Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

tirsdag, juni 09, 2020

Oh, Kulturmannen blir teater!





I Bergen blir det en helt ny Dramatikkfestival til høsten. Festivalen blir i Bergen 27. - 30. august. Og der blir det urpremiere på Oh, Kulturmannen med Maren Bjørseth har på regi og Ingunn Øyen som skuespiller.




Det er Cornerstone som arrangerer festivalen, har utlyst tekster, fått 68 bidrag og valgt ut tre vinnertekster. Cornerstone drives av Idun Vik og Miriam Prestøy Lie. Med seg i juryen hadde de Elin Grinaker.



De to andre tekstene er Storsenter av Nelly Winterhalder og Mørke - fienden i oss av Tale Næss.


mandag, mai 04, 2020

Oh, Kulturmannen på Storytel

Oh, Kulturmannen ligger nå på Storytel. Det er forfattaren sjølv som les. På nordnorsk dialekt. Og derfor er den merket med flere hashtag/emner:
#forfatteren leser #humor #feminsme #nordnorskdialekt




Her ligger det også flere Lindkvist-bøker. Selvopptatt og Tørst er lest inn av skuespiller Eva Dons. Det ligger også to podkaster der.

Bokprat: Ellisiv Lindkvist og Peder Kjøs. Vi snaker om Kulturmannen og om Oh, Kulturmannen.

Bokprat: Ellisiv Lindkvst og Selma Lønning Aarø. Her snakker vi om Selvopptatt av Lindkvist og Jeg kommer snart av Aarø. Med overskriften: Sex i litteraturen.



8. mars ble altså Oh, Kulturmannen sluppet. Den er utsolgt fra forlaget, så dette er eneste måten å få hørt den på. (Enn så lenge? Jeg har lyst til å få gitt den ut igjen. Kanskje som bonusspor til neste bok.)





tirsdag, desember 10, 2019

Snart ser jeg ikke kulturen for bare menn

Fra Klassekampen 9. desember 2017 - midt i #metoo-tider. Fortsatt relevant. Dessverre.




Kulturmannen er ikke død, han er bare mektigere og farligere enn man først skulle tro. Og han bedriver ikke nødvendigvis seksuell trakassering – noen ganger nøyer han seg med intellektuell trakassering.  

Vi er en gjeng damer 40+ som snakker om det man snakker om i disse dager #metookampanjen, kulturmenn og feminisme. En historie fortelles. En av damene hadde som 23-åring blitt med den eldre skuespilleren på rommet. ”Jeg trodde han syns det jeg hadde å si var interessant. Så naiv var jeg!” Vi ler litt alle sammen, Tenk det, Hedda. Å være så naiv.
Men jeg tenker også: er det nå så galt for en ung 23-åring som vil bli skuespiller å tro at hun er interessant? Er det dette vi skal lære døtrene våre? Tro for all del ikke at det du har å si er interessant. For menn. For kulturmannen. Er du ung og har pupper er det det som gjør deg interessant: kroppen din. Ferdighetene dine og intellektet ditt er det ingen som vil ha.

#Metoo handler ikke bare om utsatte og naive kvinner, det speiler en kultur og den kulturen er vår kultur. Det er en kultur som lærer kvinner opp til å ikke innbille seg at de er interessante eller intellektuelle. Den samme kulturen lærer menn opp til å tro at de er interessante og seksuelt attraktive. Noe som medfører at en del av den seksuelle trakasseringen rett og slett sees på som en kompliment fra mannens side. Å drive med seksuell trakassering og maktmisbruk er ikke forbeholdt de få og olje- og energiministeren. Det er den kulturen vi er en del og den kulturen som formidles til oss, ikke bare via pornografi men også via highbrow serier som Sopranos, The Wire, Boardwalk empire, Mad Men, Orange is the new black, Mammon og Monster. I alle seriene forekommer seksuell trakassering og maktmisbruk, sist sett i Monster, der den mannlige politietterforskeren straks går over grensene mot en av de unge jentene involvert i saken.

Du ligger med en regissør.
Vedkommende regissør vil i alle fall ikke sette opp noe av deg.
Hvorfor skulle han det? Han har jo allerede ligget med deg.
Det er ikke mulig å ligge seg til noe lenger.

Dette er et sitat fra mitt eget teaterstykke ”Jeg er ikke slik”, jeg brukte det også på en konferanse i regi av kulturrådet – til spredt munterhet i salen. Man kan ikke ligge seg til noe lenger.

Det ligger en skam også i mitt eget i sitat: du blir redusert som dramatiker fordi du har ligget med en regissør. Slik Ester Nilsen har det i møte med sine kulturmenn i romanene Rettstridig forføyning og Uten personlig ansvar av Lena Andersson. Det å ligge med noen gir deg faktisk ingen privilegier whatsoever. Kulturmannen du har ligget med kan slutte å hilse, ikke ville ha noe med deg å gjøre og i hvert fall ikke anta teksten din/gi deg ut/sette opp noe av deg. Chris Kraus forteller i romanen I love Dick forteller om flere nedverdigende seksuelle møter. Det er ikke seksuell trakassering eller voldtekt, det er ydmykelse, intellektuell fornedrelse, latterliggjøring, usynliggjøring og maktarroganse. Det er noe kvinner opplever hele tiden og det er fylt med skam.

Likevel har jeg gått rundt og trodd at med likestilling og preventiver kunne kvinner pule like mye som menn. Jeg trodde at det å ligge seg til noe var utdatert. Jeg trodde kvinners seksualitet ikke lenger var noe man ga bort. Var den ikke iferd med å bli likeverdig da? Nei.

Damn if you do and damn if you dont. Skammen har åpenbart ikke forlatt den kvinnelige seksualiteten. Verken på den ene eller andre måten.  Likevel må jeg si at omfanget og grovheten i #Metoo-kampanjen, #stilleforopptak, #nårmusikkenstilner og #visyngerut sjokkerer meg. Jeg leser historiene med større og større ubehag. Mange sier at de ikke er sjokkert. Men jeg trodde oppriktig talt vi var kommet lengre. Og i alle fall at ubredelsen ikke var så enorm.

Jeg er klar over at teatret med sin hierarkiske struktur og med sine eldgamle kjønnsroller i det som vises på scenen dessverre ikke akkurat ligger i forkant av kjønnsrolleformidling og likestilling. Noe skuespillerne Espen Klouman Høyer og Anna Katharina Haukeland har sagt til NRK. At dekanen på KhiO svarer at det har blitt bedre de siste årene er som forventet. For oss andre gjenstår det å se om det fører til endring på norske teaterscener. Så lenge regissørene insisterer på å kle av kvinnelige skuespillere vil også den seksuelle trakasseringen ha stor grobunn.

Å bli utsatt for seksuell fornedrelse og intellektuell fornedrelse er to sider av samme sak. Kan kvinner og menn bli likestilt seksuelt om de ikke er det intellektuelt? Hvis du ikke anerkjenner din sidekvinne, din kollega som intellektuelt på høyde med deg selv, det vil si som en like god forfatter, skribent, journalist, skuespiller, you name it, så har du allerede redusert henne til kropp, og da vil hun først og fremst forbli det. Du søkte en kvinne og fant en hjerne, du er besviken.


Oh, Kulturmannen kom ut i 2017, et halvt år før #metoo eksploderte.

fredag, mai 10, 2019

Jo Blank - en monolog




Jeg har skrevet en monolog for en kvinnelig skuespiller. Den er med i Dramatikkens hus sin katalog over Norsk Dramatikk fra 2018-2019.

Nytt for i år er at Dramatikkens Hus har lagd noen utdrag man kan lytte til. 
Her kan man lytte til Jo Blank. Utdragene er lagd på kort tid som små stunt og vil kunne gjøres på mange andre måter om man skulle sette opp tekstene. 



tirsdag, april 23, 2019

Fra a til nå - podkast og leshøgt


Brit Bildøen og Leser søker bok har prata med meg om Fra a til nå og laga podkast.
Den ligger her. 


Og i anledning bokåret 2019 - har Leser søker bok lagd noen korte opplesningsvideoer på under ett minutt. 

Leser høgt fra Fra a til nå. Ligger på instagram hos Leser søker bok. Og hey, også på youtube.








tirsdag, desember 04, 2018

Verksted på Dramatikkens hus

Familien Løvstad- Jensen, en helaftens farse/komedie i fem akter av Ellisiv Lindkvist


Kristina Kjeldsberg ønsker velkommen til lesningen. Skuesillerne f.v. Idun Vik, Valborg Frøysnes, Emil Jørgensen, Anne Kokkinn, Espen Løvås, John Emil Jørgensrud (skjult bak Kristina), Mari Sæther og Ole Johan Skjelbred. 


Kristina Kjeldsberg og Ellisiv Lindkvist i samtale etter lesningen.



Dette stykket hadde verksted på Dramatikkens Hus 26. og 27. november, med intet mindre enn åtte skuespillere med ledelse/regi av Maren E. Bjørseth. Verkstedet munnet ut i en åpen/offentlig lesning.

Dramatikkens hus skriver:
Skuespiller Idun Vik i mikrofonen, Ole Johan skjrelbred til høyre


Velkommen til visning tirsdag 27. november 2018 kl. 14.00

Familien Løvstad-Jensen av Ellisiv Lindkvist. En moderne romantisk komedie med farseelementer om en familie i oppløsning. Mor, Far, Sønn og Datter blir geleidet gjennom denne helaftens forestilling ved hjelp av en programleder. Samfunnets tidsånd kommer, bokstavelig talt, inn i stua i form av journalister, artister og andre som ønsker å si noe om verden utenfor familien. Det hele foregår i et teatralt univers med satire, metanivåer og overdrivelser.

Skuespillere: Espen Løvås, Valborg Frøysnes, Idun Vik, Ole Johan Skjelbred, Emil Jørgensen og Mari Sæther, John Emil Jørgensrud, Anne Kokkinn
Regissør: Maren Bjørseth



Kristina Kjeldsberg fra Dramatikkens Hus samtaler med dramatikeren Ellisiv Lindkvist





torsdag, oktober 25, 2018

Bokbad!

Samtale mellom Ellisiv Lindkvist og Peder Kjøs, på Asker bibliotek, 25. oktober.



mandag, februar 05, 2018

En poetisk perle av en kortroman.

Fra at til nå har fått denne fine bokomtalen:


Anmeldelse: Fra a til nå av Ellisiv Lindkvist1 DES 2017
Fortellingen handler om Eva som nylig har flyttet til Oslo. Hun studerer kunsthistorie, bor i kollektiv med Hilde og Vilde og blir kjent med Aleksander som er kunstner og som forstår byen.
På overflaten er Fra a til nå en enkel fortelling om å komme over den store kjærligheten, eller ikke. Språklig gir den assosiasjoner til barnebøker, med sine små ord og korte setninger. Stilen er minimalistisk og uten ornamenter. Det virker som om forfatteren har undersøkt hvor mye hun kan strippe bort uten at fortellingen går i stykker og slutter å virke.
Ingenting her er overflødig.
Men det enkle er bare en overflate, den er resultat av en kompleks innsikt i både formen og motivet. Ellisiv Lindkvist leker med ordene, danner små ordspill, gjentar, fanger stemninger og følelser.
Oppbygningen er like elegant.
Hun hopper ubesværet fra å skildre ukerytme til små øyeblikk, fra kontemplasjon til samtale, fra følelser til handlinger. Hun etablerer, bygger opp og vender, og vender igjen. Hun viser sider ved Eva gjennom kontraster med de andre karakterene. Hun får det til å se lett ut, men det er det ikke.
Eksperimentet er usedvanlig vellykket.
Historien om Evas forelskelse fengsler og berører. Ellisiv Lindkvist viser oss nøyaktig hva som skal til for å få en fortelling til å fungere.
En poetisk perle av en kortroman.
Språk: 5  
Karaktertegning: 5
Oppbygning: 6
Konklusjon: 5
(Mine uthevelser)

Omtalen er skrevet av Rune Myrland og ligger her. 

mandag, januar 15, 2018

Lanseringsfest for Fra a til nå



Tirsdag 16. januar kl feires romanen Fra a til nå - på Litteraturhuset, Kverneland. 

Arrangementet ligger også på facebook og det er gratis og åpent for alle


Boklansering av Fra a til nå

Ellisiv Lindkvist i samtale med Brit Bildøen
Tirsdag 16. januar 2018, kl. 18:00

Sal: Kverneland
Arrangør: SolumBokvennen
Inngang: Gratis

Omtale i Troms Folkeblad

mandag, desember 11, 2017

Aftenposten anbefaler Oh, Kulturmannen



Oh, Kulturmannen blir anbefalt i Aftenposten som en av de viktigste bøkene for å forstå #metoo


Solnit og Lindkvist: Disse bøkene må du lese for å forstå #metoo
Uansett om du jubler eller ikke over #metoo: Dette er bøkene som setter bekjennelsene i en større sammenheng, skriver Kjetil Røed i Aftenposten.

Hele saken ligger her. 






Røed skriver:

Lindkvist – som er romanforfatter, dramatiker og feminist – viser oss hvordan ulikheten ikke alltid kan avdekkes mens den pågår, fordi vi formes av opplagrede vaner, som vi ikke uten videre kan kvitte oss med ved å lese andres bekjennelser eller skarpe analyser. Pamfletten er en humoristisk, sårbar og besk studie hvordan forfatteren dras mellom etablerte tankemønstre som opprettholder både mannsdominans og fascinasjon.
De fleste av oss vet jo – tenker jeg – at det ikke nødvendigvis hjelper å vite hva som er sant og riktig. Særlig når det er noe som frister eller fascinerer der og da, og som overstyrer innsikten du ellers er overbevist om.




 










Under her siterer jeg Aftenpostens artikkel:


Rebecca Solnit
Alle spørsmåls mor
Pelikanen Forlag, 2017
Ellisiv Lindkvist
Oh, kulturmannen
Flamme, 2017

De siste månedene har den ene kvinnen etter den andre stått frem og avslørt råtten oppførsel fra enkelte menn. Det har vist seg at trakassering er blitt oversett – ja, til og med tolerert – av miljøene disse karene er en del av.
Og det har pågått lenge – i alle deler av samfunnet.
Verdien av å bli hørt
Likevel savner jeg overordnede refleksjoner i strømmen av avsløringer.
Rebecca Solnits Alle spørsmåls mor besvarer behovet for overblikk og ettertanke bedre enn noen annen bok jeg kjenner. Solnit er en av de fremste sakprosa-forfatterne i USA de siste 20 årene – og er særlig kjent for sin feministiske agenda, noe vi så tydelig i forrige bok Menn forklarer ting for meg (2016). Her forklarte hun hvordan såkalt mansplaining – at menn har rett til å være belærende ovenfor kvinner uansett situasjon – er forankret i en dypere ulikhet mellom kjønnene. Det handler om hvordan menn generelt tar seg til rette.
I hele Solnits forfatterskap er det retten til å fortelle sin egen historie som står sentralt. Akkurat dét blir tydeligere forklart i Alle spørsmåls mor enn noen av de foregående bøkene.
Fortellinger om solidaritet
Å snakke ut i et rom som gjør at du blir hørt – som #metoo åpner for – handler om å finne et fellesskap som hører, sier Solnit. Når mange blir hørt, kan skjebner deles og noe forandres. Det er en temperatur, det brenner, i denne boken: Solnit er forbanna. Samtidig har hun evne til å formulere bilder som samler trådene i argumentasjonen og gjør at tankene sitter.
Som her:«Ordene bringer oss sammen og tausheten skiller oss, berøver oss den hjelpen eller solidariteten eller det fellesskapet som samtalen kan lokke fram. Noen arter av trær brer seg ut med rotsystemer under jorda som forbinder de enkelte stammene og vever de enkelte trærne sammen til et mer stabilt hele, slik at de ikke så lett kan blåses over ende. Fortellinger og samtaler er som disse røttene.»

Manglende empati
Fortellinger er det som virkelig kan forandre samfunnet, og kollektive bekjennelser som #metoo-kampanjen kan vanskelig overvurderes, mener Solnit. For er det noen røtter som stikker dypt fra før, så er det dem som rotfester enkelte menns tro på at de har rett til å herse med kvinner. Hun forbinder disse røttene med den manglende empatien som ligger i all diskriminering – og plasserer både trakassering og mansplaining i en lang historie om undertrykkelse.
Noe som bringer meg til selve essensen av denne boken: Å fortelle historier handler om å leve seg inn i en annens synsvinkel. Men også at det å høre på dem kan være en øvelse i empati, i å se virkeligheten fra et annet sted enn sitt eget.
På denne måten kommer Solnit frem til en overbevisende forståelse av både sakprosa og skjønnlitteratur som er etisk fundert.
Kulturfeltets midlertidighet Flamme forlag
Når jeg leser Solnits refleksjoner og tenker på #metoo, slår det meg at noe midt imellom også trengs: Tekster som viser frem kuende erfaringer fra innsiden, men samtidig reflekterer over hvor sammensatt undertrykkelsen kan være.
Ellisiv Lindkvists prosadikt Oh, kulturmannen er interessant i så måte. I boken – som er en liten pamflett – blir vi kjent med en kvinne i litteraturmiljøet som ikke blir hørt av kulturmannen – som er mest opptatt av andre kulturmenn. Dét forhindrer ikke at hovedpersonen tiltrekkes av kulturmenn med makt.
«Jeg drømmer om å bli pisket/av deg,/tatt hardt av deg/– ja, jeg drømmer om det./Oh, Kulturmannen [ ...]du som sprer entusiasme og overskudd.// Nei, du gjør jo ikke det./Du sprer frykt og beven./Du tar motet fra oss./Og sier: såpass må du tåle.»
Klarhet og erfaring
Lindkvist – som er romanforfatter, dramatiker og feminist – viser oss hvordan ulikheten ikke alltid kan avdekkes mens den pågår, fordi vi formes av opplagrede vaner, som vi ikke uten videre kan kvitte oss med ved å lese andres bekjennelser eller skarpe analyser. Pamfletten er en humoristisk, sårbar og besk studie hvordan forfatteren dras mellom etablerte tankemønstre som opprettholder både mannsdominans og fascinasjon.
De fleste av oss vet jo – tenker jeg – at det ikke nødvendigvis hjelper å vite hva som er sant og riktig. Særlig når det er noe som frister eller fascinerer der og da, og som overstyrer innsikten du ellers er overbevist om.
I hjertene våre
Det er derfor det er så viktig å huske at den største forandringen må skje i kjernen av hvordan kvinner og menn forholder seg til hverandre, i hverdagen. Det er i hjertene våre, ikke bare i lovbøkene – i forbud, straffeutmålinger eller stortingsproposisjoner – likhet mellom kjønnene virkelig kan blomstre.
For å komme dit er Solnit og Lindkvists bøker et svært godt utgangspunkt.

torsdag, november 23, 2017

Ny bok!

Da er Fra a til nå kommet ut.




Den er kommet på Solum Bokvennen. Som skriver dette i sin omtale av boka:

«Jeg flyr ned trappen og ut på gata.
Opp på sykkelen for å treffe Alexander,
jeg svever
gjennom byen.
Jeg svever over sykkelen,
ser ned på meg selv.
Jeg ser at mitt eget liv er for godt til å være sant.
Hjertet banker fortere, hardere,
enn jeg trodde var mulig.»

Eva studerer kunsthistorie
og jobber som helgevakt
på et hybelhus for rusmisbrukere.
Der møter hun Alexander,
en kul og spennende kunstner
som hun forelsker seg i.

Fra a til nå handler om forelskelse og kjærlighetssorg.
Om studentlivet i kollektiv.
Om å være innflytter til byen.
Om beruselse, usikkerhet og lengsel.

Ellisiv Lindkvist (f. 1973) debuterte med den kritikerroste kortprosa­samlingen Alt jeg skriver er sant (2007). Hun har senere gitt ut Tørst (2011) og Jeg er ikke slik – tre ­scenetekster (2013), Ditt røde hår, Unn (2013), Selv­opptatt (2015) og Oh, Kulturmannen (2017).

Ditt røde hår, Unn (Solum) ble belønnet med ­Havmannprisen.


A good neighbour





Quite proud contributing in this book, Stories, published for the 15th Istanbul Biennial, curated by Elmgreen & Dragset.


All the stories in English...

...as well as Turkish.
i godt selskap


 #antologi #billedkunst #biennale #elmgreendragset
#istanbulbienali #istanbulbiennal #agoodneighbour #studioelmgreenanddragset

onsdag, november 08, 2017

Om I love Dick av Chris Kraus i Dagbladet

Hadde ny artikkel i Dagbladet på lørdag om Chris Kraus fantastiske bok I love Dick.


Dagbladet lørdag 5. november 2017


Alt du ikke vil vite om Henne


Bak enhver Kulturmann står minst én underkjent kvinnelig kunstner. En av dem er Chris Kraus.


Chris Kraus er navnet på både forfatteren av og hovedpersonen i I love Dick. En roman som er interessant og grensesprengende på oh, så mange nivåer. Den beveger seg ubesværet i overgangene mellom roman, sakprosa, essay, selvbiografi, brevroman, bekjennelse. Den er smart, morsom og feministisk.  

Her hjemme snakker vi nå om kulturmannens makt og om seksuell trakassering gjennom #metoo kampanjen. Chris Kraus bok går rett inn i kjernen av dette. Den er fra 1998 og kom i norsk oversettelse tidligere i år. Nå, nesten tjue år senere, har den blitt løftet fram som et feministisk geriljaskrift og en briljant idébok. Kanskje var den forut for sin tid og man ville ikke ta tak i dette for tjue år siden? Likevel blir den også i dag lest uten at man ser romanens mange lag, dens humor og ironi. Selv bokas egen baksidetekst reduserer den til å handle om en mislykket kunstner med et skrantende ekteskap. 
(fra begynnelsen av artikkelen)




Den norske oversettelsen kom tidligere i år, oversatt av Knut Ofstad.


Om romanen vipper mot det selvmedlidende vipper ironien, humoren og kunnskapen i den andre retningen. Til tross for Chris´ påtrengende kvinnelighet i form av kropp og seksualitet, eller nettopp derfor. For hun er trengende, hun er krevende, hun er det motsatte av en oppskrift på sjekking. Hun er ikke hard to get, hun gir seg over, uavhengig av hva Dick ønsker. Hun forteller Dick omseksuelle og ydmykende opplevelser. Som om kunstnerisk, intellektuell og seksuell ydmykelse er to sider av samme sak. Og det er nettopp dét det blir her. Kan menn og kvinner være likestilte i seksuelle situasjoner om de ikke er det intellektuelt? Eller er det omvendt? Hva kommer først tanken eller kroppen? Det er også en del av romanens prosjekt: å vise hvilken felle denne dualiteten er. For menn blir ikke rammet av sin egen seksualitet, sin egen kropp, sin egen alder. De er intellektuelle uavhengig av aldring og unge koner. (sitat fra mot slutten av artikkelen)