Forfatterskoledebatt

Det er en stund siden denne debatten raste i Aftenposten og Dagbladet. Her er mitt bidrag.

Oss forfatterstudenter i mellom

Av Ellisiv Lindkvist
Student ved forfatterstudiet i Bø 1996-97 og
ved forfatterstudiet i Tromsø 1996-97 og 2004-05 (Videregående kurs)
Bokdebutant i høst

Først avfeide jeg Leonard Ibsen som enda en sutregutt Aftenposten liker å la fylle sine spalter. En som ikke har fått nok av et-eller-annet, enten det er tid, oppmerksomhet eller kjærlighet. Ibsen sine 150 sider romanmanus ble visstnok ikke tatt på alvor ved Forfatterstudiet i Bø.

Selv synes jeg kritikken til Ibsen er såpass ufin at jeg tar ham på alvor ved å svare ham.
Hans kritikk virker mer som et personangrep da han med navns nevnelse kritiserer de ansatte og siterer det de har sagt i en lukket klasserom- eller eksamenssituasjon. Det er også noe underlig å trekke fram det ubehagelige ved en eksamenssituasjon som en kritikk mot metoden på forfatterstudiet.

Opp gjennom årene har det kommet en del kritikk mot forfatterstudiet i Bø eller mot forfatterstudier generelt. Det meste av kritikken er reaksjonær kritikk som bunner i et romantisk kunstsyn. Ibsen tenderer mot noe av det samme ved at han kritiserer oppgaveinnlevering. I motsetning til Ibsen tror jeg oppgaveinnlevering er en bra ting og jeg tror at det å lære seg å skrive er som å lære å spille et instrument. Øvelse, øvelse, øvelse. Eller som å sparke fotball. Trening, trening, trening. Jeg tror på disiplin og utholdenhet. Ibsen ønsker færre oppgaver men mer sjangeroverskridelse. Jeg trodde oppgavene skulle lære en de ulike sjangrene – det er vel elementært at man først må beherske en sjanger for å kunne overskride den?

Jeg er ikke udelt fornøyd med mitt år ved Forfatterstudiet i Bø og langt mer fornøyd med erfaringene fra Tromsø. Årskullet mitt i Bø bestod av studenter mellom 19 og 30 og nivået var ikke spesielt høyt, her tenker jeg ikke på studentenes tekster, men på evnen og viljen til å være tilstede og gi noe tilbake til gruppa i form av å ta de andres tekster på alvor og møte opp til undervisning. I Tromsø, hvor aldersspredningen var større, var også engasjementet og tilstedeværelsen en helt annen, uten at jeg dermed sier det er hele forklaringen. En mer åpenbar forklaring er at i Tromsø har man obligatorisk frammøte, mens man i Bø lot studentene komme og gå som de ville.

Vårt kull avleverte en del kritikk mot undervisningen og ble beroliget med at allerede året etter skulle undervisningen bli mindre fragmentert. Til mine medstudenters kjedsommelighet insisterte jeg på å også kritisere gruppa og studentene for manglende tilstedeværelse og deltakelse. Ja, jeg skal være enig i at lærerne har et noe større ansvar for både undervisning og tilstedeværelse, men som voksen student er man medskaper av hva som skjer i klasserommet. Jeg har tenkt at jeg har tilhørt et dårlig kull ved Forfatterstudiet i Bø. At vi var litt uheldig, at akkurat vårt år var det dårlig både på undervisningssida og på studentsida.

Bø har lenge ønsket å utvide for å bli et toårig studium, noe som ville gjort at man kunne fått tid til å fordype seg i sitt eget prosjekt noe tydeligvis Ibsen ønsker. Ved Universitetet i Tromsø er det kommet et forfatterstudiets påbygningsår hvor man kan jobbe med sitt eget prosjekt, gjennom hele året. Jeg var student på det første kullet i 2004-05 og nivåøkningen fra et grunnkurs forfatterstudium var stor.

Jeg vet ikke hvor fruktbart det er å kritisere Forfatterstudiet i Bø via avisspaltene. Men kanskje en større interaksjon mellom forfatterstudiene ikke bare i Norge, men i Skandinavia hadde vært av det gode? Likevel tror jeg Bø som litterær maktinstitusjon er overdrevent. Her tror jeg forlagene fortsatt sitter med den største makta i forhold til hvilken litteratur som blir utgitt.


Mitt råd til Leonard Ibsen er å søke forfatterstudiets påbygningsår i Tromsø. Man blir tatt opp på grunnlag av tekst som skal være et enhetlig prosjekt og man jobber videre med dette hele året. Her vil nok både lærere og medstudenter kaste seg over de 150 romansidene og gi ham en rekke råd videre på veien.


Et svar på hans innlegg i Aftenposten mandag 22.okt og Prosa nr 3-07, se
Prosa
Aftenposten
Dagbladet