formater? Ikke jeg, i hvert fall. Men også jeg kan skrive om henne. Fordi også jeg elsker bøkene hennes. Elsket dem allerede som barn. Man kan alltid vende tilbake til Astrids Lindgrens verden, Astrid Lindgrens bøker.

Utenfor Visby ligger Villa Villekulla. Dit skal jeg dra nå. Kanskje står hesten på verandaen? Om ikke Pippi har båret den inn i stua for å drikke kaffe. Dit inn vil jeg også.

Fakta:

Astrid Lindgren ble født i Vimmerby i Småland i 1907. Foreldrene Samuel August Ericsson og Hanna fra Hult har hun senere skrevet bok om. Hun er nesteldst av fire søsken.

Debuterer med ungpikeboken Britt-Mari letter seg hjerte på Rabén & Sjögren i 1944, hvor hun vinner andreprisen.

Til samme forlag sender hun inn Pippi Langstrømpe-manuset som allerede er blitt refusert av Albert Bonniers Forlag. Den første boka om Pippi Langstrømpe kommer ut i Sverige i 1945 og i Norge i 1946. Gerard Bonnier har senere uttalt at det var hans livs største tabbe å refusere Astrid Lindgren.

Astrid Lindgren er oversatt til 76 språk (1999) – inkludert afrikaans og singalesisk. De samlede utgivelser utenlands er over tre tusen ulike utgaver med et totalsalg på nærmere 80 millioner eksemplarer i 1997.

Mange av Astrid Lindgrens bøker er filmatisert og dramatisert. I Stockholm finnes et egetmuseum for barn, kalt Junibacken, man kan møte hvor figurener fra bøkene hennes.

Se: Junibacken.se

 Lindgren er forfatter av kjente og kjære karakterer som Pippi Langstrømpe, Emil fra Lønneberget, Marikken, Karlsson på Taket, Brødrene Løvehjerte og Ronja Røverdatter. 

Da Astrid Lindgren døde i 2002, opprettet den svenske regjering en internasjonal litteraturpris til hennes minne, Astrid Lindgren Memorial Award (ALMA). Prisen er på fem millioner svenske kroner og går til det beste internasjonale barne- og ungdomsbokforfatterskapet. Det er dermed den største barnebokprisen i verden.

Les mer om Astrid Lindgren på astridlindgren.se

Aldri for seint å angre

”Gift deg och du skall ångra det; gift dig inte och du skall ångra det också; gift dig eller gift dig inte, du skall ångra båda delarna; antingen du gifter dig eller du inte gifter dig kommer du att ångra båda delarna.” 



onsdag, juni 17, 2009

Trafikkskole del 1: Hva er en sykkelsti? (Ny serie!)

1 – Et sted hvor du kan stå og snakke med kompisen din uten å flytte deg hvis noen plinger.

 

2 – Et sted du kan stå parkert med bilen din siden biler er større og sterkere enn syklister, ergo må syklistene vike. Den sterkestes rett, vettu.

 

3 – Et sted du kan gå med barnevogna di, siden barn er det som driver verden framover, og du har isåmåte gjort opp for deg i verden derfor er det rett og rimelig at verden tilpasser seg deg og ditt lille mirakel og ergo bør alle vike for deg fordi du har barnevogn og man skal alltid la barna gå foran.

 

4 – Et sted hvor syklister skal kunne sykle trygt uten å verken bli nedmeid av bilister eller være i veien for fotgjengere.

tirsdag, juni 16, 2009

Mitt liv med en hund

Jeg innrømmer det: før jeg møtte Emma var jeg full av fordommer mot sånne som henne. Krevende hårete skapninger, tenkte jeg! De må luftes, mates og gå tur med daglig. De vil hindre en i å legge opp dagen slik man selv ønsker, de vil legge beslag på tid og få en til å gå hjem alt for tidlig. Og de koster. Hvorfor noen frivillig skaffet seg slike skapninger, attpåtil betalte tusenlapper for det, var over min fatteevne. Alt man vanligvis gjør vil bli vanskelig. Det vil være vanskelig å sykle, vanskelig å reise bort, ikke ville man kunne ta den med på flytur heller. Hvem ønsker egentlig å gjøre livet så vanskelig for seg selv? Tenkte jeg.

 

Så traff jeg Emma. Nå vet jeg at hun må luftes, mates og gås tur med. Ja, hun røyter i store dotter, hun må dusjes og vaskes, gres og klippes. Hun kan ikke sykle og hun kan ikke være med om bord i et fly. Det er tidkrevende. Man kan ikke være borte i altfor mange timer av gangen. Det er vanskelig å reise bort. Men det er noe annet med Emma som jeg ikke tenkte på før jeg traff henne.

 

Denne lille skapningen som full av hengivenhet og glede logrer for deg enten du har vært i Roma i fire uker eller ute, kun for å hente posten. Det ligger en glede i ha noen å komme hjem til som alltid blir glad over å se deg. Ja, hun må gås tur med daglig, men hvem har vondt av å gå tur, det er da også en unnskyldning for å få luftet seg selv.

 

Problemet er selvfølgelig de dagene man vil, eller må, være lengre på jobben eller man skal reise bort. Da sitter man der fanget til en skapning som har visse behov og andre mangler. Emma kan fortsatt ikke sykle (eller løpe ved siden av sykkelen). Emma kan ikke fly (les: være med om bord i et fly). Emma er redd for å bli forlatt og kan gnage i stykker ting om man går fra henne i fremmede hus og hytter.

 

Mot min vilje har jeg likevel blitt glad i Emma. Jeg liker hennes åpenbare glede når jeg kommer hjem. Jeg viser omsorg, tar meg av henne og går tur med henne. Selv om det var mot min vilje at vi overtok ansvaret for henne hundre prosent. Hun var en skilsmissehund som pendlet sammen med barna.  Det var en utmerket fast plikt for barna å gå tur med hunden to dager i uka. Nå bor hun hos oss hele tiden. Slik går det når andre blir lei av det de engang skaffet seg.

 

Før kunne jeg ikke fordra hunder. Jeg var redd dem. Etter at jeg traff Emma – liker jeg i hvert fall én hund, en Welsh springer spaniel. Dog: Emma er fortsatt den eneste hunden jeg kjenner. Kanskje er det slik at om jeg blir kjent med flere, er hunder egentlig ålreite dyr? 


(Baksida av Klassekampen i dag tirsdag 16. juni.)

søndag, juni 14, 2009

I en annen verden

Ting man kan gjøre i stedet for å blogge.

Lese bøker.

 

Ting man kan gjøre i stedet for å være på facebook.

Lese bøker.

 

Ting man kan gjøre i stedet for å være på underskog.

Lese bøker.

 

Ting man kan gjøre i stedet for å være på twitter.

Gå tur med hunden.

onsdag, juni 10, 2009

Desperat

 

Man innser at man er desperat.

Man innser at man er avhengig.

Man innser at man har drukket for lite før i dag.

 

Når man tar den siste resten som står på kaffetrakteren, som ikke lenger er på, og heller den siste resten over i en kopp, uten engang å ha melk i, som man vanligvis bruker i all kaffe.

 

Og drikker den kalde sure kaffen og oppnår en viss tilfredsstillelse ved nettopp det.



tirsdag, juni 09, 2009

Bokmålsangen

Da jeg gikk på skolen sang vi Bokmålsangen.
Hver dag sang vi Bokmålsangen.
Alle som kjenner Bokmålsangen vet at den er litt pompøs, kanskje også selvhøytidelig på bokmålets vegne.

Ikke rart at jeg ble litt både nysgjerrig og kanskje misunnelig på nynorskingene som sang den langt mer morsomme Nynorsksangen. 

Ikke lærte jeg nynorsk ordentlig heller. Jeg kunne vært skikkelig god i nynorsk hvis jeg bare hadde fått lære det tidligere på skolen. Men neida, da var det bare Bokmålsangen og bokmål som gjaldt.

"For i Bokmålsland der kan alt gå an, der er vi like tøysete og rare alle mann."

Ja, særlig.


mandag, juni 08, 2009

Mamma ringer

-         Hallo?

-         Hei, det er meg. Jeg har tenkt på en ting.

-         Ja?

-         Du har ingen hobby!

-         Eh…jo?

-         Du har bare teater og litteratur og det er strengt tatt mer jobb enn hobby.

-         Ja, for så vidt…

-         Du trenger en hobby!

-         Hmmm.

-         Jeg syns du skal begynne å synge i kor.

-         Mamma!

-         Ja, du har en nydelig stemme. Dessuten er det så moro å synge.

-         Jeg har ikke tid til å synge i kor.

-         Det er det jeg ønsker meg i bursdagsgave.

-         Gave?

-         Ja, jeg ønsker meg i bursdagsgave at du begynner å synge i kor.

-         Hva slags gave er det?

-         Den eneste gaven som vil gjøre meg glad.

 


(tidligere har jeg ringt mamma)

søndag, juni 07, 2009

Ode til en død maur

Du endte dine dager i en mummi-kopp fylt med varm te. (Earl Grey).

Og det var i grunnen det.

(Her skulle jeg gjerne hatt illustrasjonsfoto av te-koppen.)

lørdag, juni 06, 2009

Jeg lager lange lister

blant annet over bloggposter jeg skal skrive (eller i det minste kan skrive).

For eksempel kan jeg skrive om 

Sleppfesten til Avil (hva som egentlig skjedde)
Mer om Lillehammer Litteratrufestival
Herunder kunne det vært egne poster om Stig Sæterbakkens foredrag: Jorda er flat.
Goksøyr/Martens foredrag som provoserte dramatikeren i meg til tross for at jeg er enig i diagnosen. Evt Salong-forestillingen deres som jeg så i går.
Litterære høydepunkt fra Lillehammer
Sosiale høydepunkt fra Lillehammer
Agnes Ravatns lanseringsfest (på rom 444 på Rica Victoria Hotell)

Alternativt kan jeg selvsagt skrive en lang sutrete bloggpost om at jeg er allergisk og syk (eller en av delene) og holder meg hjemme selv om det er både musikkens dag og fett-lansering. Jeg er en sutregutt og synes fryktelig synd på meg selv. 

Mildt forbauset

Det forbauser meg at etterhvert som folk kjøper seg større og større, finere og finere, dyrere og dyrere biler - så klarer de likevel ikke å finne en bil hvor blinklyset virker.

fredag, juni 05, 2009

Oppløftende?

At massøren kjenner på skuldrene mine og sier: de er harde som stein.

torsdag, juni 04, 2009

Poesidagen

Om et par uker er det Poesidagen. Den er markert med rødt i kalenderen min, det er en internasjonal fridag. Hvordan skulle ellers folk få tid til å lese poesi? 

Teven viser poesi dagen lang. Media skriver, snakker og trykker poesi. På radioen strømmer det kun poesi ut hele dagen. 

Alle har fri.
Bortsett fra poetene. 

Det hadde vært noe, hva?

(Det var det jeg drømte i natt.)

onsdag, juni 03, 2009

Kristine Tofte, den populære bloggeren Avil, debuterer

Faste lesere av bloggen Haustljos (også kjent som Vårljos) har fulgt skriveprosessen til Kristine-Avil som nå har blitt bok. Boka lanseres i morgen kveld på Den gode Kafe (Fredensborgveien i Oslobyen) klokka åtte om kvelden, altså klokka 20.00 som det heter.

Her står det om arrangementet på Underskog. Om du ikke er medlem og logger deg inn får du ikke med deg det som står langt nede i kommentarfeltet at 

Selma Lønning Aarø
Ellisiv Lindkvist
Caterina Cattaneo også skal lese.

I tillegg til debutanten selv. 

Møt opp på fest, dette blir en sang for Kristine Tofte. 
Lindkvists logg gratulerer debutanten!


Ikke la deg knekke!

Da jeg var russ i ... vel ... på 90-tallet, så hadde jeg russekort hvor det stod:

La ikke optimismen knekke deg.

Skulle jeg vært russ i dag, burde jeg kanskje hatt:

La ikke utilitarismen knekke deg.


tirsdag, juni 02, 2009

Har vært på Lillehammer i år også


Jeg var der for tre år siden også - i 2006 - da var jeg en fersk blogger, en upublisert forfatter og kjente færre mennesker i Litteratur-Norge. Det var hyggeligere å være der i år. Selv om jeg for tre år siden også var konferansier og i år kun seminar-deltaker på Kritikerseminaret

Likefullt tror jeg den årlige postfestival-depresjonen i år ble knust av at jeg etter festivalen dro rett opp i høyden til hytte på fjellet, strålende sol, lange turer og årets første bad i fjellvann på tusen meters høyde og i mai måned (såvidt det var.)

For tre år siden hadde jeg ikke kamera. Jeg kjøpte mitt første (og sålangt eneste) digitalkamera rett etter Lillehammer 06, bare for å bære rundt på kameraet på Litteraturfestival i 2007, 2008 og 2009 uten å ta ett eneste bilde. Sånn kan det gå. Legger merke til at min tilstedeværelse på Lillehammer Litteraturfestival i årene 2007 og 2008 ikke har forårsaket så mye som en bisetning på denne bloggen. Sånn kan det også gå. Bra jeg er inne i en tid for ny giv for blogginga og ivrigere enn noen sinne fyller opp spalteplass på internettet.


Tilbake til saken: Lillehammer Litteraturfestival. Der var det mye fint å ta i mot. Høre på foredrag, lytte til opplesninger. Det var hyggelige folk, noen av dem blogger også. Og det var selvsagt pene mannlige forfattere

Får eventuelt komme tilbake til saken.