Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.
Nå er Selvopptatt kommet i pocket.

fredag, september 29, 2006

Lindkvist-tekst presenterer

Ikke her heller

Han er her ikke lenger. Jeg vasker alle koppene og setter dem til tørk i tørkestativet. Det er ingen som sier at jeg må sette dem på plass også. Når jeg skrur på musikken, er det ingen som sier jeg må dempe lyden. Men jeg demper lyden likevel, for å tenke. Det er viktig å tenke. Når jeg sitter på en stol, ser ut av vinduet og tenker er det ingen som sier at jeg må se på Dagsrevyen i stedet. Jeg kan slå på teve og av teve, jeg kan lese en bok. Jeg kan ligge og sole meg på verandaen, for der er det akkurat plass til en, men jeg kan ikke ligge for lenge, for det er ingen som kan smøre meg inn midt på ryggen og blir jeg solbrent er det ingen som kan smøre meg inn med fuktighetskrem heller. Derfor går jeg inn igjen etter kort tid og fyller kasserollen halvfull med vann, for det er nok til pasta for én. Og når endelig telefonen ringer og noen inviterer meg ut, er det ingen jeg trenger å spørre først, jeg kan uten videre si; ja, det har jeg lyst til. Selv om det ikke er noen her som kan se på meg før jeg går ut døra og si: så fin du er.


Ikke her heller er en kortprosatekst, eller en prosatekst, eller en korttekst kanskje?

torsdag, september 28, 2006

En øl til?

Har du lyst på noe. Hva da? Jeg vet ikke, en øl til, kanskje? Kaffe, te, en drink? Jeg har lyst på deg. Jeg er jo her. Jeg vil ha deg nærmere. Det vil du alltid. Nei, ikke alltid. Ikke tull. Jeg tuller aldri. Alltid alltid, aldri aldri. Har du mer øl da? Klart jeg har. Jeg er da selvhjulpen. Hva skal det bety? Jeg er ikke alkholiker. Og? Ergo har jeg alltid alkohol. Det er vel nettopp det som kjennetegner en alkoholiker. Nei, en alkoholiker ville drukket opp alkoholen, jeg har den stående lenge, barskapet mitt for eksempel, jeg har en flaske whisky som har stått i åresvis. Du har et alkoholproblem med andre ord. Nei, ja, det er jo en måte å se det på. Ok. Ok hva da? Ok, en øl til.

mandag, september 25, 2006

Eget kontor

Jeg har fått eget kontor. Nå sitter jeg på kontoret og skriver. Mens jeg ser ut av vinduet. Det er fint. I stua er det et spisebord som ikke må ryddes hvis jeg har lyst til å ha middagsgjester på besøk. Jeg har også fått nye bokhyller og har plass til nesten alle bøkene. Det vil si jeg har plass til alle, hvis jeg også bruker Ivar som stod her fra før, men som er dobbel og som tidligere hadde to rader bøker i hver hylle og da kunne man jo ikke se den innerste raden bøker. Og jeg er veldig glad i å kunne se på bøker. Og ta på dem, og flytte dem rundt i hyllene sine og finne den rette plasseringen. Selv om jeg av og til undrer på hva jeg skal med alle bøkene. Nei, nei, ikke spørre om det.

lørdag, september 16, 2006

Hvorfor får menn lage så dårlige filmer?

Hvorfor får menn skrive så dårlige kronikker spurte Karin Haugen betimelig i Klassekampen fredag 18. august, (kommentaren ligger ikke på nett). Det var vår gode venn Ole Idag Kvelvanes etter hvert "berømte" kronikk hun tok for seg. Kvelvane har ifølge Dagbladet klart å provosere mange. Ja. Det er da heller ikke vanskelig. Man bruker ofte ordet provokativ som en hedersbetegnelse, men det er ikke vanskelig å provosere om det er det man ønsker.

Det samme spørsmålet kan man spørre når det gjelder film. Altså: Hvorfor får menn lage så dårlige filmer?

Menn er virkelige patetiske hvis de tror de får lage film fordi de er flinke. Den åpenbare grunnen til at de får lage film er at de er menn. Hvis menn hadde hatt et snev av selvinnsikt og vært i stand til å lese samfunnet, statistikk og å forstå strukturer ville de slutte å se på det de får til som noe de får til fordi de er flinke. Menn ville begynne å si:

-Jeg får lage denne filmen fordi jeg er mann.

Noe i grunnen alle menn burde begynne å si.

-Jeg fikk jobben fordi jeg er mann.


Når det gjelder norske guttefilmer som er kommet de siste årene er jo mange oppsiktsvekkende dårlige. For eksempel Kvinnen i mitt liv av Alexander Eik. Den filmen er så skrikende dårlig at jeg ikke har orket å se den. At jeg som er glad i film ikke orker å se den beviser hvor dårlig den er.

Og hvis menn tror de får lage film fordi de er flinke. Hvorfor er de da så redd for kvotering? Det er jo tross alt ikke en kvotering av 100 prosent kvinner som er foreslått, det er jo bare skarve 40 prosent. Det vil si at menn fortsatt vil få lage 60 prosent av filmene.

Kvinner er ingen minoritet, men halvparten av befolkningen og ergo halvparten av kinopublikummet. Vi vil også kjenne oss igjen på kino. Det sier jo sitt at når Amandaprisen ble utdelt i år så gikk den til beste kvinnelige rolle fordi det i løpet av det siste års film rett og slett ikke fantes en eneste kvinnelig hovedrolle.

Og for alle som har lest boka Tatt av kvinnen eller sett teaterstykket Tatt av kvinnen. Dette er ikke nok. Nå kommer den som film også. Skal det aldri ta slutt? Skal det aldri ta slutt av menn usynlig og uten at noen protesterer kvoteres inn i 80 prosent av alle nøkkelposisjonene?

torsdag, september 14, 2006

Jeg er fornøyd med kroppen min

Det er et politisk standpunkt. Fordi: vi blir hele tiden fortalt at vi ikke bør være det. Fordi: en kvinne aldri blir tynn nok. Fordi: jeg får reklame i posten som forteller meg hva jeg bør kjøpe for å gå ned i vekt. Hvordan våger de? Hvordan våger de å tro at jeg ønsker å gå ned i vekt?
Det beste ville være om vi slapp å snakke så mye om kropp, men slik det fokuseres på kropp om dagen, er det ganske utopisk. Vi legger også på oss i forhold til tidligere tider. Modellene blir tynnere mens vi andre blir tjukkere. Kvinner har i snitt lagt på seg 4 kilo hver, mens menn har lagt på seg hele 9 kilo hver. De som ikke tror dette koster kvinner noe; tro om igjen. Det er horder av sultne kvinner der ute. Kvinner som vokter vekta, trener og går på diett. Kvinner som ikke unner seg selv mat og iallfall ikke kaker.
Jeg er fornøyd med kroppen min. Det er en setning som er problematisk og vanskelig å skrive av minst tre grunner. For det første fordi: ”Ingen kvinner er fornøyd med kroppen sin.” Det er et sitat og en påstand. Jeg håper den ikke er sann. For det andre: ved å si at jeg er fornøyd med kroppen min retter jeg fokuset mot kroppen min. Jeg ønsker ikke å bli sett på som kropp. Jeg vil være et menneske. Jeg vil bli bedømt etter hva jeg sier, gjør eller mener og ikke hvor mye vektnåla viser. Dersom noen begynner å se etter, vil man helt sikkert finne noe som er galt. ”Jøss, hvorfor er hun så fornøyd med kroppen sin?”
For det tredje er jeg jo relativt tynn. Jeg klarer ikke å skrive ”jeg er tynn”. Det er å skryte. Jeg har aldri hørt en kvinne si om seg selv at hun er tynn. Tynn har en slik positiv valør i vår del av verden og i vår tid at det er helt uhørt å erklære seg selv for tynn. Du skal ikke tro du er tynn. Fordi du blir aldri tynn nok. Den tredje innvendingen er altså at: ”Det er lett for deg å si: du er jo (relativt) tynn”. Ja, til en viss grad, men jeg er ikke tynn nok, eller høy nok. Og jeg kjenner en rekke flotte kvinner, store, små, høye og lave som klager over kroppene sine. Derfor sier jeg det i dag. Jeg er fornøyd med kroppen min. Den fungerer utemerket. Jeg kan løpe, springe, gå, sykle, klatre, svømme, elske. Jeg kan bruke hodet til å tenke med og hendene til å skrive med. Kroppen min er funksjonell og anvendelig. Jo, jeg er fornøyd med den.

(Baksida av Klassekampen tirsdag 12. september)

tirsdag, september 12, 2006

Claus Beck-Nielsen Memorial



Claus Beck-Nielsen Memorial holdt en intim solokonsert på Det Åpne Teater søndag. Dessverre var det bare et sted mellom 20 og 25 sjeler som møtte opp. Men ikke desto mindre opplevelse for de som var der. Lindkvist var tilstede, men etterpå har hun sittet med øret klistret til høyttaleren mens hun hører på plata The European Dream Scream som hun har fått signert av noen. Det er nesten umulig å få kontakt med Lindkvist. Var det bra konsert, Lindkvist?

- AAAAAh, aaaaaaaaaah. Aaaaaaaaah. Sier Lindkvist.

Og med en slik presis oppsummering av konserten skulle flere ord være overflødige.

fredag, september 08, 2006

Lindkvist i Utflukt

Utflukt > # 1 2006 er akkurat kommet ut. Utflukt er et tidsskrift og siste nummer er i sin helhet viet skjønnlitterære tekster (og en tegneserie). Du finner tekster av blant andre Beate Grimsrud, Stig Sæterbakken, Kristine Næss, Øyvind Berg samt tegneserie av Mette Hellenes. Lindkvist er i godt selskap med andre ord, der hun er representert med følgende tekst:

Menn har sagt til meg

Du har vakre øyne. Så pen du er når du blir engasjert. Jeg liker deg. Du er smartere enn meg. Jeg liker at du banner. Du er litt frekk. Du har alltid så fine klær. Du er nydelig. Skal vi ta en kaffe? Kan jeg ringe deg? Kan jeg få telefonnummeret ditt? Kan jeg få spandere middag på deg? Skal vi gå på kino? Du kan ikke mene at Ibsen er bedre enn Hamsun. Du er en spennende kvinne. Jeg er forelsket i deg. Du er den beste dama i byen, ok i verden. Hva vil du at dine barn skal hete? Blir du kåt av å skrive? Hva mener du egentlig? Hvordan overlever du? Hvordan foretrekker du egget? Ikke presenter deg hvis du ringer. Jeg er glad i deg. Du har så myk hud, babyhud, hvor gammel er du egentlig? Du har så sexy rumpe. Så lett du blir kåt. Jeg liker at du kommer. Fortell meg om første gangen. Hvor mange menn har du hatt? Har du hatt sex med en kvinne? Har vi ligget sammen nå? Du har så følsomme tær. Du er en snåling. Jeg tror du liker det. Din lille grisejente. Jeg skal teste meg. Jeg har ingen kjønnssykdommer. Jeg synes vi har et bra sexliv. Du er den råeste kvinnen jeg har møtt. Er du gravid? Hvorfor har du ikke sagt det før? Tar du med deg søpla når du går? Jeg elsker deg. Vil du gifte deg med meg? Hva har jeg sagt? Jeg vet at du har en annen. Treffer jeg deg igjen. Hvem er du egentlig? Jeg savner deg. Hvorfor vil du ikke være sammen med meg? Jeg er ikke gift. Jeg er skilt. Hva gjør en pen jente som deg sammen med en mann som meg? Skulle jeg aldri sagt det? Hvorfor svarte du ikke på brevet? Er det fordi jeg har barn? Hvorfor kan du ikke si det som det er? Jeg har møtt en annen. Jeg er glad du forstår. Jeg satte pris på tiden sammen med deg. Kan vi være venner? Hvorfor går du ikke? Hvorfor er du sammen med meg da? Dra hjem nå. Du er mislykket. Du burde slanke deg. Du kommer aldri til å skrive noe bra. Hvorfor er du redd for å leve? Ta livet av deg da hvis det er det du vil. Du er dum. Du er barnslig. Du er utrolig selvopptatt. Du er sprø. Du er syk. Du er ufordragelig. Jeg hater deg. Jeg avskyr deg. Dra til helvete.


Menn har sagt til meg er også å finne i antologien Trykk 2005.

onsdag, september 06, 2006

Hurraaaaa

Angsten blir mindre når man får kyndig hjelp. I går hadde Lindkvist besøk av et stk Snill Datamann som ved hjelp av sin grundige utdannelse, mange års jobb og ikke minst godhet og snillhet, noe som gjør at han har erfaring fra å sette opp trådløst nettverk for alle naboer, venner og bekjente, klarte å få også Lindkvists trådløse nett opp og gå. Riktignok måtte til og med Snill Datamann holde på i tre-fire timer da vi møtte flere hindringer på vår vei, noe som gjorde Lindkvist glad for at hun ikke strevde mer enn hun tross alt gjorde, da hun forsøkte dette selv. Hindringene tatt i betraktning: dette ville ikke Lindkvist klart, når selv Overkvalifisert Snill Datamann strevde slik. Ah, noen ganger er selvinnsikt virkelig et gode.

Snill Datamann lyktes tilslutt og nå kan Lindkvist stå krumbøyd over vaskemaskinen på badet og legge inn ny post på bloggen, eller kanskje hun ligger i senga og gjør det, eller sitter hun ute på verandaen? Ikke godt å vite. Mulighetene er mange. Hvordan klarte man seg uten?

søndag, september 03, 2006

HVORDAN FÅR FOLK TID TIL ALT!?

Roper frustrert Lindkvist idet hun entrer en leilighet hun ikke har sett på to og en halv uke og som SKRIKER etter oppmerksomhet. Lindkvist måtte stå opp 06.45 i dag og det på en SØNDAG for å ta bil, buss, drosje, fly, fly, tog, drosje for å komme hjem kjære hjem. Altså det finnes mennesker som har full jobb, som kanskje jobber overtid, som likevel leser verdenslitteraturen og samtidslitteraturen og kanskje skriver de anmeldelser både her og der, samtidig som de tar seg av mann og stebarn og treffer elskeren annenhver uke, mens de driver et ikke-kommersielt tidsskrift, trener to ganger i uka og alltid er oppdatert på siste mote, for ikke å forglemme at de besøker foreldre, holder leiligheten ren og pen, kjøper ny mobiltelefon, lett som bare det, oppdaterer bloggen, stikker ut på teater, går på konsert, går på fest, treffer venner, reiser både hit og dit, går på loppemarket, installerer trådløst nettverk, kjøper ny sofa, skriver et debattinnlegg, alltid er orientert om hva som rører seg i underskogen, samtidig som de leser norske aviser, får å kunne si at de er så provinsielle, leser utenlandske aviser, leser norske tidsskrifter, leser utenlandske tidsskrifter og jaaaadaaaa, det er kanskje ikke den samme personen som gjør ALT dette. Men hvis man har en jobb som er å sitte foran pcen å skrive så hvorfor skaffer man seg en hobby som også er å sitte foran pcen å skrive? Jo, for at jobb og fritid skal gå enda mer over i hverandre og slik skal man aldri føle at man har fri. For utilitarismen tynger og det samme gjør den uleste verdenslitteraturen og den norske bokhøsten. Ryggsekken står i gangen, bagen står på stuegolvet ved siden av to flasker fra taxfree, posten er fortsatt uåpnet. Lindkvist er trøtt og i morra er det mandag. Gin i den ene flaska. Martini i den andre.

fredag, september 01, 2006

Trekanter og sirkler

Da Lindkvist var i Warsawa gikk hun på kafe, drakk øl og gikk deretter for å finne toalettet. Toalettene på denne kafeen var som de ofte er: todelte. Det var altså to ulike dører, en med trekant og en med sirkel. Lindkvist går automatisk, instinktivt og ganske tissetrengt mot trekant-døra, da popper det opp en eldre dame fra ingensteder og viser henne vennlig, men bestemt mot sirkel-døra.

Lindkvist kan ikke huske å ha sett trekanter og sirkler som symbol for kjønn tidligere og spør sin polske personlige guide om det er slik at trekanten symboliserer penis og sirkelen vaginaen.

- Alt handler ikke om kjønnsorganer. Sier han.
- Nei, det betyr kanskje at sirkelen representerer det kvinnelige, det sirkulære, det omsluttende, det som går i ring, det runde og myke.
- Ja, sirkelen er så perfekt!
- Grrrrr, how I hate it.
- You don’t want to be perfect?
- No, not at all.