Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

lørdag, desember 30, 2006

Damer. Blogg. Øl.

Mihoe kommer også.

Og her kan du se hvor vellykket det var sist.

For flere detaljer, se posten under.

fredag, desember 29, 2006

Bare dameblogger? Eller feministblogger? Eller hva?

Bare damer inviterte Tiram til å komme på bloggtreff og drikke øl i oktober. Lindkvist likte dette så godt at hun ønsket et nytt bloggtreff. Tiram oppfordret Lindkvist til å bare ta initiativet selv og det gjøres herved.

Tid er som røpet tidligere fredag 12. januar Og vi sier klokka 20.

Sted er Asylet på Grønland, (adresse: Grønland 28).

Det Lindkvist finner litt vanskelig er å uten videre bare invitere damer. Da vil hun jo kjønne invitasjonen og Lindkvist er jo mot kjønnsdeling sånn rent generelt. Det er kjønnsdiskriminerende og ekskluderende. Ikke at det ikke finnes gode grunner for å være bare kvinner (evt menn), de grunnene kan nok finnes, iallfall så lenge vi lever i et kjønnsdelt samfunn. Vi kjønnes fra vi døpes og får kjønnede navn samt at de aller fleste av oss velger partnere ut fra kjønn (uansett hvilket kjønn vi velger).

Lindkvist ville finne det mindre problematisk å invitere til feministbloggtreff enn til damebloggtreff. For da ligger det i invitasjonens essens at man har noe til felles, et felles utganspunkt som er mer interessant enn at man er født med innovertiss. Alle damebloggene som var tilstede på forrige bloggtreff tror jeg vil være komfortabel med å bli kalt feminist. Og om det eskluderer noen andre dameblogger så dem om det. Dessuten kan også menn være feminister.

Et annet forslag eller kompromiss er å invitere damer av alle kjønn. Eventuelt menn med sminke eller i skjørt. Under alle tilfeller bør jo Erik fra Balkongen bli invitert ettersom han har eraring med å å være kvinne.

Eventuelt kan jeg gjøre som Tiram, si rett ut at jeg diskriminerer og bare invitere damebloggere. Det er jo dem jeg har lyst til å treffe igjen. Det er stortsett dameblogger jeg leser. (At jeg leser dameblogger har ingenting med kjønn å gjøre, jeg velger blogger kun utfra kvalitet. Det finnes helt sikkert menn som også kan blogge og jeg har ikke tenkt å foreslå at menn bør finne noe annet å gjøre, som å sminke seg, danse ballett eller skrive romaner. Noe visstnok mange synes er en ypperlig ting for menn å gjøre.)

Det er dette som er feminismens paradoks: ønsket om å gjøre kjønn uten betydning får en til å påpeke kjønn i alle sammenhenger.

Hvem som er invitert?
Ja, det er vel damer som blogger det da. Hvis du føler deg diskriminert og ekskludert så finn fram din indre dame, slipp henne ut og kom og møt oss på Asylet fredag 12. januar klokka 20. Og legg gjerne igjen kommentar om du kan komme eller ikke.

La kjønnet hvile


Det finnes ingen kjønnsnøytrale områder. Ennå.

[kjønn] Denne boka slår det fast igjen og igjen: du unnslipper ikke kategorien kjønn, det finnes ikke kjønnsnøytrale områder. Kjønnsforskning er også den første tverrfaglige læreboka i norsk kjønnsforskning og fyller dermed et tomrom. Les denne boka, den vil bli stående som et viktig dokument.
Redaktørene bak er Jørgen Lorentzen og Wenche Mühleisen. De er begge tilknyttet Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, og de ønsker å «[undersøke] hvordan forestillinger og begreper om kjønnsforskjeller er blitt produsert i samfunn og kultur.» Alt vi gjør, alle de relasjonene vi inngår i, blir påvirket av vårt kjønn. Eller mer presist: det knyttes forventninger til kjønnet slik at alle forholder seg ulikt til ulike kjønn.
I innledningen heter det også at boka består av kritisk kjønnsforskning. Det vil si kjønnsforskning som har et kritisk blikk på kjønnsforskjeller og som tror at kunnskap kan bidra til forandring.

Hva er kjønn?
Men først; en kort avklaring. Hva er kjønn? Innenfor kjønnsforskningen er det relativ enighet om at de fleste iscenesettelser av kjønn, de fleste måter å gjøre kjønn på, er kulturelt betinget. Det er ikke dermed sagt at det er lett å bryte med dem. Forfatterne henviser til Judith Butler som i boka Bodies that matter sier «at kjønn som performativitet må betraktes som en historisk og kulturelt skapt maktstruktur og dermed ikke er noen garderobe individet fritt kan gå inn og ut av». Fra man blir født (det første nybakte foreldre blir spurt om er: «ble det gutt eller jente?») starter formingen av kjønnet – og ikke minst – forventninger til deg som kjønnet vesen.
Kjønnsforskning er urovekkende lesning: på område etter område slår den fast at kvinner konsekvent og systematisk kommer dårligere ut enn menn. Det gjelder i familien, på arbeidsplassen, i politikken og helsemessig, for å nevne noe. Det finnes ikke ett område vi er likestilt på.
Hvorfor tror likevel så mange at vi er likestilte? Kanskje fordi historien kun kan vise til verre vilkår for kvinner. Tiltross for at det fortsatt står dårlig til, befinner vi oss i en historisk tid og på et geografisk sted hvor kvinners livsbetingelser, rettigheter og muligheter er bedre enn noensinne. Derfor finnes en reell likestilling bare i utopien, eventuelt i framtiden, og kvinner slår seg til ro med 30 prosent av makten fordi det er langt bedre enn 10 prosent. Skandinavia anno 2006 er det beste som har skjedd kvinner. Vi får bare håpe at det om hundre år er enda bedre. For det er mye som gjenstår.

Kvinner gir – menn får
Et eksempel på et område der kvinner kommer dårligere ut enn menn er det heterofile parforholdet. Boka refererer til en undersøkelse blant «unge, moderne og likestilte» svenske par uten barn som viser at selv i disse forholdene underordner kvinnen seg mannen. Det skyldes at dette er samfunnets norm for forholdet mellom kvinner og menn. Kvinnen skal være psykologisk «avhengig» og denne normen reproduseres selv i «moderne» parforhold. Dette gjør at kvinner gir mer kjærlighet, omsorg og energi enn menn. Mannen får derimot mer menneskelige ressurser, noe som gir ham større overskudd til å øve samfunnsmessig innflytelse.

Et nyansert bilde
Kjønnsforskning er ei nyansert bok. Den skisserer ofte opp diskusjoner der kjønnsforskere står mot hverandre. Den presenterer ulike syn, før den eventuelt foreslår en løsning eller en konklusjon. Boka presenterer også forskning på menn og maskuliniteter samt homo- og queerforskning. Et kjønnsstereotypt samfunn er også et heteronormativt samfunn. Sterke kjønnsstereotypier forutsetter heterofilitet. Derfor vil ingen som ikke er heterofile passe inn i de tradisjonelle kjønnsrollene. Slik kjønnsforskningen ønsker å bryte ned dikotomien mann-kvinne ønsker queerforskningen å bryte ned hetero-homo kategoriseringen.
Noe som mangler i boka er en grundigere diskusjon av kjønn og etnisitet. Det korte kapittelet som er viet emnet handler i hovedsak om menn fra etniske minoriteter. I Norge, som i alle land, er det ikke uproblematisk å integrere mennesker fra andre kulturer. Akademia og venstresida i Norge er så redd for rasismestempelet at de gang på gang ofrer likestilling og kvinners rettigheter i en servil kulturrelativisme der man nærmest ønsker å integrere totalitære og patriarkalske holdninger. Når integrering diskuteres ser man gjerne bort fra likestilling. De få som tør stille krav til etniske minoriteter bosatt i Norge, og som ønsker en endring i mer likestilt retning, eksempelvis Shabana Rehman, mottar endatil drapstrusler. Jeg savner at kjønnsforskere kommer på banen for å belyse dette betente og vankelige temaet.

Kjønnsnøytralisering som mål
Boka avslutter håpefullt med et visjonært ønske om at kjønnet skal få hvile. Her snur forfatterne kjønnsforskningens spørsmål på hodet. I stedet for å undersøke hvordan kjønn spiller en rolle, spør de hvordan kjønn utspiller sin rolle. Dette er et ønske som forener en rekke ulike teoretiske og feministiske retninger. Det er stor enighet om «at hierarkiske og dikotome kjønnsforhold bør opphøre ettersom effekten av denne kjønnskonstruksjonen er årsaken til urettferdighet, diskriminering og begrensninger».
I avslutningskapitelet viser Lorentzen og Mühleisen hvordan det skjer en gradvis, dog noe ambivalent, sosial kjønnsnøytralisering på en rekke områder, samtidig som vi iscenesetter kjønn (kjønnspill) på en ny selvbevisst og kanskje distanserende måte ved bruk av virkemidler som ironi og overdrivelse.
Det finnes fortsatt mennesker som lukker øyne og ører for kjønnsforskning, som ikke tror på statistikk, og som mener Norge (om ikke verden) er likestilt. De vil antagelig ikke lese Kjønnsforskning. Men møter du slike mennesker vil du ha en god del flere argumenter om du selv har lest boka.

JØRGEN LORENTZEN OG WENCHE MÜHLEISEN (RED.)
Kjønnsforskning – en grunnbok
Universitetsforlaget 2006
316 sider


Anmeldt av: Ellisiv Lindkvist
(anmeldelsen stod på trykk i Ny Tid nr 22, 9.-15. juni 2006)

fredag, desember 22, 2006

Ønskeliste (jul)

I anledning jula skal jeg lansere min egen ønskeliste. Tidligere sendte jeg den bare til familien, men siden familien nå truer med å ikke komme til jul, eller ikke rekke å kjøpe julegaver eller å ikke ønske å gi julegaver fordi man er mot økt forbruk, materialisme og bla-bla, så vanker det neppe så mye fra den kanten. Skjønt jeg mistenker dem for å ikke egentlig mene dette og dukke opp med gaver likevel. Dog ønsker jeg ikke å provosere dem ved å sende en ønskeliste, istedet legger jeg den ut her hvor den ikke virker like påtrengende.

Jeg postet også en ønskeliste i anledning min egen bursdag i mai som meget fersk blogger. I ettertid virker jo denne ønskelista rørende naiv, nå er jeg etter godt og vel et halvt år som blogger langt klokere og erfaren.

Ønskeliste for Lindkvist (for jul og langt inn i 2007) - offisiell versjon:

- Knivsliper

- At Fjordfitte skal holde løftet sitt og knuse den kuksure myten kvinne er kvinne verst.

- Stor ti-liters kasserolle, så jeg kan ha fest med suppe til mange.

- At lotten skal begynne å blogge igjen.

- Fruits (japansk motebok)

- At jeg skal lære meg å sortere bloggpostene i kategorier så det blir noe slags orden på denne bloggen.

- Egne visittkort så jeg slipper å dra fram papir og penn hver gang jeg skal formidle en e-post adresse.

- At jeg får lært meg hvordan jeg kan telle hvor mange som leser bloggen min uten å måtte plante en teller på sida.

- P-piller for menn (hvor blir de av?)

- Ny PC

- Nytt bloggtreff. Ja, det blir 12. januar.

tirsdag, desember 19, 2006

Julestria


Heldigvis ble Lindkvist slått ut av Tordenbloggen slik at hun kan konsentrere seg om litt andre ting. Nå er det snart jul og grisen må slaktes. Lindkvist skal selvfølgelig også bake sju slag til jul. Samt vaske innsiden av absolutt alle skuffer og skap. Og ellers alt som single og urbane bypiker prioriterer rett før jul.

mandag, desember 18, 2006

Nysingel



Menn kommer og menn går. Og plutselig står man der i sin beste alder, på sitt klokeste og vakreste uten noen å dele disse godene med. Det er trist og man er atter en del av en stigmatisert gruppe. Til tross for at statistikken sier at 50 % er single i Oslo – eller er det de som bor alene? – synes jeg mange rundt meg er par. Det er en ulempe med par når man selv er singel. Ikke minst når parene reproduserer seg og blir par med barn (pmb). Pmb har helt andre behov, interesser og ikke minst tidsprioritering enn oss single.

Det har blitt påstått at det å være singel er trendy. Dette er en heller tvilsom påstand. Det er riktignok vanligere enn før, og derav mer akseptert enn tidligere. Men trendy? De såkalte trendy damene som er single, i amerikanske filmer og tv-serier, er stort sett på jakt etter Mannen. Dette bidrar til å opprettholde forestillingen om at kvinner trenger en mann, samt dyrkingen av kjernefamilien, tosomheten og heteronormativiteten.

Jeg opplever som singel/ugift og barnløs å bli fortalt direkte og indirekte at all lykke i livet knyttes til barn og partner og at et liv uten barn og partner er meningsløst. Kulturen vår legger opp til at det er familie som er det viktigste i livet. Det er et ønske fra høyeste politiske hold i Norge at kvinner skal føde (mange) barn. En ny trend blant en del menn som prioriterte karrierebygging under hele småbarnsperioden er å nå stå fram og si at det angrer de på. Så kan de, takket være karrierebyggingen, starte barnekull nr to med en 15 år yngre kone og si at nå skal de prioritere familien.

Redaksjonen ønsker seg navlebeskuende baksidepetiter og jeg følger gjerne opp med en liten klagesang over min egen singeltistand. Når det er sagt synes jeg også jeg er modig. Fordi dette er en dobbel situasjon. Jeg ønsker ikke å være alene. Iallfall ikke på sikt. Jeg vil ha noen å dele livet med. Samtidig som jeg er kritisk til at lykken (for en kvinne) fortsatt i så sterk grad knyttes til om hun har en mann eller ikke. Ved å si at jeg er singel og at jeg savner noen gjør jeg meg selv sårbar, stiller meg lagelig til for hugg.

Som singel fyller man opp med (single) venner og finner en annen mening i tilværelsen enn mann og barn. Man dyrker jobb, interesser, hobbyer og kultur. Man er privilegert som kan delta i kulturlivet, drikke med venner og danse hele natta uten at noen blir sur. Man forsøker å heve seg over å være en stigmatisert gruppe og isteden nyte friheten man har. Samt smile over det faktum at enhver man treffer kan være en potensiell partner. Betrakt dette som en kontaktannonse.


Ellisiv Lindkvist
skribent og dramatiker
ellisivl@online.no

(Baksida av Klassekampen onsdag 13. desember)

lørdag, desember 16, 2006

Kjærlighet på pinne

Du står på trappa utenfor kjøpesenteret med flere bæreposer i den ene hånda og en kjærlighet på pinne i den andre, delt ut av nissen på senteret, som du kjenner; er det ikke helvetes varmt der inne, forsøkte du å hviske til ham uten å ødelegge for mye av barnas julestemning, hviskingen hørtes ut som hvesing, som om du var sint på nissen. Jo, sa han og ga deg en kjærlighet. Ei klubbe, det kalte dere dem der du vokste opp. Et bedre navn, det ser ut som ei klubbe og har ingenting med kjærlighet å gjøre. Du står på trappa og har alle disse posene som du forsøker å holde med bare ei hånd på grunn av klubba i den andre. Alle julegavene; skjorte og slips til far, miksmaster til mor, skulderveske til søster og espressokanne til bror. Også mansjettknapper til nissen da. Men det er matvarene som tynger, som tynger hånda slik at du setter dem ned på den glatte trappa ei kort stund, stapper klubba i kjeften, fordeler posene i hver sin hånd og går ned trappa. Føler deg sårbar, som når du går barbeint om sommeren, tenker at hvis du faller nå, kan du ikke ta deg for, og med klubba i kjeften kan et lett fall volde stor skade. Du husker han som glemte en q-tips i øret og slik ødela hele trommehinna med sin egen arm. Noe lignende kan fort skje med klubba, den er ikke engang særlig god, altfor søt, du er framme ved bilen, setter fra deg posene for å fiske opp bilnøklene, tar ut klubba, kaster den på parkeringsplassen, lemper inn posene, tenker: så var det gjort. Skjønt du vet at du har noen venninner igjen, dere utveksler alltid disse gavene, selv om du har antydet at dere skal holde opp, de insisterer på å fortsette, sier de elsker jula, elsker å gi gaver. Du kjøper pliktskyldigst et eller annet, det virker ikke som det faller i smak og du setter sjelden pris på det du får, men det sier du ikke, du smiler, takker. Nå starter du bilen irritert fordi du burde kjøpt noe til dem og vært ferdig med det, men du orker ikke gå tilbake nå, orker ikke tanken på kjøpesenter før jul, og du tenker et øyeblikk med ømhet på ham som er der inne i nissedrakta.

torsdag, desember 14, 2006

Dagens kamp

Mens Tordenbloggen har hatt hviledag i dag, har Lindkvist vært og spilt innebandykamp. Lindkvist kan nemlig mer enn å vakle rundt på høye hæler, menge seg med kultureliten, skrive petiter på baksida av Klassekampen, gå på teater og ikke minst skryte av seg selv, hun kan nemlig også spille innebandy. Nå skal det sies at sluttresultatet ikke akkurat gikk i vår favør, men Lindkvist scorte ihvertfall et mål.

Og som man sier: uhell i innebandy, hell i bloggcup.

Rolig nå, Lindkvist

Den forrige posten var kanskje ikke så informativ, var den vel Lindkvist? La oss roe oss litt ned nå og gi noen opplysninger. For eksempel kan det være noen som lurer på hvorfor de skal stemme på deg. Da kan de lese denne posten der Lindkvist anbefaler andre poster.

Konkret er det altså fire kamper i morra - fire åttendedelsfinaler. Lindkvist skal møte Beates rasteplass.

Også Lindkvists egen favoritt nemlig Fjordfitte er i kamp i morra. Har du mer enn 11.32 års utdannelse vil du antagelig forstå hva hun skriver og da bør du definitivt stemme på henne!

Kampene starter i morra ca kl 9-10 og du går hit for å stemme.

Hva nå Lindkvist?

Oppriktig talt trodde jeg ICs sammensurium skulle danke meg ut slik hun gjorde med denne mannen, sant å si tenkte jeg det var moro så lenge det varte og jeg ville være i godt selskap med både Vampus og Mihoe og dessuten bare det å bli blant de 32 beste var ikke så verst. Tenkte jeg. Men jeg våknet altså opp til nok en seier og åttendedels-finale i morra. Ikke at jeg klager. Tvert i mot er jeg sjeleglad og takker hver og en som stemte på meg. Men siden jeg har - til en viss grad - anstrengt meg og drevet aktiv valgkamp kan jeg jo ikke stoppe nå. Det finnes riktignok noen som bare sitter stille på sidenlinja og bivåner det hele. Men Lindkvist har valgt en annen linje. Hun har påvirket folk hun kjenner, hun har ringt og mast, hun har tryglet på sine knær, hun har blogget uhemmet og sagt rett ut: stem på meg, stem på meg, jeg er toppen! Hun har til og med gått til det nedrige skritt å stemme på seg selv, noe som har fått enkelte til å se rødt. De har rett og slett bedt folk om å slutte å stemme på seg selv.

Til det må jeg nesten bare si: HA HA HA HA HA. Nå skal jeg i hvert fall stemme på meg selv. Jeg skal alltid stemme på meg selv. Jeg skal rope høyt at jeg er best. Og hvis noen kritiserer meg skal jeg si: Det er så typisk Norge altså, så typisk Janteloven. Er det ikke lov å synes seg selv er best nå liksom? Er det ikke lov å stemme på seg selv? Hva blir det neste? Skal man ikke kunne si at man er flink heller? Eller pen?

Jeg sier, Hjorthen du har helt rett: Jeg er smellvakker. Jeg er best, jeg stemmer på meg selv, jeg eier ikke skam. Ha ha ha ha ha. Og ingenting er som en ekte bloggpost-latter. Det tror jeg virkelig forlenger livet.

tirsdag, desember 12, 2006

Stem på meg! Stem på meg!

Tordenbloggen går sin gang. Jeg vant første runde etter en viss mobilisering. Jeg vant andre runde, mens jeg var rimelig intetanende i Korpilombolo i Sverige. Nå er det tredje runde. Det er altså åtte nye kamper i morra, onsdag (fra ca kl 09 og 24 timer fram), blogg mot blogg, kvinne mot kvinne. Stem på meg. Jeg er en mann. Jeg er en blogg. Jeg er objektiv. Jeg snakker sant. Stem på meg. Legg gjerne igjen kommentar, teller visstnok noe mer enn å bare trykke i pollen. Gå hit og stem.

Jentefest

- Hei, det er meg, jeg tenkte jeg skulle invitere deg på jentefest på lørdag.
- Ja, men jeg er jo ikke jente.
- Er du ikke jente?
- Nei.
- Det har du ikke sagt noe om.
- Nei, men jeg heter Knut.
- Og det er liksom et guttenavn det.
- Ja, det er liksom det.
- Hvordan skulle jeg kunne vite det.
- De fleste ser det på meg.
- Er du klar over at du har blitt med meg hjem midt på natta etter julebordet. Hva må ikke folk tro?
- De trodde vel vi hadde sex.
- Nettopp! Og det hadde vi ikke.
- Nei, men gjør det noe da?
- Jeg visste ikke at jeg kunne ha sex med deg.
- Ville du det da?
- Hadde jeg visst at du var gutt kunne jeg blitt forelska i deg.
- Ja, men det skjedde ikke noe.
- Nei, med det vet ikke folk.
- Du får sette opp en plakat på jobb: Knut og jeg har ikke hatt sex sammen.
- Tenk å ta en mann med seg hjem midt på natta når man er enslig jente.
- Men jeg er gift og har barn.
- Det gjør ikke saken bedre. Tvert imot!
- Men…
- Hadde jeg bare ant at du var gutt.
- Du visste at jeg var far.
- Som om ikke kvinner kan være far. Skal du også komme ut av skapet som misogyn? Jeg har alltid sett på deg som feminist.
- Det er jeg forsåvidt også.
- Klart kvinner kan være far, tror du alle kvinner har lyst til å være mor kanskje? Morsrollen er langt mer problematisk enn farsrollen. Dagens foreldre velger selv om de vil være mor eller far. Det er ganske gammeldags å la det biologiske kjønnet bestemme det.
- Ja, men da burde man velge kjønn også.
- Flott. Da kan du komme på jentefesten.
- Men jeg vet ikke om jeg vil.
- Komme på festen?
- Nei, være kvinne.
- Hvorfor ikke?
- Jeg er vant til å være mann.
- Så rart, siden jeg ikke merket det.
- Kanskje du er lesbisk.
- Nei, da hadde det ikke gjort noe om du ble med meg hjem. En gift mann og en lesbisk kvinne. Det hadde vært trygt det.
- Det blir sikkert en hyggelig fest, men jeg tror jeg vil være mann.
- Hvorfor det.
- Nei, du vet, vi menn, vi står og tisser.
- Er det så gøy da?
-Nei, gøy er det ikke. Men vi er litt stolte av det.
- Hvorfor det?
- Fordi det er praktisk og enkelt og ...
- Så det er det beste med å være mann?
- Nei, det er masse andre ting, vi er mer nøytral, vi kan være særere, vi får lettere lederstillinger, vi tjener mer, vi gjør mindre husarbeid, vi får lettere orgasme, det er endel plusser her.
- Men dere dør tidligere.
- Jaa, men det er jo statistikk.
- Dere tar selvmord oftere.
- Jaa, men dø skal man uansett.
- Og på badestranda kan alle se det hvis dere blir kåte.
- Det var et godt argument, det har jeg ikke tenkt på.
- Og så er det vi som føder barn.
- Nå er det du som er konservativ. Dagens foreldre bestemmer selv hvem som skal bære fram barnet. Linda fødte vårt første og jeg fødte det andre.
- Er det rart jeg tar deg for jente?
- Hvem er det som kommer på festen din?
- Det er Kalle, Kristen, Robert, Anders og Einar.

lørdag, desember 09, 2006

Bloggoman

Jeg merker det nå. At jeg tenker ganske mye på blogging. Ikke minst når jeg ligger våken om nettene. Og det gjør jeg jo rett som det er. Det har jeg alltid gjort og hva jeg tenkte på før jeg fikk meg blogg vet jeg ikke. Nå tenker jeg bare på hva jeg skal skrive om på bloggen min. Jeg skriver post etter post inne i hodet. Jeg har lyst til å blogge, lese blogger og poste kommentarer hele tiden.

Jeg begynner å anse en del andre bloggere som personer jeg har en relasjon til og jeg blir urolig om jeg ikke får sjekket hvordan det går med dem, altså hva har de skrevet om i det siste. Bloggosfæren - eller skal vi si bloggerbyen – det høres mindre stort ut og mer, he-he, hjemmekoselig, begynner jeg å betrakte som et sted jeg tilhører og glemmer nesten at ”hvem som helst” kan lese hva jeg skriver. Jeg skriver jo bare for de kjente og kjære. Dette er antakelig et faresignal som kan føre til at man glemmer seg og plutselig kan bli påtrengende personlig. Og det vil vi jo ikke. Skjønt mange der ute er rause og personlige og blir elsket nettopp for det.

Jeg kan ikke blogge hele tiden. Strenge – og kanskje noe utilitaristiske – Lindkvist sier at nå må du gjøre noe annet. Nå må du skrive spalten din til Klassekampen eller andre mer lønnsomme ting. Det er vel nesten alltid slik at har man noe man MÅ gjøre så ønsker man ofte å gjøre noe annet. Dette er, går jeg ut fra, elementær psykologi. Slik mange sier at de alltid vasker huset når de har eksamen. Selv fikk jeg aldri lyst til å vaske huset selv om jeg hadde eksamen. Men blogge når jeg har en deadline derimot. Jeg lurer på om jeg ville hatt lyst å gjøre noe annet enn å blogge om jobben min var å blogge.

Det hadde jeg helt sikkert. Kanskje kan man tenke seg en gang i nær framtid at vi får super-bloggere som blogger så godt at noen betaler dem for å blogge. Og så danner de Blogger-foreningen (jfr Forfatterforeningen), der du må ha blogget med høy kvalitet i minst to år før du kan søke om medlemskap. Da vil du bli vurdert av blogger-rådet og får kanskje innpass. Videre er det en rekke Kritiker-blogger som anmelder disse bloggene, de danner Kritikerblogg-laget, hvor du kan bli medlem om du har anmeldt fem andre blogger i løpet av de siste tolv månedene. Kritikerblogg-laget og Bloggerforeningen arrangerer årsmøter og andre møter. Etter hvert danner de i samarbeid Norsk Blogg-festival hvor man diskuterer blogging under forskjellig tema hvert år.

Etter hvert som bloggere møter hverandre får vi også en del blogger-forelskelser som fører til en del blogger-par som igjen fører til blogger-ekteskap, blogger-babyer og etter hvert blogger-skilsmisser. Høres det ikke oppløftende ut?

Mens vi venter på disse hendelsene kan vi jo møtes i januar og drikke øl igjen, iallfall vi som bor eller befinner oss i Oslo. Fredag 12. januar (eventuelt fredag 19. januar) vil bli valgt. Vi vil finne et egnet sted hvor halvliteren gjerne koster mindre enn 65 kroner og kanskje vil vi denne gangen invitere damer av alle kjønn. Bare de blogger da. Mer informasjon vil komme.

tirsdag, desember 05, 2006

Nattfestival

Lindkvist er på vei til Nord-Sverige for å være med på Nattfestivalen. Hun har bare litt reisefeber, er bare litt bekymret for de nye håndbagasjereglene og kun en ørliten smule engstelig for å komme i andre runde i Tordenbloggen mens hun er borte og dermed kanskje ikke få reklamert, engasjert og stemt. Derfor skal hun anbefale noen poster fra tidligere på Lindkvists logg for eventuelle nye lesere: deitene synes hun selv at er veldig morsomme (og selvskryt skal man jo høre på) selv om hun ikke har fått så mange kommentarer på dem. Flere kommentarer fikk hun derimot på Høye hæler. Hun har også fått ros fra noen av hennes favorittbloggere for prosateksten Menn har sagt til meg.

Og Lindkvist blir ikke borte så lenge. Så det kommer snart nye poster.

mandag, desember 04, 2006

Lindkvist leser


Nytt nummer av Fett er på vei. Det er lansering i morgen tirsdag 5. desember kl 18.00 på Sound of mu. Temaet er klasse og May-Britt B. Bakker kommer, hun har skrevet om arbeiderklasseoppvekst på Frogner.

Også Ellisiv Lindkvist kommer og hun skal lese kortprosa. Det virker som hun forsøker å ynde seg inn i Fett-redaksjonen, til tross for at mange bloggende feminister (og andre) påpeker at Fett er et marginalt miljø. (Men hva er galt med å være en del av et marginalt miljø? Ingenting.)

Uansett har Lindkvist fått kortprosa på trykk i fett, så hun kommer nok til å lese denne teksten. Antakelig kommer hun også til å lese denne teksten og kanskje denne.

Sound of mu er et lite lokale så det skal ikke mer til enn at en del av det marginale Fett-miljøet møter opp før det virker passe fullt og kanskje til og med trivelig. Er du mer enn gjennomsnittlig interessert i Fett, Sound of mu, feminisme, klasse, øl, Lindkvist, kortprosa eller marginale miljøer kan du jo ta turen innom. Vær hilset og velkommen.