Skrive. Lese.

Noen bøker husker jeg fordi jeg husker stedet jeg leste dem. Sittende på trappa utenfor huset vårt i Brøstadbotn, et sted jeg sjelden satt siden solkroken vendte mot vest og sola kom tidlig rundt hushjørnet og ble synlig derfra resten av kvelden. Men jeg husker at jeg satt på trappa, på ei pute, ryggen mot døra og leste Jens Bjørneboe Frihetens øyeblikk. Dette tipper jeg må ha vært mens jeg gikk på videregående. Tidligere - tror jeg det var, ungdomsskoletid - en påske på hytta, Pappa som skjenner på meg, fordi jeg er så lite ute, bare vil ligge inne i hytta og lese Seierherrene av Roy Jacobsen. Selvsagt husker jeg at jeg leste Mästaren och Margarita på svensk av Mikhail Bulgakov, gjennom hele Europa den første interrailen min, om ikke gjennom hele så: Roskilde, København, Berlin, Praha, München, Marseille, Paris, København og hjem igjen. At jeg året etter leste Udødeligheten av Milan Kundera på en reise som startet i Narvik, tog gjennom hele sverige, videre Praha, igjen, Tabor, Venezia, Caorle, München, igjen. Jeg husker at jeg leste Lasso rundt fru Luna på en annen hyttetur Agnar Mykle ja. At jeg fikk skjenn fra storesøster fordi jeg uhøflig nok satt med nesa i en bok i stedet for å konversere, delta, være med. Jeg hadde ikke barnets immunitet lengre, burde anstrenge meg for å være med, leste i stedet hele kvelden og natt til jeg utmattet sluttet å lese da boka tok slutt og gråt så jeg vekte hele hytta. Stedet jeg leste boka. Husker jeg altså noen ganger når det skiller seg ut fra de andre mer vanlige stedene. I dag har jeg lest Øyvind Berg. Her kommer et dikt:

grana er grønn

jeg beskriver grana

jeg er'kke grønn

grana beskriver meg

som jeg beskriver Moskva:

ikke noe blivende sted

Hentet fra Poe si tid av Øyvind Berg.

Hva kan vi lære av dette? Om ikke annet så at jeg har lest og fortsatt leser mannlige forfattere.