Lindkvist-tekst presenterer

Ikke her heller

Han er her ikke lenger. Jeg vasker alle koppene og setter dem til tørk i tørkestativet. Det er ingen som sier at jeg må sette dem på plass også. Når jeg skrur på musikken, er det ingen som sier jeg må dempe lyden. Men jeg demper lyden likevel, for å tenke. Det er viktig å tenke. Når jeg sitter på en stol, ser ut av vinduet og tenker er det ingen som sier at jeg må se på Dagsrevyen i stedet. Jeg kan slå på teve og av teve, jeg kan lese en bok. Jeg kan ligge og sole meg på verandaen, for der er det akkurat plass til en, men jeg kan ikke ligge for lenge, for det er ingen som kan smøre meg inn midt på ryggen og blir jeg solbrent er det ingen som kan smøre meg inn med fuktighetskrem heller. Derfor går jeg inn igjen etter kort tid og fyller kasserollen halvfull med vann, for det er nok til pasta for én. Og når endelig telefonen ringer og noen inviterer meg ut, er det ingen jeg trenger å spørre først, jeg kan uten videre si; ja, det har jeg lyst til. Selv om det ikke er noen her som kan se på meg før jeg går ut døra og si: så fin du er.

Ikke her heller er en kortprosatekst, eller en prosatekst, eller en korttekst kanskje?