Jeg har vært på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Og ”alle” var der.
Kulturfeltet er i et kapitalistisk samfunn som vårt i utgangspunktet marginalisert. Kultur trenger statlig støtte for å kunne være et ”fritt” felt. Det er kun en bitteliten del av kunst- og kulturfeltet som overlever ad kommersielle veier (dvs på kapitalismens premisser). Derfor er alle som jobber med kultur allerede i en marginal posisjon i forhold til resten av samfunnet. Kulturdepartementets overføringer er småpenger i forhold til hva andre departement har å rutte med.
Det betyr ikke at man innenfor kulturfeltet står sammen mot resten av samfunnet. Nei, man bruker i stedet sin posisjon til å være i opposisjon til resten av, det i dette tilfellet, litterære miljøet. Jeg vandrer rundt på Lillehammer og treffer en rekke personer som er i opposisjon.
Knus kultureliten, sier de der de vandrer rundt. Men hvem er kultureliten? De fleste iscenesetter seg selv eller bygger sin identitet ved å høylytt erklære (dog ikke så høylytt at det blir offentlig, mer som en mumling på et nachspiel kanskje) hvem og hva de ikke liker. Holder man inne med rosen? Er man ikke raus?
Dramatikerne som er tilstede siden temaet er iscenesettelse er i opposisjon til forfatterne. (Dramatikeren: Vi har bedre fester. Vi danser bedre. Og hvorfor er det ikke mer teater på denne festivalen?) De nordnorske forfatterne er i opposisjon til Oslo-miljøet. Klassekampen skriver om arbeiderklasse-litteratur og alle som kan kalles arbeiderklasse-forfattere er selvsagt i opposisjon til ”borgerskapet” og den litterære eliten. Man ser seg selv som noe annet og definerer de andre som eliten.
Så hvem er kultureliten? Er det forlagsredaktørene? Den usynlige makta som sniker seg rundt på festivalen og velger hvem de vil snakke med og spandere øl på? Er det Bendik Wold i Morgenbladet og Nils Øyvind Haagensen i Klassekampen, to relativt marginale aviser, men viktige innenfor det litterære feltet, (og som dessuten er slike pene unge menn)? Er det ny kunstnerisk leder for festivalen Stig Sæterbakken som ikke kan gå et skritt uten å være omgitt av et dusin beundrende mannlige litterater (Selvfølgelig kan han det, men når man har drukket nok, dukker de opp og svermer rundt ham. Jeg lurer på om det finnes en mannlig litterat (forfatter/litteraturviter/kritiker) mellom 26-36 i dette landet som ikke elsker/digger/dyrker/beundrer/liker Stig Sæterbakken). Er det Thure Erik Lund som blir intervjuet av Siss Vik i Søndre Park og tviholder på sin egen outsider posisjon til tross for at han har fått kritikerprisen? Er det Øyvind Rimbereid som hyller Georg Johannesen og som fikk fjorårets kritikerpris? Er det Jon Michelet, Dag Solstad, Ingar Sletten Kolloen, Cathrine Sandnes og Ane Farsethås som for n’te år på rad suverent vinner litteratur-quizen? (Jon Michelet sier riktignok ydmykt etterpå at de er som Rosenborg, de er ikke uslåelig og om ti år kommer det sikkert noen som vil slå dem…)
Finnes det noen som vil betegne seg selv som elite? Finnes det en norsk kulturelite? Eller er det en konstruert størrelse slik at vi alle har noe å være i opposisjon til mens vi sloss om småpenger og den reelle makta befinner seg et helt annet sted.
Intellektuellisiv
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Og apropos elite. Knut Nærum skriver i sin spalte i Ny Tid (nr 14):
"Unngå å bli en del av kultureliten. Det heter eliten, men folk flest ser ned på dem. Bli heller en del av folk flest, så vil alle smiske for deg."
When I hear the word culture, I cock my Browning.
Dag Solstad...
Jeg makter ikke hans bøker, kan det være fordi hans damer er så enfoldige?
I det hele tatt så virker litteraturnorge full av sinte (unge) menn.
Jeg mistenker dem for å lide av megamania alle mann.
Jeg prøvde meg på en bok skrevet av en type kalt Ramsli. Etter 150 sider la jeg den i fra meg, det var jo så elendig skrevet. Og han var liksom utropt som genial? De norske kvinnelige forfatterne er ikke i stort bedre forfatning.
Vi må visst over til Sverige.
Kerstin Ekman med trilogien Vargskinnet har satt en standard som ingen nålevende nordisk forfatter vil nå. Det tok 3 uker før jeg leste igjen da jeg var ferdig med Guds barmhjertighet.
Vi lever i skrale tider.
Det finnes god norsk samtidslitteratur. Det finnes dårlig norsk samtidslitteratur. Det finnes middels norsk samtidslitteratur.
Eksempler på god norsk samtidslitteratur:
Biopsi - Lars Ramslie
Sterk sult, plutselig kvalme - Trude Marstein
Riv ruskende rytmer - Cathrine Grøndahl
Sonja - Kristine Næss
Skamtalen. Graceland - Ingrid Storholmen
Knutar - Gunhild Øyehaug
Depp - S.S.Bjugn
Den rolege gule hunden med brillene - Eva Jensen
Eit anna eple - Brit Bildøen
Hav av tid - Merete Morken Andersen
Harlekins hud - Liv Lundberg
Flokken og skuggen - Eldrid Lunden
Legg inn en kommentar