Dramatikerstafetten

Ellisiv LIndkvist Født 1973, bor i Oslo   Ellisiv Lindkvist   Hva holder du på med nå? Jeg vender tilbake til sceneteksten, samtidig som jeg arbeider med en roman.  Jeg lar meg distrahere av små oppdrag innimellom.  Romanen er et stykke på vei, mens sceneteksten er i startgropa.   Det er startfasen som er den morsomste, der alle ideene får komme ut,  samtidig er det også fasen som er preget av mest  usikkerhet. Først må jeg skrive ferdig teksten, så må noen like den nok  til å ville sette den opp. Deretter skal andre påvirke  den; regissører og skuespillere. Det er et større sjansespill for at  sluttresultatet virkelig skal klaffe. Sceneteksten min  ”Du tror det er slik, men egentlig er det slik” er en slik klaff.  Det var opprinnelig en Propellen-produksjon, i høst kommer  den til Samtidsfestivalen.  Det er slike klaffer som gir meg mer lyst til å skrive for scenen.     Hvordan ser arbeidsplassen din ut? Hjemme har jeg et eget kontor med en stor mac, en printer som  faktisk virker, bokhyller, papirer og et mildt rotete preg.  Likevel har jeg begynt å reise bort hver morgen for å komme  hjem om ettermiddagen, med sykkel eller t-bane tar jeg meg  bort til Litteraturhuset hvor jeg enten sitter i et fellesrom med  andre skribenter, og noen ganger har jeg hatt tilgang  på eget kontor eller munkecelle. Fordelen med å dra bort er  at jeg det får meg til å føle meg normal, jeg skiller mer  mellom arbeid og fritid i tillegg treffer jeg andre hyggelige  skribenter og jobben blir mindre ensom.     Din største kunstopplevelse? Det er teateropplevelser som faller meg først inn som de sterkeste  kunstopplevelser. Jeg husker Hålogaland Teaters  ”Når hjertet slår ut med arman” en Jacques Brel kabaret. Grunnen  til at jeg husker den så godt er nok fordi jeg var et barn.  HT var på turne, jeg så den i gymsalen på skolen i Brøstadbotn.  Det var et meget begrenset teatertilbud der jeg vokste opp.  Fortsatt husker jeg den forestillingen og hører på sangene. På kassett!     Hvilket ord mangler i den norske ordboken? Enig med Bjørn-Olaf Johannesen i at vi mangler et personlig  pronomen som ikke er kjønnsbestemmende. Hen er foreslått.  For øvrig savner jeg ofte presise ord, ord som har en eksplisitt  betydning. Noen ganger finnes disse som (mer ukjente)  fremmedord, andre ganger i lokaluttrykk. Som innflytter til Oslo,  oppdager jeg stadig vekk at mine dialektord mangler  ekvivalente uttrykk på bokmål/østlandsk.     Hvilket medlem går pinnen til?  Kate Pendry Ligger på Dramatikerforbundets hjemmesider her.