Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

onsdag, desember 16, 2009

Gårsdagens baksidetekst i Klassekampen

Var en redigert versjon av Verens ensomste yrke, 600 venner på facebook
Det er altså nesten samme teksten. Legger den likevel ut her i redigert versjon, siden jeg alltid legger ut baksidetekstene fra Klassekampen.

Verdens ensomste yrke

Livet mitt mangler rammer. Jeg skal skrive en roman. Jeg skriver en roman.

Jeg jobber med å skrive en roman. Slik synes jeg det er: hver dag må jeg begrunne det jeg gjør. Hver dag må jeg selv lage rammer så arbeidsdagen blir noe av. Hver dag må jeg motstå fristelser som blogger, facebook, twitter, underskog.

Likevel; nesten hver dag er jeg innom blogger, facebook, twitter, underskog.

Mange ser på de sosiale nettstedene som tidstyver. Noe umoralsk. Som svake mennesker holder på med. De som ikke produserer nok. Skriver nok. Leser nok. Tjener penger nok. De som ikke har viktigere ting å gjøre. Som en viktig jobb, eller barn i barnehagen som må hentes. Også blant forfattere, i litterære miljøer er det slik; det er mye moral. Det kan virke som mange mener det er umoralsk å holde på med blogger, facebook, twitter, underskog.

Å være forfatter er verdens ensomste yrke, heter det. Det er ofte sant.

Og hvis det er sant (det er sant!) hvorfor sees da blogger, facebook, twitter, underskog som umoralske tidstyver, hvorfor sees de ikke på som venner?

Blogger, facebook, twitter, underskog kan være venner som trøster og gir gode råd framfor en fiendtlig tidstyv. På facebook kan du få hjelp fra en av dine 618 venner til å lese en tekst du står fast med. Du kan holde kontakt med forfatterne du møtte på Gotland som kommer fra Tyskland, Sør-Afrika og Sverige. På Underskog kan du, mens du sitter alene og skriver, gå inn i tråden og gjette på ”Hvor er dette sitatet fra” de som er aktive i tråden er ofte litterater og forfattere, den gir inntrykk av fellesskap og miljø. Er det verre enn en, som på jobben, slår av en prat med en kollega, ved siden av kaffetrakteren? Har du en blogg eller leser andres blogger kan du følge med på kollegers skriveprosess. På twitter kunne jeg formidle teksten min på Hamsun.no, den ble retwitret og jeg fikk mye fin tilbakemelding.

Likevel er også jeg redd for å bli spist opp av tull og fjas via blogger, facebook, twitter, underskog. Jeg er streng med meg selv. Det trenger ikke være tull og fjas, ofte er det nyheter som diskuteres på twitter. Og alle mener jo at det er viktig å være opptatt av nyheter. Men kanskje ikke hele dagen, om man ikke er journalist og får betalt for det. Så jeg er ikke like aktiv på twitter lenger, jeg lar bloggen gå for lut og kaldt vann. Det hender jeg er innom. Kommer tilbake og skriver noe på både bloggen, facebook, twitter, underskog.

Nå er det kommet noe som heter google-wave også. Jeg kvier meg. Har jeg ikke nok? Likevel kan det godt hende jeg havner deg også etterhvert. I mellomtiden har jeg blogg, facebook, twitter, underskog. -- Og romanen.



tirsdag, desember 15, 2009

Tordenbloggen. Igjen.

Det er faktisk tordenblogg i år også. Men ikke slik vi kjenner den med slitsomme stemmerunder fram mot finalen. Nei, nå er alt litt mer avslappet. Selv har jeg fått det ærefylte oppdrag å være jury. Jeg sendte inn min liste og Tordenbloggen siterte den i sin helhet i går. Så da kan jeg også gjøre det, her:

1 - Frmartinsen

Har blogget i fire år og det er på tide hun vinner. Hun er en av de beste bloggerne. Hun er sjenerøs og politisk og personlig og privat og pedagogisk. Hun forklarer twitter for oss, hun undersøker nye ting, hun deler reiseopplevelser og kulturopplevelser. Likevel evner hun å si fra om noen går for langt, uten å bli verken aggressiv eller bombastisk. Jeg klarer meg fint uten VG, men uten frmartinsen er ikke dagen helt den samme.

2 - Arachne

Var en politisk blogg, noe i slekt med Dagens Onde Kvinner (dypt savnet), en ærverdig etterfølger. Når livet hennes endret seg totalt, gjorde også bloggen det. Arachne sto fram med sin sorg og jeg kunne knapt lese der inne uten å ty til tårene. Det Arachne viste var at hun som skrev godt om politikk og feminisme også behersket en langt mer personlig stil.

3

En annens liv – av suzy dahl

Suzy Dahl skriver om ulike ting og er vanskelig å sette i bås. Hun er underfundig, absurd og morsom.

4

Fjordfitte

Fjordfitte har skrevet kun 31 blogginnlegg i 2009. At hun likevel kommer såpass høyt på min liste sier noe om kvaliteten når hun først skriver. Hun er satirisk, morsom, klarsynt. Hun avkler de fleste maktpersoner og andre som roper høyt uten å ha stringens i argumentasjonen og er på høyde med (gamle) Hallo i uken og Nytt på Nytt.

5

kvinnekonger

Er en feministisk vaktbikkje som sier ifra når det trengs. Hun blogger visst om mye annet også. Et flott bekjentskap fra 2009 (for egen del).

6

flimre – Aina Basso

En forfatterblogg som muligens appellerer til meg mest fordi jeg er i samme situasjon. Skriver om egen skriveprosess og om leseropplevelser. En ny Avil?

7

flamme forlag

Må innrømme det. De skriver godt. Men den viktigste grunnen til å ha med flamme forlag er å slå et slag for pene mannlige bloggere. Useende har tidligere blitt tatt med i karakteristikken, selv husker jeg å ha blitt kalt smellvakker av Hjorthen, kilden var visstnok Lotten. Så det er ingen grunn til å la være å nevne Bendik Wolds potensiale som pen mannlig blogger (den peneste?) Ryktene sier at ingen har møtt Bendik uten å bli berørt. (I hvert fall sier noen det i kommentarfeltet mitt, i den viktige føljetongen om pene mannlige forfattere, dessverre kan ikke Bendik Wold nå opp der, med mindre han debuterer skjønnlitterært.)

8

Reality Challenged – Mihoe

Også hos Mihoe har det vært stille i det siste. Mihoe har heller ikke sitt beste bloggerår, men hun er fortsatt god nok til å fortjene en plass på denne listen.

9

Virrvarr

Har allerede vunnet tordenbloggen, men er fortsatt en viktig stemme.

10

vampus

Har vi sett det beste av Vampus? Mulig. Men hun er fortsatt så herlig selvironisk og morsom at en rødgrønn velger kan elske høyredamen. Skål, Vampus, skål.

Om denne listen:

Listen bærer preg av en konservativ leser som drømmer seg tilbake til 2006 (da Lindkvist begynte å blogge og oppdaget mange fantastiske blogger). Det sitter langt inne å oppdage nye blogger, i stedet brukes energien på å savne de som ble borte. Det var litt selvkritikk der, for øvrig står jeg inne for listen likevel. Men det finnes sikkert andre gode blogger jeg ikke har oppdaget (ennå).

mandag, desember 07, 2009

Verdens ensomste yrke, 600 venner på facebook

Jeg lever inni hodet.

Tankene mine slår meg ned. Jeg våkner og er fri. Livet mitt mangler rammer. Jeg skal skrive en roman. Jeg skriver en roman. Jeg jobber med å skrive en roman. Slik synes jeg det er: hver dag må jeg begrunne det jeg gjør. Hver dag må jeg selv lage rammer så arbeidsdagen blir noe av. Hver dag må jeg motstå fristelser som blogger, facebook, twitter, underskog.

Likevel; nesten hver dag er jeg innom blogger, facebook, twitter, underskog.

Mange ser på de sosiale nettstedene som tidstyver. Noe umoralsk. Som svake mennesker holder på med. De som ikke produserer nok. Skriver nok. Leser nok. Tjener penger nok. De som ikke har viktigere ting å gjøre. Som en viktig jobb, eller barn i barnehagen som må hentes. Også blant forfattere, i litterære miljøer er det slik; det er mye moral. Det kan virke som mange mener det er umoralsk å holde på med blogger, facebook, twitter, underskog.

Å være forfatter er verdens ensomste yrke, heter det. Det er ofte sant.

Og hvis det er sant (det er sant!) hvorfor sees da blogger, facebook, twitter, underskog som umoralske tidstyver, hvorfor sees de ikke på som venner?

Blogger, facebook, twitter, underskog kan være venner som trøster og gir gode råd framfor en fiendtlig tidstyv. På facebook kan du få hjelp fra en av dine 618 venner til å lese en tekst du står fast med. Du kan holde kontakt med forfatterne du møtte på Gotland som kommer fra Tyskland, Sør-Afrika og Sverige. På Underskog kan du, mens du sitter alene og skriver, gå inn i tråden og gjette på ”Hvor er dette sitatet fra” de som er aktive i tråden er stortsett litterater og forfattere, den gir inntrykk av fellesskap og miljø. Er det verre enn en, som på jobben, slår av en prat med en kollega, ved siden av kaffetrakteren? Har du en blogg eller leser andres blogger kan du følge med på kollegers skriveprosess. Avil delte mye av veien til Song for Eirabu på sin blogg. Aina Basso jobber – i likhet med meg selv – med et nytt romanmanus om dagen. På twitter kunne jeg formidle teksten min på Hamsun.no, den ble retwitret og jeg fikk mye fin tilbakemelding.

Likevel er også jeg redd for å bli spist opp av tull og fjas via blogger, facebook, twitter, underskog. Jeg er streng med meg selv. Det trenger ikke være tull og fjas, mange vil vel si at å skape et fiktivt univers og skrive om det hele dagen er mer tull og fjas enn å diskutere nyheter på twitter hele dagen. For ofte er det nettopp nyheter som diskuteres der. Og alle mener jo at det er viktig å være opptatt av nyheter. Men kanskje ikke hele dagen om man ikke er journalist og får betalt for det. Så jeg er ikke like aktiv på twitter lenger, jeg lar bloggen gå for lut og kaldt vann. Det hender jeg er innom. Kommer tilbake og skriver noe på både bloggen, facebook, twitter, underskog.


Nå er det visst kommet noe som heter google-wave også. Jeg kvier meg. Har jeg ikke nok? Men hvis frmartinsen forklarer hva det er, like godt som hun forklarte twitter, så skal du se jeg havner der også. I mellom tiden har jeg nok med blogg, facebook, twitter, underskog.

Og romanen da.

fredag, november 20, 2009

En norsk dramatikers dagbok


Jeg er på Gotland i Sverige. Nærmere bestemt Visby, Baltic Centre for Writers and Translators. Et nydelig sted, en kort flytur eller en lengre båttur, fra Stockholm. Her kan forfattere og oversettere søke seg inn for å sitte og skrive i inntil fire uker. Man får et av elleve ulike små og store rom, fra munkecelle til suite, med utsikt mot havet og kirken eller innover mot muren som omslutter byen. Er jeg forfatter nå?

Det er tredje gang jeg er her, tiden til å skrive blir mer konsentrert, selv om Visby og Gotland har sine lokale fristelser som Trøffelsalt og en utmerket fiskerestaurant Bakfickan, et sted også Lars Norén frekventerer, når han drar til Gotland og sitt landssted her.

Her møtes forfattere, oversettere, skribenter, dramatikere, poeter og kritikere. Vi kommer fra Sør-Afrika, El Salvador, Tyskland, Russland, Litauen, Latvia, Estland, Norge, Sverige, Danmark, Finland eller USA, for eksempel. I kveld skal vi spise middag sammen, åtte nasjonaliteter, akkurat nå er det norskingene som er i flertall. Da jeg var her på samme tid i fjor, hadde vi en lunsj med tretten nasjonaliteter til bords, da også med Baltic Centre for Composers.

Det oppleves sjenerøst å få komme hit. Det er fantastisk for en skrivende person å ha en intens skriveperiode. Jeg tror det er ganske deilig for den nærmeste familie, å slippe å bo sammen med en forfatter i de mest intense periodene. Det er også befriende for en forfatter, å ha andre som skriver, omkring seg i denne intense perioden. Det er stor forståelse for hva man holder på med. Selv om man ikke kjenner hverandres tekster, ligger det mye omtanke i møtene rundt frokostene, eller middagene: hvordan har din skrivedag vært? Får du jobbet? Vi kan være nerdete sammen, i diskusjoner av struktur, dramaturgi, handling, språk eller kanskje oftere: ens egen form i forhold til skrivingen.

-- Nå gråter jeg fordi det ble så intenst når jeg skriver slutten, sa en av forfatterne. Det gjør jeg også, svarer en annen. Det er bra! Man er altså ikke alene om å sitte og gråte. Annenhver dag jogger jeg rundt denne vakre byen omsluttet av en mur. Jeg ser havet fra vinduet og har ingen andre plikter enn å skrive en roman og sende en spalte til Klassekampen.

Å være forfatter er verdens ensomste yrke, heter det. Da er det bra å være her på Gotland. Vel vitende om at du ikke er alene.

(Baksida av Klassekampen i dag, fredag 20. nov 09)

tirsdag, november 17, 2009

På Gotland

I Visby, på Baltic Centre for Writers and Translators.

Jeg var her i fjor og postet bilder av Havet.

Havet ser omtrent sånn ut i år også.

Jeg er altså her og skriver. Måtte bare nevne det.



søndag, november 15, 2009

Lindkvist moteblogger

Black is the new red.

fredag, november 13, 2009

- Rydd opp etter deg selv

- Din mann jobber ikke her.

- Nei, da så.

onsdag, november 11, 2009

Helvetes tekopp

Kaffe!

Jeg sa kaffe!

onsdag, oktober 28, 2009

Pålegg, matlei

Så står man der da, foran påleggene i butikken og ingenting frister, eller det eneste som frister er altfor dyrt og varer bare til to brødskiver og jeg må spise mange brødskiver. Så står man der da og lurer på hva slags pålegg man egentlig liker. Mens resten av familien spiser kokt skinke, jarlsberg, syltetøy til og med karveost, helt naturlig og med stor apetitt. Flere brødskiver til frokost. Så står jeg der da og liker liksom ingenting, enda jeg ikke er bortskjemt lenger, bare matlei og med null apetitt til frokost. Står der og ser etter et pålegg som sikkert ikke eksisterer.

Og så klager folk over at man skriver hva man har på brødskiva si på facebook og twitter og sånn. At det er altfor mye av det. Phø, det er altfor lite av det, spør du meg. Hvor er matpakkehistoriene? Hva skal man egentlig smøre på matpakka si? Hva har du på brødskiva di? Kan du fortelle meg det?

onsdag, oktober 21, 2009

Skrivegruppa mi

Jeg har en skrivegruppe.

Likevel vil jeg ha mer! Flere skrivende venner og kolleger.

Folk jeg kan møte og skrive sammen med. Lesesirkel. Skrivesirkel. Skriving på kafe. Reise-bort-å-skrive-sammen.

Det tar tid å organisere noe. Noen ganger koster det penger også.

Det tar alltid tid.

Det tar tid å ringe, maile, smse, sende ut ting på Underskog og/eller facebook. Det tar tid å få nok folk til å komme sånn at det blir volleyball. Det tar enda mer tid å få folk til å binde seg fast en dag i uka og attpåtil betale litt for å for eksempel spille innebandy.

Det tar tid å arrangere middagsselskap.

Det tar enda mer tid å arrangere bryllup.

Det tar tid å arrangere en opplesning.

Det tar tid å arrangere en lanseringsfest.

Det er ikke lett å starte noe, finne folk som er interessert. Finne folk som er interessert nok til å binde seg, love tiden sin bort.

Derfor er det fint å ha en skrivegruppe. For selv om jeg har skrevet uendelig mange antall mailer – ikke minst for å avtale møter – så ville det tatt enda mer tid å starte en ny skrivegruppe. Vi har holdt på i mange år, jeg kom med i 2003.

Vi har konsolidert oss. Vi har hatt noen stormer. Vi har kommet i havn. Vi eksisterer. Vi har en historie. Og vi blir bare bedre og bedre.

torsdag, oktober 08, 2009

Kvinner og klær

Jeg liker fine klær.

Jeg liker å ha fine klær.

Jeg liker ikke å shoppe.

Jeg liker ikke å bruke mye penger på å kjøpe klær.

Jeg liker heller ikke å bruke tid og penger på sminke og hår.

Jeg er sånn som helst vil se fantastisk ut uten å måtte jobbe for det og uten å måtte betale for det.

Som vil at de fantastiske klærne skal ligge pent sammenbrettet og nystrøket i skapet uten at jeg må gå ut og finne dem og betale for dem.

lørdag, oktober 03, 2009

Hverdag, dagbok

Det er hverdager det er flest av, heter det. Det er derfor viktig å trives med hverdagene. Rutinene. Kaffen om morgenen, lyset i vinduet, nabojenta på vei til barnehagen. Disse små tingene som gjentar seg dag etter dag, som vi liker, er avhengige av og trenger. Juicen i kjøleskapet, melken i kaffen, smøre matpakke. Små private hverdagslige ting, som likevel er like hos de fleste.

Hvor mange mennesker gjør ikke det samme dag etter dag, ikke bare selv, men deler disse rutinene med mange andre mennesker, ikke bare i Oslo og Norge, men verden over, står mennesker opp, spiser frokost og drar på jobb. De gjør det i St.Petersburg, står i rulletrappene, som er så lange at noen leser mens de står der, går på banen, drar til jobben. De gjør det også i Nord- Sverige, for eksempel i Kalix, tar bilen, og kjører til jobben, som kanskje er i Överkalix. Der hvor vintrene er enda lengre og kaldere enn ved kysten.

Da jeg nettopp var i Praha og Hradec Kralove i Tsjekkia slo det meg igjen, det som slår meg når jeg reiser: alle disse menneskene her. Alle mennesker som lever, spiser, jobber i denne byen. Som har – for eksempel – Praha som en hverdagsby. En by de våkner opp i, går til jobben, en by hvor de ser på TV og sovner om kvelden. Mens vi er turister og beundrer alt det andre, gatene, bygningene, torget, og for disse dagene også været.

Jeg leser Lars Noréns dagbok. Jeg leser sakte og er fortsatt på de første 50 sidene av den 1700 siders upaginerte kolossen av en bok. Jeg liker å lese En dramatikers dagbok, jeg liker å lese at Lars Norén handler ost eller kylling, reiser til Visby, spiser på Bakfickan, skriver, springer. Han gjør mange av de samme tingene som meg. Skriver, spiser, springer. Jeg har også vært i Visby og spist på Bakfickan.

I dag våknet jeg til regn og en gradestokk som viste mindre enn fem grader. Det kjentes som en brå overgang etter fine høstdager i Praha med over 20 grader. Det slo meg at nå blir alt mørkere og kaldere. Skal jeg sykle til jobben i dag? Eller er det på tide med banen igjen? Det virker så lenge til de nye lyse varme vårkveldene ville komme. Høsttristessen grep meg.

Hvor mange måneder, uker, dager kommer det til å være slik: mørkt og kaldt. Uten jula i den mørkeste tida hadde vi ikke holdt ut, vi som bor hvor knapt noen skulle tro at noen kunne bo.

Så lysner det likevel utover dagen og mens jeg skriver dette ser jeg ut av vinduet på treet utenfor, sola skinner og får løvet til å glitre i gult og rødt: høstfarger i hverdagen.

(Baksida av Klassekampen i dag lørdag 3. oktober)

fredag, oktober 02, 2009

Skrive. Lese.

Noen bøker husker jeg fordi jeg husker stedet jeg leste dem. Sittende på trappa utenfor huset vårt i Brøstadbotn, et sted jeg sjelden satt siden solkroken vendte mot vest og sola kom tidlig rundt hushjørnet og ble synlig derfra resten av kvelden. Men jeg husker at jeg satt på trappa, på ei pute, ryggen mot døra og leste Jens Bjørneboe Frihetens øyeblikk. Dette tipper jeg må ha vært mens jeg gikk på videregående. Tidligere - tror jeg det var, ungdomsskoletid - en påske på hytta, Pappa som skjenner på meg, fordi jeg er så lite ute, bare vil ligge inne i hytta og lese Seierherrene av Roy Jacobsen. Selvsagt husker jeg at jeg leste Mästaren och Margarita på svensk av Mikhail Bulgakov, gjennom hele Europa den første interrailen min, om ikke gjennom hele så: Roskilde, København, Berlin, Praha, München, Marseille, Paris, København og hjem igjen. At jeg året etter leste Udødeligheten av Milan Kundera på en reise som startet i Narvik, tog gjennom hele sverige, videre Praha, igjen, Tabor, Venezia, Caorle, München, igjen. Jeg husker at jeg leste Lasso rundt fru Luna på en annen hyttetur Agnar Mykle ja. At jeg fikk skjenn fra storesøster fordi jeg uhøflig nok satt med nesa i en bok i stedet for å konversere, delta, være med. Jeg hadde ikke barnets immunitet lengre, burde anstrenge meg for å være med, leste i stedet hele kvelden og natt til jeg utmattet sluttet å lese da boka tok slutt og gråt så jeg vekte hele hytta. Stedet jeg leste boka. Husker jeg altså noen ganger når det skiller seg ut fra de andre mer vanlige stedene. I dag har jeg lest Øyvind Berg. Her kommer et dikt:

grana er grønn
jeg beskriver grana
jeg er'kke grønn
grana beskriver meg
som jeg beskriver Moskva:
ikke noe blivende sted

Hentet fra Poe si tid av Øyvind Berg.

Hva kan vi lære av dette? Om ikke annet så at jeg har lest og fortsatt leser mannlige forfattere.

onsdag, september 30, 2009

Akkurat nå 2

Jeg har kommet hjem fra Praha og fra Hradec Kralove i Tjsekkia. Kofferten ligger på senga og jeg skal pakke ut av den. I morgen må jeg levere en søknad og har dessuten deadlinje på baksidetekst til Klassekampen. (Allerede klokka ti. Hva skal jeg skrive om?) Jeg har fått blomster på døra mens jeg var borte. Premiereblomster. Som snille naboer har tatt i mot og passer på. Jeg er trøtt og har mest lyst til å se på teve, jeg som nesten aldri ser på teve. Skjønt i dag har jeg sett bokprogrammet, for jeg hadde på NRK 2 mens Dagsnytt 18 gikk og sjekket om det var cover it live inne hos frmartinsen, det var det ikke. Ventet jeg på Dagsrevyen, men ble isteden sittende å se på Bokprogrammet.

I morgen skal noen andre overta Munkecella mi som jeg bar har hatt til låns via Dramatikerforbundet og jeg flytter inn i salen med åpne skriveplasser igjen.

Det var fint i Praha og i Hradec. Jeg har kjøpt noen gaver. Og noe til meg selv. Ny skrivebok, nye penner.

Nå tømme kofferten, eller bare flytte den vekk fra senga? Kanskje lese videre i Lars Noréns dagbok.

torsdag, september 17, 2009

Minner om Oslo-premiere i kveld!


Da er tiden endelig kommet for at også hovedstadspublikummet kan få se forestillingen: Du tror det er slik, men egentlig er det slik av Ellisiv Lindkvist.

På Det Åpne Teater i kveld torsdag 17. sept, kl 19.30, i morgen fredag 18. sept, kl 19.30 og lørdag 19. sept kl 19.30.

Jeg skrev om dette før her.
Med lenke til anmeldelsene: Seks på terningen.
Og super anmeldelse i Adresseavisen.

Fredag 18. september kl 21.00 skal Lindkvist lese under Magisk Kulturnatt på Hoveddeichman i Oslo.
Velkommen også dit.

mandag, september 14, 2009

Hva er likheten mellom syklister og feminister?

Syklister mislikes av bilister, som helst ser at de holder seg på fortauet.
Syklister mislikes av fotgjengere som helst ser at de holder seg på veien.

Og når du endelig finner et sted med sykkelsti, og tror du ikke plager noen, blir du dolket i ryggen av dine egne - en råsyklist kommer syklende i motsatt retning - på feil side av sykkelstien.

Omtrent som å være feminist med andre ord.

onsdag, september 09, 2009

Forstyrrelser

Noen forfattere har uttalt i intervjuer at de ikke klarer å lese andre forfattere mens de skriver. Jeg vil gjerne lese andre forfattere mens jeg skriver. Jeg kan forholde meg til annen fiksjon og dramaturgi. Jeg kan se filmer og tv-serier. Høre på musikk. Se på kunst.

Det er alt det andre som er forstyrrende. Virkeligheten. Nei, ikke virkeligheten, den er ganske lik fiksjonen. Men medie-støyen. Kranglingen på radioen mellom politikerne. Hold nå kjeft, sier jeg, det hjelper ikke. P2 maser og der ligger både Aftenposten og Klassekampen. Se meg, les meg, sier de. Det er dette som er forstyrrende. Tidsskrifter som gjerne vil bli lest. Twitter, Underskog, Facebook, blogger, venner, familie. Jada, det er klart at disse tingene også er bra.

Å skrive en roman er krevende på en annen måte enn andre jobber. Jeg tror man trenger langsom tid, tid som henger sammen uten for mange forstyrrelser. Kanskje ikke alle, men jeg er begynt å drømme om to uker på Visby, hvor alt dreier seg om skriving døgnet rundt. Jeg later som jeg har en vanlig jobb, der jeg kan begynne om morgenen og dra hjem om ettermiddagen. Men å skrive en roman er ingen vanlig jobb. På godt og vondt.

Natalie Goldberg, som jeg stadig vender tilbake til, sier: "Hvis du vil skrive, må du være villig til å bli forstyrret." Dvs hun siterer Kate Green da hun sier det. Og hun bruker ordet disturbed. Hun snakker riktignok ikke om denne typen forstyrrelser, snarere om å bli forstyrret av sin egen tekst, fordi du våger noe, kjenner på noe, risikerer noe.

Så jeg lar meg forstyrre. Jeg løper. Jeg trener. Jeg skriver.

mandag, september 07, 2009

Å skrive og å trene

I forrige uke gikk jeg til det skritt å si noe om hva jeg skulle gjøre i løpet av uka. I forhold til jobb og trening. Hvordan gikk det?

Strukturen er oversendt.
God-bok-artikkelen på vei.
Møtet med skrivegruppa var særdeles vellykket.
Og det har også blitt gjort andre ting.

Treningen da?
Hunden har fått sine turer.
Innebandytrening er den aller morsomste treninga.
Fotballkampen vant vi 5-0!
Og jeg har hatt min første styrketreningsøkt med lydbok på øret.

Så er det denne uka. Men jeg tror ikke jeg gjøre dette hver uke. Det kan virke som de mest hverdagslige beskrivelser. Men det kjennes som en stor avsløring og lovnad.

Det jeg kan si er at jeg skal skrive, skrive på selve romanen. Da jeg var i Roma skrev jeg fem sider hver dag. Det fungerte som et lett ytre press om å produsere noe hver dag. Samtidig som ikke antallet sider var for høyt og umulig å gjennomføre. Fem sider hver dag. Det var lov å skrive mer. Men da skulle jeg likevel skrive fem sider neste dag.

Det er viktig å trene. I dag er det innebandy igjen.

I tillegg leser jeg bøker. Kommer tilbake til saken.



fredag, september 04, 2009

Dagen i dag

Først struktur,

så hundetur,

tilslutt kultur.




onsdag, september 02, 2009

mandag, august 31, 2009

Fem feministiske favoritter (uke 36)

Jeg hadde fem feministiske favoritter i forrige uke. Siden den gang har jeg selv skrevet denne posten (Menn venter for lenge med å få barn) som jeg har gitt merkelappen feminisme. Forøvrig er det befriende å gi ordet til andre. Det finnes de som sier kloke, intelligente og morsomme ting der ute. Selv om det ikke alltid virker sånn.

1 - Endelig: Deilig kritikk av Åmåsparadigmet i kjønnsdebatten.

Denne er virkelig morsom. Oppdaget bloggen i dag via Hjorthen på twitter og her tror jeg det er verdt å følge med videre.

Skriver Fjordfitte, er det bare å anbefale.


5 - Mere fra Pimp patrarkatet: Kvinne, kjenn ditt sinne!

Fanget av regnet

Det regner. Jeg skulle sykle til litteraturhuset. Jeg har en munkecelle der. Men jeg har kontor og maskin her hjemme også. Og selv om jeg har støvler, regnjakke, regnbukse og til og med sydvest, virker det lite fristende å komme seg av gårde nå. Det regner tett.

Jeg har tenkt at jeg skal skrive noe om å skrive og om å lese. Om å jobbe med å skrive, og å lese. Jeg syns det er vanskelig. Kanskje fordi jeg ikke er begynt helt ennå og leter etter en ny/annen form?

Jeg blogger med åpent navn. Noen ganger ønsker jeg meg et beskyttende pseudonym. Fiksjon er beskyttende. Eller er det sjangerformen som er beskyttende? En roman leses ofte som forfatterens dagbok, mens et dikt er det lettere å forstå er funnet på, organisert, fiksjonalisert.

Noen ganger tenker jeg at jeg skal skrive noe privat på statusen min på facebook eller twitter. Ikke bare privat, men påtrengende intimt. Som et opprør mot de jobbfokuserte oppdateringene. Mange av oss skriver uansett om all kaffen vi drikker. Eller at vi er@work. En av mine mange facebookvenner skrev at hun måtte tisse. Og statusen ble stående noen dager. Det var faktisk litt morsomt, syntes jeg, siden å tisse er et behov som bør dekkes relativt raskt.

Selv har jeg vurdert, etter å ha skrevet ting som: drikker kaffe, skal ha opplesning, har baksidetekst i Klassekampen, plutselig slå til med : "har fått mensen." Jeg gjør det ikke. Jeg grubler på ting som skriving, lesing, livet, arbeid, fritid, venner, familie, barn, mann, ekteskap, film, kunst, feminisme og det private vs det offentlig. Og kvinner og klær selvsagt. Gjør vi ikke alle det?

Nå skal jeg offentliggjøre hva jeg må/skal gjøre denne uka. Blir det mer virkelig da? Mer reelt? Vanskeligere å la være. Nå må jeg følge opp, det står jo her at jeg skal gjøre dette.


Jobb:

1 - Lage en struktur på romanen min (en form, ta valg i forhold til synsvinkel, fortellerstemme og tidsaspekt.) Leveres til redaktøren min på mandag.

2 - Levere ny God Bok artikkel til Klassekampen. Dødlinje søndag. Fint om du leverer fredag, så du kan ta fri i helga.

3 - Sende kort tekst til skrivegruppa. Møte her torsdag kveld.

4 - Se forøvrig liste i skriveboka over andre oppgaver, endel under administrasjon.


Trening

1 - Mandag: Innebandy

2 - Onsdag: Fotballkamp

3 - Fredag: Styrketrening.

I tillegg: sykle til litteraturhuset (daglig), gå tur med hunden (daglig).


I dag regner det.



fredag, august 28, 2009

Menn venter for lenge med få barn

Dagens unge menn venter for lenge med å få barn. De prioriterer utdannelse og karriere framfor å stifte familie. I enkelte tilfeller kan man si at de prioriterer år med uteliv foran å stifte familie.

Mange menn kjemper nå en likestillingskamp for å få like rettigheter til foreldrepermisjon og i barnefordelingssaker. Riktignok blir de dolket i ryggen av kvinner som mer enn antyder at det eneste menn ønsker er fri tilgang på sex samt å få middagen servert.

Heldigvis finnes det mange andre som ikke ser på mannen som en tilbakestående steinaldermann som kun tenker på egne behov. Som tror at menn er fullt kapable til å ta seg av barn, som støtter mannen i hans likestillingskamp.

Problemet er mannen selv. Dagens unge menn vil ha både utdannelse, karriere og barn. De vil tjene mer enn kvinner og de syns det er vanskelig å ta permisjon for dermed å tape lønnsinntekter. Noen menn sier rett ut at de har et for høyt forbruk til å kunne ta permisjon. At eget forbruk er viktigere enn egne barn.

Kontantstøtten er en kjønnskonserverende ordning, det finnes knapt en mann som går hjemme og passer egne barn mens de mottar den. Mange menn venter til de er førti – ja, noen nærmer seg endatil femti før de blir far for første gang.

Ulempene med dette er mange. Det naturlige er at menn får barn i så ung alder at de kan være en voksen og sprek bestefar, som kan hjelpe til med å avlaste sønnen da han får egne barn. Om sønnen venter like lenge som far med å få barn vil mange menn aldri oppleve gleden å bli bestefar. Her må vi huske på at menn dør før kvinner og dette bør menn tenke på.

Mange mener den viktigste samfunnsoppgaven i Norge er reproduksjon. Likevel er det først og fremst kvinner som prioriterer denne viktigste samfunnsoppgaven. Kvinner tar ut mest av fødselspermisjonen, kvinnene går hjemme med barn og mottar kontantstøtte. Og kvinner får barn. Norske kvinner ligger på topp i Europa når det kommer til barnefødsler. Mens det faktisk er nesten 20 % barnløse menn i 50 års alderen!

I tillegg er det stor overvekt av kvinner som arbeider i barnehage, SFO og skole. Igjen må menn komme på banen om de er interessert i å være med å påvirke de kommende generasjoner. Igjen prioriterer menn høye lønninger og status framfor disse yrkene som er blant våre viktigste, selv om de har lav lønn og lav status.

Menn tar ikke samfunnets oppgave om reproduksjon alvorlig. De må rett og slett skjerpe seg. Jeg vil be menn lytte til sin biologiske klokke. Og husk, kjære mann: du blir ikke yngre med årene.


(Baksida av Klassekampen i dag fredag 28. aug 2009)

torsdag, august 27, 2009

Oppvarming

Jeg har ikke lest så mange bøker om å skrive, men den som var viktigst for meg i en startfase av seriøs egenskriving etter to forfatterstudier var Writing down the bones av Natalie Goldberg. 

Den er en oppmuntrende, livsjbejaende eller kanskje først og fremst skrivebejaende bok. Samtidig som den hamrer inn at skriving er trening. Natalie Goldberg sier i Wild Mind, som kommer etterpå, og som jeg leser nå at du kan ikke legge ut på maraton uten å ha trent først. 

Du kan heller ikke sette deg ned for å skrive den store amerikanske romanen uten å ha skrevet noe annet først, øvd deg, svettet, trent. Dette gjelder selvsagt den store norske romanen også. 

Mange debuterer med dikt, noveller, kortprosa for så å gå over til roman etterhvert. Og på forfatterstudiene er det mange som begynner med korte tekster. Enten man kaller dem kortprosa eller dikt. Det er sikkert lurt. Man jogger først rundt kvartalet hvis man er i dårlig form. Så trener man målrettet. Til slutt løper man maraton. Ikke alle løper maraton.

Selv lurer jeg på om jeg skal bruke bloggen til oppvarming. Skrive en bloggpost for så å komme i gang. 

onsdag, august 26, 2009

Å skrive er å lese

Har du ikke tid til å lese, har du ikke tid til å skrive. Sier Stephen King i boka On writing.

Nathalie Goldberg sier at hvis du skriver uten å lese andre forfattere skriver du i et vakuum. Det sier hun i boka Wild mind.

Jeg tror at denne bloggen kommer til å handle mer om skriving og lesing en stund framover.

Så er du eventuelt advart. Skjønt jeg vet jo ikke helt. Kanskje vil jeg skrive om noe helt annet. Noe privat. Noe hverdagslig.

Skyen er en ulv som sluker sola. (Twitter-poesi.)

Eller:
Skyen er en ulv, sluker sola.
Eller:
Skyen er en ulv. Sluker sola.

mandag, august 24, 2009

Fem feministiske favoritter

Takk for meg, Fett.

Jeg sluttet som kulturredaktør i Fett ved årsskiftet. Det lå ingen dramatikk i den avgjørelsen, etter to år var det ok å avslutte, la andre overta, gå videre.

Jeg har lenge tenkt å kommentere min avgang med noen feministiske favoritter. Jeg har det med å tenke mer enn jeg blogger. (På en måte et sunt tegn, vil jeg tro.)

Det finnes mange favoritter jeg kunne nevnt: romaner, dikt, dramatikk, musikk. Og siden dette er min blogg kan jeg jo komme med mine feministiske favoritter eller andre favoritter når jeg måtte ønske.

I dag har Fjordfitte et nytt innlegg. Fjordfitte er en blogg i nærmest egen klasse. Hun er konsekvent innenfor sin stil og sjanger. Hun er verdens beste blogg (hvert fall på norsk). Fjordfitte er bortimot en million ganger bedre enn små glitrefitter som gjerne vil ha paljetter på trusa.


Så her kommer fem feministiske favoritter i form av bloggposter fra den siste tiden.

1. Fjordfitte: Kvinner og klær
Jeg sier som Suzy Dahl - dette innlegget skulle jeg gjerne ha skrevet selv. Eller som jeg sier på twitter: Fjordfitte er norges mest klarsynte blogger.

Kvinnekongen gir det inn med teskjeier.

3. FrMartinsen: Definer i vei
FrMartinsen er klok og diplomatisk.

4. Fjordfitte: Feministologi.
Klassisk fjordfitte.

5. Kvinnekongen: Feminisme er ikke
Feminisme er ikke født i går.

Enjoy!

torsdag, august 13, 2009

Må bare, bare må si det

Fikk pocketkatalogen til Cappelen Damm i posten i dag. Pocket høst 2009 står det der. Fin og oransje forside med femten små portretter av forfattere.


For når jeg ser nærmere etter er alle forfatterne det er bilde av menn.

Kanskje kommer det en egen katalog med de kvinnelige forfatterne etterhvert? 

Nei, jeg tror ikke det.

Cappelendamm har nok ingen kvinnelige forfattere de gidder å ha på forsida av pocketkatalogen sin i år. De valgte nok å se kun på kvalitet. Og da ble det femten menn.

Sorry girls.


(I parantes bemerket, hadde jeg tenkt å ikke skrive så mye om feminisme lenger, ikke la meg opprøre av alle debattene, der det alltid er noen som mener at feministene er for høye eller for lave, for pene eller for høyt utdanna, la noen andre gjøre det, det finnes heldigvis de som gidder. Jeg leter etter en ny tone, en ny form og nytt innhold. (Til bloggen altså, ikke til feminismen.) Men så så jeg den forsida og klarte ikke la være, jeg bare måtte. Mange mener sikkert at dette er en forutsigbar påpekning og at feministene skal si noe nytt. Jeg vil heller si at verden sier det samme igjen og igjen. Gi meg en katalog med femten kvinner på forsida og jeg skal skrive noe nytt og annet.)

Ordfitte (det er meg det)

Spørsmål: Hva er en kvinnelig forfatter?

Svar: En Ordfitte!


Hilsen Ordfitta

onsdag, august 12, 2009

Før og nå (hverdagsliv)

Før husket jeg godt. Skremmende godt. Venner kunne bli irritert fordi jeg husket noe de hadde sagt for flere år siden. "Men sa ikke du at...?" Likevel var det nok slik også da, at jeg ikke husket alt. Man gjør ikke det.

Nå husker jeg langt mindre. Dagene flyter sammen. Hva gjorde jeg egentlig torsdag i forrige uke. Hva gjorde jeg i 2002? Eller 1998?

I går fikk jeg Lars Noren sine dagbøker i posten, som jeg har kjøpt via en nettbokhandel. Samtidig kjøpte jeg Nina Hemmingsson og Joanna Rubin Dranger også. Bøker jeg ønsket meg som jeg har kjøpt for penger Mamma ga meg til bursdagen min. Så ikke pengene skal bli borte. Forsvinne inn i husholdningen - brukes opp på melk og sukker.

Lars Norens dagbøker er fordelt på to ulike pocketutgaver. Derfor trodde jeg det skulle gå bra å lese dem selv om det skal være ca 1.700 sider (ikke paginert). Men skriften er veldig liten. Jeg bruker briller. Jeg er (litt) langsynt. Det er vanskelig å lese.

Avbrytelse: Sterk sol, plutselig regn. Himmelen åpner seg og regnet slår mot vinduene, taket, jeg lukker verandadøra. Regnet rekker å slå inn. Så er det over. Jeg var egentlig på vei ut med hunden. Det var nydelig vær. Varmt og sol. Jeg skiftet til shorts. Skulle bare innom internettet, havnet hos fr.martinsen der var det småprat til Dagsnytt 18 - jeg ble sittende her ved maskinen. Så kom regnet. Nå roer regnet seg.

Jeg tenker at Lars Norens kartlegging av livet sitt er verdifullt. Han ville ikke husket alt dette om han ikke skrev det ned. Jeg har i perioder skrevet dagbok, men da jeg husket som best, var det som om jeg ble lei av å skrive ned ting slik de skjedde. Nå skal det sies at jeg har en tendens (hadde?) til å la språket i en dagbok bli dårligere enn om jeg skriver fiksjon. Også som barn mener jeg det var et skille her. En dagbok skulle ingen lese, derfor ble den skrevet på en kjedelig måte. Eller mindre anstrengende, som om formen ikke var viktig.

Nå regner det igjen.


tirsdag, august 11, 2009

Skriveprosess

Jeg er ensom.
Jeg er ensom og desperat.

Jeg er ensom fordi jeg er forfatter.
Jeg er desperat fordi jeg skal skrive og ikke gjør det.

Jeg blir like sliten av å ikke jobbe som av å jobbe når jeg egentlig skal jobbe.
Eller: jeg blir mer sliten av å ikke jobbe når jeg har satt av dagen til å jobbe.

Hva er å jobbe?
Å jobbe det er å skrive en roman.

Hvor lang tid tar det å skrive en roman?
Ikke spør så dumt, jenta mi. Det tar den tiden det tar.

Den tiden det tar.

Stem heller på den rødgrønne regjeringa,

tenkte jeg, da jeg ble oppringt og spurt om å være med på å komme opp med en grunn til å hvorfor Rødt trengs på Stortinget. Altså denne: 99 grunner.

Det er mange som er med i det gode selskap her og kommer opp med grunner til det, ikke minst er det flere gode forfattere her. Vigdis Hjorth, Torvald Steen, Gert Nygårdshaug, Kjell Askildsen, Gerd Brantenberg, Olaug Nilssen, Gro Dahle og forlegger Anders Heger. Alle har de klart å komme på en grunn til at Rødt skal på Stortinget.

I et mer venstreorientert samfunn enn vårt ser jeg ikke noe galt i å ha Rødt på Stortinget. Jeg er langt fra enig med dem i alt. Jeg er sikkert enig med dem i noe, siden jeg har stemt SV og vært med i SU.

Olaug Nilssens grunn til å stemme rødt er:
Å få Raudt på Stortinget vil vere første skritt på vegen mot eit folkekrav: Aslak Sira Myhre for president!

Her mistenker jeg Nilssen for å ha en lett humoristisk innstilling til det hele. Og hvorfor skulle hun ikke det?

Flere snakker om at SV trenger en venstreopposisjon. Klaus Hagerup har det som argument:
Arbeiderpartiet og SV trenger en venstreoposisjon

Tja, kanskje det, men synd hvis det går på bekostning av Aps og SVs posisjon.

Da jeg tok partitest på nettet sist foreslo testen at jeg burde stemme på nettopp Rødt. Det gjorde jeg ikke. Jeg er for pragmatisk og realistisk. (Dessuten uenig med Rødt på en rekke områder.) Jeg vil ha fortsatt rødgrønn regjering.


Dersom mange stemmer Rødt nå som ikke gjorde det sist, går jeg ut fra at det er SV-velgeren som går dit. At SV som parti og den rødgrønne regjeringa vil tape på at flere stemmer Rødt. Derfor vil jeg altså ikke være med på å finne på en god grunn for å stemme Rødt.

SV har laget denne siden hvor Kristin Halvorsen lager valgtaler som du kan sende til folk du syns bør stemme SV.

mandag, august 10, 2009

Hunden bjeffer


- Når det tordner

- Når den hører fyrverkeri

- Når den hører skudd eller andre skarpe høye lyder.

- Når den ser eller hører katter.

- Når det ringer på.

- Når jeg banker i bordet. (Særlig hvis noen sier kom inn etterpå.)

Slik har vi det her. Jobber hjemme i dag, ja.

torsdag, august 06, 2009

Jeg er ikke enig

Det er en ganske fin setning. En god ting å si. Jeg er ikke enig.

Istedetfor: Du tar feil. 

Det tenkte jeg på og har tenkt på. Jeg så noe i Aftenposten i dag som jeg ikke var enig i. Jeg ble alterert og opphisset og brukte sterke ord på twitter. Jeg lurte på om jeg skulle skrive et svar. 

Men nå tenker jeg at jeg ikke orker. 

Fordi jeg ikke er enig i verken premisset eller konklusjonen. Og fordi jeg ikke er særlig glad i debatt. Eller den type debatt. 

Jeg vil heller høre på Sånn er livet enn på Ukeslutt. I Ukeslutt konstruerer man debatter i en tabloid form for å få temperatur og konflikt. I Sånn er livet lar man istedet to motdebattanter snakke ut, uten verken en irriterende programleder eller en motdebattant. Sånn er livet er et program man kan lære noe av. Man kan få hele tankerekken til noen og så få hele tankerekken til motparten. I Ukeslutt vil du ikke få noen av delene. Bare en øvelse i tabloid retorikk. Noen er gode og behersker dette. Noen elsker også debatt. 

Det gjør ikke jeg. 

Jeg kommer ikke til å skrive et innlegg til Aftenposten denne gangen. 
Men jeg regner med at noen andre komme til å gjøre det. 

I kveld har jeg sittet med pcen ute på verandaen, lyttet til gresshoppene, mens det har mørknet rundt meg og sendt fra meg smilefjes på twitter, lagt igjen kommentarer på facebook, skrevet om Marita Fossum (som jeg leser og liker) på Underskog, kost meg, hatt det fint, følt meg som en del av noe og sendt en tanke til frmartinsen fordi jeg har inntrykk av at hun gjør sånt ganske ofte (koser seg med internettet en hel kveld). Dessuten er hun mer "Jeg er ikke enig"-typen enn "Der tar du feil"-typen.



Oppdatering fredag 7. august: Martine Aurdal har svart Anne Viken i Dagbladet
Jeg er enig med Martine Aurdal i dette, og glad for at hun orket å svare. Særlig er jeg enig i at kritikken ikke er ny. Det er alltid noen som mener at det feministene gjør er feil. At feministene er for trangsynte, har for lav takhøyde er for stygge eller for pene. Alt etter som. Kritikken er alt annen enn ny.

Oppdatering lørdag 8. august: Debatten går, noen orker alltid å debattere. Anne Bitsch svarer Anne Viken i Aftenposten i dag. Ellers er det både blogger, twitter og underskog hvor man alltid diskuterer slikt som dette. Syns du debatten er kjedelig - kommer denne oppsummerende og presise påpekningen fra fjordfitte.

Som folk flest


Du er normal. Du er vanlig. Du er som folk flest.



Med mer eller midre riktighet plasserer vi oss selv i forhold til andre. Mange av oss, særlig når vi er unge, tenker at vi er annerledes. Noen av oss fortsetter kanskje å tenke at vi er annerledes. Hvor annerledes og utenfor man i virkeligheten er, kan variere. Men man kan kjenne på det å være utenfor samfunnet om man ikke har en (fast) jobb. I betydningen: et sted å dra, kontor, kolleger, lønn, sykepenger, fødselspenger, regulert arbeidstid, ferie.


Er man i tillegg uten egen familie i form av partner og/eller barn mister man en annen del av samfunnskontakten som virker særdeles normaliserende. Mange avisoppslag handler om kampen for lønn, retten til fødselspermisjon, hvor mye en familie må ut med til barnehagen. Dersom du verken er en del av fast-jobb-kjøret eller familikjøret, ja, da er du virkelig ute å kjøre. For da ikke bare føler du deg annerledes, da er du annerledes.


Likeledes hvis man verken har en (vanlig) jobb, (vanlig) familie eller (vanlig) inntekt kan mye flyte ut og over i hverandre. Døgnet må ikke nødvendigvis starte om morgenen, natta må ikke brukes til å sove, hverdager sklir over i helg og ferie sklir over i hverdag. Det er ingen arbeidsgiver, mann eller barn som har en reguleriende virkning på livet ditt. Ingen barnehage som stenger klokka fem. Det eneste du skal rekke er å handle mat og Kiwi er åpen til kl 23. Derfor kan det gi deg en befriende følelse å kjenne på at du ikke lever slik lenger. Livet ditt er ikke grenseløst og tilsynelatende fritt, så fritt det kan bli når man lever under den såkalte fattigdomsgrensa.


Livet ditt er normalt.  Du har familie med mann, barn og hund. Noe som gjør at døgnrytmen holdes, helger er helger og kalenderåret følges på en helt annen måte.  Hvis man alltid jobber når andre jobber vil man ha ferie når andre har ferie. En del av normaliteten er å dra på ferie. Gjerne kjøre egen bil. Gjerne dra på hytta. Det er den ultimate norske ferien: hytteferie.  I år har du også vært på en sånn ferie, en ferie der ingenting skal skje. Ingen travel storby utenfor døra hvor du må ut og være kulturell. Kun sola eller regnet. Dagene strekker seg langsomt ut. Du legger en kabal, mens du tenker at du nesten, men bare nesten kjeder deg.

 

 (På baksida av Klassekampen i går onsdag 5. august)

onsdag, august 05, 2009

Skriveprosess

Dette har helt sikkert noe med enkel psykologi å gjøre. På fredag ettermiddag da jeg skal ta fri fra skrivejobbing for å rydde og klargjøre huset til selskap/fest på lørdag - sniker jeg inn en time jobbing med romanen. Men da jeg tirsdag har hele dagen til kun romanjobbing og jobber hjemme, da sniker jeg meg til å tømme oppvaskmaskinen (fortsatt oppvask etter lørdag), fylle den, sette på en ny, tømme den, vaske klær, brette sammen klær fra tørkestativet. 

Hvis dette fungerer hver gang bør jeg altså stå opp med tanken: i dag skal jeg vaske hele huset. Og slik få kjempelyst til å sette meg ned for å skrive. På den andre siden vasket jeg aldri huset da jeg hadde eksamen. Noe mange påstod var et utbredt syssel.

onsdag, juli 29, 2009

Trafikkskole del 2: Hva er en syklist?


1 - Egoistisk person uten evne til å ta ansvar. Antagelig singel og barnløs. Kanskje til og med homo. Bør ikke ha noen rettigheter i trafikken.

 

2 – Person som gjør at det blir færre biler og mindre motorisert trafikk i byen. Samtidig som vedkommende er med på å holde seg selv i form. Ergo bidrar vedkommende til samfunnsøkonomien på flere positive måter. Og miljøet.

 

3 – Mann med altfor trange bukser.

 

tirsdag, juli 28, 2009

Dramatikerstafetten


Ellisiv LIndkvist
Født 1973, bor i Oslo

 

Ellisiv Lindkvist

 

Hva holder du på med nå?

Jeg vender tilbake til sceneteksten, samtidig som jeg arbeider med en roman. 

Jeg lar meg distrahere av små oppdrag innimellom. 

Romanen er et stykke på vei, mens sceneteksten er i startgropa.

 

Det er startfasen som er den morsomste, der alle ideene får komme ut, 

samtidig er det også fasen som er preget av mest 

usikkerhet. Først må jeg skrive ferdig teksten, så må noen like den nok 

til å ville sette den opp. Deretter skal andre påvirke 

den; regissører og skuespillere. Det er et større sjansespill for at 

sluttresultatet virkelig skal klaffe. Sceneteksten min 

”Du tror det er slik, men egentlig er det slik” er en slik klaff. 

Det var opprinnelig en Propellen-produksjon, i høst kommer 

den til Samtidsfestivalen. 

Det er slike klaffer som gir meg mer lyst til å skrive for scenen.

 

 

Hvordan ser arbeidsplassen din ut?

Hjemme har jeg et eget kontor med en stor mac, en printer som 

faktisk virker, bokhyller, papirer og et mildt rotete preg. 

Likevel har jeg begynt å reise bort hver morgen for å komme 

hjem om ettermiddagen, med sykkel eller t-bane tar jeg meg 

bort til Litteraturhuset hvor jeg enten sitter i et fellesrom med 

andre skribenter, og noen ganger har jeg hatt tilgang 

på eget kontor eller munkecelle. Fordelen med å dra bort er 

at jeg det får meg til å føle meg normal, jeg skiller mer 

mellom arbeid og fritid i tillegg treffer jeg andre hyggelige 

skribenter og jobben blir mindre ensom.

 

 

Din største kunstopplevelse?

Det er teateropplevelser som faller meg først inn som de sterkeste 

kunstopplevelser. Jeg husker Hålogaland Teaters 

”Når hjertet slår ut med arman” en Jacques Brel kabaret. Grunnen 

til at jeg husker den så godt er nok fordi jeg var et barn. 

HT var på turne, jeg så den i gymsalen på skolen i Brøstadbotn. 

Det var et meget begrenset teatertilbud der jeg vokste opp. 

Fortsatt husker jeg den forestillingen og hører på sangene. På kassett!

 

 

Hvilket ord mangler i den norske ordboken?

Enig med Bjørn-Olaf Johannesen i at vi mangler et personlig 

pronomen som ikke er kjønnsbestemmende. Hen er foreslått. 

For øvrig savner jeg ofte presise ord, ord som har en eksplisitt 

betydning. Noen ganger finnes disse som (mer ukjente) 

fremmedord, andre ganger i lokaluttrykk. Som innflytter til Oslo, 

oppdager jeg stadig vekk at mine dialektord mangler 

ekvivalente uttrykk på bokmål/østlandsk.

 

 

Hvilket medlem går pinnen til? 

Kate Pendry


Ligger på Dramatikerforbundets hjemmesider her.

mandag, juli 27, 2009

Har hatt ferie (som folk flest)

Ferien skal være avslappende. Eller ferie er å gjøre noe annet enn det man gjør i hverdagen. Men ikke for annerledes, for da kjenner vi ikke igjen livet slik vi lever det vanligvis, og det vil vi jo.

Jeg har begynt å skjønne poenget med hytte. Ja, gjerne egen hytte. Jeg skjønner også poenget med ferie. 

Med en markant ferie hvor man reiser bort og ikke er hjemme og ser på strieveggen i hjørnet som fortsatt ikke er pusset opp. Eller de tre posene med bøker som ligger strødd utover spisebordet og skal inn i bokhylla i alfabetisk rekkefølge, men der begynner det å bli dårlig plass. Noen gikk på salg rett før ferien. Norli på Litteraturhuset hadde opphørssalg. Først var det bare 50% og noen få bøker ble plukket ut. Så var det 75% og plutselig ble tre poser plukket fulle av bøker. Og siste dag før ferien var det posesalg. Jeg plukket nesten i blinde, i travelheten, skulle rekke noe, fylte opp en pose med bøker, raskt. Og tenker fortsatt på de bøkene jeg ikke tok, skulle kjøpt en pose til, tenker jeg. De bøkene jeg derimot tok ligger utover stuebordet. Det må ryddes. Det må alltid ryddes hjemme. Det er derfor jeg ikke er hjemme nå. Jeg sitter på Litteraturhuset, trøtt fordi jeg sto opp tidlig. Tidligere enn i ferien. Og slett ikke fikk sove tidlig, fordi jeg visste at jeg skulle stå opp tidlig og kansje er det psykisk: jeg må få sove, ergo får jeg ikke sove. Eller mer prosaisk, jeg var vrangsøvd (er det korrekt bokmål eller dialektord?), hadde sovet lenge den dagen, for lenge, det var søndag. Ingen vekkerklokke.

Likevel er jeg på plass klokka 0900 på Litteraturhuset og har allerede hatt første matpakkelunsj. Drukket pulverkaffe, skal snart unne meg ordentlig kaffe. Forsøker å komme inn i hverdagen, som folk flest. Eller også: hverdager er det jo flest av. 

Jeg lurer på hvorfor det er så vanskelig å få folk til å bli med å spille volleyball. Folk har altfor mye å gjøre. Folk har altfor interessente liv. For krevende jobber, for mange hobbyer, for mange venner. Ha ha. Det er problemet. Også skal man intensievere dette i ferien! Nei, takke meg til å legge kabal på hytta og la alt gå så langsomt at man nesten, men bare nesten, kjeder seg.

lørdag, juni 27, 2009

Neste store Lindkvist-happening








Jeg har vært borte fra sceneteksten. Ikke lenge, bare siden Bitch Song Club i høst, under ett år. Nå har jeg begynt å skrive på et nytt stykke.

Jeg har vært flåsete og sagt at teater er kjedelig. At jeg heller vil skrive en roman.

Jeg vil skrive en roman også.

 

Problemet med tekster for teater eller scenetekst er ikke nødvendigvis at det er vanskeligere å skrive.

 

Debatt: Er dramatikk vanskeligst å skrive?

 

Selv tenkte jeg enkelt: Svaret er ja.

Arne Lygre svarte nei.

Men det er vanskeligere å få produsert en scenetekst enn det er å få utgitt en bok, sa han hvis jeg husker riktig. Prosessen etter at teksten er ferdig er vanskeligere enn når du skriver en tekst til en bok. Da er det jo bare å trykke teksten. Enkelt.

 

Det er mange ting jeg kan si om egne scenetekstproduksjoner. At det ikke ble helt slik jeg hadde ønsket meg. Av ulike årsaker. Samtidig ønsker jeg verken å være regissør eller skuespiller. Men i stedet for å snakke om hva jeg ville hatt annerledes vil jeg si at sceneteksten ”Du tror det er slik, men egentlig er det slik” (en Propellen-produksjon) er et lykketreff der alt stemmer. En fullklaffer.

 

Jeg så ingen prøver, men kom opp til Verdal og gikk rett på premieren sammen med en fullsatt sal som spontant reiste seg og ga stående applaus. Etterpå har stykket fått seks på terningen. Alle som har sett det og snakket til meg har likt det. Vi fikk også god anmeldelse i Adresseavisa. En sa til meg: ”Vanligvis liker jeg ikke teater, men dette er jo veldig bra.” Og for deg som likte Alt jeg skriver er sant, noen av tekstene derfra er med her også.

 

Jeg vil anbefale denne teaterforestillingen. Ja, jeg har skrevet teksten selv, men jeg anbefaler også de andre elementene i denne forestillingen. Jeg anbefaler skuespillerne og regissørens arbeid.

 

Kom og se på Samtidsfestivalen i høst mellom 16. og 19. september på Det Åpne Teater.

 

fredag, juni 26, 2009

Hvil i fred

De to søstrene Lisa og Marie løper inn på kontoret til mor.

Lisa:
- Mamma mamma er Gud mann eller kvinne?

Mor er en klok kvinne så hun sier:

- Nei Gud er verken mann eller kvinne.

Marie:
- Men er Gud svart eller hvit?

Mor:
- Nei, Gud er verken svart eller hvit.

Lisa triumferende til Marie:
- Der ser du! Det er Michael Jackson som er Gud!


torsdag, juni 25, 2009

Jeg er utfordret


På hjemmesidene til Dramatikerforbundet har de begynt med en Dramatikerstafett. Jeg liker å lese hva min kolleger holder på med og hvordan arbeidsplassen ser ut. Sist ut var Tale Næss som har sendt stafettpinnen over til Lindkvist

Illustrerer saken med bilde av fine Tale Næss


God Bok artikkel i Klassekampen


I morgen fredag 26. juni kommer det en God Bok artikkel signert Lindkvist i Klassekampen. Denne gangen skriver jeg om Maken av Gun-Britt Sundström.

Det är därför jag får impulsen att säga något som skulle förstumma honom. Dessutom har jag ju alltid haft en känsla at att det ligger något otäckt i de där orden, ”jag älskar dig”. En anklagelse rentav. Har alltid känt det när Gustav säger det till mig: något som pockar, fordrar, ger rättigheter. Jag älskar dig (vad får jag för det?). Jag älskar dig (har du förtjänat det?). Jag älskar dig (älskar du mig lika mycket kanske).



Tidligere har jeg skrevet om Alison Bechdel Fun Home 



tirsdag, juni 23, 2009

Sådan er kapitalismen

Er det tilfeldig at det på vei til jobb er en stor stor trailer merket Coca cola over hele siden som sperrer veien slik at små syklister ikke kommer forbi på noen kanter? 

Neppe.

fredag, juni 19, 2009

Astrid min Astrid

Skal du skrive om Astrid Lindgren? Min Astrid Lindgren? Åffer, åffer det da?


De fleste møter Astrid Lindgren, eller rettere sagt bøkene hennes, mens de er små. Bøkene er med på å forme hvem vi er og skal bli. De blir viktige for oss, slik de første leveårene alltid er det. Derfor er det særdeles mange som har et sterkt eierforhold til Astrid Lindgren. Noe som gjør at det ikke er uten en viss ærefrykt jeg gyver løs på oppgaven å skrive om henne.

 

Junibacken, 7.11.2008. Junibacken er en eventyrverden basert på Astrid Lindgrens bøker som ligger i Stockholm. Jeg er den eneste voksne her uten barn, den eneste voksne som kommer alene. Jeg er her for å gjøre research. Fordi jeg skal skrive om Astrid Lindgren. Derfor leser jeg henne på nytt og om henne. Å lese Astrid Lindgren får meg ofte til å gråte. Det jeg husker fra det å være barn og ung er dette ønsket om å bli eldre, vokse opp, bli større, bli voksen. Å lese Astrid Lindgren gir meg faktisk en lyst til å være barn igjen. Om ikke annet enn for å oppleve bøkene hennes enda sterkere. Hvis det er mulig.

Kanskje er det enda bedre å være den voksne som leser Astrid Lindgren for et barn, ser filmene sammen med et barn? Sitt eget barn? Tar med seg barnet hit, til Junibacken og kjører med Sagotåget som tar en med gjennom Astrid Lindgrens mange ulike verdener på elleve minutter. Jeg har aldri tatt det for gitt at jeg skal ha barn. Jeg ser mange grunner til å ikke få barn. Likevel: Astrid Lindgrens verden får meg til å se én grunn til å faktisk få barn. Hun tar barn på alvor på en helt usedvanlig måte.

 Astrid Lindgren er noe så sjeldent som en kvalitetsforfatter for barn og unge med en helt eksepsjonell popularitet. Hun var nesten 38 år da hun debuterte i 1944, og etter debuten kom bøkene på løpende bånd. Selv om hun hele tiden (siden 1946) hadde en 50 prosents stilling som barnebokredaktør i forlaget Rabén & Sjögren, hvor også hennes egne bøker ble gitt ut. En dobbeltrolle som antagelig ikke hadde blitt akseptert i dag. Lindgren selv har også uttalt i ettertid at dette var en tvilsom blanding av roller.

 

I 1993 spurte en mannlig forfatter meg: «Hvis du skulle vært en person i litteraturen, hvem ville du vært?» Jeg svarte uten å nøle: «Pippi Langstrømpe.»

Fordi Pippi er suveren. Hun behersker to sentrale ting som historisk sett har vært forbeholdt menn, nemlig fysisk styrke og økonomisk kapital. Lindgren tenkte selv at disse tingene har vært forbeholdt voksne, og har derfor gitt det til et barn. At det er et jentebarn gir teksten en ekstra dimensjon. Og har gjort henne til et forbilde for mange.

Pippi er kjempesterk og har en kiste med gullmynter, og med de to fordelene kommer hun seg ofte ut av enhver knipe eller tilløp til konflikt. Man kan selvsagt lett problematisere rollen hennes, hun er foreldreløs, og hun går ikke på skolen. Likevel: Pippi er tross dette suveren. Lindgren sier selv at Pippi ikke er særlig modig. Det er ikke vanskelig å gjøre de tingene hun gjør når hun er så sterk. Det heter et sted i Pippi: Den som er veldig sterk må også være veldig snill. Lindgren sa selv at det hun viser med Pippi er at man kan ha makt uten misbruke den.

 

At Pippi Langstrømpe – som fortsatt leses av voksne og barn, og som jeg husker så godt fra min egen barndom – faktisk kom ut så tidlig som i 1946 viser hvor tidløs hun er. Selv om ordet «negerkonge» forekommer, noe Lindgren selv bare to år etterpå nærmest korrigerer i boka «Kati i Amerika». Kati sier belærende til tanten sin: «Man skal si ‘colored’ om de fargede amerikanerne, det er en fornærmelse å kalle en neger for neger.» I 1970 uttaler Lindgren i et intervju i Expressen at det er en del i Pippi hun ikke ville skrevet i dag, selv om hovedtrekkene ville vært likt. Og en ting er hun sikker på at hun ikke ville skrevet: Faren til Pippi skulle ikke vært negerkonge.

 Lindgren var tidlig selv klar over det nedlatende og rasistiske uttrykket. Det er kanskje synd at det finnes en «negerkonge» hos Astrid Lindgren, men jeg tror ikke det vil skade verken barn eller Lindgrens forfatterskap, som for lengst har vokst seg større enn som så. Det som tvert imot går gjennom bøkene hennes som en rød tråd, er humanismen, toleransen, ønsket om fred. Å hele tiden være på de minste og svakestes side, på barnas side, på dyrenes side, på de fattige og undertryktes side; der står Lindgren stødig.

 

Brødrene Løvehjerte, Pippi Langstrømpe, Mio min Mio, Ronja Røverdatter og Karlsson på taket inneholder fantastiske elementer, og kanskje er det nettopp disse bøkene som mange – i hvert fall i voksen alder – trekker fram. Karlsson på taket har en helt enestående popularitet i Russland. Brødrene Løvehjerte er en del av serien Århundrets bibliotek, der hundre norske litteratureksperter stemte fram de hundre beste bøkene fra det 20. århundre. Pippi og Ronja er sterke kvinneskikkelser litteraturen ellers ikke har så mange av, og blir ofte trukket fram som feministiske forbilder.

Likevel har Lindgren også skrevet en hel verden av barn i et troverdig og realistisk univers: bøkene om Marikken, Emil i Lønneberget, Lotta i Bråkmakergata, Barna i Bakkebygrenda, Mesterdetektiven Blomkvist og Vi på Saltkråkan. Som voksen kan jeg synes historiene fra Bakkebygrenda er både kjedelige og idylliserende, men som barn elsket jeg de bøkene. Et poeng som ofte trekkes fram om Lindgrens forfatterskap er nettopp hennes intuitive forståelse av hvordan barn oppfatter verden.

 

Margareta Strömstedt har skrevet biografien «Astrid Lindgren, en livsskildring». Den ble gitt ut i 1977, og kom i ny og revidert utgave i 1999 med et stort tillegg om de 20 siste årene. Strömstedt kjente Lindgren personlig, og Lindgren var selv i live da boka kom ut og kunne godkjenne det som står der. Fordelen ved det er at biografien ikke blir spekulativ eller skaper myter. Ulempen kan være at Strömstedt idealiserer Lindgren. Etter å ha lest andre bøker, artikler, intervjuer og kritikker er det vanskelig å finne noe å ta Lindgren på, noe negativt om henne. Det er da heller ikke derfor jeg skriver dette. Tvert imot, det som har kommet av kritikk mot henne som person eller mot bøkene hennes har med tiden blitt tilbakevist.

Ikke minst den massive kritikken som kom da Brødrene Løvehjerte ble gitt ut i 1973. Boka brøt med tidens sosialrealistiske ånd. En gruppe marxistiske litteraturkritikere stjal innledningssitatet fra boka og kalte den «et eventyr som ikke burde få finnes». Kritikerne mente videre at den fremstilte ondskapen på en ensidig måte og at døden ble løsningen på problemene i en slik grad at boka oppfordrer til selvmord. I ettertid, når klimaet er et helt annet, framstår kritikken nærmest som komisk. Men nettopp at enkelte av hennes utgivelser var kontroversielle da de kom er med på å vise Lindgrens storhet. Å tørre å skrive om barn og døden på en måte som tar både barna og døden på alvor er fantastisk. Slik står romanen nå som en klassiker.

 

Astrid Lindgren var mer enn en snill gammel dame. Margareta Strömstedts biografi dveler lenge ved familiebakgrunnen og barndommen, noe også andre bøker gjør. Barndommen var viktig for Astrid Lindgren, og hun sier selv at den ga henne både trygghet og frihet, til tross for en tid preget av mye slit, ikke bare for Lindgrens egen familie og foreldre, men for de fleste på den tida. Også barna måtte jobbe, fra tidlig alder og tidlig morgen. Likevel beskriver hun barndommen sin som meget lykkelig.

Noe som har preget henne sterkt, og som hun har skrevet en egen bok om, er kjærligheten mellom foreldrene. Den var stor og sterk og unik for sin tid og sitt miljø. Andre ektemenn ga ikke åpne kjærlighetserklæringer og berøringer slik Samuel August gjorde til sin Hanna. Lindgren skrev boka «Samuel August fra Sevedstorp og Hanna fra Hult» om foreldrene, den eneste boka hun har skrevet for voksne.

 

I tillegg til Strömstedts biografi finnes det andre bøker, som «Astrids äventyr – innan hon blev Astrid Lindgren» av Christina Björk og Eva Eriksson, «Astrid från Vimmerby» av Lena Törnqvist og «Mitt Småland» av Astrid Lindgren, Margareta Strömstedt og Jan-Hugo Norgman. Alle disse bøkene trekker fram naturen, husene i Småland, hvordan det var da Astrid selv var barn og hvordan det er likheter til dette i bøkene. Siden jeg er forfatter selv kjenner jeg en viss motvilje mot å sette likhetstegn mellom virkelighet og fiksjon, til tross for at også Lindgren selv i mange tilfeller sier at det var slik. For eksempel sier hun at hennes egen barndom var som i Bakkebygrenda.

Det Lindgren opplevde som den tøffeste tiden og den største kritikken mot henne, var folkesnakket da hun som 18-åring fikk en sønn utenfor ekteskap. Det er vanskelig for oss som er vokst opp i en annen tid å forestille seg hvor uhørt dette var i 1925. Lindgren fødte sønnen Lars i København, og måtte la ham vokse opp i fosterhjem. Hun arbeidet som «kontordame» i Stockholm for en meget lav lønn, som hun i tillegg til å forsørge seg på måtte spare av for å kunne reise og besøke sønnen i København.

 

Astrid Lindgren har blitt større enn seg selv og større enn det er nesten mulig å forstå. Hun er oversatt til så mange språk og utgitt i så mange land at knapt noen har den totale oversikten. Uttrykk fra bøkene hennes er gått inn i det svenske språket. For eksempel kan det i dødsannonser stå: «Sees i Nangijala».

Søndag 26. oktober i Økonomidelen til Aftenposten er det intervju med en kvinne som arbeider for økt kvinneandel i næringslivet. Mot slutten av artikkelen sier hun: «På veggen til min eldste datter har jeg malt et Pippi-sitat jeg håper hun tar med seg inn i voksenlivet: Det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare.»

I skrivende stund (lørdag 15. november) sitter jeg i Visby i Sverige. Dagens Nyheter har et oppslag på forsiden: «Höns kvar i burar som förbjudits». Inne i avisa er saken illustrert med et bilde av Astrid Lindgren og en liten sak om at hun fikk den nye dyrevernloven i 80-års presang. Loven blir gjerne kalt Lex Lindgren, selv om Lindgren selv var skuffet over at den var blitt både utvannet og meningsløs. Men det står jo ikke i avisa i dag. Disse eksemplene vise hvor allestedsnærværende hun er, og hvordan hun lever videre etter sin død. Hun og hennes figurer, Pippi, Ronja, Emil.

Å skrive den ultimate Astrid Lindgren-artikkelen er vel nærmest umulig. Å skrive om Astrid Lindgren er heller ikke særlig originalt. Hvem kan være ekspert på Astrid Lindgren når hennes verden sprenger alle formater? Ikke jeg, i hvert fall. Men også jeg kan skrive om henne. Fordi også jeg elsker bøkene hennes. Elsket dem allerede som barn. Man kan alltid vende tilbake til Astrids Lindgrens verden, Astrid Lindgrens bøker.

Utenfor Visby ligger Villa Villekulla. Dit skal jeg dra nå. Kanskje står hesten på verandaen? Om ikke Pippi har båret den inn i stua for å drikke kaffe. Dit inn vil jeg også.

Fakta:

Astrid Lindgren ble født i Vimmerby i Småland i 1907. Foreldrene Samuel August Ericsson og Hanna fra Hult har hun senere skrevet bok om. Hun er nesteldst av fire søsken.

Debuterer med ungpikeboken Britt-Mari letter seg hjerte på Rabén & Sjögren i 1944, hvor hun vinner andreprisen.

Til samme forlag sender hun inn Pippi Langstrømpe-manuset som allerede er blitt refusert av Albert Bonniers Forlag. Den første boka om Pippi Langstrømpe kommer ut i Sverige i 1945 og i Norge i 1946. Gerard Bonnier har senere uttalt at det var hans livs største tabbe å refusere Astrid Lindgren.

Astrid Lindgren er oversatt til 76 språk (1999) – inkludert afrikaans og singalesisk. De samlede utgivelser utenlands er over tre tusen ulike utgaver med et totalsalg på nærmere 80 millioner eksemplarer i 1997.

Mange av Astrid Lindgrens bøker er filmatisert og dramatisert. I Stockholm finnes et egetmuseum for barn, kalt Junibacken, man kan møte hvor figurener fra bøkene hennes.

Se: Junibacken.se

 Lindgren er forfatter av kjente og kjære karakterer som Pippi Langstrømpe, Emil fra Lønneberget, Marikken, Karlsson på Taket, Brødrene Løvehjerte og Ronja Røverdatter. 

Da Astrid Lindgren døde i 2002, opprettet den svenske regjering en internasjonal litteraturpris til hennes minne, Astrid Lindgren Memorial Award (ALMA). Prisen er på fem millioner svenske kroner og går til det beste internasjonale barne- og ungdomsbokforfatterskapet. Det er dermed den største barnebokprisen i verden.

Les mer om Astrid Lindgren på astridlindgren.se