Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.
Nå er Selvopptatt kommet i pocket.

torsdag, oktober 04, 2012

Something old, something new, something borrowed and something blue


Lindkvist anbefaler bøker


Something old
Gammelt må ikke bety antikken, eller middelalderen, eller Shakespeare. Det trenger ikke engang bety Ibsen. Konsentrerer man seg om samtidslitteraturen er 60-tallet gammelt, 70-tallet også. Det merker jeg godt, som er født da. Til og med 80-tallet begynner å bli gammelt. Og jeg går til en av de aller beste bøkene, allerede en klassiker, skrevet av en mester, her i Norden, i Skandinavia: Inger Christensens diktsamling – Alfabet fra 1981. Den kan utmerket leses på dansk, men finnes også på norsk i Liv Lundbergs oversettelse.
Den lager sin egen kosmologi. Den beskriver alt. Den ordner verden. Den er vakker og fantastisk. Åpningen: "aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes."

something new
Finne deg der inne og hente deg ut, diktsamling av Lina Undrum Mariussen, debutanten fra i fjor som fikk den gjeveste debutantprisen. Boka er akkurat kommet i pocket. Dette er dikt du kan lese selv om du tror det er vanskelig å lese dikt.


something borrowed
Våren 2003. Jeg hadde flyttet og lette etter et sted å bo. Tingene mine, inkludert bøkene mine, var pakket ned i esker og stod på et lager. Jeg hadde ikke så mye penger, og jeg hadde heller ikke plass til å kjøpe så mange bøker. Jeg gikk mye på biblioteket, jeg lånte mange bøker. Jeg lånte Den høyeste kasten som den heter på norsk, Den högsta kasten på svensk, som skapte en del furore da den kom, Carina Rydberg var forfatteren som gikk lengre enn mange andre i å utlevere seg selv. Uten at jeg kjente til personene hun skrev om, ble jeg sugd inn i boka. Slukte den. Der jeg bodde midleritidig hos søstera mi – som så boka ligge der og begynte å lese  hun også – så vi begynte å krangle om boka. Nå har jeg et sted å bo, jeg har større plass og er over middels interessert i eie bøker jeg liker godt. Problemet da er at denne boka er utsolgt. Jeg har spurt på Cappelen Damm som  i sin tid oversatte den til norsk. Jeg har spurt i svenske bokhandler og jeg har sjekket på antikvariat.net og lagt inn ønske der, slik at jeg skal få beskjed om den dukker opp. Dersom noen vet om en måte å få tak i den på, for eksempel noen som har den og gjerne vil bli kvitt den, så husk at jeg er veldig interessert i den boka. Jeg anbefaler fortsatt å  lese boka, men da er nok biblioteket et bedre sted å spørre enn bokhandelen.


something blue
Salome av Mara Lee kom på norsk tidligere i år og er en fantastisk bok. Jeg leste den på svensk i 2011. Mara Lee snakket om den på Litteraturhuset på tidligere i år. Hun sa blant annet at den kom som en revolt på Ladies, forrige roman av Mara Lee. Den er annerledes enn Ladies i både tidsutstrekning, persongalleri, dramaturgi og fortellerstemme. Ladies er også en meget god bok og er blitt kalt intelligent chick-lit. Det er ment som en kompliment, men det viser hvordan man ønsker å båssette alt som handler om kvinner og i tillegg er skrevet av kvinner. Romanen handler om overflate, uten å være overfladisk. Den leker dog med det i omslaget, noe som gjør at man tenker chick-lit eller dameroman. Mara Lee er mer blå enn rosa. Mara Lee er mer blå enn rosa. (Og hva er forresten galt med rosa?)

tirsdag, oktober 02, 2012

Multitasking er oppskrytt


En historie fra studietiden min: jeg hadde akkurat fått meg kjæreste. Jeg var forelsket. Jeg ville være sammen med ham hele tiden. Det ble helg og vi hadde ikke avtalt noe. Hvorfor hadde vi ikke avtalt noe? Jeg ringte til studentaviskontoret hvor vi begge jobbet, han var ikke der. Jeg gikk ut på byen, det var en liten by, det var oversiktlig og jeg trodde jeg ville finne ham på et av de vanlige utestedene. Den gang ei. Internett hadde vi knapt hørt om, ingen av oss hadde mobiltelefoner, han hadde heller ikke fasttelefon og han bodde langt unna meg og langt unna sentrum. Jeg kunne jo ikke vite om han var hjemme heller.

Når jeg forteller den historien føler jeg meg gammel. Det høres ut som noe som skjedde for fryktelig lenge siden. Historien er ikke unik – jeg har flere historier om møter som ikke ble noe av fordi vi ikke fikk tak i hverandre. En venninne og jeg som stod og ventet på hver vår kafé på Oslo S. Sånn var livet før mobiltelefonen. Vi gikk glipp av møter.

Nå er alt så mye enklere. Det er fantastisk å kunne sende meldinger, e-poster. Og finner du ikke den du skal treffe, ringer du bare. Jeg forsøker å være åpen mot alt dette nye. Kjøpte meg PC allerede høsten 1993. Mobiltelefon i 1996. Jeg har blogget. Jeg er på underskog, facebook og twitter. Jeg avviser ikke at nye sosiale medier har noe for seg. Jeg har Iphone. Og nå er jeg også på LinkedIn.

Like fullt er det ikke til å komme fra at det er slitsomt å passe på alle disse tingene. Man får mye, men man må også gi, og bruke mye tid. Jeg vil gjerne blogge, jeg vil gjerne lese om ulike ting på underskogen eller facebook eller twitter, men jeg vil heller ikke bruke for mye tid på det.

Det er ikke alt med Iphonen jeg umiddelbart forstår eller får til. Det hender jeg syns det er slitsomt å svare på sms. Det hender jeg ikke orker å ringe noen. Det er et ork å snakke i telefonen. Hvordan man forholder seg til de ulike teknologiske dingsene er svært ulikt. Mange kan ha på musikk og tv samtidig som de fører en samtale, eller later som de gjør det.

Mens sånne som meg er håpløst gammeldagse, og stolt av det. Jeg har ingen tro på multitasking, forskning viser da også at det fører til stress. Jeg tror på fordypning. Jeg har det stille rundt meg når jeg skriver. Og selv om jeg svinger innom twitter og sier noe på 140 tegn, så er jobben min det langsomme språket. Det språket som skal bli stående.

Ikke som dette som leses av deg i dag og ligger i søpla i morgen.

(Baksida av Klassekampen, lørdag 29. september 2012)