Som folk flest

Du er normal. Du er vanlig. Du er som folk flest.

Med mer eller midre riktighet plasserer vi oss selv i forhold til andre. Mange av oss, særlig når vi er unge, tenker at vi er annerledes. Noen av oss fortsetter kanskje å tenke at vi er annerledes. Hvor annerledes og utenfor man i virkeligheten er, kan variere. Men man kan kjenne på det å være utenfor samfunnet om man ikke har en (fast) jobb. I betydningen: et sted å dra, kontor, kolleger, lønn, sykepenger, fødselspenger, regulert arbeidstid, ferie.

Er man i tillegg uten egen familie i form av partner og/eller barn mister man en annen del av samfunnskontakten som virker særdeles normaliserende. Mange avisoppslag handler om kampen for lønn, retten til fødselspermisjon, hvor mye en familie må ut med til barnehagen. Dersom du verken er en del av fast-jobb-kjøret eller familikjøret, ja, da er du virkelig ute å kjøre. For da ikke bare føler du deg annerledes, da er du annerledes.

Likeledes hvis man verken har en (vanlig) jobb, (vanlig) familie eller (vanlig) inntekt kan mye flyte ut og over i hverandre. Døgnet må ikke nødvendigvis starte om morgenen, natta må ikke brukes til å sove, hverdager sklir over i helg og ferie sklir over i hverdag. Det er ingen arbeidsgiver, mann eller barn som har en reguleriende virkning på livet ditt. Ingen barnehage som stenger klokka fem. Det eneste du skal rekke er å handle mat og Kiwi er åpen til kl 23. Derfor kan det gi deg en befriende følelse å kjenne på at du ikke lever slik lenger. Livet ditt er ikke grenseløst og tilsynelatende fritt, så fritt det kan bli når man lever under den såkalte fattigdomsgrensa.

Livet ditt er normalt.  Du har familie med mann, barn og hund. Noe som gjør at døgnrytmen holdes, helger er helger og kalenderåret følges på en helt annen måte.  Hvis man alltid jobber når andre jobber vil man ha ferie når andre har ferie. En del av normaliteten er å dra på ferie. Gjerne kjøre egen bil. Gjerne dra på hytta. Det er den ultimate norske ferien: hytteferie.  I år har du også vært på en sånn ferie, en ferie der ingenting skal skje. Ingen travel storby utenfor døra hvor du må ut og være kulturell. Kun sola eller regnet. Dagene strekker seg langsomt ut. Du legger en kabal, mens du tenker at du nesten, men bare nesten kjeder deg.

 

 (På baksida av Klassekampen i går onsdag 5. august)