Jeg har begynt å skjønne poenget med hytte. Ja, gjerne egen hytte. Jeg skjønner også poenget med ferie.
Med en markant ferie hvor man reiser bort og ikke er hjemme og ser på strieveggen i hjørnet som fortsatt ikke er pusset opp. Eller de tre posene med bøker som ligger strødd utover spisebordet og skal inn i bokhylla i alfabetisk rekkefølge, men der begynner det å bli dårlig plass. Noen gikk på salg rett før ferien. Norli på Litteraturhuset hadde opphørssalg. Først var det bare 50% og noen få bøker ble plukket ut. Så var det 75% og plutselig ble tre poser plukket fulle av bøker. Og siste dag før ferien var det posesalg. Jeg plukket nesten i blinde, i travelheten, skulle rekke noe, fylte opp en pose med bøker, raskt. Og tenker fortsatt på de bøkene jeg ikke tok, skulle kjøpt en pose til, tenker jeg. De bøkene jeg derimot tok ligger utover stuebordet. Det må ryddes. Det må alltid ryddes hjemme. Det er derfor jeg ikke er hjemme nå. Jeg sitter på Litteraturhuset, trøtt fordi jeg sto opp tidlig. Tidligere enn i ferien. Og slett ikke fikk sove tidlig, fordi jeg visste at jeg skulle stå opp tidlig og kansje er det psykisk: jeg må få sove, ergo får jeg ikke sove. Eller mer prosaisk, jeg var vrangsøvd (er det korrekt bokmål eller dialektord?), hadde sovet lenge den dagen, for lenge, det var søndag. Ingen vekkerklokke.
Likevel er jeg på plass klokka 0900 på Litteraturhuset og har allerede hatt første matpakkelunsj. Drukket pulverkaffe, skal snart unne meg ordentlig kaffe. Forsøker å komme inn i hverdagen, som folk flest. Eller også: hverdager er det jo flest av.
Jeg lurer på hvorfor det er så vanskelig å få folk til å bli med å spille volleyball. Folk har altfor mye å gjøre. Folk har altfor interessente liv. For krevende jobber, for mange hobbyer, for mange venner. Ha ha. Det er problemet. Også skal man intensievere dette i ferien! Nei, takke meg til å legge kabal på hytta og la alt gå så langsomt at man nesten, men bare nesten, kjeder seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar