Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

fredag, juni 02, 2017

Utdrag fra Oh, Kulturmannen i Dagbladet




Utdrag fra Oh, Kulturmannen var på trykk i Dagbladet 30. mai. Med kul illustrasjon av Anette Moi.
Teksten stod på trykk i bokbilaget som også er blitt spredd på Norsk litteraturfestival på Lillehammer. Finnes ikke på nett. Men boka er jo fortsatt å få kjøpt da. Bestill her. Det er 70 igjen på lager. Hvis den blir utsolgt trykkes den ikke i nytt opplag.



onsdag, mai 31, 2017

Kulturkvinnene slår tilbake

Dagsavisen 27. mai 2017


Oh, Kulturmannen er blitt anmeldt i Dagsavisen.
Resultatet er tre kloke og morsomme pamfletter om lesing, skriving, kjønn og kultur.

Under overskriften "Kulturkvinnene slår tilbake" leses Oh, Kulturmannen sammen med Karolina Ramqvists Det er natten og Kjersti Annesdatter Skomsvolds lesning av Aksel Sandemose i Dagsavisen lørdag. Anmelderen, Gerd Elin Stava Sandve, sammenfatter i ingressen:

En kvinne skriver brev til kulturmannen. En annen har fridd seg fra ham. En tredje har lest de skrytete gamle bøkene hans. Resultatet er tre kloke og morsomme pamfletter om lesing, skriving, kjønn og kultur.
Videre skriver hun
Hei, Kulturmannen.
Jeg snakker til deg. Jeg skriver til deg. Jeg vil bli sett av deg. Sett og likt.
Jeg vil at du skal ta meg på alvor.

Dette skriver Ellisiv Lindkvist i det Flamme forlag kaller en boksingel, altså en halvlang tekst i hefteform. «Oh, Kulturmannen» er et åpent brev i dikts form, adressert til - du gjettet det - kulturmannen.

Kulturmannen er han som ignorerer dyktige kvinner, yngre som eldre. Han er redaktør, kritiker, forfatter, regissør, teatersjef, forlegger eller kronikør, eventuelt politi, jury, dommer, utdyper Ellisiv Lindkvist. Han er typen som kan skrive 40, eller like gjerne 40.000, sider om seg selv. Og som feires for det.
Kvinner, derimot, har mensen. De feires ikke. Eller de gjør det, men kun av andre kvinner. Av hverandre. Det føles ikke bra nok, synes hun som raser i teksten. Hun vil ha kulturmannens oppmerksomhet. Hvis ikke kan hun «like gjerne gå hjem», siden «ingen» (kulturmenn, altså) hører på henne uansett.

Som gammel kvinne i gyngestol, med rullator, tenker hun at
«det hadde vært bedre å være død som deg. Du som er udødelig. » 
«Oh, kulturmannen» er en sint tekst. Men også morsom, med artige ordspill og en type resignasjon som, enten det var planlagt eller ikke, tipper over i en lett harselerende selvironi. Lindkvist namedropper både egne og andres romantitler, knekker opp ord, refererer dikt, og sender mer enn et langt nikk mot Märta Tikkanens kjærlighetssaga, i form som i innhold. Mye er tatt på kornet: Kvinnenes trange rom, mennenes store. Gutteklubbens heiaklubb for andre gutter. Kvinnenes usynlighet. Ellisiv Lindkvists pamflett engasjerer, og er definitivt verdt lesningen, uten at man dermed trenger være enig i alt hun skriver. Kanskje er det meningen å overdrive, for slik å vise fram det absurde i at patriarkatet lurer også kvinner til å verdsette menn høyest. 
Helt til slutt etter å også ha vært innom Kjersti Annesdatter Skomsvolds lesning av Aksel Sandemose konkluderer hun slik:

Kulturmannen var ikke udødelig likevel, viste det seg. Og det disse tre kvinnene har på hjertet, er vel så interessant som mye av det han og hans kumpaner produserer.



 Her tror jeg det er mulig å lese hele anmeldelsen.

tirsdag, mai 16, 2017

Anmeldelse av Oh, Kulturmannen i Blazer Fanzine

Les hele anmeldelsen her.
Anmeldelsen er skrevet av Elin Amundsen Grinaker

Jeg siterer:


Jeg liker Flamme forlags boksingel-serie! Og Ellisiv Lindkvists Oh, Kulturmannen fryder meg. Det gode med singelserien, er at pamflettene er såpass korte at de nesten kan siteres i sin helhet i en anmeldelse. Og denne boken hadde faktisk fortjent det. Den er skarp, tidvis morsom og på kornet. Og aller best; den er SINT! Jeg tenker på Valerie Solanas mens jeg leser de første sidene. Hvor levende og livgivende, smittende et godt skrevet sinne kan være. For det er jo få ting som er så befriende som et godt plassert ballespark når det er velfortjent.
Oh, Kulturmannen er 30 sider lang tekst som er satt opp i diktform. Tidvis er det en rasende rant over at Kulturmannen ikke ser jeg-personen, (som er større enn et enkelt jeg, det er den kvinnelige kunstneren), hun forsøker å gjøre seg til noe eget ved å trekke frem klitoris, mensen, utflod og vulva. Hun går i bølger fra overbevisning om at vi nok skal seire når vi blir 60 år, da skal vi pule de 10, 20, 30 år yngre mennene, til hun i motløshet innser det faktum at selv om kvinner, som heier på andre kvinner, har lengre levetid enn mannen i reelle år, overlever Kulturmannen henne. Fordi han, i motsetning til den kvinnelige kunstner, er udødelig.
Anmeldelsen er lang og grundig og hun siterer ganske mye fra selve teksten. Så her siterer jeg ganske mye fra anmeldelsen:

Jeg liker denne teksten best når den er på sitt mest rasende. Når Lindkvist tar den helt ut i rasende platthet. Interessant nok merker jeg at jeg blir litt redd for hvordan teksten tas imot av nettopp Kulturmannen når den går hen og blir sår og bitter. Og der møter jeg meg selv i døren. For det viser nettopp at jeg leser ut fra hans blikk. At det er safe å legge tonen til et sted hvor han fortsatt vil lese med, og ta imot ordene. At man ikke må bli for krevende og klagende, for da legger Kulturmannen boken vekk og vil ikke høre mer. Så selv om jeg ikke syns det svinger like mye av denne teksten når Lindkvist blir sår og bitter, så heier jeg på at hun gjør det. At hun trekker den hele veien til den gamle damen som angrer på hvordan hun har brukt tiden sin feil. Hun er bitter over sin dødelighet, selv om hun i dette livet aldersmessig overlever mannen, men hun kan ikke bli udødelig slik som han kan. 

Det kuleste er slutten på anmeldelsen der hun oppforder hver især og seg selv inkludert til å lage et lite helvete:

Vi skal nok ikke forvente at Lindkvists bok blir lest av (hele skaren) Kulturmenn, og at de så blir til lyttende og inkluderende vesener, men kanskje er ikke det så viktig. Kanskje kan dette være en pamflett som mobiliserer flere kulturkjærringer, som meg selv, til å starte en ordentlig filleristing av kulturmannen. La oss si at dette er statsskuddet her i Norge, og at vi sammen og hver for oss lager et sant helvete! (min uth)

(fra anmeldelse i Blazer Fanzine)

torsdag, mai 11, 2017

Se, han tenker! På tysk: Seht, er denkt!

Den siste baksideteksten jeg hadde i Klassekampen Se, han tenker! er nå oversatt til tysk av Gabriele Haefs (forfatter og oversetter) hun bruker teksten i denne spalten der hun skriver om petiter.

Glossen, Spalten, Kolumnen


...sondern von Ellisiv Lindkvist, einer wunderbaren Autorin, von der es noch nichts auf Deutsch gibt. Bisher. Skandal! Dabei hat sie sogar schon zwei Romane veröffentlicht.
Die Glosse heißt, „Seht, er denkt!“ und ist, wie es sich für eine gute Glosse gehört, wahrlich aus dem Leben gegriffen.

Hele teksten på tysk:

Hallo?
Ja, hallo, ich bin das. Sie wissen doch, wer ich bin. Ich war im Fernsehen und überhaupt.
Ja?
Egal, ich hatte da so einen Gedanken, einen überaus interessanten Gedanken. und wenn Sie also so nett wären und auf der ersten Seite Platz machten, dann könnte ich mich gerade hinsetzen und in die Kamera schauen. Ich hab auch einen Anzug an und so.
Aber warum denn?
Als ich von Morgenbladet interviewt worden bin, hatte ich Shorts an, aber da war ja auch Sommer, jetzt ist schließlich Winter, und da macht ein Anzug sich besser, meinen Sie nicht?
Ich meine, warum sollten wir die erste Seite für Sie freiräumen?
Weil ich einen überaus interessanten Gedanken hatte, hören Sie eigentlich nicht zu?
Und was ist das für ein Gedanke?
Es geht zum Teufel!
Es geht zum Teufel?
Ist das nicht einfach genial?
Dass es zum Teufel geht?
Dass ich diesen Gedanken hatte.
Wieso eigentlich?
Weil es ein überaus interessanter Gedanke ist.
Tja. Aber warum?
Vor allem, weil ich ihn gedacht habe.
Und Sie sind?
Ich bin ein bekannter norwegischer Journalist. Sehr bekannt, weil ich kein Blatt vor den Mund nehme und immer recht habe.
Es geht also zum Teufel?
Ja, jetzt wird ein Faktencheckportal eingerichtet.
Ist das denn keine gute Idee?
Nein.
Warum nicht?
Weil ich gedacht habe: Das geht zum Teufel!
Ach?
Das kann die Überschrift für das Interview mit mir sein: „Das geht zum Teufel.“ Kriegen Sie gratis.
Ja, danke. Aber haben Sie Angst vor Fakten?
Natürlich nicht. Ich habe schließlich immer recht. Aber es sagt uns doch etwas, wenn ich dabei als erstes denke: Das geht zum Teufel.
Und was sagt uns das?
Vor allem, dass ich ein wichtiger Mann bin, der denken kann. Dass ich in ganzen Sätzen mit Subjekt und Prädikat denken kann. Und ein religiös geprägtes Wort ans Ende zu setzen, ist herrlich politisch unkorrekt.
Und was ist also das Problem beim Faktencheck?
Der ist total unnötig. Sie haben doch mich. Rufen Sie einfach an, wenn Sie etwas wissen wollen.
Hm.
Schicken Sie jetzt den Fotografen? Ich binde mir auch einen Schlips um.
(publisert her 8. mai 2017)

tirsdag, april 04, 2017

Se, han tenker!

Baksida av Klassekampen 3. april

-       Hallo?
-       Ja, hei det er meg. Du vet hvem jeg er. Jeg har vært på tv og greier.
-       Ja?
-       Uansett, nå har jeg tenkt en tanke, en veldig interessant tanke, så hvis dere vil være så vennlige å rydde forsiden, så kan jeg sitte sånn stilig med høyt hevet hode, og se rett inn i kameraet. Jeg tar på meg dress og greier.
-       Hvorfor det?
-       Da jeg poserte i Morgenbladet, gjorde jeg det i shorts men da var det tross alt sommer, nå som det er vinter er det vel bedre med dress, syns du ikke?
-       Jeg mener hvorfor skal vi rydde forsida for deg?
-       Fordi jeg har tenkt en veldig interessant tanke, hører du ikke etter?
-       Og hva er den tanken?
-       Dette går til helvete!
-       Dette går til helvete?
-       Er det ikke helt genialt?
-       At det går til helvete?
-       At jeg har tenkt den tanken?
-       Hvorfor det egentlig?
-       Fordi det er en veldig interessant tanke.
-       Tja. Hvorfor det?
-       Først og fremst fordi det er jeg som har tenkt den.
-       Og du er?
-       Jeg er en kjent norsk mannlig journalist. Veldig kjent fordi jeg sier ting som de er og dessuten alltid har rett.
-       Så nå går det til helvete?
-       Ja, de skal starte en faktasjekk-portal.
-       Er ikke det bra da?
-       Nei.
-       Hvorfor ikke?
-       Fordi jeg tenkte: Dette går til helvete.
-       Jaha?
-       Det kan være overskriften til intervjuet ditt med meg: ”Dette går til helvete”. Vær så god.
-       Jo takk. Men er du redd for fakta?
-       Selvsagt ikke. Jeg har jo alltid rett. Men det sier noe når det første jeg tenker er at nå går alt til helvete.
-       Og hva sier det da?
-       Først og fremst at jeg er en viktig person som kan tenke. At jeg er i stand til å tenke i setninger med både subjekt og verbal. Og legge på et skikkelig fyndord mot slutten som er herlig politisk ukorrekt.
-       Og hva er galt med faktasjekk igjen?
-       Det er helt unødvendig. Dere har jo meg. Bare ring om dere lurer på noe.
-       Ja vel.
-       Sender dere en fotograf da? Jeg tar på meg slipset.
     (Baksida av Klassekampen 3. april) 

fredag, mars 24, 2017

Oh, Kulturmannen


Boksingel på Flamme Forlag, kommer i april.
Design Aslag Gurholt


Oh
Kulturmannen.
Jeg vil at du skal ligge med meg.

Ikke bokstavelig selvsagt.
Det skulle tatt seg ut.
Du er jo ofte gift og jeg er jo ofte gift.
Jeg mener
ligge med meg
som du ligger med deg selv
altså
andre kulturmenn,
hvis du skjønner hva jeg mener
gjør du ikke?
Skjønner du ikke hva jeg mener?
Misforstår du med vilje?
Forstår du ikke hva jeg sier?
Jeg skriver og forklarer.
Du må lese.
Jeg skriver til deg.
Du må lese
meg
bedre
read me harder.


Forlaget skriver:
Oh, Kulturmannen er en retorisk tekst, et feministisk kampskrift, et velrettet ballespark.


Boka kan bestilles direkte på Flamme Forlag her. Eller så vil den finnes på Tronsmo, Tanum Karl Johan, Norli Universitetsgata, Eldorado, Litteraturhuset Bergen og andre utvalgt bokhandlere.


mandag, november 14, 2016

Å rette baker for smed

Ingunn Økland startet høstens debatt med en grov anmeldelse av Vigdis Hjorths roman, som hun mente bare kunne være god hvis den var ”sann”. Siden Hjorth ikke kom på banen og stod fram som det offeret Økland kanskje ønsket seg, og siden debatten uteble, gikk hun et skritt lenger for komme med ”bevisføring” om at dette var sant. Aftenposten gravde i privatlivet til Vigdis Hjorth og brukte to sider på å bevise at hun brukte sin egen fars begravelsesprogram i romanen. Da kom selvfølgelig debatten Økland ønsket seg. Det var ikke bare forfattere som svarte, også to av våre beste og mest anekjente kritikere Ane Farsethås og Kaja Scherven Mollerin gikk Økland i møte. Men Øklands svar på den massive kritikken var ikke å ta innover seg at hun hadde gått for langt. Nei, det var at kritikken var et ”ekkokammer”.

Men hva er det Økland ønsker seg?

Å skille mellom litteratur og virkelighetMen hva er det Økland ønsker seg? På den ene side sier hun at romanen er bedre jo sannere den er, på den andre side er hun så moralsk indignert over at noen kan skrive slik at hun ikke klarer å skjule det. Det er som om hun holder seg for nesa og sier dette lukter vondt, du bør skjerme offentligheten for den skitne kunsten din. Økland forfekter åpenbart et borgerligkonservativt kunstsyn og reagerer med moralsk forargelse om kunsten blir farlig. I tillegg klarer hun ikke å skille litteratur og virkelighet, noe som jo er det første man bør lære seg om man skal anmelde skjønnlitteratur.
Det er flere påstander fra Økland i debatten som er merkelige. Det ene er at hun sier at Hjorth og Ebba Witt-Brattstrøm ikke klarer å skille mellom litteratur og virkelighet i sin omtale av Knausgård. Mens det i virkeligheten forholder seg motsatt. Det er Økland som ikke klarer det. Både Witt-Brattstrøm og Hjorth snakker om den litterære karakteren Knausgård. Vigdis Hjorth tar konsekvensen av det han skriver, hun tar det på alvor, hun ønsker seg mer, at han skal gå lenger og spør derfor hvordan en skilsmisseroman ville sett ut (Vinduet 1-2014). Økland, som åpenbart ikke tror det går an å ønske seg en slik roman uten å ønske seg en skilsmisse i virkeligheten, kaller det et ”makabert ønske”. Det er altså Økland som selv som ikke klarer å skille her.



Merkelappen "virkelighetslitteratur"
De færreste ønsker å bli utlevert på en lite flatterende måte i en roman, eller kjenne på at noen utleverer private detaljer om en selv. Men de aller fleste forfattere vurderer dette mens de skriver, og iallefall før de publiserer. Det er ikke gitt hvor grensen skal gå. Man reagerer ulikt på å kjenne seg igjen i en romankarakter. Noen tar det utvilsomt som en ære og en kompliment, mens andre vil kjenne på et ubehag de ikke har noe sted å rette. Men denne debatten kan vi ikke ta med Øklands og Aftenpostens utgangspunkt. Skal forfattere åpne opp og fortelle om sine vurderinger, samtidig som de risikerer at Norges største avis trykker private detaljer som en gjengivelse av et begravelsesprogram? Med det som utgangspunkt er det ikke rart de fleste forfattere avviser problemstillingen. Om Økland ønsker seg en åpen debatt må hun også selv stille seg åpen. Nå gir hun store deler av samtidslitteraturen merkelappen ”virkelighetslitteratur”, for så å avvise denne typen fiksjon.

Det er vanskelig å ikke lese det som en reaksjonær påminnelse om hvor stor forskjell det er på hva kvinner og menn kan tillate seg å si i offentligheten, selv innpakket i fiksjon.

Intimiseringen i kulturen
Alle som jobber med kunst vet at det ikke går an å lage kunst som aldri støter eller provoserer noen. Da ville man bare få søte dikt om naturen. Det som er påfallende i denne debatten er hvordan man går etter forfattere generelt og Hjorth spesielt, som strengt tatt ikke er en del av den ”virkelighetslitteraturen” Knausgård representerer. Hjorth har alltid lagt inn en distanse, og at raseriet retter seg mot henne er merkelig. En som er langt grovere i sin utlevering, uten å legge inn noen tydelig distanse er jo den mannlige forfatteren Knausgård, som til gjengjeld har sluppet merkelig lett fra det hele. Det er vanskelig å ikke lese det som en reaksjonær påminnelse om hvor stor forskjell det er på hva kvinner og menn kan tillate seg å si i offentligheten, selv innpakket i fiksjon.
I hele kulturen har det skjedd en intimisering. Mye som tidligere ble sett på som privat, skrives nå om i såvel kulørt presse og på sosiale medier som i mer tradisjonelle medier.

Hvem er det som er mest interessert i pikante detaljer fra privatlivet? Er det virkelig forfatterne? Eller er det kanskje media selv?

 Forfatternes ansvar?
Journalister får større og større byliner, privatlivets fred blir truet, også av den type media Aftenposten og Økland representerer. Økland mener det er blitt vanligere at forfattere nå sier i intervjuer at de skriver om ting de selv har opplevd. Og så sier hun: "Vil man ikke leses på den måten, må man la være å si akkurat det." Her legger hun altså hele ansvaret for dårlige lesninger på forfatteren selv. Som om intimiseringen av samfunnet er noe forfattere og litteraturen først og fremst driver med. Man trenger ikke å ha blitt intervjuet mange ganger før man forstår hva media og journalister helst vil snakke om. Det er nettopp om "alt du skriver er sant". På den annen side vil det jo være absurd å tro at ingenting av det en forfatter skriver bygger på egne hendelser. Hvilken virkelighet lever egentlig Ingunn Økland i? Hvis hun vil ha litteratur som ikke har noe med forfatterens liv å gjøre får hun gå over til å lese krim eller fantasybøker (selv om det nok også her kan være paralleller til forfatterens eget liv).

Det er ironisk at mens debatten her hjemme handler om at forfatterne må fjerne seg fra virkeligheten, bruker mediehus i flere andre land store summer på å finne ut hvem som skjuler seg bak pseudonymet Elena Ferrante. Hvem er det som er mest interessert i pikante detaljer fra privatlivet? Er det virkelig forfatterne? Eller er det kanskje media selv? Øklands ønske om den rene og snille kunsten vil være vanskelig å kombinere med den virkelige verden, som vi tross alt alle er en del av. Også kunstnere og forfattere.


(Først publisert 1. november her)

søndag, november 13, 2016

Sommer i P2

Sommer i P2 er et av mine absolutte favorittprogrammer. Jeg liker å få høre forskjellige personer snakke uten avbrytelser, morsomt, klokt, spennende, interessant alt etter som hvem som forteller. Og jeg har ofte endt med å gråte en skvett av andres historier og musikkvalg. I sommer fikk jeg æren av å være gjest der selv.

Programmet beskrives slik på nettsidene:

Forfatter Ellisiv Lindkvist vokste opp i Troms og forteller om romantisering av både bygda og byen, om foreldrenes klassereise og om sin feministiske oppvåkning. Hun røper også sin fortid i bandet Poetmos, der folk på gata i Tromsø ble vitne til poetiske framføresler.

Her ligger programmet, tilgjengelig til 11. januar 2017. Etter det blir det tilgjengelig som podkast, men da uten musikken.

I studio hos NRK

Min spilleliste

  • Glenn Miller and His Orchestra - In the Mood
  • Les Reines Prochaines - Opfer Dieses Liedes (Wicked Game)
  • Rihanna + Calvin Harris - We Found Love
  • Laurie Anderson - From the Air
  • Joy Division - Love Will Tear Us Apart (Original Version)
  • Annika Norlin - Åkej
  • Liv Steen (vokal) - Begravelsestango
  • Oscar Danielson - Besvärjelse



-->

lørdag, november 05, 2016

Slemmeste jenta i klassen

 Det er en stor og urolig klasse, men på forreste rad sitter en skikkelig flink pike, en sånn som alltid er pen i tøyet og rekker opp hånda før hun sier noe. Den flinke piken gjør leksene sine og kommer alltid presis. Men nettopp derfor er det så irriterende å se hva de slemme, skitne jentene på bakerste rad driver med. De er har korte skjørt, leppestift og de røyker. Kanskje drikker de også. De kommer helt sikkert fra dårlige hjem. Ikke som den flinke jenta som er oppvokst i et møblert borgerlig hjem. Så hun rekker opp hånda og sier til læreren: - Se! Se hva de gjør! Det er ikke fint, det er ikke pent! Det er ikke sånn leksene skal gjøres.

Samtidig som guttene på bakerste rad får holde på. Ja, guttene er enda verre, der de avbryter læreren, forteller vitser høylytt uten å be om ordet, latterliggjør de slemme jentene, samtidig som de flørter med dem og klår på dem. De krever oppmerksomhet og de får den. De viser seg fram og de blir sett på. De bare: se på meg, se hva jeg kan, se så langt jeg kan tisse, se så flink jeg er til å balansere, se så modig jeg er! Selv den flinkeste jenta applauderer dem. I det minste lar hun dem holde på. De provoserer ikke så mye som jentene. For når hun selv anstrenger seg for å være innenfor, for å gjøre leksene, møte opp presis og rekke opp hånda. Hvorfor gjør ikke de andre jentene det da? Skal de slippe unna med denne oppførselen sin? Og attpåtil få oppmerksomhet for det?

Guttene er tross alt gutter. Dem bryr ikke den flinke jenta på første rad seg om. Nei, det er jentene hun peker på. Se på de slemme jentene, sier hun til læreren. De flørter for mye, de er vulgære, de passer ikke inn her. Og dessuten lyver de, nesten roper hun. Skjønt hun roper ikke som de slemme gjør, hun sier det håndlig, nedlatende. Vi kan ikke tro på dem, det de sier er ikke sant. De sier slemme ting om andre. Om familien sin og sånt bør man ikke si høyt. Det bør man holde for seg selv.

-       Alle må få gå på skolen, sier læreren. Før han bøyer han seg ned mot den flinke jenta og hvisker:
- Men de vil få nedsatt orden og oppførsel.

(Baksida av Klassekampen lørdag 29. oktober 2016)







tirsdag, oktober 25, 2016

Hamsun og Pappa

1 – Mysterier

I fjor midt på sommeren blev en liten norsk kystby skueplassen for nogen høist usædvanlige begivenheter. Det dukket op en fremmed i byen, en viss Nagel, en mærkelig og eiendommelig charlatan som gjorde en masse påfaldende ting og som forsvandt igjen likeså pludselig som han var kommet.

– Hva er faren din sin favorittbok? Et overraskende spørsmål, fra overraskende hold.

– Mysterier, svarte jeg.

For sikkerhets skyld spurte jeg faren min: Hva er favorittboka di?

– Mysterier, svarte han.

Det var på den tiden jeg fortsatt kunne stille spørsmål til Pappa.

I hvert fall var det på den tiden mulig å få svar. Pappa svarer ikke på spørsmål lenger. Jeg er glad jeg vet dette.

Jeg skulle skrive en tekst om Hamsun. Gjerne kritisk. Jeg kunne sikkert vært kritisk; hvilket menneskesyn har en nazist? Hvilket kvinnesyn? Er det ikke typisk for unge menn å dyrke Hamsun? Jeg kunne sikkert skrevet noe kritisk om Hamsun. I stedet kom teksten til å handle mest om Pappa. Min elskede Pappa, som elsket forfatteren Knut Hamsun.

2 – Skjærgårdsø

Nu glider båten / mot skjærgårdsøen, / en ø i havet / med grønne strande.

Pappa fikk kreft og kjempet for livet sitt i åtte år, kanskje mer. Jeg forstod ofte ikke den sterke trangen til å leve. Jeg var deprimert og ulykkelig og ønsket ofte å dø selv. Eller, fordi det var lettere: jeg ønsket at jeg ikke var født. Det var et mindre svulstig ønske, hvor jeg slapp å ønske døden velkommen. Bare slapp unna alt bryderiet med livet. Til tross for denne mangelen på livsglede og evne til å glede seg over noe, var jeg glad for hver dag Pappa levde. Livet mitt stod på stedet hvil, men Pappa levde. Jeg reiste nordover med jevne mellomrom og forsøkte å forberede meg på at han skulle dø.

Her lever blomster / for ingens øyne, / de står så fremmed /og ser meg lande.

Det finnes grunner for å leve. Det er ikke alltid lett å se disse grunnene. Noen ganger kan det være små hverdagslige grunner: kaffen om morgenen. Man kan legge seg om kvelden og glede seg til kaffe om morgenen. En trippel espresso med varm melk og brunt sukker. En langt større og mer abstrakt grunn kan være kjærligheten. Å være ansvarlig overfor våre nærmeste.

Man tar ikke livet sitt mens faren kjemper for å leve. Man venter på sin tur. Foreldre skal (ideelt sett) dø før barna sine.

Mit hjerte blir som / en fabelhave / med samme blomster / som øen eier.

Det kan virke paradoksalt, at mens noen kjemper alt de kan for å beholde livet, er det andre som velger å avslutte det for egen maskin. Er det den ultimate frihet? Å eie sitt eget liv i så stor grad at du selv bestemmer når det skal ta slutt? Det fungerer riktignok kun hvis du bestemmer at det skal ta slutt. Det er ikke alltid du kan bestemme deg for å leve.

De taler sammen / og hvisker selsomt / som barn de møtes / og ler og neier.

Faren min lurte døden igjen og igjen. Det er ikke meningen man skal leve i åtte år med den typen spredning og den typen kreft. Heldigvis gir ikke legene dødsprognoser lenger. Da hadde de neppe gitt Pappa så lang tid. Da hadde de antagelig tatt motet fra ham.

Her var jeg kanskje / i tidens morgen / som hvit spirea / engang å finne.

Pappa vokste opp ved havet, langt der oppe i nord. Han kjente havet, skogen, fjellene, landskapet. Han var et naturmenneske. Han lot oss barna vokse opp tett på naturen. Han bygde en hytte hvor vi fortsatt kan være midt i naturen. Noe jeg vet å verdsette nå. Kanskje mer nå som voksen.

Et barndomsminne:

– Pappa, sier jeg.– Hvorfor har dere egentlig fått oss? Alt vi gjør er, å mase om penger og godteri.

– Tja, sier Pappa, det er jo artig å se at dere vokser til.

Vi vokser til. Vi blir voksne. Vi slutter å mase om penger og godteri. Foreldrene våre vil fortsatt gi oss penger og godteri. Vi besøker Pappa på sykehuset. Derfor, sier Pappa, får vi barn. Også derfor.

Jeg kjenner duften / igjen fra fordum, / jeg skjelver midt i / et gammelt minne.

Memento mori. Husk du skal dø. Det er tungt å leve sammen med noen man er glad i, og som man vet skal dø. Det virket ofte som det var Pappa selv som taklet det best. Vi andre var mer frustrerte. Ikke krangle, ba Pappa. Som ofte var sint da han var yngre. Sintere, skumlere. På et eller annet vis kom døden hans til slutt som en slags lettelse. Vi visste jo at den måtte komme.

Jeg har erkjent at ritualer er viktig, og jeg er veldig glad for at Pappa sa – i god tid før han døde – at diktet "Skjærgårdsø" av Knut Hamsun ønsket han at jeg skulle lese i begravelsen hans. Jeg lærte meg diktet utenat.

Mitt øye lukkes, / en fjern erindring / har lagt mitt hode / ned til min skulder.

Hvis jeg hadde funnet ut at dette var ønsket hans etter begravelsen, ville jeg kjent det som om noe uopprettelig hadde skjedd. Pappa ønsket diktet "Skjærgårdsø" lest i begravelsen sin. Det visste vi. Pappa hadde sagt det. Vi rakk å si det vi hadde på hjertet. Vi ventet på døden i åtte år.

3 – Mysterier

Det betyr ikke at vi er ferdige med Pappa. Det hender fortsatt at jeg vil ringe Pappa for å spørre ham om noe. Det er vanskelig å venne seg til at han, som var klippen i livet, som alltid var der og besvarte mine spørsmål, er borte. Jeg tenker på Pappa når jeg går på ski eller jogger. Pappas favorittaktiviteter, så vidt jeg vet. Kan du se meg nå, Pappa, jeg jogger i Berlin, jeg jogger i Roma. Du jogget langs veiene i Nord-Norge. Nå jogger jeg her i Oslo.
Vi går på ski, den fine mannen og jeg. Han som Pappa ikke rakk å møte, og som ikke fikk hilse på min Pappa. Jeg gråter så lett. Denne tanken i skiløypa og tårene triller. Hvorfor Pappa likte Mysterier, fikk jeg ikke spurt om. Ikke det jeg husker. Jeg kunne spurt, jeg gjorde det ikke. Hva sier det om et menneske at Mysterier er favorittboka? Jeg leser Mysterier på nytt. Kanskje er de fleste menneskeliv et mysterium? I den forstand at vi ikke klarer å forstå alt om et menneske. Og hva er døden? Et mysterium? Eller det mest konkrete av alt?

Så tetner natten / inn over øen, / kun havet buldrer – / Nirvanas bulder.


Skjærgårdsø

Nu glider båten
mot skjærgårdsøen,
en ø i havet
med grønne strande.

Her lever blomster
for ingens øyne,
de står så fremmed
og ser meg lande.

Mit hjerte blir som
en fabelhave
med samme blomster
som øen eier.

De taler sammen
og hvisker selsomt
som barn de møtes
og ler og neier.

Her var jeg kanskje
i tidens morgen
som hvit spirea
engang å finne.

Jeg kjenner duften
igjen fra fordum,
jeg skjelver midt i
et gammelt minne.

Mitt øye lukkes,
en fjern erindring
har lagt mitt hode
ned til min skulder.

Så tetner natten
inn over øen,
kun havet buldrer –
nirvanas bulder.


Knut Hamsun


Publisert på Hamsun 2009, som en del av Forfattermøter, mai 2009.

tirsdag, oktober 04, 2016

Og så: Stillhet

I en viss alder var hytteliv noe av det mest meningsløse jeg kunne tenke meg. At mamma og pappa som allerede bodde på et lite sted, der det ikke skjedde noe, skulle kjøre til et enda mindre sted, der det skjedde enda mindre; sto for meg som en gåte, man måtte være middelaldrende for å forstå. Selv skulle jeg ønske de hadde hytte i byen, det var dit jeg lengtet.

Etter å ha bodd i byen år etter år, for ikke å si tiår etter tiår, har jeg gått til det skritt å skaffe meg rekkehus, unger og bil, men også: hytte. Hytte på et øde sted i Värmland, der det skjer fint lite. Selv naturen er ikke storslagen og vakker som hos mine foreldres hytte på Senja. (Og det enda, det var storslagent og vakkert også hjemme hos dem, rett ut av stuevinduet.) Men man kan ikke få alt. Både urbanitet med kunst og kultur og samtidig storslagen natur. På den andre side, etter noen år, eller tiår, venner man seg til også den østlandske naturen. Nordmarka, Østmarka: ikke storslagent, men pent nok.

Så når deadlinene hopet seg opp før sommeren, gledet jeg meg til å komme til hytta. Selv om jeg allerede hadde hatt to ukers ferie i Tokyo i mai. Eller kanskje nettopp derfor? Jeg lengtet etter det kjedelige hyttelivet. Der vi ikke har oppvaskmaskin, vaskemaskin, komfyr, fryser eller stort kjøleskap. Vi har altså ikke innlagt strøm. Og viktigst: vi har ikke internett. Vi har ikke breibånd. Vi har ikke alltid så god mobildekning, og bruker vi mobilen på nett likevel er det ikke sikkert vi får ladet den opp uten å måtte kjøre på tomgang. Ergo må mobilen brukes med måte. Spares til de nødvendige telefonsamtalene.


Det skjer ikke så mye. Hakkespetten hakker. Beveren svømmer i vannet. Humla suser. Jeg tok med hauger av bøker. Flere enn jeg klarte å lese. Men siden vi kjører blir fra dør til dør, trenger jeg ikke beregne vekten ned til detalj. Jeg ser ikke tv-serier om kvelden, leser i stedet en tjukk roman bare fordi jeg har lyst og ikke fordi jeg skal skrive om den, eller må lese av andre grunner. Jeg drikker en mellanøl som er overraskende god til å ha lav alkoholprosent og titter opp på himmelen. Jeg tusler ned til vannet som ligger blikkstille og ser solnedgangen. Himmelen blir rød. Jeg ser, jeg ser. Det er rolig og stille og selv om det ikke akkurat er Nord-Norge, har jeg likevel lært meg å sette pris på landskapet og vil gå så langt som å si at også dette er vakkert. Jeg tror jeg er på rett klode. I det minste på rett type sted. Og nå er det høstferie.

(Baksida av Klassekampen 3. oktober 2016)

mandag, september 19, 2016

Feministisk Forum




Her er jeg deltager i panel i regi av Feministisk forum, sammen med Tone Selboe, Martine Næss Johansen og Namra Saleem. Samtalen ble ledet av Joakim Tjøstheim.









Min facebookoppdatering i forbindelse med arrangementet:
Hva er en kvinne? Jeg er en kvinne. Jeg er ikke en kvinnelig forfatter. (For å sitere Toril Moi.) Jeg er en mann. (for å sitere meg selv). Uansett: skal jeg være med i panel på tirsdag for å snakke om disse greiene igjen. Både kulturmenn og kulturkjerringer er velkomne.



mandag, september 05, 2016

tirsdag, juni 14, 2016

Fru Lindkvist?

Da jeg var lita husker jeg at vi satt ved middagsbordet og snakket om navn. Vi het Andreassen i familien og jeg mente å huske at mamma og pappa fortalte at da de giftet seg var Andreassen mer sjeldent enn Lindkvist, derfor ble de enige om å hete det. Da jeg ble eldre skjønte jeg at samtalen ikke akkurat kunne ha foregått slik. Foreldrene mine giftet seg i 1962. Loven som påbød kvinner å ta mannens etternavn ved ekteskapsinngåelse kom i 1923 også barna måtte få farens etternavn. Først i 1964 kom loven som gjorde det mulig for kvinner å heholde sitt eget etternavn hvis de søkte om det på forhånd. Derfor var det ikke noe valg for moren min å bli hetende Lindkvist. Hun måtte ta Andreassen navnet og hennes tre barn, alle født før 1979 fikk automatisk etternavnet Andreassen.

I 1979 kom en lovendring som gjorde at par som inngikk ekteskap skulle bli enige om hvilke navn de skulle ha. Jeg skjønte noen år senere at minnet mitt om at vi valgte å ta Andreassen-navnet, må ha vært en slags forskyving i minnet som man og særlig barn ofte har. Jeg synes Lindkvist-navnet var fint, det var en historie knyttet til det, dessuten hadde vi ingen søskenbarn på mor-siden så navnet innenfor vår familie kunne dø ut. Jeg var 18 år da jeg bestemte meg for å skifte navn til Lindkvist. I begynnelsen var det en del papirarbeid som gjorde det litt komplisert. Et vedtak om navneskiftet måtte inn i passet. Men siden jeg var såpass ung rakk jeg å få det fornyede sertifikatet med Lindkvist, og deretter studiebevis og eksamenspapirer. Å ta Mammas etternavn var selvsagt et ønske om et finere etternavn, men det var også et ønske om å ta vare på et navn innenfor vår familie. En honnør til min mor, et feministisk valg. Selv om Mammas navn kom fra hennes far.

Derfor merket jeg en irritasjon når folk som hadde kjent meg som Ellisiv Andreassen lurte på om Ellisiv Lindkvist var et resultat av ekteskapsinngåelse. Hva trodde de om meg? Jeg var vel ikke så konservativ, ja, reaksjonær at jeg ville tatt mannens etternavn! Hvem gjør egentlig det i våre dager? Ganske mange viser det seg.

Jeg har skiftet etternavn en gang. Så da jeg skrev under det juridiske papiret på ekteskapsinngåelse ville jeg ikke skifte igjen. Derimot insisterte jeg på at dattera mi skulle hete Lindkvist til etternavn. Mannen syns det var greit: Det finnes nok Heyerdahler i verden.


(Baksida av Klassekampen 26. mai 2016)


mandag, mai 02, 2016

Hun er bare ikke interessert


Alle kvinner har opplevd å bli trakassert. Noen mer enn andre. Noen oftere enn andre. Noen grovere enn andre. Men ingen slipper unna. Kvinners seksualitet har lenge vært et offentlig anliggende (bare tenk på prostituerte!), mens menns seksualitet har vært privat (igjen: tenk på prostituerte).

Også kvinner som blikkfang, kvinner som kropp er noe som regnes som fritt vilt. Menn som ikke er interessert i klær, eller møter opp usminket med den største selvfølgelighet, tar ikke fem øre for å kommentere kvinners utseende, kvinners klær, kvinners sminke. Etterhvert et også menn begynt å pleie seg selv og sitt eget utseende i så stor grad at mange mener det er et problem og ikke et skritt i riktig retning. En kvinne som ser ”naturlig” ut bruker som regel mye tid og penger på å se nettopp sånn ut. En mann som sminker seg er noe helt annet, nærmest faretruende, en klovn og neppe helt heterofil.

Hvorfor opplever så mange kvinner å bli seksuelt trakassert? Overgangen fra en hyggelig kompliment, en flørtende kommentar til en ubehagelig kommentar er kort. Det har også noe å si hvem som sier det. Og hvem mottakeren er. Kvinner er individer (surprise!) og reagerer ulikt på samme kommentar. Menn og gutter helt ned i tidlig tenåringsalder hevder ofte at de ikke vet hva kvinner vil. Det er så vanskelig å lese signalene. Dette henger sammen med hvor lite interessert man(nen) er i å forstå kvinnen, se det fra hennes perspektiv. Ja, i det hele tatt være interessert i kvinner som mennesker. (Som hva kvinner leser og skriver).

Ok, så legger dette opp til en generaliserende, heteronormativ tankegang der alt foregår i et binært kjønnssystem. På den andre side virker det som det er slik folk flest tenker, med mindre man er opptatt av kjønnsforskning og Judith Butler. Seksuell trakassering fortsetter, alle kvinner utsettes for det. Menns forklaringer er ofte at det er vanskelig å forstå hva kvinner mener. ”Din munn sier nei, men dine øyne sier ja.”

Men ganske snart, vil det komme en amerikansk film, som skal forklare det som tydeligvis tar litt tid for enkelte å forstå: Hvis noen sier nei, snur seg vekk, flakker med blikket eller endatil flytter hånda di vekk fra kroppen sin, så betyr det: Hun er faktisk ikke interessert.

Sorry. She is just not that into you. Og det må du tåle.

(Baksida av Klassekampen 25. april 2016)

torsdag, april 21, 2016

Vi som elsker Forfatterforeningen


 Svaret er litterær kvalitet. Hva var spørsmålet?

Noen har fått. Noen har ikke fått.
Same procedure as last year.
Same procedure as every year.
Nåja, med visse variasjoner.

- Det finnes mange som hater Forfatterforeningen der ute, ble det sagt fra talerstolen under et årsmøte i DnF for noen år siden. Grunnen er at de er blitt avvist som medlemmer etter to bøker. Selv om de fleste av disse blir tatt opp etter en tredje bok kunne dette første-hatet forhindre senere interesse for - og engasjement i foreningens verv og arbeid, sa taleren. Den gang diskuterte vi medlemskriteriene.

Som en deltaker i ulike debatter først og fremst på sosiale medier merker jeg at dette hatet finnes. Det ulmer og syder. Blant dem som er blitt avvist som medlemmer, og blant en del som ikke får stipend. I fjor ble en profilert forfatter så sur over å ikke få stipend at hun meldte seg ut av foreningen. Barnslig, ja visst. Kanskje også usolidarisk. Da var det mer hold i kritikken Monica Aasprong kom med for noen år siden. ”Monica Aasprong liker ikke genikulten som ligger til grunn for Det litterære råds gjentatte stipender til visse forfattere.

Det litterære råd satser på å bygge forfatterskap. Med andre ord: har du først fått (arbeids) stipend har du større sjanse for å få det igjen enn om du aldri har fått. De velger seg ut noen forfatterskap, mens andre knapt får noe. Det var dette Aasprong påpekte. Det kan neppe ha vært en lett posisjon å sette seg selv i. Aasprong fikk støtte av andre kolleger. Mens etablerte forfattere som hadde nytt godt av satsingen på enkelte forfatterskap som Dag Solstad og Per Pettersson forsvarte ordningen. (Logikken er: jeg har fått stipend, jeg har klart å skrive gode bøker fordi jeg har fått stipend, ergo er ordningen god (for meg)).

Da Aasprong gikk ut offentlig med kritikken tenkte jeg i mitt stille sinn at det var en dirty jobb, men at det var på tide noen pirket borti det som nesten har vært tabu å snakke om. Heldigvis har Aasprong et litterært kvalitativt godt forfatterskap, fullt av eksperimentvilje og mot. Jeg vil tro det er få som tenker at hun ikke får stipend fordi hun kvalitativt ikke er god nok.

Å kritisere ordningen hvis du er en av dem som får stipend vil jo være som å skyte seg selv i foten. Å kritisere ordningen fordi du ikke får stipend er å sutre.

Det litterære råd består av ni medlemmer som er valgt av årsmøtet/generalforsamlingen, det vil si oss, DnFs medlemmer. De er nennsomt plukket ut av en valgkomité og fordeles på bokmål og nynorsk men også kjønn, geografi, sjanger og litteratursyn spiller inn. De som spørres av valgkomiteen blir også spurt fordi de selv har et forfatterskap med det man kaller litterær kvalitet. Så langt alt greit. Problemet er  at årets stipendutdeling stiller rådet seg så lagelig til for hugg at man lurer på om de har sovet i timen.

Som Dagsavisen skrev 1. april har to av de tre 5-årige arbeidssstipendene, de aller største stipendene, gått til to av rådets tidligere medlemmer. (Med unntak av to tiårige arbeidsstipend til etablerte kunstnere, som erstatter den tidligere garantiinntekten). Nei, ikke bare tidligere medlemmer, avtroppende medlemmer. Inntil i fjor var Markus Midré leder av rådet og Mirjam Kristensen medlem av rådet. Kritikken besvares av rådets leder som sier: ”Utelukkende på grunn av høy litterær kvalitet” La oss ikke gå inn på kvaliteten i forfatterskapene deres. Den er sikkert utmerket nok.

Det underlige er om de er de eneste av søkerne med denne utmerkede kvaliteten?

Jeg vil tro – ut fra egen erfaring med å sitte i tekstutvalg, styrer og annet at for hver søker som får støtte eller stipend finnes det minst ti andre som like gjerne kunne fått, eller i det minste to andre. Det var tross alt 217 søkere på Statens arbeidsstipend og 18 som fikk ett- eller flerårig. Det var 224 søkere på Vederlagsfondets arbeidsstipend og også her 18 som fikk.
Siden rådet likevel insisterer på å gi de to mest høythengende stipendene til folk de selv nettopp har sittet i rådet sammen med, er det vanskelig å ikke tenke at nettopp det spiller noen rolle.

Å kritisere det litterære råd er ikke lett. Det gir en ekkel smak i munnen, særlig fordi man egentlig ønsker å forsvare dem. Under årsmøtet til DnF i helga var det bare Kristine Tofte som torde å ta ordet og kritisere dette. Hun holdt et godt forberedt innlegg og svaret fra rådets leder var noe sånt som at vi er ni forfattere (implisitt: ni forfattere kan ikke ta feil).

Noen av oss elsker Forfatterforeningen – kanskje fordi vi har sittet i styre og utvalg og vet hvilken jobb som kreves, kanskje fordi vi kom inn ved første gangs søknad, kanskje fordi vi til og med tilhører de få utvalgte som er blitt begunstiget med et stipend i ny og ne, eller bare fordi vi ser fordelen med en forening som arbeider for våre rettigheter. Vi som elsker Forfatterforeningen forsvarer både den og rådet når vi møter de sure folkene der ute. Enten det er i en facebooktråd eller i et middagsselskap. Vi legger ned flid og omsorg i å forklare hvorfor vi trenger en forening, hvorfor vi trenger stipender, innkjøpsordning, boklov osv. Vi forklarer og forsvarer så godt vi kan. Vi bruker den informasjonen vi har til å fjerne misforståelser og myter.

Det litterære råd er under press. Det er kommet forslag fra politisk hold om å gjøre om på dette og la byråkrater bestemme hvem som skal fordele stipendene. Da gjelder det at de som sitter i rådet har kløkt og holder sin sti ren. Og i tillegg å stiller seg spørsmålet djevelens advokat ville stilt. Hvordan ser dette ut for min verste kritiker? Svaret ville vært at dette ser djevelsk dårlig ut. Det tar seg ikke godt ut i dagslys og det burde det litterære råd skjønne selv om de ser på litterær kvalitet. De burde tenke er dette pragmatisk, politisk og strategisk lurt?

Det gjelder å ha to tanker i hodet samtidig selv om svaret alltid er litterær kvalitet.

De fleste kunstnere vil ønske at det er kunstnerne selv som skal dele ut midler.
Vi vil forsvare det litterære råd med nebb og klør, til vi dør.
Vi er fotsoldater i litteraturens tjeneste ute i felten,
de fleste av oss er uten verv, men vi gjør en jobb.
Vi forsvarer dere.

Kjære litterære råd: Ikke gjør jobben vår så forbasket vanskelig da.




Teksten førte til en oppfølgingssak i Klassekampen 12. april 2016, jfr bildet - saken ligger på nett her. 
Denne teksten ble først publisert på Forlagsliv, på Bonusord-bloggen min hos CappelenDamm 
9. april 2016 for å følge opp saken etter årsmøtet i Forfatterforeningen 2. og 3. april.