Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.
Nå er Selvopptatt kommet i pocket.

tirsdag, mars 17, 2015

Har vi hen nå?

I år var kvinnedagen hundre år. I fjor var stemmeretten hundre år. Det er et kort tidsrom. Et lite blaff historisk sett. Ting tar dessverre lang tid. Debattene vi burde vært ferdige med for ti, tjue, tretti år siden, eller i det minste i fjor, de kommer tilbake, hvert eneste år.

Har man vært opptatt av feminisme /noen år/er det grenser for hvor interessant man finner mediestoffet som publiseres i forbindelse med 8. mars. Det handler ikke bare om historieløshet. Det handler også om tabloidisering, medienes dramaturgi og at konflikt selger. Dermed skjer ofte det samme: noen på høyresida sier at de ikke kan gå i tog. Og det handler visstnok ikke om at de har brekt foten. I tillegg kommer saken der noen sier at alle feminister er teite, dessuten har vi likestilling og hvorfor tenker de ikke mer på omskjæring i Afrika? Sånn går årene.

Det mest interessante rundt feminismen skjer fordi noen tenker noen tanker ekstra, går noen ekstra skritt. Noen forsker, enten det er innenfor akademia eller kunsten. Men det koster å tenke tanker. Det koster å holde på med noe /folk flest/ ikke forstår. Vil man delta i offentlighetens mediesirkus må man finne seg i medienes konfliktdramaturgi. Noen ganger minner det meg om ungdomsskolen. Da syns guttene det var morsomt å provosere jentene med utsagn som at de var ”mot likestilling”. Møtte de på argumenter, ville de bare le. Det de ønsket var et sinne, en følelesesmessig reaksjon.

Mer forstemmende er det når media oppfører seg som en ungdomsskole: Noen gutter finner ut at de vil kritisere kjønnsforskning, for det er det uansett ingen som forstår. Hele norges media-ungdomsskole oppfører seg som om dette er en god og ”viktig debatt”.  Guttene dyrkes og blir til slutt russepresidenter. Ingenting er så gøy som å kritisere det folk ikke forstår. Da slipper man å føle seg dum. Dermed kan ungdomsskolegutter i alle aldre (og av alle kjønn) digge og dyrke deg. Det er en deilig følelse.


For er det noe antifeminister drømmer om så er det bli dyrket av siklende ungdomsskolegutter. De kan ikke møte en ungdomsskolegutt uten å lure på hvordan det er å bli siklet på av hen. Men sånt er det jo ikke lov å si høyt i dette politisk korrekte fittelandet.

(Baksida av Klassekampen torsdag 12. mars 2015)