Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

fredag, desember 26, 2008

Jula er her


Og jeg er her. Hjemme. Med vondt i halsen og en stemme som ikke holder. Jeg hvisker. De andre er i familieselskap og jeg drikker te med honning og leser mummi-tegneserie. Og Christopher Nielsens Bygdegutar som jeg fikk i julegave. Og Fam Ekman som jeg også fikk. 

Det var mye jeg skulle blogget før jul. Det var i det hele tatt mye jeg skulle gjort før jul. I fjor og for to år siden la jeg ut ønskeliste, kalte det til og med en tradisjon. I år gjorde jeg ikke engang det. Men jeg kan komme med noen ønsker for 2008. Etterhvert.

torsdag, desember 18, 2008

Akk, så bløthjertet


At når pusen legger seg over pcen mens jeg sitter og jobber, for å få kos, har jeg ikke hjerte til å flytte den.




lørdag, desember 13, 2008

Fortsatt i Berlin

Hvorfor skal man reise til Berlin hvis man likevel bare sitter inne i en leilighet og jobber?

Tjaa, bare det å vite at byen finnes der ute?

torsdag, desember 11, 2008

Sutregutt forklarer

Sutregutt er lei av all hetsen mot han.

- Ingen forstår meg, sier han.
- Jeg er egentlig veldig snill, men ingen forstår meg.

Sutregutt setter de store blå øynene i den kvinnelige journalisten som sukker henført.

- Åh, Hans Jæger…

Den kvinnelige journalisten dåner av fryd og en annen må ta over. Sutregutt må markere:

- Jeg har ligget med flest kvinner i landet her! Det er likevel et problem, sier Sutregutt.

- Hva er problemet?

- Problemet er at kvinner har for stor makt!

- Jaha, hvor har de den makten da? Ifølge maktutredningen så…

- På kjønnsmarkedet!

- Jaha, så vidt meg bekjent er det menn som velger og kvinner som blir valgt i størst grad. Ergo har mannen mest makt.

- Kvinner kan si nei.

- Eh, ja?

- Nei!

- Nei?

- Det er gått for langt når kvinner har rett til å si nei til sex med menn!

- ??

- Det er statsfeminismens skyld og alle de andre feministene sin skyld og dessuten menn som gjør husarbeid sin skyld.

- He-he.

- Jeg mener hvis kvinner ikke sa nei ville jo ikke voldtekt finnes! Slå den.

- Så du har problemer med å få deg noe?

- Jeg nei, jeg har ligget med tusener av tusener av damer. Hele tiden. Ingen sier nei, til meg.

- (skeptisk) Really?

- Jeg snakker på vegne av de tjukke, feite, ekle, uutdanna og stygge mennene som ikke kan stave likestilling og egentlig forakter kvinner. De har problemer med å få seg sex!

- Så rart.

- Ja, ikke sant? Det er de slemme damene sin skyld. De sier nei.

- Kanskje damer burde gått rundt uten klær som disponible hull, tilgjengelige for envher mann til enhver tid, hadde det vært noe?

- Ja, det hadde vært noe. Men det går jo ikke på grunn av den dumme statsfeminismen.

- Nei, det er jo også litt kaldt

- Ja, faen asså, jeg gidder ikke mer av dette dumme kalde landet fylt med slemme feminister. Jeg fløtter. Til et varmt og deilig land der kvinner er kvinner og menn er menn. Og ingen sier nei.

- Ok.

- Jeg er så kul. Tror jeg må skrive til Dagbladet og fortelle det.

Merkelig

Denne kaffen smakte nesten ingenting. Lagd på nøyaktig samme måte som forrige kaffe. Av nøyaktig samme type kaffe. Og den forrige koppen, den var god den. Mens denne, - denne smaker liksom bare vann.

tirsdag, desember 09, 2008

-Har De lyst på kake?

- Nei takk. Jeg vil heller ha en riktig middag.
- Ja, De bestemmer selv.

mandag, desember 08, 2008

He-he-he

Det blir fortsatt fitte.

Jepp, fitte.
Selv om jeg stemte for snøscooter og mistenkeliggjøres for å ha mobilisert en hel landsdel.
Andre som stemte på snøscooter.

Flere lenker via denne her.
Og en annen poll via Virrvarr. Legg merke til at Drusilla i kommentarfeltet innrømmer å ha blitt en fitte-tilhenger.

Så artig kan man faktisk ha det.

Feite forslag


I forrige nummer av Fett som kom i september. Så stod dette.

Feite forslag: Bitches Without Britches
Navn: Ellisiv Lindkvist

Gjør i Fett: Kulturredaktør

Gjør ellers: Forfatter, dramatiker og skribent

Anbefaler: Kevin Blechdom Bitches Without Britches (CD 2003, Chicks on Speed) 

Fordi: Kevin Blechdom er egentlig  Kristin Erickson, men i motsetning til mange artister som dyrker en kjønnssterotyp «kvinnelighet», dyrker hun det mer androgyne eller mannlige i sitt sceneuttrykk. I tillegg er tekstene hennes briljante og morsomme. Med linjer som «I used to fake orgasms with all my ex-boyfriends, phantasm orgasm waiting for the sex to end» er hun også blitt kalt selvutleverende. For dem som måtte tro at alt som skrives er «sant».



Og til dere som venter på neste nummer av Fett så kommer det i januar


fredag, desember 05, 2008

Julemenn og julekvinner

Mange liker ikke jula. Det har vært litt sånn venstrevridd korrekt å mislike jula. For hva er jul om ikke dyrking av vestlig velstand og materialisme kombinert med kjernefamiliedyrking i heteronormativ ånd? Samt feiring av en Jesus de færreste i våre kretser (og i Norge) tror på. Venterommet på psykiatriske institusjoner fylles tradisjonen tro opp når jula nærmer seg. Og folk hisser seg opp over mandelmasse med rød plast rundt som det står god jul på. Den kommer nemlig alt for tidlig og ødelegger alt.

 

Selv er jeg litt lei av at de konservative og kristne har opsjon på alt av ritualer, fra jul, til dåp og bryllup. Jeg kan ikke forestille meg at vi hadde holdt ut den lange norske vinteren uten jula midt i det hele. Jeg liker jula. Det er selvfølgelig en kjønnsfelle. For jula er det stortsett kvinner som tar seg av. Selv har jeg vært så heldig å treffe en mann som også liker jul. I så stor grad at han tar ansvar for både det ene og det andre i forhold til jula: bake, handle, kjøpe gaver, pakke gaver, lage mat, pynte, kjøpe juletre. Riktignok har denne mannen barn og mange påstår jo at jula er ”mest for barna”. En noe provoserende uttalelse for oss som ikke har barn. Og som faktisk liker jula. Og som gjentas i forbindelse med andre ritualer eller feiringer som bursdager og 17. mai.

 

Kanskje er det det at jula er en kvinnegreie som gjør at de mennene/guttene uten barn lett blir innbitte anti-julemenn. Som knapt nok klarer å kjøpe gave til mor før de reiser hjem for å feire jul hos henne, i mangel av noe bedre. Som høylytt erklærer at jula ikke betyr noenting, for hvis de innrømmet at den betydde noe, sitter de igjen som en taper som ikke har klart å få til å feire en ordentlig jul. Nå mener ikke jeg at det er et nederlag om man er singel og barnløs å feire jul med sine egne foreldre. Tvert i mot. Er ikke det litt av poenget med ritualer og feiringer; å ta vare på den familien man har?

 

Men denne redselen som menn har for å gjøre noe for andre, dersom man verken har partner eller egne barn – kanskje nettopp fordi denne omsorgen som ligger i gaver, julekort og andre tegn på at man bryr seg er knyttet til kvinnene. Derfor sier jeg til menn: skriv julekort til tante og til barndomskameraten din – selv om han har kone og barn og ikke tid til å drikke seg full sammen med deg 2. juledag. Kjøpe noen julegaver til folk du bryr deg om. Det er ikke farlig. Det er bare å venne seg til det.


(Baksida av Klassekampen torsdag 4. desember)


 

torsdag, desember 04, 2008

I en leilighet i Berlin

Er jeg. Sitter med datamaskinen og det store internettet. Men mangler fortsatt kofferten med alt det andre. Bøker. Klær. Mobillader. Det er snart to døgn siden jeg kom til Berlin. De har sagt at den skal komme nå. Mellom kl 16.30 og 19.00. Det er tjue minutter igjen. Jeg er redd den ikke skal komme likevel. Det har skjed før at noen har sagt de skal komme og ikke kommer. Eller kanskje de kommer men ikke finner en ringeklokke og ikke ringer med på mobil. Eller...

Jeg fryser litt. Jeg venter. Jeg skriver. Jeg har ansvaret for en katt.

Det har jeg hatt før. Men da var det en annen katt.

mandag, desember 01, 2008

Anmeldelse i Shakespearetidsskriftet


Bitch Song Club spilles ikke lenger på Teaterkjellern. Siste forestilling var 1.november. Men nylig kom Shakespearetidsskriftet ut med anmeldelse. Hvor det blant annet heter:

Forestillinga har fine moment i både tekst og songprestasjonar

Og videre:

Manusforfattar Lindkvist er kjent for si særigne stemme som blandar queer theory (t.d. Judith Butler) eller skeiv teori om ein vil, med like skeiv humor, til skarpladde perspektiv på forholdet kjønn, språk og kulturelle maktmekanismar.

Er så fornøyd med akkurat det at jeg ikke gidder (eller trenger) å sitere noe mer. Anmeldelsen er skrevet av Elin Høyland.


torsdag, november 27, 2008

Ikke glemme å skryte av seg selv

Særlig når andre gjør det for en. Det var jo nemlig litt av grunnen til at jeg startet blogg. Å bli flink til å skryte av seg selv. I det minste tørre å være stolt over noe, når det er grunn til det. Og strengt tatt er ofte skrytet bare litt nøytral informasjon.

Hjorthefar (med ond assistent påstås det) arrangerer Tordenbloggen - en cup - om dagen. Tidligere har Lindkvist gjort det skarpt her, med en 9. plass i 2006. I år derimot var det først innledende runder og så ble Lindkvists logg stemt ut - nei mer presist: ikke stemt videre allerede i første runde. Men lar vi oss knekke? Begynner vi å drikke? Å neida. Vi fortsetter ufortrødent som før og presenterer i stedet den flotte omtalen fra Hjorthevennen. Samtidig som vi legger merke til at noen av de virkelig gode og markante bloggene stemte på Lindkvists logg med gode begrunnelser.

Lindkvist er Tordenbloggveteran, er med for tredje gang, med niende plass i 06
som beste resultat. Hun er Forfattter. Dramatiker. Skribent. Kulturredaktør i
Fett. Baksidespaltist i Klassekampen, fortsatt smellvakker, men har mindre tid
til blogging enn i glansdagene påstår hun. Vi er glad i henne allikevel, og
krysser fingrene for at stemmene renner inn.
(Hø-hø, når jeg først tar meg bryet med å sitere det her, så tenker jeg: var det alt han sa, det var jo ikke mye skryt.) Jaja får ta med et par av kommentarstemmene. Selv satt jeg fordypet i jobb på et bibliotek i Stockholm, før jeg tok buss og båt i storm og blest og var ikke online og fikk med meg hva som stod på spill.

Avil sa: Lindkvist. Fordi ho glimtar til og er kvass og fin.


Virrvarr sa:
Lindkvist: Fordi hun er så kul. Da Lindkvist og jeg traff hverandre sist,
hadde hun vest, skjorte og slips og jeg hadde dressjakke og dressbukse. Til
sammen ville vi vært en veldig velkledd mann. Hun er bloggerbys politiske poet
og sånne skal vi ta vare på.


Serendipity Cat:
Lindkvists logg: Knallgod forfatter som har noen politiske innlegg som får
meg til å hoppe i stolen av engasjement noen ganger!


Maren sa: Lindkvist fordi hun kan skrive viktig uten å bli kjedelig.
Syns du dette var navlebeskuende? Ikke glem at en av mine etiketter er navle. (Ideen fikk jeg dessuten fra en annen blogg som hadde gjort det samme og som jeg skulle lenke til, men jeg husker jo ikke hvem og leter målløst rundt der ute.)
Det er ikke det å få mange stemmer, men at de riktige folka stemmer på deg, som betyr noe. Så får jeg heller stemme på de riktige folka. Selv om jeg ikke rakk å stemme på meg selv. (Noe som jo ville vært uhyre riktig.)

Et godt råd til forfattere?

Farbror Melker, vet du vad? Om du inte kan skriva så att jag förstår det, då kan du lika gärna sluta upp.

Tjorven i  Vi på Saltkråkan (1964)

onsdag, november 26, 2008

Jeg la merke til at

Programlederen i Boktilsynet etter å ha introdusert Joyce Carol Oates og Adelheid Seyfhart sa

Nye romaner av disse to kvinnene er det vi skal snakke om i dag. 


Jeg innbiller meg at dersom det hadde vært for eksempel Per Petterson og Don de Lillo så hadde han sagt: Nye romaner av disse to forfatterne er det vi skal snakke om i dag.

Men siden mennene kommer av seg selv og man jobber litt ekstra for å få fram kvinnene skjønner jeg at programlederen var ekstra stolt og følte trang til å gjøre et poeng av at i dag var det to kvinner med i programmet. 

De beste mannlige forfatterne i år

Årets pris for beste mannlige forfattere er nå delt ut.

Vinnerne er Per Petterson, Johan Harstad, Bjørn Westlie, Øyvind Rimbereid og Kjartan Fløgstad.

Vi gratulerer.


onsdag, november 19, 2008

Jeg har en pikk

Det diskutereres feminisme i bloggerbyen om dagen. Både her og både der (også fint innlegg hos Saccarina, men sliter selv med å komme inn der.) Selv sitter jeg jo her og skal skrive noe fiffig og fittefint til selveste feminismekonferansen og siden alle bøkene mine om feminisme står hjemme sjekker jeg ut bloggene. Men der står det ikke alltid så mye nytt. Det er jo en eldgammel diskusjon. Og de innleggene jeg liker best etter å ha fulgt lenke etter lenke er jo nettopp gode gamle Drusilla (kom tilbake!) og Fjordfitte (Åpn opp kommentarfeltet, kjære! Du kan jo bare slette kuksure kommentarer du ikke liker.)

Det kan selvfølgelig skyldes at jeg er blitt en kuksur gammel alt-var-bedre-før-blogger som ikke klarer å følge med på alle nye bloggere som kommer.

Det kan selvfølgelig også skyldes at mye av diskusjonene bare serverer gammelt nytt for oss som har gått disse rundene før. (Mitt diplomatiske jeg tillegger: hver generasjon må sikkert gjennom de samme diskusjonene, vi andre må jo ikke lese.) Da jeg begynte å blogge ble jeg så glad over at jeg ikke var alene i verden, at det fantes gnistrende gode (feminist)bloggere som nettopp Drusilla og Fjordfitte. Men nå finner jeg visst bare gammelt oppgulp. Eller at man må si det samme på nytt og på nytt. Jeg blir sliten. Skal man orke å svare Kuksurposten Kuksure kronikk her om dagen? Ja, Arachne, orker visst. (Skjønner egentlig godt at Drusilla har sluttet. Det betyr ikke at jeg ikke savner henne.)

På den andre siden enkelte selvfølgeligheter kan vel ikke gjentas for ofte?

Feminisme for nybegynnere: Feminisme er forståelsen av at det finnes strukturell urettferdighet knyttet til kjønn og et ønske om å endre dette. Feminisme betyr at kvinner og menn er like mye verdt og ergo bør de ha samme rettigheter og muligheter. Feminisme er ønsket om å eliminere kjønn som en kategori eller nærmest en egenskap å bli evaluert etter. Feminisme er ønsket om å sprenge alle kjønnskategorier og kjønnsstereotypier sånn at man kan velge fritt det man ønsker, uten at kjønn skal være avgjørende. Feminisme er den radikale ideen at kvinner er mennesker.

Dette har jeg skrevet før og fikk kommentaren: Med en slik vid definisjon av feminisme gjør du det jo umulig å ikke kalle seg feminist.

Er det et problem da?

Feminismekonferanse

Lørdag 22. nov er det feminismekonferanse på Litteraturhuset et arrangement både Kvinnefronten, Fett og Ladyfest står bak. Det begynner kl 11 og varer hele dagen og kvelden og litt utover natta.

Programmet finner du her.

Høydepunkter fra programmet:


18.00

Kåseri med Ellisiv
Lindkvist - Kvinner og frihet
Ellisiv Lindkvist Forfatter, dramatiker,
skribent og kulturredaktør i Fett.

18.20

Pubdebatt – Frihet og
feminisme

Mange kvinner velger å utdanne seg til såkalte kvinneyrker selv om de
er dårligere betalt, de avstår fra lederstillinger for å ha mer tid med barna,
går med høye hæler selv om dette ikke er særlig komfortabelt, osv. Er disse
valgene uttrykk for frie valg eller er de bygget på strukturer som ligger til
grunn for våre valg? Hva legger vi egentlig i begrepet frihet?
Debattleder:
Ellisiv Lindkvist Debattanter: Hannah Helseth, sosiolog, Mali Steiro Tronsmoen,
Leder av sosialistisk ungdom. Kaja Glenne Lund, Redaktør i Radio Rakel.



Ok - det er mulig det er andre ting som er større høydepunkter i programmet, men dette er iallfall mine bidrag i løpet av dagen og jeg har tross alt denne bloggen for å kunne skryte, eller informere om hva jeg gjør.

Vel møtt.

søndag, november 16, 2008

Havet, havet, havet




Dagens søndagstur her i Visby. Alle bildene er litt skeive ser jeg nå. Men det er jo jeg også






En gang måtte det ta slutt

Jeg er i Sverige.

Tidligere har jeg blitt spurt om legitimasjon når jeg har vært her og gått på Systembolaget for eksempel. 


Og hei, senest i april ble jeg bedt om å ta fram aldersbeviset for å kjøpe mellanøl på coopen.
Men denne gangen. Denne gangen er det ingen som har bedt meg om leg.

lørdag, november 15, 2008

Alt jeg skriver er sant i pocket



Jepp, og det ideelle hadde selvsagt vært å blogge om det med en gang det skjedde. I januar tror jeg. Men bedre seint enn aldri.

Her ser vi altså bilde av førsteopplaget. Andreopplaget. Og et pent lite oppsett av pocketbøker. 

(Bør gjøre noe med de der etikettene mine, det er litt vilkårlig hvilke merkelapper som har kommet der. Inne hos Fjordfitte derimot er det stor substans på etikettene. Bør også gjøre noe så jeg får registrert en teller igjen. Dessuten klarer jeg jo ikke å få bildene dit jeg vil, de fyker hit og dit. Evt blir stående på stedet hvil.)

fredag, november 14, 2008

Ha ha ha


Jeg ler og jeg ler og jeg ler. Hele veien til allmøtet. Selv om jeg har forhåndsstemt så var jo det før ordet snøscooter dukket opp.

Første post hos Fjordfitte her.
Oppfølging hos Virrvarr her.

(Oppdatert: nå med bilde - for å vise ære til Fjordfitte.)

tirsdag, november 11, 2008

Ute av Tordenbloggen

Oooops!

Ute av nettverden et lite dögn og allerede ute av Tordenbloggen. Kjedelige greier. Men jeg fikk jo endel fine stemmer fra fine folk. Og fin omtale hos selveste Hjorthen.

Dog rakk jeg ikke å stemme på meg selv, noe jeg selvsagt har gjort de tidligere år.

Jeg er skeiv

- Hvordan kan du väre skeiv? Du har mann, barn, hund, hus, bil og hage!

- Jeg har kink i skulderen.

søndag, november 09, 2008

lørdag, november 08, 2008

Forakten for svakhet

Jeg har tidligere skrevet om å fri seg fra kvinneligheten. Jeg er jo ikke den eneste som rakker ned på det såkalt ”kvinnelige” eller feminiteten. Jeg er klar over at det kan virke som kvinnehat å kritisere alt kvinner gjør og bruker tid på. For selv om Virginia Woolf ikke rakk å lære seg gresk fordi hun stod foran speilet så er det vel ikke slik at menn sitter med lærebøkene mens kvinner sminker seg. Menn holder også på med bortkastede, eller mindre viktige ting. Hva skjer når menn holder på med tull og tøys og fanteri. Jo da, da blir disse tingene viktige og de får stor oppmerksomhet. Overalt. Og i media.

For eksempel fotball. Jada, selvsagt er det kvinner som også liker fotball. Jeg har selv spilt og spiller fotball. Men har aldri blitt noen stor fan av å se på fotball. Uansett: en kvinne som liker fotball, liker noe som har høy status. Om en mann har lyst til å sminke seg gir det meget lav status. Hva er han, klovn? Homo? Og igjen: selvsagt har homoseksualitet lavere status enn heteroseksualitet. Slik kvinner og kvinnesysler har lavere status enn menn og mannesysler. Slik hvite har høyere status enn svarte.

Kanskje du mener fotball er viktig? Jeg syns fotball er ganske viktig og for så vidt morsomt. Som treningsform og som idrett. Men ikke som ti-sider-i-avisen-daglig. Hva gjør Mannen når Kvinnen sminker seg. Spiller dataspill? Kanskje det. Og dataspill begynner jo å bli ansett som viktig. Avisene mener noe, skriver om det og anmelder dem. Klart det er viktig. Menn syns det er viktig. Og unge gutter spiller dataspill. Hva unge gutter gjør er alltid viktig.

Kanskje sover mannen litt lengre om morgenen, mens kvinnen velger å sminke seg. Eller han leser avisa. Han sitter på kjøkkenet og leser avisa. Mens hun står på badet og sminker seg. En fin arbeidsfordeling. Mor blir vakrere. Far blir klokere. Om man nå egentlig blir klokere av å lese aviser da. De er jo begynt å skrive så mye om sminke i det siste. I tillegg til alt fotballstoffet.

(Baksida av Klassekampen fredag 7. november 2008)

torsdag, november 06, 2008

Reisefeber

Akkurat nå, heter det inne hos fr.martinsen når hun blogger personlig eller privat om hva hun gjør akkurat nå - eller tenker, kanskje. Og jeg har tenkt på så mange ting jeg kan, eller skal skrive om, men det å blogge med åpent navn gir endel begrensinger. (Tenker jeg.) Fordi med en gang jeg skriver om en person jeg er i relasjon til, vil det være lett å skjønne, eller finne ut hvem det er. Og har man egentlig rett til å skrive om folk uten videre? 

Ja, det er stor forskjell på blogg/virkelighet og fiksjon. 

Jeg har vondt i magen, åpenbart psykisk eller hva man skal kalle det, den kjente reisefeberen, som handler om dette som skjer før reisen: pakke, ikke glemme noe, ikke noe viktig iallfall. Rekke flyet. Som ikke går før i morgen og ikke så altfor tidlig heller. Jeg forsøker å blogge meg fri for reisefeber. 

Hva skal jeg ta med meg? To uker for å jobbe. Skrive. Noe nytt. Med for korte frister, eller er det bare det at jeg sier ja til for mye. Annet. Fordi hvert oppdrag (les: jobb) er en gave og det er så hyggelig å bli spurt. For eksempel Feminismekonferansen jeg skal være med på dagen etter at jeg er tilbake igjen.

Kanskje jeg må lage en femårsplan, slik at jeg har en viss oversikt over hva jeg ønsker og så kan ta noen grep for å nå det, for eksempel også si nei til oppdrag. 

Reisefeber er ikke bare reisefeber, den handler jo mye om å ikke klare å rekke flyet i tide, å bli ferdig i tide. Med alt man skal gjøre. Og således minner den jo om dødlinje-feber, altså: stresset foran hver dødlinje at man rekker å levere i tide. Og nå er jeg redd både får dødlinjene og flyet. 

Dette kunne jeg skrevet i dagboka, eller ringt noen, ei venninne og sagt. Og spart på kreftene til å si noe politisk og viktig. Men den gang ei. 

Blogging: nå også som terapi.

Og musikken Lindkvist, gammal the cure, depressivt som bare det, ikke rart du lider. 

*Sukk.*

Men i morgen er det nye baksidetekst av Lindkvist i The Class struggle. Så da kommer det noe litt mindre navlebeskuende.


fredag, oktober 31, 2008

Very important for tida

I går så jeg for min  egen del siste forestilling av Bitch Song Club. De spiller i kveld også. Og i morgen.

I kveld skal jeg være med på NM i poesislam.

I morgen skal jeg reise til Hamar hvor jeg på søndag skal holde foredrag.


Har jeg skrevet dette før? En dejavu-følelse kom over meg. Tror ikke det. Det liksom minnet meg om noe. Dette kanskje. 

onsdag, oktober 29, 2008

Ny tordenblogg

Like sikkert som at julehøytida nærmer seg, med adventstid og forventninger fra små barn glad i det søte, like sikkert fortsettter Hjorthen sitt utrettelige blogge-formidlingsprosjekt. Selveste Tordenbloggen er tilbake. Virrvarr regnes visst som forhåndsfavoritt i år. 

Lindkvist er foreløpig nominert, men regner med en sterkere siling etterhvert.
Avil sier i kommentarfeltet at hun brukte opp goodwillen hos kjente i fjor. Jeg tror jeg allerede brukte opp den for to år siden. Og er egentlig fornøyd med 9. plass i 2006


Parkert sykkel

For to dager siden syklet jeg. Og skrev om det her. I går var det frost i bakken og jeg skled og datt ned bakken selv om jeg trillet sykkelen med pc-bagen i kurven. Da gikk jeg hjem med sykkelen og tok t-banen. 

Og i dag er det snø. 
Ekte snø.

tirsdag, oktober 28, 2008

Pene mannlige forfattere

En gang skrev jeg om de pene mannlige forfatterne.

Lovte mer. Ga bare litt mer. Og feiget ut.

Heldigvis er Avil seg sitt samfunnsansvar bevisst. Derinne flommer det rent sagt over av pene og søte forfattermenn. 

Hvem trenger vel et harem av snasne bloggermenn med slike forfattere? 
En liten opptur i høstmørket som kommer snikende nå som vi går mot november.

La-di-da, la-di-da.

mandag, oktober 27, 2008

Jeg sykler hjem

Jeg sykler fortsatt. Det er litt kaldt, men det er ikke glatt på veiene. Folk er ikke spesielt hensynsfulle mot syklister. Det virker som det er en ny trend blant bilistene å ikke blinke, hvis du i tillegg ikke sjekker blindsona kan du fort meie ned en syklist. Det skjer visst daglig. Fotgjengere går ofte på rødt. De ser seg av og til for. Det er som om de ser meg, syklisten, men tenker at jeg ikke er en bil, så jeg er ikke så farlig. Så går de på rødt. Hvis jeg plinger med det lille svake syklistplinget, hender det de blir sure. Eller bare fortsetter å gå, insisterer på sin rett til å gå på rødt, fordi jeg ikke har motor og ikke kan drepe dem. Slik er det som syklist. Selv om det er mange fordeler med å være syklist. Særlig liker jeg det hvis det er godt vær. Du kommer deg fram, samtidig som du mosjonerer og er ute, du våkner og får frisk luft, du forurenser ikke og det er gratis (etter at man har kjøpt seg sykkel i hvert fall).

I dag hørte jeg en ambulanse. Den ble sterkere og sterkere og kom nærmere og nærmere. Jeg går fra sykkelstien og opp på fortauet for å ikke være i veien. Bilen ved siden av meg derimot, insisterer på å kjøre inn i krysset og fortsette. Ambulansen kommer med full sirene over bakketoppen og sneier nesten borti bilen. Et kort sekund ønsker jeg en front mot front kollisjon for den hensynsløse føreren, før jeg kommer på at det ville gå ut over både ambulansen og en eventuelt skadd eller syk person inni bilen. 

søndag, oktober 26, 2008

NM i Poesislam fredag 31. oktober

Ja. Og Lindkvist er en av finalistene.

Kom til Litteraturhuset kl 19.00 på fredag. Gratis inngang.

Les mer her.

tirsdag, oktober 21, 2008

Mer Pecha Kucha

Sakset fra hjemmesidene til arrangementet:

Tema Store opplevelser

Pecha Kucha: Bok

Tid: Torsdag - 20:00

Sted: Byscenen, Spikersuppa under Bok i Byen

Hørt om Pecha kucha før? Om svaret er ja eller nei – Bok i byen-varianten av denne internasjonale trenden blir garantert en minneverdig opplevelse.
Pecha Kucha ble første gang arrangert i Tokyo. Uttrykket Pecha kucha er japansk og betyr ”lyden av folk som snakker”. På godt norsk blir dette omtrent det samme som ”snikk snakk”. Arrangementet følger en oppskrift: 20 bildeslides vises i 20 sekunder hver, snakk i vei! Det betyr 6 minutter og 40 sekunder til å presentere… AKKURAT HVA DELTAKERENE SELV VIL.

Siden opprinnelsen har konseptet vokst og blitt en internasjonal trend, et vekstområde innen musikk – og kanskje nå også litteraturmiljøer. Det er en kveld for folk som ønsker å vise frem ansiktet sitt, bilder, og snakke om noe de er interessert i eller arbeider med. Ikke minst er arrangementet for alle som er interessert i å følge med på hva som rører seg av tanker og ideer der ute.

Deltakere: Flu Hartberg & Markus Midre ”Muren”, Øystein Runde & Geir Moen ”De Fire Store”, Magnus Marsdal & Håkon Kolmannskog ”Manifest Forlag”, Bendik Wold & Nils-Øyvind Haagensen ”Flamme Forlag”, Magnus Bettum ”Norske Plateomslag”, Stian Hole ”Blæst Design”, Ellisiv Lindkvist, Päivi Laakso “Performance”, Vigdis Hjorth, Ole Martin Alfsen, Ida Jackson og Maren Kristiane Solli.

Musikalsk pauseinnslag: John Erik Riley & Johan Harstad 



søndag, oktober 19, 2008

Pecha Kucha

Lindkvist skal Pecha Kucha på torsdag. I godt selskap.
Les mer her


torsdag, oktober 16, 2008

Hjemme hos oss

For en stund siden hadde herværende avis en test: Hvor likestilt er du? Testen spør hvem som gjør mest av ulike typer husarbeid; som matlaging, oppvask, innkjøp, vask av golv osv. Jeg startet med friskt mot sammen med min utkårede. Men etter hvert som vi krysset av skjønte jeg at jeg ble testens store taper. Jeg var ”unnasluntreren”. Jeg rev til meg avisa – kastet den på golvet og kalte testen for mindre begavet. Da jeg ryddet og fant avisa igjen, klarte jeg ikke å la være å krysse ferdig, og med min beste vilje kom bare sånn passe skeivt ut, der hvor vi gjør nesten like mye husarbeid. Bare at min partner gjør litt mer enn meg, som det så pent heter, i det kjønnsnøytrale språket. Avisa er kastet for andre gang og jeg kan ikke sjekke ordlyden.

Men jeg vil her forsvare meg som unnasluntreren i et kjønnsperspektiv. At min mann gjør mer husarbeid enn meg, er langt bedre enn omvendt. Ettersom all statistikk beviselig slår fast at kvinner gjør langt mer husarbeid enn sine menn, er jo alle som bryter med dette et gode. Altså et par som går mot statistikken. I grunnen er jo det argument nok! Jeg kan legge til at det med å yte etter evne også er reelt ettersom min utholdende bedre halvdel er i stand til å jobbe i timevis etter at jeg har møtt veggen. Og så kan jeg si, som mange menn har sagt før meg: han har rett og slett en høyere standard for hvor rent det skal være enn jeg har. Og siden han uansett ikke har tid til å lese i gjennom dette, kan jeg legge til at jeg mistenker han for å like å gjøre husarbeid. Dessuten er han flinkest.

Utvilsomt gode argumenter – ikke minst det første med motsatt kjønnsfordeling som er et mål i seg selv – noe som også gjør han til en usedvanlig fantastisk mann. Men om det hele hadde forholdt seg motsatt ville jeg bare vært en dum husmoraktig kvinne som vasket alt for mye. Og selv om en del av meg har lyst til å skryte av denne usedvanlige mannens anlegg for husarbeid. (I tillegg til en rekke andre kvaliteter.) Så er det jo ikke til å komme forbi at det fortsatt er såpass usedvanlig at det blir – nettopp – skryt. Tror man på det? Mange menn som gjør 30 % av alt husarbeidet, tror selv at de gjør 50%. Og da min kjære første gangen sa at han hadde gjort mer, også i tidligere forhold, tok jeg det med en stor dose salt. Etter å ha sett han feie over kjøkkenet som en virvelvind og gjøre et sted mellom 70 og 75 % av alt husarbeidet her, så vet jeg at han snakker sant. Det er ikke likestilling hjemme hos oss, og det liker jeg.

(Baksida av Klassekampen, lørdag 11. oktober.)

tirsdag, oktober 14, 2008

Bare skryt, eller?

"At min mann gjør mer husarbeid enn meg, er langt bedre enn omvendt"
I dag s 56 - Ellisiv Lindkvist

 Forsida av Klassekampen lørdag 11. oktober 


Fortsettelse følger når jeg enten a) finner ut hvordan jeg kan lime inn tekst til bloggen min på macen. (Ja, jeg kan klippe og lime andre ting.) eller b) kommer til en pc.

mandag, oktober 06, 2008

Bitch Song Club

Har du fortsatt ikke sett Bitch Song Club?
Det er fortsatt mulig. Ifølge spilleplanen her er det mange muligheter.

Dagsavisen likte det de så.

Dagbladet har overskriften: Skeivt, rått og morsomt.

Og på lesbisk onscreen gir Lindkvist selv ti grunner for å gå og se Bitch Song Club.




lørdag, oktober 04, 2008

Lørdag er radiodag

P2 selvfølgelig.
Verden på lørdag kl 11. Veldig bra program.
Eventuelt radiodokumentaren først.
Også kurer.

Men så - nå - kommer - ukeslutt. Et program som samsendes med P1.
Jeg liker det ikke.

Jeg bør nok slå av.

Og heller slå på igjen.

fredag, oktober 03, 2008

Fredag er avisdag

Vanligvis kommer Klassekampen og Aftenposten. Fredager har Aftenposten A-magasinet. I tillegg kommer både Morgenbladet og Ny Tid. Denne fredagen er også Klassekampen ekstra tjukk med Led Monde Diplomatique. Nok å gjøre med andre ord.

torsdag, oktober 02, 2008

Bjørn Sundquist i stua

Det er selvfølgelig bare stemmen hans. Fordi han leser "Noe til besvær" av Mark Haddon. Og jeg har vondt i øynene og vil ikke, bør ikke se på tv eller DVD eller en PC-skjerm. Det siste har jeg syndet mot. Og kanskje det er derfor det er så tungt å lese selv. Så nå skal jeg sette på Bjørn Sundquist og la han fylle rommet og i morra skal jeg til Brilleland for ny synstest. 

Sundquist er jo bare budbringeren/skuespilleren, egentlig er det jo Mark Haddons ord og tanker som fyller stua. Men det er jo Sundquists norske stemme jeg hører. 

(Et teknisk problem fordi jeg har mac, på pc får jeg det nemlig alltid til: å klippe og lime i teksten. Setningen med Brilleland ville jeg klippe ut og plasseres sist. Jeg avsluttet og så kom jeg på noe mer. Men det går ikke. Da limer den det inn nedenfor poste-feltet og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få det inn. Også et problem når jeg kladder i word først, noe jeg ofte gjør.)

tirsdag, september 30, 2008

Jeg er min egen psykolog

- Hvordan får folk tid til alt?
- …
- Hvordan gjør de det egentlig?
- …
- Hvem er disse menneskene som går rundt i butikker på dagtid?
- …
- Har de ingen jobb å gå til?
- …
- Hvorfor er de så mange?
- …
- Har bloggere dårlig samvittighet?
- Fordi de blogger?
- Ja?
- I stedet for å gjøre noe annet, noe viktig?
- Ja?
- Er det ikke viktig å blogge?
- Jo, på en måte er det vel det.
- Jaja, du har vel gått rundt der selv.
- Hvor da?
- Shopping på dagtid.
- Jeg liker ikke å shoppe.
- Jeg vet det. Det er derfor jeg ikke har noe å ha på meg.
- Hahaha. Åtte skap fulle av klær og ingenting å ha på deg.
- Sko! Jeg trenger nye sko.
- Ut å kjøpe?
- Jeg har ikke tid til å gå i butikker.
- Sukk.
- Sukk.


Ikke så mange kloke svar kanskje. Men svært rimelig å gå til. Skulle forresten likt å sett skosamlinga til Vampus.

mandag, september 29, 2008

Lørdager fem på tre

Jeg slår på radioen på kjøkkenet.
Og i stua.
Så går jeg ned og slår på radioen på soverommet.
Og på kontoret.
Deretter på badet.
Slik at jeg kan gå mellom rommene og rydde eller hva jeg nå måtte gjøre. 
Og hvis du prøver å ringe meg lørdager mellom kl 15.03 og 15.40 tar jeg ikke telefonen.


Unntak for sist lørdag da jeg var på dette. Men jeg fikk med meg reprisen.
Hva? Hørte du ikke på? Hør nesten hele programmet i dag kl 17.00 på P2.


torsdag, september 11, 2008

Dagen før dagen



I dag har vi generalprøve.

I morra premiere.

Det har stått om Bitch Song Club i Blikk.

I går stod det om oss i VG (ikke på nett.)
Og i Klassekampen (heller ikke på nett.)

Det ligger flere bilder fra forestillingen her

På bildet ovenfor ser vi Caroline Krüller og Karina Nielsen.


søndag, september 07, 2008

Fett nr 3 - 2008


Tema er kristendom. I salg fra tirsdag. 
Linkvist har artikkelen "Heteroturist" om hennes forsøk på å bli lesbisk. Eller research-prosessen til Bitch Song Club om du vil.

lørdag, september 06, 2008

Jeg vil også


Skrive et blogginnlegg fort uten å tenke meg noe særlig større om. Og poste det. Jeg mener bare i dag har jeg sikkert skrevet fire-fem bloggposter i hodet mitt og enten det er mangel på tidsprioritering eller prokrastinering , så ender det jo ofte med at hode-blogg-postene mine forblir der. 

For eksempel blogget jeg om 17. mai for to-og-snart-et-halvt-år siden. Om mine rosa boots med bunad til. Det kom jeg på i dag, da jeg fant mine rosa boots gjengitt på bloggen til Virrvarr. Og da kom jeg på at jeg ba om å bli tatt bilde av med bunad og boots i år, nettopp for å legge ut fotobevis på bloggen min. 

Så hva kan jeg si? Bedre seint enn aldri? Skal jeg poste det om Anne B. Ragde stuntet og det jeg skrev om Märthas famøse feministuttalelse fra i fjor? Eller skal jeg bare lære å skrive og poste - lett som bare det. 

torsdag, september 04, 2008

Ti ting jeg ønsker meg

Det er lenge til jul, men likevel, behovet kjennes prekært.

1 - Kiropraktor
2 - Fysioterapeut
3 - Massør
4 - Sekretær
5 - Coach
6 - Regnskapsfører
7 - Ferie
8 - En printer som virker
9 - Flosshatt
10 - Ribbevegg

søndag, august 31, 2008

Liv, litteratur, kjærlighet


Alle som har en far vil kjenne seg igjen i Alison Bechdels lesbiske selvbiografiske tegneserieroman, skriver Ellisiv Lindkvist.

Alison Bechdel
Husfred – en tragikomisk familiehistorie

Egmont, 2007
Oversatt av Johann Grip

Det kommer antagelig til å stå at dette er skrevet av en forfatter, altså denne teksten. Jeg er (foreløpig) en en-bok-forfatter, og er man da egentlig forfatter? På debutantseminar i vår snakket en to-bøker-forfatter om det som blir kalt «den vanskelige andreboka». Riktignok sa han at andreboka ikke var så vanskelig som den første (phu!). Og det tror jeg på. Han fortalte om det smarte i å begynne å skrive på andreboka med en gang, og gjerne før debutboka lanseres. Jeg har ikke rukket å begynne å skrive en ny bok, likevel har jeg skrevet kontinuerlig fra før boka mi ble lansert. Jeg ble som dramatiker spurt om å skrive teksten til noe vi litt flåsete kaller lesbisk dukketeater, og som mer presist kan kalles en skeiv kabaret med dukker. Resultatet kommer til å gå på Oslo Nye Teater i høst. Det var mens jeg forberedte meg til denne skriveprosessen at jeg leste Alison Bechdel. Jeg slukte «Dykes to watch out for», som i likhet med enkelte tv-serier har den egenskapen at jeg blir mer og mer glad i karakterene og serien etter hvert som jeg leser.

Da jeg etterpå begynte å se dramaserien «The L-Word», kunne jeg straks se forbindelseslinjer til «Dykes to watch out for». Her hadde nok researcherne og serieskaperne blitt inspirert og hentet (stjålet?) flere ideer. «Dykes to watch out for» er tv-serien før den ble tv-serie, det er Seinfeld og Friends bare bedre, og tidligere ute. Og ja; alle er lesbiske.
Etter å ha lest hele Dykes-serien, som dessverre tok slutt en gang (foreløpig finnes den i 12 bind), begynte jeg å lese «Fun Home». Denne dypt alvorlige, poetiske og likevel morsomme selvbiografien er – som denne spalten heter – en god bok. Og man kan lett tenke at Alison Bechdel har et liv verdig en selvbiografi – slik det står på baksida av boka. Skjønt hva er det?
Hvilke likheter er det mellom levd liv og fiksjon? Den kritiske leser kan lett karakterisere noe som «privat» når man egentlig mener «uinteressant». Her om dagen sa Tove Nilsen på radioen (sitert etter hukommelsen) at det alltid var noe fra forfatterens eget liv i boka, ellers var man feig som forfatter. Selv om det finnes rene fiksjoner, er jo det å skape fiksjon å skape liv, og da må man ha et liv selv, og det har vi jo alle, og så transformerer man liv, slik man kjenner det, om til et fiktivt liv, som igjen nesten alltid ligner på, eller minner om liv, slik vi kjenner det, fra det vi kaller virkeligheten.

Jeg tror ikke noen begynner å skrive fordi de tenker at livet mitt er så spennende at jeg må fortelle om det. Like fullt har det nok hendt at man tar noe fra sitt eget liv og gjør det om til skrift og fiksjon. Da jeg var barn og fikk stiloppgaver var det ofte slik at man skulle fortelle fra sitt eget liv. «Min 17. mai», «Min sommerferie» og lignende. Jeg spurte alltid om man fikk lov til å finne på. Og noen ganger spurte jeg ikke, men fant på, uten å si at det var det jeg gjorde. Denne motstanden mot biografi fulgte meg i de roman-lesende tenårene. Godt voksen hadde jeg aldri lest en biografi. En forfatter jeg hadde som lærer på Forfatterstudiet sa at hun hadde lest en rekke biografier for å finne ut hvordan kunstnerne levde sine liv. Nå, lenge etterpå, tenker jeg at det å lese om et levd liv kan være like interessant som et fiksjonelt. Ja, hvorfor ikke? Jeg kjenner en ambivalent lyst til å lese Noréns 1600 siders dagbok.


Jeg har fortsatt ikke kastet meg over biografisjangeren. Men jeg har lest selvbiografien til Alison Bechdel i tegneserieformat. «Fun Home» heter originalutgaven, med undertittelen «a family tragicomic», som jeg lånte og leste først. «Husfred – en tragikomisk familiehistorie» heter den i norsk oversettelse, som jeg skaffet meg for å skrive om den her. Riktignok mangler den fine tegningen av huset og alle familiemedlemmene i hvert sitt rom, som ligger som en skjult skatt under smussomslaget fra originalutgaven. Tegnet inne i boka på side 134 hvor familiemedlemmene forsvinner inn i hvert sitt rom og med hver sine kreative sysler. «Vårt hjem liknet et kunstnerkollektiv. Vi spiste sammen, men var ellers opptatt av vårt.»
Antagelig har ikke Egmont sett seg råd til å lage dette ekstra omslaget. Den norske utgaven har originalens smussomslag som eneste omslag. Bortsett fra det har Johann Grip som oversetter gjort en presis og god jobb.

Jeg-personen i boka heter Alison. Boka handler om Alisons oppvekst og om familien hennes. Den er tilegnet moren og de to brødrene, til dem står det: «Vi hadde mye moro, tross alt.» Boka handler mest om Alison og farens relasjon. Faren dyrker huset og dets estetikk ved hjelp av barnas ubetalte arbeidskraft. Og Alison ønsker seg et minimalistisk hjem når hun blir stor. Hva er vitsen med å lage noe som er så vrient å tørke støv av, spør hun sin far. Den er nydelig, svarer han.
Alison vil ikke ha ting bare fordi de er vakre. Alison er praktiker der faren er estet. Faren har en rekke feminine sider som han ønsker å få utløp for gjennom sin eneste datter. Alison på sin side er en guttejente. I boka står det:
«Det er upresist og utilstrekkelig å definere en homoseksuell som en person hvor genus-uttrykket står i motsetning til vedkommendes kjønn. Men i fars og mitt begrensede eksempel, er det kanskje tilstrekkelig. Ikke bare var vi avvikere, vi var hverandres vrengbilde.»
Det er fornøyelig å se farens forfengelighet, samtidig som Alison lengter etter maskulinitet. «Jeg ønsket meg muskler og tweed slik far ønsket fløyel og perler – det vil si, til meg selv. Vi begjærte helt forskjellige ting.»

Alison blir voksen og finner ut at hun er lesbisk. Og selv om hun mangler praksis, skriver hun et brev til foreldrene og forteller det. Noe hun ønsker skal frigjøre henne fra barnehjemmet, fra foreldrene, fra heterofamilielivet hun regner med å ha vokst opp i. I stedet blir hun dratt inn i familiens skjulte hemmelighet. Alisons far har, og har hatt, forhold til andre menn.
«Bare fire måneder før hadde jeg komme med en erklæring til foreldrene mine. På denne tiden var min homoseksualitet fremdeles rent teoretisk, en uutprøvd hypotese. (…) Og da fars død fulgte så hakk i hæl på min triste ut-av-skapet-fest, kunne jeg ikke unngå å se det som et årsak-og-virknings-forhold. (…) Hvorfor fortalte jeg det? Jeg hadde ikke hatt sex engang. Mens far hadde hatt sex med menn i årevis og ikke sagt noe som helst.
Boka har, til tross for tegneserieformatet, mye tekst og opererer på flere nivåer. Ofte er det fortelleren Alison som kommenterer hendelsesforløpet over tegneserierutene, mens tegningene og personene i rutene sier sine replikker. Som kan stå i et motsetningsforhold til kommentarstemmen. Slik utnytter hun tegneserieromanens muligheter og løfter boka; som forøvrig er stappfull av litterære referanser og sitater.

Det er i litteraturen far og datter får en slags kontakt. Og hun sammenligner faren med både Fitzgerald, Joyce og Wilde. Morens historie sammenligner hun med Henry James’ «Portrett av en dame». Sansen for å sammenligninger har hun allerede som barn da hun sammenligner sin familie med Addams-familien. De litterære referansene går også over mot dramatikk og teater. Moren og faren møttes under innspilling av «Troll kan temmes». Moren spiller senere i «The importance of being Earnest». Det er sommeren Alison fyller 13. Hun skriver dagbok:
«Mye skjedde den sommeren. Jeg er glad jeg skrev det ned. Ellers ville jeg finne graden av sammenfall usannsynlig.»
Etter farens begravelse får Joan, kjæresten til Alison, velge en av farens bøker. Moren vil gi dem bort. Joan velger Wallace Stevens, og moren sier at nettopp i den boka er yndlingsdiktet hennes «Sunday morning», og leser det høyt. Selvfølgelig tilbyr Joan å velge noe annet. Men moren sier «Nei. Nei. Ta den.» Og går sin vei. I motsetning til han som er død, vil hun ikke eie tingene. Men i likhet med ham som er død støter også hun det hun elsker vekk fra seg. Hans skaphomsetilværelse kan man si har tatt fra moren et liv i «ren og ekte» kjærlighet. Ømhetstegnene dem imellom oppsummerer Alison til to ganger. Og begge gangene ble hun forbløffet. At moren til slutt ber om skilsmisse er forståelig. To uker senere dør faren i noe de tror er et selvmord. Det er også bare fire måneder etter at Alison skrev brevet: Jeg er lesbisk.

Boka åpner og slutter med et bilde av Alison og faren der de har fysisk kontakt. Noe resten av boka formidler at forekommer svært sjelden. Alle har eller har hatt en far, og noen av oss har en død far. Historier om oppvekster og familieliv blir noen ganger kritisert fordi de handler om denne lille enheten, likevel fortsetter de å oppta oss. Barndommen former oss. Hva foreldre (og lærere og venner og alle) gjør mot hverandre er en risikosport. Noen replikker husker du for livet. Familieliv angår oss alle. Også lesbiske Alison. Derfor fortsetter vi å skrive og lese om det. Det særegne i Alisons liv formidles og treffer oss, i alle fall meg, det subjektive blir allment.
Hun orkestrerer fortellingen utmerket for oss som er interessert i dramaturgi. Den er ikke kronologisk, men hopper fram og tilbake mellom barndom og voksentid for Alison. Hun ser også barndommen i nytt lys etter å ha fått høre at den kjære barnevakten egentlig var farens elsker. Ja, ikke bare det, også moren kommer i nytt lys. Etter at Alison er kommet ut snakker moren til henne for første gang som en voksen. Og Alison oppfordrer henne til å flytte ut av huset. Farens hus. Vekk fra faren. Alison sier: «Som Odyssevs’ trofaste Penelope hadde mor drevet hjemmet i over tjue år med en stort sett fraværende ektemann.” De litterære referansene og sammenligningene fortsetter.

Jada, jeg vet at jeg skriver om meg selv og mitt eget prosjekt. Men det var slik jeg møtte denne boka. Og slik vi sier «Når så du lesbisk dukketeater sist?» med en viss munterhet i tonefallet, ønsker vi å nå ut til alle. Herværende avis spør tendensiøst kunstnere om de lager kunst for massene eller de få. Spørsmålet er en felle. Alle kunstnere ønsker å nå ut. Når leste du en lesbisk selvbiografisk tegneserieroman sist? Man trenger ikke være lesbisk for å lese den, det holder at man har et liv, en familie, at man har en far, eller har hatt en far. Jeg er sentimental og overarbeidet. Jeg har en deadline selv om det er søndag. Jeg leser ut boka og gråter. For også jeg hadde en pappa. Også min pappa er død. Jeg lever ikke lesbisk. Men jeg kjenner meg igjen i Alison, som elsker og lengter. Slik vi alle gjør. Og får ikke nok. Liv, litteratur, kjærlighet. La meg slutte med et stort sukk og rekke litt av dagen.




(Artikkel som stod på trykk i Klassekampen fredag 29. august.)

lørdag, august 30, 2008

Kvinnefotball


Like kjedelig som kvinnefotball du liksom. Er ikke dette gøy kanskje? 

fredag, august 29, 2008

Hjelp, jeg leser ikke bøker!

Så lenge jeg kan huske har jeg lest skjønnlitteratur. Kontinuerlig. Jeg leste ut en bok, som regel en roman og fant en ny. Nå er det en måned uten at jeg har holdt på med en bok. Det er lenge for en bokorm som meg. Hva skjedde? Vel, jeg var i innspurten av et jobbeprosjekt og sliten da jeg gikk til sengs, noe som ofte har vært lesetid. Har brukt DVD (tv-serier og filmer) som input til dramaturgi, inspirasjon og også som avkobling. 
I disse fire ukene  er den eneste hele boka jeg har lest er Husfred av Alison Bechdel, for å skrive om den til Klassekampen (på trykk i dag, legger ut artikkelen etterhvert) noe som således nesten ikke kan regnes, siden det var jobb og siden jeg leste den for første gang tidligere i år. 
Bokhyllene vokser, nye uleste bøker kommer og stiller seg opp ved siden av eldre også uleste bøker. (Joda, det er en del leste bøker der også.) Og teskelen blir høyere. Hva kan jeg lese nå? Noe litt lett og morsomt for å feste grepet om lesningen igjen før jeg tar noe tyngre og mer krevende? Dikt? De er i hvert fall korte? Noveller? Eller en lang handlingsmettet roman som drar meg inn i handlingen igjen?

tirsdag, august 26, 2008

Hvorfor drikker Jeppe?

I Norge har vi en svært lav andel av folk som ikke drikker. Rundt 10 prosent bare. Det betyr at skal du bli venn med norskingene kan det være lurt å drikke alkohol. Ikke rart det er vanskelig å være muslim i dette landet. Noe også en innvandrer fra India uttaler i filmen til Trond Kvist "Velkommen hjem" han sa noe sånt som (sitert etter hukommelsen:) I Norge er det alkohol som er det sosiale limet og derfor blir ikke muslimer integrert.

A-magasinet hadde nettopp en lang artikkel om dette som jeg leste med stor interesse. En gang drakk jeg ikke. Jeg begynte å drikke seint. Jada, aldersgrensa for alkohol er 18 år, men de fleste utsettes for drikkepress fra de er 14-15. Så i to-tre år var jeg en som ikke drakk. Ikke før jeg var 17 år begynte jeg å drikke. Og da for å få innpass i et nytt miljø. Et politisk radikalt miljø. Så jeg takket ja til vinglasset jeg ble tilbudt fra den svartkledde pene gutten. Dette var noe annet enn nabogutten som bydde på hjemmebrent. 

En del av meg husker den jenta som ikke drakk. Som på et eller annet vis stod i mot et gruppepress. Nå kan man si at det ikke varte så lenge. Men årene mellom 15 og 17 år er ganske lange år. Som regel tenker jeg at jo tidligere du begynner med noe jo bedre. Men det finnes unntak og i dag er jeg bare glad for at jeg begynte å drikke (relativt) seint. 

Som voksen syns jeg at jeg har et rimelig godt forhold til alkohol. Jeg liker smaken. Jeg liker følelsen. Følelsen av fredag, helg, å unne seg noe godt. Og ikke minst feringen, champagnen, en premierefest blir ikke det samme uten. Selv billig musserende har noe av feiringen over seg. Alkohol har en rekke positive egenskaper. Men selvsagt også en del negative. Jeg kjenner ikke så mange som ikke drikker. Og det har hendt at jeg skulle ønske det var lettere å la være å drikke, uten å måtte forklare seg. (Nei, jeg er ikke gravid.) Nå tror jeg at jeg møter en større beundring for dem som ikke drikker. Samtidig som det er åpenbart litt kjedelig å ha dem med på en fest hvor drikkingen er en sentral del av det hele. 

Likefullt; det å drikke seg full, si at man trives i rusen, at man liker å være beruset har også et snev av opprør i seg. Ikke minst hvis du er kvinne. Rus og nytelse av alkohol har vært menns domene. Når kvinner begynner å komme ut i yrkeslivet og tjene penger i likhet med menn får de også (surprise!) de samme uvanene. Også på den negative statistikken hermer kvinner etter menn. Dvs drikker alkohol, røyker og er utro. Noe som kvinner får kritikk for a la "nå må ikke kvinner bli som menn". En kritikk jeg mener er urettferdig, ettersom kvinner ikke er bedre enn menn, men tidligere har tatt valg under andre forutsetninger enn det menn har gjort. Dessverre fører dette til at kvinner som drikker alkohol eller drikker seg full bedømmes annerledes og hardere enn menn. 

Da jeg var student i Tromsø var det en mannlig student som ble så full at han spydde inne på et utested. Han var en kul student med mye cred og mange syntes nesten dette var litt kult. Jeg tror ikke noen hadde syntes at det var kult hvis en kvinnelig student hadde gjort det samme. Jeg tror også hennes skam ville vært mye større. Det handler om at menn som gruppe har større handlingsrom enn kvinner og kan tillate seg mer. Dette handler også om individer. Ikke alle menn kunne gjort som han og kommet unna med det på den måten. Men flere menn enn kvinner kunne det. Kan det.

I A-magasinets artikkel uttaler rapperen Haakon Lund  at han hater fylla, videre sier han "Det aller verste er likevel berusede jenter. Du kan ikke ta noe av det de sier for god fisk." Det er mulig det er verre for unge Lund personlig med fulle jenter, men ifølge all voldsstatistikk som inneholder vold mot både kvinner og menn i tillegg til voldtekter (oftest mot kvinner) som ofte finner sted under alkoholrus så er det menn som leder den statistikken. De er vel nærmest enerådende. Det er ofte denne typen problemer som skjuler seg setningen "alkoholproblemer". Her trekkes sjelden kjønnsdimensjon inn siden det ikke er kvinner det er snakk om. At kjønnsdimensjonen trekkes inn i voldtektsdebatten er ikke fordi man lurer på hvordan man skal få menn til å slutte å voldta. Nei, det hva kvinner kan gjøre for å unngå å bli voldtatt.

Tilbake til alkoholen. Christer Falch drikker heller ikke kommer det fram i a-magasinet. Grunnen hans er enkel: "Alkoholdrikkende mennesker er like spennende som kvinnefotball."


fredag, august 22, 2008

Kulturhelg

Sommeren er over. Høsten nærmer seg. Og kulturelle aktiviteter popper opp både her og der.
I dag for eksempel, har Hoveddeichman 75 års jubileum.

I morgen er det Tekstallianse på Litteraturhuset.

Det er også åpent hus på Oslo Nye Teater hvor du kan hilse på Elke, Becky og Hilde som du vil få se i høsten skeive kabaret: Bitch Song Club.

Søndag ser ut som jobbedag for mitt vedkommende. Skriver en God Bok-artikkel til Klassekampen, om Fun Home av Alison Bechdel. Deadline på søndag er jeg ikke glad for og i en ideell Lindkvist-timeplan ville artikkelen vært ferdig omtrent nå, fredag kl 17.00. Lindkvist-timeplanen er langt fra ideell.

torsdag, august 21, 2008

Sykl for livet!

Det er underlig, alle disse bilene som faktisk kjører til jobb hver dag, selv om de vet at det er rush og at de må beregne mer tid nettopp derfor. Hver dag til jobb og fra jobb i bilkø. Det hender jeg sykler forbi dem. Skjønt det er ikke så lett, om det ikke er sykkelsti. Og der det faktisk er sykkelsti, brukes den rett som det er, til noe annet. Parkering for eksempel. Det er et økende samfunnsproblem at vi sitter mye stille og at vi legger på oss. I tillegg er rushtidstrafikk og økt forurensing et problem. Hvorfor man da ikke bejubler sykling som framgangsmåte er besynderlig. Jo da, mange sier at sykling er bra. Men Oslo-trafikken - eller andre steder i Norge for den del - tar ikke mye hensyn til syklistene. Bilister ignorerer ofte syklister, for eksempel ved å kjøre ut, eller inn, rett foran dem og tvinge dem til å stoppe for ikke å bli nedkjørt. Fotgjengerne vil helst ha syklistene ned av fortauene, samtidig som de selv kan finne på å gå i sykkelstien, eller ut i veien, på rødt lys, uten å se seg for. Antagelig fordi de tror de hører det hvis det kommer en bil, syklister er som regel lydløse. Men også syklister trenger tid for å rekke å bremse eller svinge unna. At syklistene er trafikkens pariakaste fører til at noen blir råsyklister og at mange driver med anarkistisk sykling. 

København må være en av verdens beste sykkelbyer. Og det skyldes ikke bare at det er så flatt. Det handler om at syklistene har egne sykkelstier, med egne lyskryss, så å si overalt.  Siden syklistene har egne passasjer som ikke brukes til å verken gå eller parkere i, følger faktisk syklistene trafikkreglene. Sykkelstiene er dessuten brei nok til at syklistene internt kan kjøre forbi hverandre, uten å måtte ut i den farlige biltrafikken. Når syklistene tas på alvor som en trafikkgruppe som er ønskelig, oppfører de seg også deretter. Å sykle i København er en fantastisk opplevelse.

Oslo har riktignok mange bakker som gjør den tyngre å sykle i. Men det er ingenting mot risikoen av å bli meid ned av en ilsk bilist. Å tilrettelegge for økt sykling i form av flere reelle sykkelstier, samt det å faktisk ta hensyn til syklistene som trafikkgruppe kan både føre til at flere folk kommer i bedre form og færre biler i rushtida. Er ikke det god samfunns-økonomi? En win-win-win situasjon?

(Baksida av Klassekampen i dag)

onsdag, august 20, 2008

Forlagsfest

I går var jeg på forlagsfesten til Cappelen-Damm. En fest May Grethe Lerum gir terningkast tre. Grunnene til at hun gir den terningkast tre er slike ting som logistikk og mat. Og kritikken mot det er forsåvidt helt plausibel. Men man kan likevel ha en morsom og hyggelig fest. Selv om jeg var debutant i fjor og ikke har vært på så mange forlagsfester (ennå!) har det tilsammen med ting som åpning av litteraturhuset og Norsk Forfattersentrums 40 års-fest vært nok bransje-fester til at jeg, i større grad klarer å slappe av, i stedet for å ha en slags mingle-stress følelse av å hele tiden måtte gå videre. Slappe av i betydningen: ha hele - og tildels lange - samtaler, hvor man faktisk snakker om noe. Slik at ikke festen bare blir en lang zappe-kveld. 

Eller er det slik, tenker jeg, mens jeg skriver dette, her jeg sitter, dagen derpå, men en stor sterk kaffe ved siden av meg, er det slik: at jeg kjenner flere, har fått flere venner/bekjente/kolleger og når man har det, er det jo alltid lettere å være på (en slik) fest. 

Så hva snakket vi om når vi faktisk snakket. Blogging, blant annet. Jeg fikk en god ide. Og så hadde jeg på meg den rosa kinakjolen fra Berlin, som er langt fra ny. (Allerede her er jo den i bruk.) Men som jeg likevel høstet komplimenter for. Mine egne komplimenter til pene mannlige forfattere falt kanskje ikke like heldig ut. Eller forresten: det gjorde de nok. 





søndag, august 10, 2008

Collage i Kuiper




Siste nummer av Kuiper har collage som tema - eller siste nummer av Kuiper består nesten utelukkende av collage. Siste nummer av Kuiper har collage som form og innhold - kan man kanskje si?

Lindkvist deltar med tre collager. Du ser bilde av dem over. Man kan også se litt av håndskrifta mi som ber om å få dem tilbake i posten. Samleren i meg ønsker det. Dokumentasjons-ansvarlig som jeg er for Lindkvist har jeg vanskelig for å kaste noe. Og dette å sitte her noen kvelder med saks og lim var morsomt på en litt anakronistisk måte. På den tida hadde vi ikke fått internett hjemme og det gjorde det hele mer treffende. Lindkvist har tidligere hatt tekster i Kuiper, blant annet utdrag fra teaterstykket Jeg er ikke slik, som andre har brukt i sine collager igjen. 

Mer om tidsskriftet Kuiper finner du her, men de har ikke oppdatert at de har nytt collagenr. Ennå.


fredag, august 08, 2008

Så rotete det var her da

Leser inne hos fr.martinsen. Liker så godt det hun skriver. Hun skriver blant annet om vasking og rot. Og mye annet. 

Det minner meg om noe jeg sa om rot. En gang jeg ble invitert på etterpåfest og hun som inviterte unnskyldte seg med at det var rotete hjemme. Da vi kom hjem til henne ble jeg overasket og sa:

Å - du mente det, da du sa det var rotete her.

Det var ment som et kompliment. 


(jfr posten hos fr.martinsen som du kommer inn på hvis du først klikker på denne og deretter på Rot, det er ikke så farlig, vel.)

tirsdag, august 05, 2008

Frp-koden

Det skrives visstnok bøker om det og folk har det som heltidsbeskjeftigelse å løse denne gåten: hvorfor stemmer så mange som åpenbart ikke har fordel av det på det parti som burde være marginalt? Noen har påstått det er når kultureliten gjør narr av frp at ”folk flest” strømmer til stemmelokalene for å stemme på dem. I Norge, hvor flertallet av journalistene stemmer mer til venstre enn hele befolkningen, gjør det at mediene (i sin påståtte objektivitet) ligger noe mer til høyre enn befolkningen. Noe som riktignok har gått høyresiden hus forbi siden den stadig vekk sutrer om venstresidemedier. De få venstresidemediene som finnes har tross alt svært lave opplagstall (jfr herværende avis) og knapt noen sjanse til å være en motpol mot den millionen som truer med å stemme på frp. I motsetning til dem som ubekymret og flåsete sier ”la dem prøve seg, så får folk se”, er jeg redd for konsekvensene om de skulle komme i regjering. Det tar lang tid å bygge opp noe. Kort tid å rive ned. Frp kan rasere kultur-norge før vi rekker å si innkjøpsordninga.

Frp er et sutreparti og Norge er blitt et ekkelt bortskjemt sutreland. Et land der alle vil ha og ingen vil gi. Flere sykehjemsplasser OG lavere bensin. Lavere skatter OG kommersiell motstandsløs ”kultur”. La kommersialismen og egoismen råde. Carl I. Hagen har sagt ARK om NRK så lenge at NRK tilslutt lot han få klippekort til alle programmer, i tillegg til at han fikk lov å være programleder for verdens kjedeligste TV-debatt. At Frp har gått fram i takt med at TV2 ble etablert er neppe tilfeldig. Jo, flere tilsynelatende apolitiske, dog kommersielle medier og kanaler, jo, flere stemmer til frp. Når et koseprogram på P4 skal slenge med leppa i tilsynelatende kul-P3 stil støtter de indirekte en frp-vennlig politikk i all sin kunnskapsløshet. De kritiserer bensinprisene og skattene. Det samme gjør frps egen partiavis Se og Hør. Mer mørkeblå ledere skal du lete etter. Eller kanskje du finner dem i Her og Nå, visstnok en konkurrent til Se og Hør uten at den utfordrer det politiske grunnsynet. Eller kommer med noe nytt verken i form eller innhold. Det er kjendisers privatliv, det grafses i død, sykdom og skilsmisser kombinert med kjønnsstereotypier de av en eller grunn kaller ”gladnyheter”. Alarm! På vegne av vanvittig mange. Selv om vi dessverre er i mindretall.

(Baksida av Klassekampen torsdag 24. juli)

onsdag, juli 23, 2008

Lekende litterær sex

«Masse om sex.»  Slik kom jeg i et svakt øyeblikk til å beskrive min egen bok Alt jeg skriver er sant foran Aftenpostens webkamera.


Intervjuet ligger på nettet og jeg kan ikke skylde på sitatfeil når det er mitt eget hode som ser inn i kamera og sier det. Det er ikke særlig klokt formulert. Det er ikke engang særlig treffende.

Jeg er ikke særlig glad i å lese om sex. Ikke eksplisitte seksuelle skildringer iallfall. Derfor er det sjelden jeg skriver dette selv. Selv om sexen i boka mi er nærværende. Blant annet som noe jeg-personen i boka drømmer om, når hun ikke har det. At jeg ikke er glad i å lese om sex skyldes at det er ytterst få som klarer å skrive godt om det. Iallfall om vellykket og god sex. Den dårlige sexen derimot: give it to me. Jeg snakker fortsatt om litteratur.


Mangeårig litteraturkritiker i NRK, Marta Norheim, kom våren 2007 med boka Røff guide til Samtidslitteraturen. I den skriver hun om samtidslitteraturen etter tema, i ulike kapitler som hun mener danner tendenser i dagens romaner og andre bøker. Hun skriver både om den nye mannsrollen i kapitlet: Kva er ein mann – og om den nye kvinnerollen i kapittelet Med neglelakk på klørne. Norheim hadde tenkt å skrive et kapittel om kjærlighetsromanen, men fant ut at den så å si var fraværende.


Kanskje var det nettopp derfor Gyldendal Norsk Forlag forsøkte seg med en konkurranse om den store kjærlighetsromanen. En av vinnerne var Edy Poppy med romanen Anatomi. Monotoni (2005). Den handler om ekteparet Vår og Lou, som har et åpent forhold, hvor de utfordrer hverandre med nye partnere, nærmest en utroskapspakt. Etter at de begge har vært inne i flere andre forhold og Lou har bedt Vår om å bli forelsket i en annen, orker de ikke mer av denne leken og vil prøve en annen lek: monogami, som noe nærmest nytt og spennende. Noen vil kanskje si at romanen handler mer om sex enn om kjærlighet. Men man kan si at Poppy med sin roman problematiserer monogamiet og institusjonen ekteskap som stadfester av og symbol på den ekte kjærligheten.


Debutantprisvinner Trude Marsteins Sterk sult, plutselig kvalme (1998) handler om – tilsynelatende – kjærlighetsløse forhold. Bokas presise og treffende tittel betegner en kultur som dyrker det flyktige øyeblikket det sier pang, altså forelskelsen, mer enn et livslangt forhold. Dette fører til et høyt forbruk av partnere for begge kjønn og såkalt seriemonogami er regelen snarere enn unntaket, i Norge, som i mange andre land, er skilsmissestatistikken over 50 %. Sterk sult plutselig kvalme betegner det voldsomme begjæret for både sex, nærhet og det å bli elsket. Relasjonene mellom menn og kvinner i Marsteins bok dveler ofte ved basale og ubehagelige ting. Marstein fremstiller både menn og kvinner som egoistiske. Noen ganger også som servile eller stupide. Man kan kanskje si at hun er nedlatende mot sine egne litterære karakterer, men jeg vil heller si at hun avkler tendenser i samtiden.


En debutant som fikk mye oppmerksomhet på grunn av sine seksuelle skildringer var Marion Hagen med romanen Akt i 1999. Den handler om halvstuderte kunstnere med ulike ambisjoner som bor i et kollektiv. Hovedpersonen Liv er utdannet skuespiller fra London og tjener penger på å stå aktmodell. Altså på kroppen sin. Som hun hele tiden påstår er normal. Liv har noe som beskrives som gledesløs sex. Hun forsøker begge kjønn. Hun savner den kjæresten hun hadde i London, som hun hadde et slags utsvevende liv med. Der han kunne finne på å glemme deres avtale på nyttårsaften mens hun sitter stivpyntet og venter i time etter time før han kommer hjem langt på natt med en annen dame som han går rett til sengs med uten å ense at Liv er der. Og hva gjør Liv? Kler av seg finstasen og hopper til sengs sammen med dem.


Anne Oterholms Tilfeldigvis begjær (2001) handler også om kjærlighetsløs sex. Altså om et tilfeldig begjær. Det spesielle ved hovedpersonen Tyras valg av objekt for sitt begjær – som virker vilkårlig – er at det blir partneren til kusina hun innleder dette begjærlige forholdet til. Altså et begjær som virker tilfeldig med en person som gjør at forholdet har store konsekvenser og omkostninger for dem begge i forholdet til en tredje part.

En annen roman som kom i 2001, også det en debutroman, var Helene Uris Dyp rød 315.

Gina er en ekstrem hovedperson. Hun er på en institusjon, og romanen er samtalene hun fører med en psykolog. Gina er som Marta Norheim sier en vellykket Bridget Jones; det vil si, en som har den fulle kontrollen over både menn og kalorier. Hun har så til de grader kontroll at hun nesten ikke kan ha sex. Iallfall ikke tillate seg selv en orgasme. Ikke før hun har videofilmet seg selv og sett hvordan hun ser ut når hun opplever en.


Mona Høvring har skrevet svært eksplisitt om sex fra et kvinnelig ståsted og med kvinnelig jeg i diktsamlingene Iik ein dialog (1998), Ensomme badedager og andre dikt (2000) ogHelt vanlige mirakler (2006). I 2004 kom romanen Noe som hjelper som også er svært eksplisitt seksuell. Jeget er ei jente og det handler om hennes seksuelle oppvåkning som noe utradisjonelt finner sted sammen med en mye eldre kvinnelig frisør før hun etter hvert blir kjæreste med sin tidligere elskerinnes sønn. Likevel vil jeg si at seksualiteten hos Høvring, og kanskje særlig i diktene hennes, skiller seg fra flere andres flate, nøytrale og noen ganger nesten litt ekle beskrivelser av sex. Hos Høvring er seksualiteten mer positiv. Høvring sier det slik:

–I «Helt vanlige mirakler» har jeg villet få fram at det seksuelle normalbegrepet er mye videre enn det en får inntrykk av når norske biskoper åpner munnen. Jeg vil at det seksuelle i poesien skal oppleves som noe vakkert heller enn skittent og nedrig. (Klassekampen april 2006)


Flere av de kvinnelige litterære karakterene har seksuelle erfaringer med begge kjønn, både Liv i Akt og jeget i Høvrings bok. I tillegg kan jeg nevne Linn C. Ulvin Og himmelen bak er slitsomt blå, samt Korellhuset, debutromanen til Ingeborg Arvola. I begge disse romanene har hovedpersonen kjærlighetsrelasjoner til personer av begge kjønn. Det er en relativt ny trend at man har forhold til personer av begge kjønn uten at dette problematiseres. Eventuelt slik det virker i for eksempel Akt, blir dette en del av et seksuelt eksperiment. Det er ikke mer enn fjorten år siden (1994) jeg intervjuet Gerd Brantenberg og hun var en av få offentlige homofile forfatteren i Norge*. Nå har vi egen bokklubb for skeive bøker, nemlig Kursiv. Og jeg kunne nevnt en rekke åpne homofile forfattere. Jeg går ut fra at slike beskrivelser i bøker åpner for en normalisering av homoseksualitet og biseksualitet.


Det er heller ikke lenge siden både Agnar Mykles Lasso rundt fru Luna (1956) og Jens Bjørneboes Uten en tråd (1966) ble dømt for pornografisk skildring og inndratt. Dette tatt i betraktning er det ikke rart mange har skrevet om sex etter det. Det har vært et område som har blitt erobret og som har mistet det tabuet som heftet ved det for bare få år siden. Vi lever i en ekstremt seksualfiksert tid, men likevel tror jeg ikke vi må forveksle kommersiell seksualfiksering med en reell seksuell frigjøring.


Særlig vil jeg påstå at ulike krefter, religioner og grupperinger fortsatt påvirker og ønsker å kontrollere kvinners seksualitet. I tabloidpresse, kulørt presse og ellers i samfunnet er det fortsatt slik at særlig kvinners sex skal knyttes til kjærlighet, altså til et kjærlighetsforhold med en fast partner. I tillegg dømmes kvinner for både adferd, oppførsel og påkledning. Bare tenk på voldtektdebatten. Oslo sommeren 2006 fikk en ny bølge av overfallsvoldtekter flere fremstående redaktører til å si at det ikke er rart, slik kvinner går kledd og at kvinner ikke må drikke seg fulle og gå alene hjem om natten. Her snakker man om kjønnet adferd: Personer fra ett kjønn (menn) begår overgrep mot det andre kjønnet (kvinner). Og debatten dreier seg absurd nok om hva kvinner kan gjøre for å unngå dette!


Poenget er at det fortsatt eksisterer krefter som ønsker å kontrollere kvinners seksualitet.Og på bakgrunn av dette er det kanskje ikke så rart at samtidslitteraturen beskriver et annet sexliv for kvinner hvor tilfeldige partnere og kjærlighetsløs sex er gjengangere. Selv om ikke nødvendigvis alle passer inn i dette bildet. 

Nå kan det virke som om mennene, med Mykle og Bjørneboe som pionerer (evt. Hans Jæger som var enda tidligere ute), har skrevet seg ferdig med sexen i større grad. Iallfall sier Marta Norheim, etter å ha gått gjennom en rekke romaner av mannlige forfattere, at det er forbausende lite sex. Eller kan det være at siden kvinners seksualitet i lengre tid (enn menns) har vært både mer tabu og med en sterkere offentlig kontroll er det kanskje først i de senere år at denne måten å skrive om sex på har kommet til?


Mange kvinnelige hovedpersoner er også lite sympatiske og empatiske – både i søken etter sex og i andre henseender. Marta Norheim påpeker at de i så måte har mye til felles med mannlige hovedpersoner og at påstanden «Menn er fra Mars og kvinner fra Venus» ikke stemmer med norsk samtidslitteratur iallfall. Det at kvinner framstilles som lite sympatiske og empatiske kan være en måte å stille til veggs tidligere tiders syn på at dette er kvinnens fremste egenskaper og således representerer dette et opprør, eller en utvidelse av kvinnerollen.


Jeg synes det er befriende med kvinnelige romankarakterer som utvider rommet å være kvinne i selv om de verken er sympatiske eller gode. Også mannlige litteraturskikkelser mangler heltetrekk eller det å være god og sympatisk. Norheim sier at den som leter etter gode forbilder får lete andre steder enn i litteraturen.

For det vanskeligste er jo å skrive godt om lykke og glede. Derfor finnes det ikke – så vidt meg bekjent – en roman om en ung gladkåt kvinne som tar for seg av livets goder og som har det uproblematisk. Heller ikke min egen bok, Alt jeg skriver er sant, er slik. Jegets seksuelle tørst kan noen ganger minne mer om selvskading, enn om erfaringer som gjør henne godt. Men det er i hvert fall en del humor i boka som kan døyve det.


Min bokdebut opplevdes som en svært positiv seanse. Jeg fikk langt mer presse og oppmerksomhet enn det som er vanlig for en debutant innenfor den smale sjangeren kortprosa. En del av denne mediedekningen dreide seg om sex. Å få en fem siders artikkel i Dagbladets Magasinet knyttet opp mot feminisme, kjønnsroller og sex to dager før boka er i butikken er som å få seieren på forskudd. Selv om noen alltid vil kritisere kvinner som snakker offentlig om sex. Ikke minst møtte antologien Rosa Prosa, om jenter og kåthet en sterk kritikk i offentligheten da den kom ut våren 2006. Et argument mot kvinner som snakker om sex er at de er selvopptatte og at «det finnes så mange verre ting å være opptatt av». Dette kunne man jo innvende mot mangt og mye, men det virker som man mener dette er særlig et ansvar unge feminister har.

På den andre siden påpeker flere forskere nå (bl.a. Per Solvang og Wencke Mühleisen) at skammen har flyttet seg. Seksualitet er ikke forbundet med skam, med unntak av det å ikke ha sex i det hele tatt, noe som nærmest er et tabu. Den største skammen om dagen er å ikke realisere seg selv. Prøv det om du tør.


Artikkel av Ellisiv Lindkvist, skrevet til Fett nr 2 - 08. 

Også publisert i Klassekampen lørdag 14. juni 08.

Ellisiv Lindkvist er forfatter, dramatiker og skribent og kulturredaktør i Fett.


*Da artikkelen ble publisert står det at Gerd Brantenberg var den eneste offentlige homofile forfatteren i 1994. Dette stemmer ikke da forfattere som blant andre Gudmund Vindland, Per Knutsen og Pernille Rygg også hadde stått fram.

fredag, juni 27, 2008

Fri oss fra kvinneligheten

Nå er det nok. Jeg er så lei. Lei av hår, sminke og siste mote enten den er kledelig eller ei. Jeg er lei av pene klær, av moteklær, av smykker og leppestift. At jeg burde være lei er forsåvidt også i tråd med kvinnerollen: Kvinner skal være opptatt av moteklær fram til de er 30 og etterpå skal de gå over til å være opptatt av interiør og barneklær. Fokus flyttes fra seg selv til familien. Kvinnen er blitt gift og hennes egen skjønnhet er det ikke like farlig med.

Men jeg er drittlei alt. Forbruket, designhysteriet, motepolitiet, Jan Thomas. Særlig Jan Thomas. Jeg skulle ønske jeg ikke visste hvem Jan Thomas var. Jan Thomas’ stylingguide fra helvete. Håper ingen kjøper boka hans. Bare konseptet, ideen får meg til å rope på spybøtta. Ikke fordi jeg lider av bulimi. Noe sikkert Jan Thomas synes er å foretrekke, siden kvinners liv ikke har noen særlig egenverdi annet enn som skjønnhets-attributt. Amme? Nei, overlat det til de stygge damene så kan du gå rundt å være pen og du vil oppleve ”skjønnhets-makten”. Den makten du får hos ”Jan-Thomas” fordi han ”gir” den til deg. Uæææægh, (til spybøtta).

Jeg er drittlei kvinnelighetsdyrkende feminister (og anti-feminister) som sier ”Vi må jo få lov å pynte oss”. De henviser til et 70-tall de færreste har opplevd og innbiller seg at på 70-tallet var alle ”stygge”. Man tror at en hårete armhule og en diskret dunet kvinnelegg er stygt, og ikke kulturelt skapt. Jeg skulle gjerne fått lov til å slippe å barbere meg. Til å sole meg toppløs, og spille volleyball toppløs, uten at puppene seksualiseres. Men med den ekstreme BH-moten som har kommet tør jo knapt ei 7-årig jente gå rundt uten bikinioverdel. Ikke slipper man unna på festivalene heller, med sitt Glamour-kjør også der. Det er jo nesten så man kan forstå at noen tar på seg en burka for å slippe unna. Selv om man blir påkjørt i trafikken fordi den stenger for utsyn, så vel som innsyn.

Nei, jeg innbiller meg ikke at en burka er ”frigjørende”. Men jeg tror iallfall ikke at et silikonimplantat er det. Ei heller å la høvelen gli over leggene hver eneste dag i sommersesongen. (Og helst hele året, i følge kvinnelighetsdyrkerne. Hvertfall hvis du er singel.) I de forbrukerglade bekymringsløse nyrike 00-åra her i Norge tror vi jo slik på indidviualismen. Vi tror alle er frie og tar selvstendige valg, selv om det fører til at de fleste velger det samme. Selv har jeg lyst til å kaste sminken i søpla og møte opp naken i ansiktet uten alle lagene av påført skjønnhet som vi alle selvsagt blir vakrere av, ifølge tidens krav om hva skjønnhet er. For det provoserer meg at dette kravet om skjønnhet kun rammer halvparten av befolkningen.

(Baksida av Klassekampen i dag 27. juni 2008)

Ellisiv Lindkvist
Forfatter og dramatiker
ellisivl@gmail.com