Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

onsdag, august 12, 2009

Før og nå (hverdagsliv)

Før husket jeg godt. Skremmende godt. Venner kunne bli irritert fordi jeg husket noe de hadde sagt for flere år siden. "Men sa ikke du at...?" Likevel var det nok slik også da, at jeg ikke husket alt. Man gjør ikke det.

Nå husker jeg langt mindre. Dagene flyter sammen. Hva gjorde jeg egentlig torsdag i forrige uke. Hva gjorde jeg i 2002? Eller 1998?

I går fikk jeg Lars Noren sine dagbøker i posten, som jeg har kjøpt via en nettbokhandel. Samtidig kjøpte jeg Nina Hemmingsson og Joanna Rubin Dranger også. Bøker jeg ønsket meg som jeg har kjøpt for penger Mamma ga meg til bursdagen min. Så ikke pengene skal bli borte. Forsvinne inn i husholdningen - brukes opp på melk og sukker.

Lars Norens dagbøker er fordelt på to ulike pocketutgaver. Derfor trodde jeg det skulle gå bra å lese dem selv om det skal være ca 1.700 sider (ikke paginert). Men skriften er veldig liten. Jeg bruker briller. Jeg er (litt) langsynt. Det er vanskelig å lese.

Avbrytelse: Sterk sol, plutselig regn. Himmelen åpner seg og regnet slår mot vinduene, taket, jeg lukker verandadøra. Regnet rekker å slå inn. Så er det over. Jeg var egentlig på vei ut med hunden. Det var nydelig vær. Varmt og sol. Jeg skiftet til shorts. Skulle bare innom internettet, havnet hos fr.martinsen der var det småprat til Dagsnytt 18 - jeg ble sittende her ved maskinen. Så kom regnet. Nå roer regnet seg.

Jeg tenker at Lars Norens kartlegging av livet sitt er verdifullt. Han ville ikke husket alt dette om han ikke skrev det ned. Jeg har i perioder skrevet dagbok, men da jeg husket som best, var det som om jeg ble lei av å skrive ned ting slik de skjedde. Nå skal det sies at jeg har en tendens (hadde?) til å la språket i en dagbok bli dårligere enn om jeg skriver fiksjon. Også som barn mener jeg det var et skille her. En dagbok skulle ingen lese, derfor ble den skrevet på en kjedelig måte. Eller mindre anstrengende, som om formen ikke var viktig.

Nå regner det igjen.


4 kommentarer:

fr.martinsen sa...

Jeg likte å lese dagboka til Lars Noren. Den jeg har en i et eks, og ganske tjukk og med store bokstaver.

Jeg følte meg priviligert som fikk se hva han (bl.a) tenker på, sånn høvelig rett fra hodet. Særlig når det gjald kjærlighet, tiltrekning, så flakkende den kan være.

Jeg er ikke ferdig med en post om Noren enda, utsetter, selv om jeg skrev et par da jeg leste ham.

Lindkvist sa...

Ja, det stemmer, jeg søkte på han i bloggen din i går og så du lovde en lengre post. Jeg har bare lest de første sidene (i godt lys) og liker det veldig godt. Liker å lese om hverdagslivet hans. At han leser, springer, vasker.

Aina sa...

Eg liker å skrive dagbok. Ingen skal lese det, ingen treng å lese det, det er for min eigen del, det er gøy å bla tilbake viss eg lurer på korleis eg eigentleg opplevde noko for tre år sidan. Og finne ut at minnet har modifisert opplevinga, lagt vekt på andre ting. Dei kan brennast. Dei kan takast vare på. Alt etter som.

Lindkvist sa...

Jeg liker også å skrive dagbok - selv om jeg nesten aldri gjør det lenger. Hvis jeg skal begynne med det igjen må jeg skrive i en form som ikke kjeder meg selv, selv om det bare er jeg som skal lese det. (Men er ikke bloggen en slags dagbok også da?)