Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

torsdag, oktober 25, 2018

Bokbad!

Samtale mellom Ellisiv Lindkvist og Peder Kjøs, på Asker bibliotek, 25. oktober.



mandag, februar 05, 2018

En poetisk perle av en kortroman.

Fra at til nå har fått denne fine bokomtalen:


Anmeldelse: Fra a til nå av Ellisiv Lindkvist1 DES 2017
Fortellingen handler om Eva som nylig har flyttet til Oslo. Hun studerer kunsthistorie, bor i kollektiv med Hilde og Vilde og blir kjent med Aleksander som er kunstner og som forstår byen.
På overflaten er Fra a til nå en enkel fortelling om å komme over den store kjærligheten, eller ikke. Språklig gir den assosiasjoner til barnebøker, med sine små ord og korte setninger. Stilen er minimalistisk og uten ornamenter. Det virker som om forfatteren har undersøkt hvor mye hun kan strippe bort uten at fortellingen går i stykker og slutter å virke.
Ingenting her er overflødig.
Men det enkle er bare en overflate, den er resultat av en kompleks innsikt i både formen og motivet. Ellisiv Lindkvist leker med ordene, danner små ordspill, gjentar, fanger stemninger og følelser.
Oppbygningen er like elegant.
Hun hopper ubesværet fra å skildre ukerytme til små øyeblikk, fra kontemplasjon til samtale, fra følelser til handlinger. Hun etablerer, bygger opp og vender, og vender igjen. Hun viser sider ved Eva gjennom kontraster med de andre karakterene. Hun får det til å se lett ut, men det er det ikke.
Eksperimentet er usedvanlig vellykket.
Historien om Evas forelskelse fengsler og berører. Ellisiv Lindkvist viser oss nøyaktig hva som skal til for å få en fortelling til å fungere.
En poetisk perle av en kortroman.
Språk: 5  
Karaktertegning: 5
Oppbygning: 6
Konklusjon: 5
(Mine uthevelser)

Omtalen er skrevet av Rune Myrland og ligger her. 

mandag, januar 15, 2018

Lanseringsfest for Fra a til nå



Tirsdag 16. januar kl feires romanen Fra a til nå - på Litteraturhuset, Kverneland. 

Arrangementet ligger også på facebook og det er gratis og åpent for alle


Boklansering av Fra a til nå

Ellisiv Lindkvist i samtale med Brit Bildøen
Tirsdag 16. januar 2018, kl. 18:00

Sal: Kverneland
Arrangør: SolumBokvennen
Inngang: Gratis

Omtale i Troms Folkeblad

mandag, desember 11, 2017

Aftenposten anbefaler Oh, Kulturmannen



Oh, Kulturmannen blir anbefalt i Aftenposten som en av de viktigste bøkene for å forstå #metoo


Solnit og Lindkvist: Disse bøkene må du lese for å forstå #metoo
Uansett om du jubler eller ikke over #metoo: Dette er bøkene som setter bekjennelsene i en større sammenheng, skriver Kjetil Røed i Aftenposten.

Hele saken ligger her. 






Røed skriver:

Lindkvist – som er romanforfatter, dramatiker og feminist – viser oss hvordan ulikheten ikke alltid kan avdekkes mens den pågår, fordi vi formes av opplagrede vaner, som vi ikke uten videre kan kvitte oss med ved å lese andres bekjennelser eller skarpe analyser. Pamfletten er en humoristisk, sårbar og besk studie hvordan forfatteren dras mellom etablerte tankemønstre som opprettholder både mannsdominans og fascinasjon.
De fleste av oss vet jo – tenker jeg – at det ikke nødvendigvis hjelper å vite hva som er sant og riktig. Særlig når det er noe som frister eller fascinerer der og da, og som overstyrer innsikten du ellers er overbevist om.




 










Under her siterer jeg Aftenpostens artikkel:


Rebecca Solnit
Alle spørsmåls mor
Pelikanen Forlag, 2017
Ellisiv Lindkvist
Oh, kulturmannen
Flamme, 2017

De siste månedene har den ene kvinnen etter den andre stått frem og avslørt råtten oppførsel fra enkelte menn. Det har vist seg at trakassering er blitt oversett – ja, til og med tolerert – av miljøene disse karene er en del av.
Og det har pågått lenge – i alle deler av samfunnet.
Verdien av å bli hørt
Likevel savner jeg overordnede refleksjoner i strømmen av avsløringer.
Rebecca Solnits Alle spørsmåls mor besvarer behovet for overblikk og ettertanke bedre enn noen annen bok jeg kjenner. Solnit er en av de fremste sakprosa-forfatterne i USA de siste 20 årene – og er særlig kjent for sin feministiske agenda, noe vi så tydelig i forrige bok Menn forklarer ting for meg (2016). Her forklarte hun hvordan såkalt mansplaining – at menn har rett til å være belærende ovenfor kvinner uansett situasjon – er forankret i en dypere ulikhet mellom kjønnene. Det handler om hvordan menn generelt tar seg til rette.
I hele Solnits forfatterskap er det retten til å fortelle sin egen historie som står sentralt. Akkurat dét blir tydeligere forklart i Alle spørsmåls mor enn noen av de foregående bøkene.
Fortellinger om solidaritet
Å snakke ut i et rom som gjør at du blir hørt – som #metoo åpner for – handler om å finne et fellesskap som hører, sier Solnit. Når mange blir hørt, kan skjebner deles og noe forandres. Det er en temperatur, det brenner, i denne boken: Solnit er forbanna. Samtidig har hun evne til å formulere bilder som samler trådene i argumentasjonen og gjør at tankene sitter.
Som her:«Ordene bringer oss sammen og tausheten skiller oss, berøver oss den hjelpen eller solidariteten eller det fellesskapet som samtalen kan lokke fram. Noen arter av trær brer seg ut med rotsystemer under jorda som forbinder de enkelte stammene og vever de enkelte trærne sammen til et mer stabilt hele, slik at de ikke så lett kan blåses over ende. Fortellinger og samtaler er som disse røttene.»

Manglende empati
Fortellinger er det som virkelig kan forandre samfunnet, og kollektive bekjennelser som #metoo-kampanjen kan vanskelig overvurderes, mener Solnit. For er det noen røtter som stikker dypt fra før, så er det dem som rotfester enkelte menns tro på at de har rett til å herse med kvinner. Hun forbinder disse røttene med den manglende empatien som ligger i all diskriminering – og plasserer både trakassering og mansplaining i en lang historie om undertrykkelse.
Noe som bringer meg til selve essensen av denne boken: Å fortelle historier handler om å leve seg inn i en annens synsvinkel. Men også at det å høre på dem kan være en øvelse i empati, i å se virkeligheten fra et annet sted enn sitt eget.
På denne måten kommer Solnit frem til en overbevisende forståelse av både sakprosa og skjønnlitteratur som er etisk fundert.
Kulturfeltets midlertidighet Flamme forlag
Når jeg leser Solnits refleksjoner og tenker på #metoo, slår det meg at noe midt imellom også trengs: Tekster som viser frem kuende erfaringer fra innsiden, men samtidig reflekterer over hvor sammensatt undertrykkelsen kan være.
Ellisiv Lindkvists prosadikt Oh, kulturmannen er interessant i så måte. I boken – som er en liten pamflett – blir vi kjent med en kvinne i litteraturmiljøet som ikke blir hørt av kulturmannen – som er mest opptatt av andre kulturmenn. Dét forhindrer ikke at hovedpersonen tiltrekkes av kulturmenn med makt.
«Jeg drømmer om å bli pisket/av deg,/tatt hardt av deg/– ja, jeg drømmer om det./Oh, Kulturmannen [ ...]du som sprer entusiasme og overskudd.// Nei, du gjør jo ikke det./Du sprer frykt og beven./Du tar motet fra oss./Og sier: såpass må du tåle.»
Klarhet og erfaring
Lindkvist – som er romanforfatter, dramatiker og feminist – viser oss hvordan ulikheten ikke alltid kan avdekkes mens den pågår, fordi vi formes av opplagrede vaner, som vi ikke uten videre kan kvitte oss med ved å lese andres bekjennelser eller skarpe analyser. Pamfletten er en humoristisk, sårbar og besk studie hvordan forfatteren dras mellom etablerte tankemønstre som opprettholder både mannsdominans og fascinasjon.
De fleste av oss vet jo – tenker jeg – at det ikke nødvendigvis hjelper å vite hva som er sant og riktig. Særlig når det er noe som frister eller fascinerer der og da, og som overstyrer innsikten du ellers er overbevist om.
I hjertene våre
Det er derfor det er så viktig å huske at den største forandringen må skje i kjernen av hvordan kvinner og menn forholder seg til hverandre, i hverdagen. Det er i hjertene våre, ikke bare i lovbøkene – i forbud, straffeutmålinger eller stortingsproposisjoner – likhet mellom kjønnene virkelig kan blomstre.
For å komme dit er Solnit og Lindkvists bøker et svært godt utgangspunkt.

torsdag, november 23, 2017

Ny bok!

Da er Fra a til nå kommet ut.




Den er kommet på Solum Bokvennen. Som skriver dette i sin omtale av boka:

«Jeg flyr ned trappen og ut på gata.
Opp på sykkelen for å treffe Alexander,
jeg svever
gjennom byen.
Jeg svever over sykkelen,
ser ned på meg selv.
Jeg ser at mitt eget liv er for godt til å være sant.
Hjertet banker fortere, hardere,
enn jeg trodde var mulig.»

Eva studerer kunsthistorie
og jobber som helgevakt
på et hybelhus for rusmisbrukere.
Der møter hun Alexander,
en kul og spennende kunstner
som hun forelsker seg i.

Fra a til nå handler om forelskelse og kjærlighetssorg.
Om studentlivet i kollektiv.
Om å være innflytter til byen.
Om beruselse, usikkerhet og lengsel.

Ellisiv Lindkvist (f. 1973) debuterte med den kritikerroste kortprosa­samlingen Alt jeg skriver er sant (2007). Hun har senere gitt ut Tørst (2011) og Jeg er ikke slik – tre ­scenetekster (2013), Ditt røde hår, Unn (2013), Selv­opptatt (2015) og Oh, Kulturmannen (2017).

Ditt røde hår, Unn (Solum) ble belønnet med ­Havmannprisen.


A good neighbour





Quite proud contributing in this book, Stories, published for the 15th Istanbul Biennial, curated by Elmgreen & Dragset.


All the stories in English...

...as well as Turkish.
i godt selskap


 #antologi #billedkunst #biennale #elmgreendragset
#istanbulbienali #istanbulbiennal #agoodneighbour #studioelmgreenanddragset

onsdag, november 08, 2017

Om I love Dick av Chris Kraus i Dagbladet

Hadde ny artikkel i Dagbladet på lørdag om Chris Kraus fantastiske bok I love Dick.


Dagbladet lørdag 5. november 2017


Alt du ikke vil vite om Henne


Bak enhver Kulturmann står minst én underkjent kvinnelig kunstner. En av dem er Chris Kraus.


Chris Kraus er navnet på både forfatteren av og hovedpersonen i I love Dick. En roman som er interessant og grensesprengende på oh, så mange nivåer. Den beveger seg ubesværet i overgangene mellom roman, sakprosa, essay, selvbiografi, brevroman, bekjennelse. Den er smart, morsom og feministisk.  

Her hjemme snakker vi nå om kulturmannens makt og om seksuell trakassering gjennom #metoo kampanjen. Chris Kraus bok går rett inn i kjernen av dette. Den er fra 1998 og kom i norsk oversettelse tidligere i år. Nå, nesten tjue år senere, har den blitt løftet fram som et feministisk geriljaskrift og en briljant idébok. Kanskje var den forut for sin tid og man ville ikke ta tak i dette for tjue år siden? Likevel blir den også i dag lest uten at man ser romanens mange lag, dens humor og ironi. Selv bokas egen baksidetekst reduserer den til å handle om en mislykket kunstner med et skrantende ekteskap. 
(fra begynnelsen av artikkelen)




Den norske oversettelsen kom tidligere i år, oversatt av Knut Ofstad.


Om romanen vipper mot det selvmedlidende vipper ironien, humoren og kunnskapen i den andre retningen. Til tross for Chris´ påtrengende kvinnelighet i form av kropp og seksualitet, eller nettopp derfor. For hun er trengende, hun er krevende, hun er det motsatte av en oppskrift på sjekking. Hun er ikke hard to get, hun gir seg over, uavhengig av hva Dick ønsker. Hun forteller Dick omseksuelle og ydmykende opplevelser. Som om kunstnerisk, intellektuell og seksuell ydmykelse er to sider av samme sak. Og det er nettopp dét det blir her. Kan menn og kvinner være likestilte i seksuelle situasjoner om de ikke er det intellektuelt? Eller er det omvendt? Hva kommer først tanken eller kroppen? Det er også en del av romanens prosjekt: å vise hvilken felle denne dualiteten er. For menn blir ikke rammet av sin egen seksualitet, sin egen kropp, sin egen alder. De er intellektuelle uavhengig av aldring og unge koner. (sitat fra mot slutten av artikkelen)






tirsdag, november 07, 2017

Intervju om feministisk litteratur på Deichmanbloggen


Å snakke om kjønn setter sinnene i kok er overskriften på intervjuet Deichman-bloggen har gjort. 

Er feminisme-begrepet brukt om litteratur i ferd med å endre mening? Har feminismen blitt kul, og er det isåfall bare bra? Og hva er egentlig feministisk litteratur? Litteraturbloggen tar praten med forfatter Ellisiv Lindkvist.

Les hele intervjuet her  


Siterer meg selv: 

Hva gjør et skjønnlitterært verk feministisk?
For å starte med å definere feminisme: Feminisme er forståelsen av at det finnes strukturell urettferdighet knyttet til kjønn og et ønske om å endre dette. Feminisme betyr at kvinner og menn er like mye verdt og ergo bør de ha samme rettigheter og muligheter. Feminisme er ønsket om å eliminere kjønn som en kategori eller nærmest en egenskap å bli evaluert etter. Feminisme er ønsket om å sprenge alle kjønnskategorier og kjønnsstereotypier så man kan velge fritt, uten at kjønn skal være avgjørende. Med denne definisjonen som utgangspunkt kan man si at et skjønnlitterært feministisk verk betyr at det er et verk som har tenkt noen ekstra tanker rundt kjønn og strukturer.
Man kan lese et verk feministisk uavhengig av forfatterens intensjoner. Forfatteren eier ikke tolkningen av verket. Ibsens Et dukkehjem er et godt eksempel. Et dukkehjem er nærmest en feministisk klassiker. I Kina er ordet for feminisme Noraisme.
Min egen boksingel Oh, Kulturmannen er eksplisitt feministisk og vanskelig å lese på annet vis vil jeg tro. Mens det øvrige forfatterskapet ikke må leses feministisk, men kan det. Jeg har ingen problemer med om noen kaller forfatterskapet mitt feministisk, tvert i mot ønsker jeg å skrive bøker som utfordrer og problematiserer kjønnskategoriene.

Er feministisk litteratur det samme i dag som for, la oss si, 20 år siden?
Mottagelsen rundt er i alle fall annerledes. Feminisme er mye mer comme il faut i dag. Det politiske var ikke mye til stede i skjønnlitteraturen for 20 år siden, eller mer presist: i resepsjonen og samtalen rundt den. Jeg gikk på forfatterstudiet da og vi snakket aldri om rase, kjønn og klasse. Det modernistiske og estetiske var et sterkt ideal og selv om mange fortsatt framholder det som et ideal den dag i dag, så er det heldigvis andre tendenser som gjør seg gjeldende og tar plass. I dag tør vi å snakke om kjønn, rase og klasse uten å være redd for at det går på bekostning av et verks kvalitet.
Kanskje er det nettopp derfor at I love Dick er plukket opp nå, tjue år etter at den kom ut. Den er aktuell og up to date. Den er en konseptuell idéroman som problematiserer kulturmannen, noe som går rett inn i dagens diskusjon her i Skandinavia. Antagelig var den forut for sin tid siden den ikke fikk noe gjennombrudd da den kom.

At feminismen er langt mer framme i den offentlige diskursen gjør også at frontene blir steilere, vi kan se en tydelig antifeminisme og misogyni spre seg i offentligheten.

Forfatter av I love Dick, Chris Kraus sier i et intervju med Dagsavisen at hun kjenner en ambivalens rundt merkelappen «feministisk», at det kanskje faktisk forsterker ideen om kvinnen som den andre: «Hvorfor må ting være feminist ditt, feminint datt, kvinne ditt og kvinnelig datt?» Ja, hvorfor må ting være feminst ditt feminist datt?
Å være kvinnelig forfatter skjønner jeg at man ikke vil være, det har man da heller ikke valgt og man opplever nok at andre setter den merkelappen på en. Å være feministisk er en politisk merkelapp, et valg, et statement, det viser at man har et bevisst forhold til kjønnede roller og at man ser strukturer. Ergo gjør det verket smartere enn om man ikke har tenkt og forstått dette.
Det er forståelig at man ikke alltid ønsker å måtte være feministen, for som Kraus sier, minner det oss om at kvinner er det andre kjønnet. Men strukturene blir dessverre ikke borte selv om vi slutter å snakke om dem.
Feminisme er kanskje en trendy merkelapp nå; på godt og vondt. Det er større aksept for å snakke om feminisme og å være feminist, samtidig er faren der for at begrepet vannes ut. At feminismen er langt mer framme i den offentlige diskursen gjør også at frontene blir steilere, vi kan se en tydelig antifeminisme og misogyni spre seg i offentligheten. Å snakke om kjønn setter sinnene i kok. Om feminisme er blitt trendy er det likevel så kontroversielt at kvinner opplever sjikane, seksuell trakassering og drapstrusler for å snakke om feminisme.


torsdag, oktober 05, 2017

Oh, kulturmannen anmeldt i Berlingske

Oh, Kulturmannen har kommet seg til Danmark og har fått en særdeles god og interessant anmeldelse i Berlingske av nettopp en kulturmann! Han gjør selv et poeng av at han er kulturmann. Forøvrig gir han boka gode skussmål og anbefaler den oversatt og gitt ut i Danmark. Noe som kunne passet bra da den er så å si utsolgt i Norge.


Er der nogen mening til, vil et lille dansk forlag snart oversætte og udgive »Oh, Kulturmannen«. 

Anmeldelsen ligger her - bak betalingsmur, men jeg siterer villig vekk:


Den ulidelige kulturmand

Af Jeppe Krogsgaard Christensen
Forfatter & kritiker


Du kan skrive et essay på 40 sider om deg selv.
Du kan skrive 40 000 sider om deg selv.
Du kan skrive 400 000 tegn om at være deg.


Jeg læste Ellisiv Lindkvists 32 sider korte »Oh, Kulturmannen« som et afbræk i læsningen af Lars Noréns to bind tykke, tætskrevne »En dramatikers dagbok«. Og sådan kan bøger ved et tilfælde krydsbelyse hinanden. For Norén kan ikke bare skrive tusinder og atter tusinder af tegn om at være sig selv, men har allerede gjort det. Ironien er imidlertid, at hans tykke bøger krymper i det lys, Lindkvists tynde digtsamling kaster.


Den udkom i Norge for nogle måneder siden og stiller ikke bare skarpt på de magtfulde kulturmænd og på de kvindelige kunstnere, de end ikke ænser, men er også noget så sjældent som hård, smuk, sørgelig, morsom og kønsdiskuterende poesi.


Er der nogen mening til, vil et lille dansk forlag snart oversætte og udgive »Oh, Kulturmannen«. Fordi den fungerer som litteratur, og fordi den tegner et portræt af en mandetype, der uden at være sig det bevidst både giver den som lovgivende, udøvende og dømmende magt i kunst- og kulturmiljøet:

Du som skriver og er redaktør, 
ofte er du redaktør, i hvert fald kritiker, 
du kan også være forfatter, 
regissør, teatersjef, forlegger, kronikör, 
politi, dommer, jury, whatever.


Sidste år udgav svenske Ebba Witt-Brattström »Århundredets kærlighedskrig«, der er formet som en dialog mellem en kvinde og en mand, der er indbegrebet af Lindkvists kulturmand. »Jeg lever som fange i dit magtapparat«, siger hun et sted. Han svarer: »Du med dit lille/ ligestillingsministerium/ Hvem interesserer sig for det.«

Herhjemme er kønsdiskussionen stadig et felt for debattører og har endnu ikke fundet litterært udtryk i et værk som Bratt-Wittströms eller Lindkvists. Jeg håber snart, det sker. I litteraturen, i fiktionen, er der plads til gråtoner og nuancer, til alt det virkeligheden er, men som ofte ofres i spalter og kommentarspor. Og så kan litterære greb skabe nye, overraskende pointer. Som et linjeskift hos Lindkvist:

vi forsøker å onanere oss selv
det er vanskelig på grunn av blodet i bind etter bind
av historien.

Lindkvist giver også et bud på noget, der har undret mig, nemlig hvorfor feminismen synes at fokusere stadig mere på kvindekroppen, på kussen og menstruationen. »Det er det eneste jeg har/som du ikke har,« skriver hun til kulturmanden, der kun interesserer sig for kvindelige kunstnere, hvis de er unge og knepbare. Og »Det finnes så mye underdanig kvinnekjøtt.«

Det kan virke fortegnet eller hysterisk, hvilket jo er det ord, man benytter til at diskvalificere vrede kvinder. Men Lindkvists bog har fat i noget væsentligt her midt i tidens glohede køns- og elitesnak. Endda i poesiens form og fuld af benknasende sarkasme og med hvas sans for paradokser:

Jeg er feminist, siger kulturmannen.
Men se! Han som tror andre har lest så lite. 
Han har ikke lest en eneste feministisk klassiker.

Jeg kender sådan nogle mænd. Men jeg hjemsøges af mistanken om, at jeg også er en afart af ham, af kulturmanden. Helvede er jo ikke altid kun de andre.

Jeg er forfatter på et stort forlag. Jeg er kritiker på en landsdækkende avis. Og klummeskribent. Guilty if charged. Men måske gør dét hele forskellen. Bevidstheden om egne privilegier. Ikke at være blind som den kulturmand, Lindkvist portrætterer så præcist, at det gør ondt. Det håber jeg.


er noget så sjældent som hård, smuk, sørgelig, morsom og kønsdiskuterende poesi.




onsdag, juni 28, 2017

Kulturmannen. Igjen.

Kvinner og menn. Smått om senn. Kjønn og kultur. Kritikk og struktur. Og #kulturmannen selvfølgelig.


Under tittelen Kjønnsbalansen er skeiv blant norske kritikarar
har nrk skrevet om nettopp det.


Også Lindkvist er på plass og snakker om kulturmannen:

Kvinner blir lesne annleis enn menn




Ellisiv Lindkvist
VIL KJØNNE MANNEN: Ellisiv Lindkvist er lei av at kvinnelege forfattarar blir putta i bås, medan litteratur av menn blir sett på som universelt.
FOTO: ANNA-JULIA GRANBERG / CAPPELEN DAMM / BLUNDERBLUSS
Forfattar Ellisiv Lindkvist gav tidlegare i år ut boksingelen «Oh, Kulturmannen»Teksten tek for seg kjønnshierarkiet i kulturlivet, der den mannlege kritikaren er ein av «kulturmennene». Lindkvist trur det er ei større anerkjenning å få merksemd frå ein mann enn frå ei kvinne.
– I mange tilfelle er det eit slikt hierarki. Det har også Harald Eia sagt, at han helst vil ha ros av menn. Kvinner som lagar mannlege hovudpersonar kan lett få ein annan status, der kjønn spelar mindre rolle.

Forøvrig svarte jeg Harald Eias "Menn som elsker menn" med innlegget Alle elsker menn.

Kvinner som skriv om kvinner blir putta i ein bås som ligg utanfor det universelle og allmenne.ELLISIV LINDKVIST
– Er det eit problem at menn i stor grad les menn?
– Problemet er ikkje nødvendigvis talet på mannlege og kvinnelege kritikarar, men at menn og kvinner blir lesne ulikt. Eg synest måten Ingunn Økland gjekk ut mot Vigdis Hjorth på var ein kjønna reaksjon, all den tid Knausgård og Espedal ikkje har vore i nærleiken av å få same type kritikk.

tirsdag, juni 20, 2017

Intervju i Fett

Lindkvist ble også intervjuet av Fett om Oh, Kulturmannen, på trykk i nr 2 - 2017. Ligger ikke på nett, men du kan kjøpe Fett eller abonnere på det her.


Looking through a glass.
"Nei, hvem skal man egentlig ligge med,
hvis man ikke kan ligge med kulturmannen?
Vi har snakket med forfatter Ellisiv Lindkvist,
om denne våren gir ut den lille boksingelen,
Oh Kulturmannen (Flamme Forlag 2017)."
- fra ingressen i Fett

Kvinnelig forfatter tenker på Kulturmannen
og at hun strengt tatt burde sminket seg mer før billedtakingen.




mandag, juni 19, 2017

Intervju i Vårt Land

Lørdag 17. juni var det intervju i Vårt Land med de to singel-forfatterne Monica Isakstuen og Lindkvist. Isakstuen har nylig gitt ut flammesingelen Anstendig og verdighet.





fredag, juni 02, 2017

Utdrag fra Oh, Kulturmannen i Dagbladet




Utdrag fra Oh, Kulturmannen var på trykk i Dagbladet 30. mai. Med kul illustrasjon av Anette Moi.
Teksten stod på trykk i bokbilaget som også er blitt spredd på Norsk litteraturfestival på Lillehammer. Finnes ikke på nett. Men boka er jo fortsatt å få kjøpt da. Bestill her. Det er 70 igjen på lager. Hvis den blir utsolgt trykkes den ikke i nytt opplag.



onsdag, mai 31, 2017

Kulturkvinnene slår tilbake

Dagsavisen 27. mai 2017


Oh, Kulturmannen er blitt anmeldt i Dagsavisen.
Resultatet er tre kloke og morsomme pamfletter om lesing, skriving, kjønn og kultur.

Under overskriften "Kulturkvinnene slår tilbake" leses Oh, Kulturmannen sammen med Karolina Ramqvists Det er natten og Kjersti Annesdatter Skomsvolds lesning av Aksel Sandemose i Dagsavisen lørdag. Anmelderen, Gerd Elin Stava Sandve, sammenfatter i ingressen:

En kvinne skriver brev til kulturmannen. En annen har fridd seg fra ham. En tredje har lest de skrytete gamle bøkene hans. Resultatet er tre kloke og morsomme pamfletter om lesing, skriving, kjønn og kultur.
Videre skriver hun
Hei, Kulturmannen.
Jeg snakker til deg. Jeg skriver til deg. Jeg vil bli sett av deg. Sett og likt.
Jeg vil at du skal ta meg på alvor.

Dette skriver Ellisiv Lindkvist i det Flamme forlag kaller en boksingel, altså en halvlang tekst i hefteform. «Oh, Kulturmannen» er et åpent brev i dikts form, adressert til - du gjettet det - kulturmannen.

Kulturmannen er han som ignorerer dyktige kvinner, yngre som eldre. Han er redaktør, kritiker, forfatter, regissør, teatersjef, forlegger eller kronikør, eventuelt politi, jury, dommer, utdyper Ellisiv Lindkvist. Han er typen som kan skrive 40, eller like gjerne 40.000, sider om seg selv. Og som feires for det.
Kvinner, derimot, har mensen. De feires ikke. Eller de gjør det, men kun av andre kvinner. Av hverandre. Det føles ikke bra nok, synes hun som raser i teksten. Hun vil ha kulturmannens oppmerksomhet. Hvis ikke kan hun «like gjerne gå hjem», siden «ingen» (kulturmenn, altså) hører på henne uansett.

Som gammel kvinne i gyngestol, med rullator, tenker hun at
«det hadde vært bedre å være død som deg. Du som er udødelig. » 
«Oh, kulturmannen» er en sint tekst. Men også morsom, med artige ordspill og en type resignasjon som, enten det var planlagt eller ikke, tipper over i en lett harselerende selvironi. Lindkvist namedropper både egne og andres romantitler, knekker opp ord, refererer dikt, og sender mer enn et langt nikk mot Märta Tikkanens kjærlighetssaga, i form som i innhold. Mye er tatt på kornet: Kvinnenes trange rom, mennenes store. Gutteklubbens heiaklubb for andre gutter. Kvinnenes usynlighet. Ellisiv Lindkvists pamflett engasjerer, og er definitivt verdt lesningen, uten at man dermed trenger være enig i alt hun skriver. Kanskje er det meningen å overdrive, for slik å vise fram det absurde i at patriarkatet lurer også kvinner til å verdsette menn høyest. 
Helt til slutt etter å også ha vært innom Kjersti Annesdatter Skomsvolds lesning av Aksel Sandemose konkluderer hun slik:

Kulturmannen var ikke udødelig likevel, viste det seg. Og det disse tre kvinnene har på hjertet, er vel så interessant som mye av det han og hans kumpaner produserer.



 Her tror jeg det er mulig å lese hele anmeldelsen.

tirsdag, mai 16, 2017

Anmeldelse av Oh, Kulturmannen i Blazer Fanzine

Les hele anmeldelsen her.
Anmeldelsen er skrevet av Elin Amundsen Grinaker

Jeg siterer:


Jeg liker Flamme forlags boksingel-serie! Og Ellisiv Lindkvists Oh, Kulturmannen fryder meg. Det gode med singelserien, er at pamflettene er såpass korte at de nesten kan siteres i sin helhet i en anmeldelse. Og denne boken hadde faktisk fortjent det. Den er skarp, tidvis morsom og på kornet. Og aller best; den er SINT! Jeg tenker på Valerie Solanas mens jeg leser de første sidene. Hvor levende og livgivende, smittende et godt skrevet sinne kan være. For det er jo få ting som er så befriende som et godt plassert ballespark når det er velfortjent.
Oh, Kulturmannen er 30 sider lang tekst som er satt opp i diktform. Tidvis er det en rasende rant over at Kulturmannen ikke ser jeg-personen, (som er større enn et enkelt jeg, det er den kvinnelige kunstneren), hun forsøker å gjøre seg til noe eget ved å trekke frem klitoris, mensen, utflod og vulva. Hun går i bølger fra overbevisning om at vi nok skal seire når vi blir 60 år, da skal vi pule de 10, 20, 30 år yngre mennene, til hun i motløshet innser det faktum at selv om kvinner, som heier på andre kvinner, har lengre levetid enn mannen i reelle år, overlever Kulturmannen henne. Fordi han, i motsetning til den kvinnelige kunstner, er udødelig.
Anmeldelsen er lang og grundig og hun siterer ganske mye fra selve teksten. Så her siterer jeg ganske mye fra anmeldelsen:

Jeg liker denne teksten best når den er på sitt mest rasende. Når Lindkvist tar den helt ut i rasende platthet. Interessant nok merker jeg at jeg blir litt redd for hvordan teksten tas imot av nettopp Kulturmannen når den går hen og blir sår og bitter. Og der møter jeg meg selv i døren. For det viser nettopp at jeg leser ut fra hans blikk. At det er safe å legge tonen til et sted hvor han fortsatt vil lese med, og ta imot ordene. At man ikke må bli for krevende og klagende, for da legger Kulturmannen boken vekk og vil ikke høre mer. Så selv om jeg ikke syns det svinger like mye av denne teksten når Lindkvist blir sår og bitter, så heier jeg på at hun gjør det. At hun trekker den hele veien til den gamle damen som angrer på hvordan hun har brukt tiden sin feil. Hun er bitter over sin dødelighet, selv om hun i dette livet aldersmessig overlever mannen, men hun kan ikke bli udødelig slik som han kan. 

Det kuleste er slutten på anmeldelsen der hun oppforder hver især og seg selv inkludert til å lage et lite helvete:

Vi skal nok ikke forvente at Lindkvists bok blir lest av (hele skaren) Kulturmenn, og at de så blir til lyttende og inkluderende vesener, men kanskje er ikke det så viktig. Kanskje kan dette være en pamflett som mobiliserer flere kulturkjærringer, som meg selv, til å starte en ordentlig filleristing av kulturmannen. La oss si at dette er statsskuddet her i Norge, og at vi sammen og hver for oss lager et sant helvete! (min uth)

(fra anmeldelse i Blazer Fanzine)

torsdag, mai 11, 2017

Se, han tenker! På tysk: Seht, er denkt!

Den siste baksideteksten jeg hadde i Klassekampen Se, han tenker! er nå oversatt til tysk av Gabriele Haefs (forfatter og oversetter) hun bruker teksten i denne spalten der hun skriver om petiter.

Glossen, Spalten, Kolumnen


...sondern von Ellisiv Lindkvist, einer wunderbaren Autorin, von der es noch nichts auf Deutsch gibt. Bisher. Skandal! Dabei hat sie sogar schon zwei Romane veröffentlicht.
Die Glosse heißt, „Seht, er denkt!“ und ist, wie es sich für eine gute Glosse gehört, wahrlich aus dem Leben gegriffen.

Hele teksten på tysk:

Hallo?
Ja, hallo, ich bin das. Sie wissen doch, wer ich bin. Ich war im Fernsehen und überhaupt.
Ja?
Egal, ich hatte da so einen Gedanken, einen überaus interessanten Gedanken. und wenn Sie also so nett wären und auf der ersten Seite Platz machten, dann könnte ich mich gerade hinsetzen und in die Kamera schauen. Ich hab auch einen Anzug an und so.
Aber warum denn?
Als ich von Morgenbladet interviewt worden bin, hatte ich Shorts an, aber da war ja auch Sommer, jetzt ist schließlich Winter, und da macht ein Anzug sich besser, meinen Sie nicht?
Ich meine, warum sollten wir die erste Seite für Sie freiräumen?
Weil ich einen überaus interessanten Gedanken hatte, hören Sie eigentlich nicht zu?
Und was ist das für ein Gedanke?
Es geht zum Teufel!
Es geht zum Teufel?
Ist das nicht einfach genial?
Dass es zum Teufel geht?
Dass ich diesen Gedanken hatte.
Wieso eigentlich?
Weil es ein überaus interessanter Gedanke ist.
Tja. Aber warum?
Vor allem, weil ich ihn gedacht habe.
Und Sie sind?
Ich bin ein bekannter norwegischer Journalist. Sehr bekannt, weil ich kein Blatt vor den Mund nehme und immer recht habe.
Es geht also zum Teufel?
Ja, jetzt wird ein Faktencheckportal eingerichtet.
Ist das denn keine gute Idee?
Nein.
Warum nicht?
Weil ich gedacht habe: Das geht zum Teufel!
Ach?
Das kann die Überschrift für das Interview mit mir sein: „Das geht zum Teufel.“ Kriegen Sie gratis.
Ja, danke. Aber haben Sie Angst vor Fakten?
Natürlich nicht. Ich habe schließlich immer recht. Aber es sagt uns doch etwas, wenn ich dabei als erstes denke: Das geht zum Teufel.
Und was sagt uns das?
Vor allem, dass ich ein wichtiger Mann bin, der denken kann. Dass ich in ganzen Sätzen mit Subjekt und Prädikat denken kann. Und ein religiös geprägtes Wort ans Ende zu setzen, ist herrlich politisch unkorrekt.
Und was ist also das Problem beim Faktencheck?
Der ist total unnötig. Sie haben doch mich. Rufen Sie einfach an, wenn Sie etwas wissen wollen.
Hm.
Schicken Sie jetzt den Fotografen? Ich binde mir auch einen Schlips um.
(publisert her 8. mai 2017)

tirsdag, april 04, 2017

Se, han tenker!

Baksida av Klassekampen 3. april

-       Hallo?
-       Ja, hei det er meg. Du vet hvem jeg er. Jeg har vært på tv og greier.
-       Ja?
-       Uansett, nå har jeg tenkt en tanke, en veldig interessant tanke, så hvis dere vil være så vennlige å rydde forsiden, så kan jeg sitte sånn stilig med høyt hevet hode, og se rett inn i kameraet. Jeg tar på meg dress og greier.
-       Hvorfor det?
-       Da jeg poserte i Morgenbladet, gjorde jeg det i shorts men da var det tross alt sommer, nå som det er vinter er det vel bedre med dress, syns du ikke?
-       Jeg mener hvorfor skal vi rydde forsida for deg?
-       Fordi jeg har tenkt en veldig interessant tanke, hører du ikke etter?
-       Og hva er den tanken?
-       Dette går til helvete!
-       Dette går til helvete?
-       Er det ikke helt genialt?
-       At det går til helvete?
-       At jeg har tenkt den tanken?
-       Hvorfor det egentlig?
-       Fordi det er en veldig interessant tanke.
-       Tja. Hvorfor det?
-       Først og fremst fordi det er jeg som har tenkt den.
-       Og du er?
-       Jeg er en kjent norsk mannlig journalist. Veldig kjent fordi jeg sier ting som de er og dessuten alltid har rett.
-       Så nå går det til helvete?
-       Ja, de skal starte en faktasjekk-portal.
-       Er ikke det bra da?
-       Nei.
-       Hvorfor ikke?
-       Fordi jeg tenkte: Dette går til helvete.
-       Jaha?
-       Det kan være overskriften til intervjuet ditt med meg: ”Dette går til helvete”. Vær så god.
-       Jo takk. Men er du redd for fakta?
-       Selvsagt ikke. Jeg har jo alltid rett. Men det sier noe når det første jeg tenker er at nå går alt til helvete.
-       Og hva sier det da?
-       Først og fremst at jeg er en viktig person som kan tenke. At jeg er i stand til å tenke i setninger med både subjekt og verbal. Og legge på et skikkelig fyndord mot slutten som er herlig politisk ukorrekt.
-       Og hva er galt med faktasjekk igjen?
-       Det er helt unødvendig. Dere har jo meg. Bare ring om dere lurer på noe.
-       Ja vel.
-       Sender dere en fotograf da? Jeg tar på meg slipset.
     (Baksida av Klassekampen 3. april)