Verdens heldigste

Jeg er heldig.

Jeg er så heldig.

Jeg kan stå opp om morgenen og være hjemme hele dagen og det gir staten meg penger for.

Hvorfor får jeg penger fra staten?

Fordi jeg har født et barn.

Jeg har født et friskt barn og staten gir meg penger for å ta meg av det. Det kalles barselpermisjon eller foreldrepermisjon. Det kan man få i ett år. Eller helt nøyaktig: 56 uker med 80 % lønn og 46 uker med 100 % lønn.

Jeg lyst til å si noe om foreldrepermisjonen. (I all hast og uten å sjekke all verdens andre sider, fordi min tilmålte bloggetid her nede på kontoret er snart over og jeg må gå for å sette meg i ammekroken.)

Dette har jeg lyst å si:

Vi er kjempeheldige i Norge som har så gode ordninger for dem som får barn. Et helt år!

Det er fantastisk.

Hvorfor har vi det sånn her i Norge?

Fordi det er ønskelig at kvinner skal kunne delta i yrkeslivet selv om de føder barn, at det skal være mulig å kombinere yrkesrollen med morsrollen. Det er derfor vi har denne ordningen. Den er et likestillingstiltak. En del av den utskjelte statsfeminismen. Et tilkjempet gode som det nå virker som mange tar for gitt.

Målet er altså økt likestilling.

Hva vil være enda bedre for likestillingen enn at Mor går hjemme med barnet et helt år?

Tjaa, hva kan det være?

Hva med at Far faktisk går hjemme med barnet en del av tiden?

Så til dere to tredjedeler som er i mot fedrekvoten fordi dere vil "velge selv" - det er jo bare et tilbud. Dere kan fortsatt velge selv. Dere kan velge å ikke ta i mot. Eller dere kan velge å ikke få barn.

Irving vs Murakami

Tidligere i vår/sommer var jeg og hørte på John Irving på litteraturhuset. Jeg hadde en idé om at jeg skulle få tips til å blygge plot, lage handling, snekre en finurlig dramaturgi. Som jeg mente var nettopp det jeg trengte til min egen roman.

Bokbadet fokuserte i vel stor grad på hans siste roman, (slik Bokklubben gjorde da de hadde lignende arrangement som ble sendt på TV). Det nærmeste jeg kom et konkret tips var det John Irving sa om å lure leseren.

Irving sa at leseren må forstå omtrent 80% av alt han legger ut for å være villig til å lese videre og/eller for å la seg overraske av de siste 20%. I forlengelsen av dette sa han at han alltid visste hvor han skulle før han begynte å skrive, for hvis ikke ville han ikke være i stand til å føre leseren dit.

Jeg tenkte at det har han nok rett i. Selv om jeg syns det er langt kjedeligere å skrive om jeg vet nøyaktig hva som skal skje enn når jeg finner på ting underveis.

Og når det kommer til å bygge opp plot, lage handlinger gjennom en lang roman der nærmest alt henger sammen med alt, på finurlig vis, så er John Irving uslåelig. Og det å sette pris på hans romaner betyr ikke at man ikke kan sette pris på andre typer romaner eller annen type litteratur også.

Haruki Murakami skriver nok til dels annen litteratur, men også han er en internasjonalt bestselgende mannlig romanforfatter som skriver i et handlingsmettet univers. Derfor overrasket det meg at han i det svenske magasinet Vi läser svarer følgende på spørsmålet:

Är det en färdig berättelse du trevar rätt på där i mørkret?

- Nej, aldrig. Berättelsen utvecklar sig i realtid framför meg. Jag har bara klar sikt en liten bit framåt i taget. Sedan är det som om berättelsen viker av runt ett hörn. När jag tar mig runt det, ser jag bara fram till nästa hörn. Så där håller det på. Jag skriver med samma förväntan och bultande hjärta som barnet som lyssnar på den spännande sagan. Oj, vad ska hända nu? Den dag jag inte blir överraskad av det jag skriver, tänker jag lägga av.

Noe jeg savner

Kroppen min, dvs treningskroppen, en kropp som er lett og sprek og som kan gå fort, sykle, jogge, løpe, spille volleyball, fotball og innebandy. Ikke bare treningen, men følelsen av å være mobil med kroppen, reise seg lett, sette seg lett. Hente ting, gå i trappene, uten å telle og spare på skrittene, gå sakte og se om det er heis her.

Sterk mat, thaimat, rå mat. Det å kunne spise alt. Uten å ha konstant halsbrann som gjør at både ruccola, pepper, dressing og sennep virker sterkt. Det er liksom bare grøt og pannekaker som er mildt nok. Barnemat.

Og ja, jeg kan savne å ta en øl eller kanskje først og fremst et glass god rødvin til maten. Men det er ikke det største savnet. Har oppdaget at det finnes mange gode alkoholfrie øl. Noe som ikke hjelper om man har halsbrann, da er det melk, farris eller nyco som hjelper. Eller en is.

Leser fortsatt bøker

Ulike bøker, ulike i sjangre, innhold og form, ulike bøker til ulike behov.

Essaysamlinger – jeg leser essay fordi jeg liker essay, ofte først og fremst av andre forfattere for å lese hva de mener om – tja, ofte andre forfattere igjen. Så jeg leser Stig Sæterbakkens Dirty things som kom i år og Gunhild Øyehaugs Stol og ekstase som kom i 2006. Jeg har også Siri Hustvedts En bønn for eros på leselista. Og jeg leser Toril Mois – Simone de Beaouvor – En intellektuell kvinne blir til. (Den begynte jeg å lese for en god stund siden, men har fortsatt ikke lest hele.)

Jeg leser romaner og jeg vil – siden det er sommer – gjerne ha noe lett og underholdende. Men ikke for lett og for underholdende, så det ikke blir godt nok. Dessuten vil jeg lese noe som har en god dramaturgi, en handlingsmettet bok, med et plot. Fordi det er det jeg baler med selv i min egen roman, jeg vil se hvordan andre har løst det, jeg vil bli inspirert. Derfor leser jeg Hotell New Hampshire av John Iriving som jeg har lest før, en gang for lenge siden, da jeg gikk på videregående, vil jeg tro.

Jeg har også lest Vidunderlige kvinner ved vann på nytt. Av Monika Fagerholm. Den er det omtrent ti år siden jeg leste den første gang. Den er fortsatt god. Den er god i form og språk også. Den er ikke like plotbasert som John Irving, den er mer… tja… skal vi si eksperimentell? Jeg leste også What I loved av Siri Hustvedt på nytt. Nettopp for inspirasjon til handlingsgang og dramaturgi. Så leste jeg – eller led meg gjennom – Boven i mitt drama kalles kärlek (2007) av Unni Drougge, en slags frittstående fortsettelse på Andra sidan Alex (1996), der første er langt bedre enn den andre.

Innimellom leser jeg dikt – jeg leser Mara Lee – Hennes Vård som jeg fant på Hallongrottan i Stockholm. Der fant jeg også Annika Lantz Nio och en halv månad som handler om når Lantz har fødselspermisjon. Det burde være noe for meg tenkte jeg. Men den er enten for svensk (svenske refereanser som skal være morsomme som jeg ikke tar) eller for lett for å stå i en bok. Kanskje hadde det vært morsommer på radio hvor Lantz vanligvis jobber, eller i en blogg?Leser jeg blogger med en annen forventing enn bøker? Ja, det gjør jeg nok. Kjøpte også Heia Mamma! Av Anne Lindmo og Helle Vaagland, liker den noe bedre. Men også den er skrevet på en lett bloggaktig måte.

Og så leser jeg gamle aviser. En del av et ryddeprosjekt. Det skal bli så fint så. Oppdager at det står mye interessant i avisen. Skulle bare hatt tid til å lese den oftere. Fant i går et intervju med åtte forfattere født etter 1970 i Klassekampen fra 2005. Spørsmålene de stilte forfatterne Johan Harstad, Espen Stueland, Gunhild Øyehaug, Heidi Marie Kriznik, Marte Huke, Øystein Vindnes, Jon Øystein Flink og Mattis Øybø var blant andre:

- Hva kjennetegner 2000-tallets litteratur? - Hva savner du i litteraturen? - Føler du deg som en del av en generasjon? - Hva vil du med din litteratur?

Ja, se det kan man jo grunne litt på.

I Bakvendtland (om menn og kvinner)

Suzy Dahl skriver om hvordan ting, som vanlig, blir snudd helt på hodet.

Denne gangen er det Dagbladet med sitatet "Noen av jentene er veldig enkle å få".

Det er, som Suzy Dahl skriver, vanligvis guttene som er lette å få.

Det er også en generell tendens særlig i forbindelse med ekteskap og bryllup - det har Suzy Dahl skrevet om før. Les mer her.

Det er lov å endre seg

Noe annet ville vært kjedelig.

Jeg husker en diskusjon da jeg gikk på videregående da en radikal venninne og jeg diskuterte med en lærer. Det var forresten mest hun og han som diskuterte og han mente hun ville glemme sine radikale ideer straks hun ble eldre, mens hun mente at hun skulle beholde sine idealer. Og jeg vet ikke hvor mye av det samme hun mente da hun mener nå, så (det må innrømmes) mange år senere.

Selv har jeg vel endret både mening og annet siden den tid, samtidig som jeg tenker at noen av idealene er de samme, bare med noe mer kunnskap og erfaring.

Livet som singel og barnløs for bare få år siden er også rimelig annerledes enn livet med mann, tenåringer, hund, rekkehus for ikke å snakke om som høygravid i sommervarmen. Og nå tenkte jeg å poste en facebookoppdatering om at mannen er ute og kjøper stellebord samt en advarsel om at nå kommer oppdateringene til å handle mest om irriterende mamma-greier.

For er det noe som irriterer folk virker det som det er nettopp småbarnsmødre som skriver om og er opptatt av ungene sine. Kjenner jeg meg truffet? Joda. (Lenken henviser riktignok til en skjønnlitterær tekst, altså en fiksjon, ergo mer satt på spissen og overdrevet nærmest inn i parodien, noe som slår tilbake på jeget.)

Det er lov å endre seg. Det er lov å ikke ha lyst på barn når man er 25 - eller 30 og likevel ha lyst på barn senere. Det er klart det er mange fordeler med å få barn tidlig. Selv syns jeg det er veldig trist at Pappa (kjære salige pappa) aldri vil få hilse på sitt barnebarn. På den andre siden er jeg tross alt glad jeg ventet med å prøve å få barn til jeg hadde møtt en mann jeg faktisk har lyst til å få barn med. Jeg kjenner (såvidt jeg vet) ingen som har fått barn før de fylte 25 og som fortsatt er sammen med den de fikk barn med. Det kan være fordeler med å vente også.

Tre uker til termin

Huset er et stort kaos. Den nye vogna står står midt i oppussingsstøvet - må ristes og støvsuges. Alle småtingene som ikke ble ryddet unna må også tørkes støv av. Nav-søknaden må sendes. Vanlige folk med vanlige jobber har vanligvis permisjon fra nå av. Papirene fra selvangivelsen må ryddes. Alt må ryddes. Stabler med bøker inn i bokhylla. Skittentøyet tårner seg opp i store hauger. Det nye barnetøyet skal også vaskes før bruk. I morgen kommer gjester. Kontoret er midlertidig i stua og må ned til kontoret som har vært stengt grunnet oppussingen i rommet utenfor. Og se der ja, alle selvangivelsespapirene som flyter. Og jeg går opp og ned trappene med mine fjorten ekstra kilo og roper av og til au, eller raper, og har halsbrann. Og leter etter Fødselsboka som jeg fikk i posten for en stund siden og da tenkte jeg skulle vente med å lese, og finner den ikke. Finner en gammel spalte fra Klassekampen 2008, med forsidehenvisningen: "Det er langt bedre at min mann gjør mer husarbeid enn meg, enn omvendt." Ja, det er jo det. Men selv han har sine begrensinger. Jeg koser meg med et glass nyco (halsbrannen!) spiser mer is enn jeg noen gang har gjort før (halsbrann). Rydder litt her og rydder litt der uten at det virker som resultatene er særlig synlige. Lager lister for å få en følelse av kontroll. Bør jeg pakke sykehusbagen nå? Og nevnte jeg at jeg egentlig skal skrive en roman?

Ingen konsekvent facebook-politikk

Det er manglende konsekvens i facebook-politikken til Lindkvist. Med 718 venner skulle man tro at hun sa ja til å bli venn med hvem som helst. Men så enkelt er det ikke. I enkelte tilfeller sier hun nei, altså trykker ignorer. En stund forsøkte hun å spørre hvem vedkommende var om de kjente hverandre, det kunne jo hende hun ikke husket hvor de hadde møttes. Som regel var jo svaret av en så hyggelig art at å trykke ignorer etterpå ville virke som en overreaksjon.

Så hvorfor ikke bare si ja til alle? Hvorfor ikke være venn med alle? Hvem som helst? Alle som spør? Spørre selv? Kanskje fordi facebook ofte blir brukt til både personlige og private utsagn. Kanskje fordi man glemmer hvor mange som kan se/lese det, og ergo ofte sier noe som er personlig/privat.

Men hvordan klare denne balansegangen når man allerede har så mange venner? Skal man kvitte seg med dem? Eller lage en ny konto (LindkVIP) med for eksempel hundre utvalgte til kun private meldinger så kan man være offisiellisiv på den andre kontoen og skrive om opplesninger, teaterstykker og sånn.

Hjelp, jeg skal bli Mamma

Det er noen som er har det, som Avil, som tar ferie og er ferdig med alt som må gjøres.

Selv er det helt motsatt. Jeg er på etterskudd med alt og har en dødlinje som faktisk ikke kan utsettes. Nei, ikke selvangivelsen, selveste fødselen, termindatoen er veiledende, men fødselen kommer når den kommer. Og innen den tid er det alt for mye som skal gjøres og altfor redusert arbeidskapasitet. Etter å ha sirklet rundt senga en uke med svimmelhetstendenser kom jeg enda mer på etterskudd. E-poster blir ikke besvart og jeg tør knapt nok tenke på romanen.

Det vil si tenke tør jeg: jeg har tatt noen valg. At det må gjøres mer enn jeg først trodde for å få den slik jeg vil ha den. At jeg må holde på kjernehistorien og huske hva som er viktig, hva jeg vil fortelle. Det får ta den tiden det tar, selv om det aldri er morsomt å måtte utsette ting.

Selvangivelsen er fortsatt ikke levert, jeg må søke NAV om foreldrepermisjonspenger og har oppdaget at inntekten min beregnes annerledes enn jeg først optimistisk trodde og kjenner nok en bekymring for hvordan dette skal gå. Det koster å få barn. Huset vi bor i er et oppussingsobjekt og nå prøver vi å rekke å bygge et bad før termin. Det er under seks uker til termindato, men vedkommende (nei, vi vet ikke hvilket kjønn det blir) kan jo finne på å komme før. Det er visstnok også endel baby-greier man bør ha på plass innen den tid. Barnet trenger ulikt utstyr.

Mens jeg egentlig tenker at jeg burde prioritere venner og kultur fordi det kan bli lite tid til det kommende halvåret. (Kommende året? Kommende 18 år?) For det aller mest bekymringsfulle er den totale uvissheten, dette har jeg aldri gjort før. Den kommende pappaen er langt mindre bekymret. Men så har han jo gjort dette før, han er allerede far. Jeg vet ingenting om hva som venter meg.

Hva er en mor?

I dag har jeg sett på Safari, et program om billedkunst, jeg har lest et kapittel i Toril Mois bok om Simone de Beauvoir – En intellektuell kvinne blir til. Og jeg har vært på fødselsforberedende kurs. For jeg er en kropp. Langt mer enn tidligere, selv om jeg har tatt permisjon fra fotballen, permisjon fra innebandyen og fryst medlemskapet mitt på treningsstudioet. Jeg har lagt på meg ti kilo og ikke rørt alkohol siden november. Alt dette på grunn av kroppen. Jeg er gravid i åttende måned og det er vanskelig å glemme at jeg har en kropp.

Jeg forsøker å glemme kroppen ved å fortsatt være opptatt av de tingene jeg synes er viktige, som litteratur og kunst. Det kroppslige ved graviditet og fødsel er skremmende, men det aller mest skremmende er likevel: Å Bli Mor. Vil jeg slutte å være opptatt av kunst og litteratur? Vil jeg slutte å lese og tenke? Vil jeg bli en som oppdaterer facebookfeltet sitt utelukkende med siste nytt om avkommet?

Man fødes ikke som mor, man må (som regel) føde selv for å bli mor. Mødre og morsrollen kunne det vært (og er det sikkert) skrevet avhandlinger om. Jeg har ikke like god plass her. Min egen mor som er lærer sa en gang – halvt humoristisk og halvt som et hjertesukk: ”Det er to grupper som aldri blir beskrevet sympatisk i skjønnlitteraturen – lærere og mødre.” Det finnes kanskje flere dårlige mødre i litteraturen enn noe annet sted, men de trenger ikke være dårlige mødre for å bli hatet av avkommet. Det er ofte slik at – særlig døtre – vil frigjøre seg fra sin mor uansett hva hun gjør eller har gjort. Kvinnefrigjøringen eller endring av kvinnerollen har gått så fort at mange kvinner i en ny generasjon har sett på sin mor og sagt (eller tenkt): slik vil jeg ikke bli.

Selv har jeg sagt: ”Jeg er ikke sikker på om jeg vil ha barn.” Et utsagn jeg betrakter som forsiktig. Men som likevel har virket provoserende. Som om jeg har sagt: ”Jeg skal aldri ha barn.” Eller: ”Jeg hater barn (og særlig dine barn).”

Likevel Norge er verdens beste land å bli Mamma i. Det viste nettopp en ny internasjonal undersøkelse av 160 land. En av grunnene til at jeg tror Norge er et godt land å bli Mamma i er fedrene. Den norske mannen er mer likestilt enn mange andre menn. Fedrene deltar langt mer enn tidligere. Vi har fedrekvote og høy grad av likestilling i hjemmet. Selv er jeg glad for å kunne dele

foreldrepermisjonen likt med far. Får jeg ikke lest så mange høyintellektuelle essaysamlinger i høst så gyver jeg løs igjen i januar når Pappaen overtar permisjonen.

(Baksida av Klassekampen i dag fredag 4. juni)

Hva driver Lindkvist med?

Det er iallfall lite blogging. Men etter å ha sett hva Avil og Virrvarr driver med, ble jeg nesten inspirert. Det må være min hang til å lage lister.

1 - Skriver på bok nummer to, som er en roman.

2 - Selv om boka er "nesten ferdig" har jeg innsedd at det likevel er mye som gjenstår. Kanskje er det alltid slik at ferdigstillelsen er den verste og vanskeligste jobben. Og som en svensk forfatterkollega sa: de ti siste prosentene er like mye jobb som de nitti første.

3 - Jeg er forfatter. Fordi jeg lever av å skrive. Fordi også jeg definerer meg selv. Fordi jeg har fått stipend fra Forfatterforeningen.

4 - Jeg skal til Stockholm nettopp fordi jeg er forfatter. (Jfr forrige blogginnlegg).

5 - Jeg har vært på mitt første skolebesøk som forfatter. (Tidligere har jeg vært på et par som dramatiker.)

6 - En dramatiker er også en forfatter. Å være forfatter er å være en som skriver. Det kan vi godt gjøre til en mer nøytral betegnelse, en "writer" en skriver. Det trenger ikke være en som må ha gitt ut to bøker av en kvalitet det litterære rådi Forfatterforeningen har godkjent. (Som et svar til Avils og Virrvarrs lister.)

7 - Jeg er gravid i sjuende måned.

8 - Jeg hadde håpet på dobbel fødsel i høst. Med både barn og bok.

9 - Jeg har innsett at romanen ikke kommer ut i høst.

10 - Jeg forsøker å få romanen ferdig før termin, slik at det blir vårbok, men vet ikke om jeg klarer det.

11 - Jeg vil fortsette og skrive bøker og tenker det som et livsprosjekt. Det viktigste er at romanen blir så god som jeg vil ha den, ikke at den kommer ut fortest mulig.

12 - Jeg leser. Jeg ser på tv-serier. Jeg tenker. Jeg skriver. Jeg redigerer. Jeg sletter.

Stockholm i mai - tips mottas med takk

Jeg skal til Stockholm. Snart. Som forfatter/dramatiker har jeg undersøkt muligheter for å reise på skriveopphold ulike steder. Tidligere har jeg vært i Stamsund, Överkalix, Visby (flere ganger), Roma og Berlin. (Det vil si til Berlin har jeg organisert meg selv. Har likefullt betraktet det som skriveopphold. Særlig da jeg var i Berlin to uker uten knapt å se noe av byen.) Nå er det Stockholm som står for tur.

Jeg skal bo i et lite hus i en park, som likevel ligger sentralt, ikke langt fra Söder. Det er som et stipendopphold, jeg har søkt om å få reise dit og fått opphold basert på en søkndad hvor jeg begrunner hvorfor jeg skal få opphold. For å kunne søke må man være skapende kunstner (les: forfatter/dramatiker/billedkunstner/komponist, dette i motsetning til utøvende kunstnere: skuespillere/musikere osv). Man må også bo i en av de andre nordiske hovedstedene.

Jeg har vært i Stockholm før, men ikke mye, ikke ofte og ikke lenge. Nå skal jeg være der nesten to uker. Selv om jeg skal (må) jobbe en del, håper jeg å få oppleve en del av byen Stockholm som jeg har hørt så mye fint om. Jeg var der fire dager i november 2008, da gikk jeg på teater og var på Centralbadet blant annet. Likevel syns jeg ikke jeg kjenner Stockholm særlig godt. Jeg vil gjerne ha flere tips. De vanlige sightseeingtipsene kan man sikkert lese seg til, likeså hva som skjer på teaterscenene. Men det finnes jo alltid gode ting i gode byer som ikke er like åpenbare for en turist/gjest. Jeg vil gjerne ha gode anbefalinger og tips. Også til spisesteder, kafeer (på dagtid med internettforbindelse, det lille huset i parken har ikke trådløst nettverk) og restauranter.

Noen ganger

Skulle jeg ønske jeg var anonym på bloggen min. At jeg hadde en skjult identitet. Så mye jeg kunne skrevet da! Selvironisk og morsomt om livet mitt. For ingen hadde visst at det var meg og jeg slapp å bekymre meg for at de nærmeste skulle føle seg utlevert.

Men sånn er det ikke. For jeg startet blogg nærmest for å kunne skryte av det den offisielle Lindkvist foretar seg. Så da blir det sånn. Selv om det visst ikke er så mye å skryte av om dagen.

Jeg er sitért!

Hva er vel bedre enn å være en av 365 lesere?

Jo å bli sitert av en annen.

Og med hva?

En twittermelding!

Tenk, det Hedda.

Les Eirik Solbakken anbefaler melding på twitter fra Ellisiv Lindkvist her.

En av 365 lesere

I går var jeg dagens leser på 365 lesere og legger ut hele saken her også (inkludert bilde de tok fra bloggen min):

Ellisiv: Gjøre godt av Trude Marstein

Ellisiv Lindkvist, forfatter, dramatiker, skribent, blogger på Lindkvists logg.

36 år. Kommer fra Brøstadbotn i Troms og bor nå i Østensjø bydel.

Gjøre godt av Trude Marstein

Så lenge jeg kan huske har jeg likt å lese. Før jeg lærte å lese, likte jeg å bli lest for. Jeg leser fortsatt. Jeg blir ikke lei av å lese. Biblioteket var viktig for meg da jeg vokste opp. Det var der bøkene bodde, vi lånte dem hjem, leste dem og leverte dem tilbake. Det var en fantastisk ordning. Det var gratis. Vi kunne låne så mange vi ville. I en bitteliten bygd der det ikke er så mange andre kulturtilbud er biblioteket en fantastisk oase som viser deg verden. Biblioteket finnes, bøkene finnes, verden finnes, aprikostrærne finnes, de litterære perlene finnes. Jeg kunne for eksempel anbefalt Alfabet av Inger Christensen med åpningsdiktet: aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes.

Mange bøker har vært viktige; er viktige, betydningsfulle, morsomme, triste. Romaner, dikt, essay, til og med skuespill kunne jeg anbefalt. En liten gåtur i mine egne bokhyller og jeg tenker: den kan jeg anbefale, eller den, eller den. Siri Hustvedt, Doris Lessing, Sarah Kane. De finnes, bøkene finnes. Carina Rydberg, Sara Stridsberg, Marie Redonnet finnes. Forfatterne finnes.

Nettopp leste jeg Gjøre godt av Trude marstein. En roman om 118 mennesker. Alle har sine trivielle gjøremål og noen ganger er livet nesten uutholdelig trivielt, selv om det er juli og varmt disse to døgnene. Jeg leser om mennesker som ofte ikke er sympatiske, mennesker jeg tenker jeg ikke ville brydd meg om i det virkelige liv. Men dette er ikke det virkelige liv, det er en roman, meget troverdig og realistisk fortalt. (Er jeg mer interessert i fiksjon enn i virkelighet? Mer interessert i oppdiktede menneskers liv enn virkelige menneskers liv?) Karakterene i romanen kan være likegyldige, fulle av feil, akk så gjenkjennelige, akk så menneskelige. De bor i en norsk småby, livene er små, dette er hverdagsliv. Likevel så treffende for det vi alle baler med, strever med, holder på med, relasjonene til våre nærmeste, hverdagen, selv midt i sommerjuli.

Det er kanskje ikke så mange av karakterene i romanen som gjør godt, men romanen gjør godt.

365 lesere

Deichmanske Bibliotek har i anledning Lesåret 2010 en ny leser hver dag som velger seg en bok eller en tekst. 365 lesere heter den.

I dag er det jeg som velger.

Andre bloggere har tidligere vært der og valgt bøker/tekster.

Les

Vampus valg

Virrvarrs valg

Avils gode lesetips på selveste 8. mars

Hjorthen velger også bok.

Å legge kabal

Påske. Ferie. Det er ikke alle som er gode til å slappe av. Jeg, for eksempel, er ikke spesielt god til å slappe av. Det er ikke en måte å skryte på seg å være arbeidsnarkoman eller supereffektiv. For det er godt å være flink – også – til å slappe av. Jeg er ikke alltid et effektivt arbeidsjern, men jeg er flink til å huske at noe må gjøres, og noe må alltids gjøres, også når jeg strengt tatt burde slappe av. Utilitarismen står sterkt og jeg leter ofte etter nyttige gjøremål for avslappingen. Siden jeg livnærer meg av å være forfatter og dramatiker kan jeg forsvare både å lese romaner og se tv-serier på dvd som nyttig. Det kan være fint for å ha en unnskyldning om å lese en rekke romaner og se mye på DVD, men det kan også føre til at både romanlesing og dvd-titting blir en plikt. En hyggelig plikt, men like fullt en plikt. Så den ultimate avslapping, bør være noe annet.

Det finnes en ting jeg gjør nesten utelukkende i ferier, gjerne på en hytte. Jeg legger kabal. Ikke som min mor og mange med henne, de legger den på pcen. Nei, det minner for mye om jobb å sitte foran pcen. Jeg legger den manuelt, på den gammeldagse måten, med kortstokken, av papir. Å legge kabal er ikke særlig nyttig. Det er vel strengt tatt ikke nyttig i det hele tatt. Og nettopp derfor gjør kaballeggingen nytten som noe nyttig. Det er et nyttig avslappingsredskap.

Selvsagt legger jeg ikke kabal før etter at vi har stått opp, lagd frokost, spist frokost, smurt matpakker, ryddet etter frokosten, gått ut på tur, kommet hjem, pakket ut av sekken, lagd middag, spist middag og vasket opp og ryddet etter middagen. Først da, når det ikke står noe annet på programmet og kaffen er klar, setter jeg meg ved bordet med kortstokken og en kaffekopp. Påskeegget inneholder fortsatt fristende godbiter og det ligger ikke noe foran meg som må gjøres. Iallfall ikke i kveld. Jeg ser utover fjellene for det har vært vidunderlig vær, Senjafjellene speiler seg i Solbergfjorden. Sola går ned, himmelen er rødlig. Jeg har fått farge og fregner. Fjellsilhuetten er fantastisk. Jeg skryter gjerne av alt jeg ser. For jeg er hjemme i nord, hvor jeg en gang kom fra, på påskeferie og har lov til å tenke at dette er verdens vakreste utsikt.

Så legger jeg en kabal.

(Baksida av Klassekampen i dag 8. april 2010)

Lindkvist-prisen 2009 (med små glimt av navle)

Det er jo en tradisjon. Jeg gjorde det i fjor, for 2008.

Jeg gjorde det året før, for 2007 - da med egen navlepris.

Jeg startet min egen kåring og tradisjon i 2006, da i to deler, andre del her.

Så jeg gjør det igjen: Lindkvist oppsummerer 2009, kårer de beste hendelsene og skryter av sin kulturelle kredibilietet. Skjønt det er kanskje ikke så mye å skryte av lenger?

Årets teateropplevelse

Jeg er mettet på teater. Jeg har sett for mye. Jeg har sett for mye kjedelig teater.

Derfor er 2009 det dårligste teateråret siden jeg flyttet til Oslo i 1997. Det vil si i forhold til hvor mye teater jeg har sett. Jeg så lite teater i 2009.

Noe jeg så var Of/Niet med tg Stan (på Black Box Teater selvsagt). Langt fra det beste med dem, likevel alltid en nytelse å se tg Stan i aksjon.

Årets institusjonsteateropplevelseVerdiløse menn (Christopher Nielsen/ Joachim Nielsen) Nasjonalteateatret

Årets norske leseropplevelse

Vente, blinke – Gunnhild Øyehaug

Årets oversatte leseropplevelse

Når du ser meg – Siri Hustvedt

Årets nynorske leseropplevelse

Saman er ein mindre aleine – Anna Gavalda

Årets bok

Om skjønnhet – Zadie Smith

Årets likte-den-bedre-enn-jeg-hadde-trodd-og-skal-innrømme-det-selv-om-alle-andre-også-liker-den:

Min Kamp 1 – Karl Ove Knausgård

Årets tegneserie

Pyonyang - Guy Delisle (oversatt av Thomas Lundbo)

Årets reis til et sted du ikke har vært før:

Roma

Årets reis tilbake til et kjært sted

Visby

Årets blogg

Arachne

Årets diktsamling

Mens lyset endrar flatene – Eva Jensen (2008)

Årets (eneste) kinofilm

Upperdog

Årets DVD-film

Off-side, Iafar Panahi, Iran 2005

Look both ways, Sarah Watts, Australsk 2005

Årets nye juletradisjon

Tre nøtter til Askepott på originalspråket med engelsk undertekst.

Årets nyoppdagete tv-serie

True Blood

Årets nye lidenskap og hobby

Trening. Nytt av året: fotball og styrketrening. (Det vil si gjenoppstart)

Årets konsert (mer som en happening enn av musikalske grunner)

Nobelkonserten

Årets Lindkvist-happening

Var nok å få seks på terningen og dessuten få stykket satt opp under samtidsfestivalen i Oslo.

Brainstorm på gutterommet

- Fitteland

- Dette er et jævla fitteland.

- Fylt av venstrevridde, akademikere, feminister, politisk korrekte, kulturfolk

- Poeter, Morgenbladet, NRK P2, kjønnsforskere.

- Lilla sjal. Fotformsko.

- Kvinner i 40-årene.

- Kvinner i 50-årene.

- Kjerringer.

- Jeg har så lyst å provosere dem.

- Jeg også!

- Men hva, hva kan virke provoserende på de jævla fitteforskerne?

- Jeg har det!

- Hva da?

- Biologi!

- Det er ingenting som er så provoserende på de politisk korrekte fittene, kjønnsforskerne, kvinnene, homsene som å si at det skyldes biologi.

- Ha-ha-ha.

- Ha-ha-ha.

- La oss lage et tv-program der vi sier at alt skyldes biologi og ikke miljø.

- Ja!

- Og så blir det sendt på NRK og alle snakker om det som om de ikke har hørt om det før, som om det ikke bare er noe reaksjonært dritt, vi graver opp igjen for å provosere fittefolka.

- Genialt.

- Og vi får masse presse og blir dyrka som helter for folk flest er jo enige med oss og ikke med fitteforskerne i dette fittelandet.

- Ha-ha-ha.

- Ha-ha-ha.

Den offentlige kroppen

“Du sökte en kvinna och fann en själ - du är besviken.” Sånn slutter Edith Södergrans dikt “Dagen svalnar”. For kvinnen har alltid vært (knyttet til) kroppen og kroppen har alltid vært (knyttet til) synden. Selv i vår tid og i vår del av verden, hvor vi tror vi er kommet så langt, er det fortsatt vanskelig å være denne syndefulle kroppen. På den ene siden lever vi i seksualisert kultur, det seksuelle presset mot kvinnekroppen, ja mot jentekroppen er blitt mye sterkere. BHer lages for treåringer, det finnes knapt en nedre grense for når man kan begynne seksualiseringen. På den andre siden er det de som ønsker å beskytte kvinne- og jentekropper med å dekke kroppen til, for slik å frata kvinnen skyld. Problemet er at man da påfører skyld til alle kvinne- og jentekropper som ikke dekker seg til.

Kvinnens kropp er offentlig. Derfor kan Aftenposten lage en sak om at unge jenter er dumme som drikker rusbrus uten å tenke på kaloriene den inneholder. Derfor kan kommersielle selskaper ta det for gitt at enhver kvinne er misfornøyd med sin egen kropp. Kroppen er syndig, hun vil aldri ha grunn til å være fornøyd. Derfor er den mest hyppige reklamen til kvinner på facebook og gmail nettopp for slankeprodukter. Og derfor er det kvinnens egen skyld om hun blir utsatt for overgrep. Denne logikken er det vanskelig å bli kvitt så lenge kulturen er både så kjønnet og så seksualisert.

Det hjelper ikke om noen få mennesker mener at voldtekt egentlig er noe menn kan gjøre noe med, siden det er menn som voldtar. Majoriteten fortsetter å legge skylden på kvinner, som vekteren sa til NRK nylig: ”Jenter er utrolig naive.” Hadde de ikke vært så naive hadde de ikke blitt voldtatt.

Derfor handler det ikke bare om moral når man ønsker å se tenåringsjentene kledd annerledes. Det handler også om frykt for hva de skal bli utsatt for og vissheten om at alle vil spørre hva jenta hadde gjort, hva hun hadde på seg og hvor mye hun hadde drukket.

Hva man spør gutter og menn om vet jeg ikke. Man kan jo ikke implisere at menn som gruppe har gjort noe galt. For det første er jo ikke menn en gruppe, de er individer. Vi kan ikke begynne å beskylde alle menn for å være voldtektsforbrytere, fordi noen få er det. Da er det bedre at den andre halvparten av befolkningen lever i konstant frykt.

Også lagt ut på 0803-bloggen.

På baksida av Klassekampen onsdag 24. mars.

Gratulerer med dagen!

Jepp, det er selveste kvinnedagen i dag.

Ta en titt på 0803-bloggen.

Jeg anbefaler Anne Bitsch sitt innlegg.

Anbefaler også dagens post hos frmartinsen.

Drusilla/Dagens onde kvinner er ikke å finne på nett lenger, men nesten en hvilken som helst post fra Fjordfitte er også å anbefale.

Hjertesukk om hjernevask

Ja, jeg så programmet mandag kveld.

Ja, jeg syns det var skikkelig dårlig.

Nei, jeg gidder ikke si hvorfor.

.

Fordi den diskusjonen er så gammel og så kjedelig. Den om kultur versus biologi.

Jeg orker ikke.

Jeg syns Harald Eia er langt bedre som komiker. Jeg syns programmet var tendensiøst, spekulativt og folkelig. Å fremstille kjønnsforskningen som politisk korrekt er jo litt underlig all den tid Harald Eia er på parti med folk flest. "Folk flest" vet jo nemlig at det finnes (biologiske) forskjeller på kjønnene fordi de har sett småbarn leke. Det vet "alle" som har sett småbarn leke.

Nei, dette orker jeg ikke si mere om. Bare dette: all endring mellom kjønnene som vi ikke trodde var mulig fordi det ble argumentert med biologi har likevel funnet sted. Kvinner har fått lov til å studere, til å bli leger og professorer. Kvinner har fått stemmerett. Argumenter mot dette var i sin tid biologien.

Hjernevask er et program som gjør meg oppgitt. Må jeg skrive noe om dette?

Skulle ønske Drusilla stod opp fra hvor hun nå hviler og skrev en knusende kritikk av programmet med referanser til nettopp forskningen.

Eller at Fjordfitte lagde et alternativt programkonsept som en knusende satirisk parodi. Så fikk vi i det minste noe å le av. Harald Eia er dessverre ikke morsom lenger.

(Dersom noen har sett andre som har blogget godt om dette, tips meg gjerne.)

Ventetid

Jeg skriver en roman. Eller: jeg har skrevet en roman. Den er på omtrent 230 sider og er inne hos redaktøren min for tredje gang. Første gang var den veldig skisseaktig. Andre gang var den mye bedre. Nå er den også bedre, eller mer gjennomarbeidet, enn sist. Den nærmer seg en ferdig roman. Jeg leverte 15. februar og dro så til Berlin. Vi skulle ha møte på onsdag. Redaktøren ble syk. Vi utsatte til fredag. Redaktøren fortsatt syk. Vi må utsette. Det er bare noen dager, men siden dette er det viktigste i livet mitt akkurat nå, er det som om jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre mens jeg venter. Det jeg håper mest på er at vi går for høsten, noe forsåvidt redaktøren har antydet er det som vil skje. Men som en følge av det vil det nok vente meg en siste hard arbeidsøkt fram mot påske for å ferdigstille manuset helt. Vel vitende om det klarer jeg ikke å helt å nyte å "få" to "fridager" ekstra før arbeidet starter.

Selv om det er mye annet som skjer. Åpning av Dramatikkens hus i kveld. Årsmøtet i Dramatikerforbundet på lørdag. Tiårs-jubileumsfest for fantastiske Hedda Gambler.

Videre leser jeg Knausgårds Min Kamp 3, uten å klare å komme inn i den på samme suggererende måte jeg ble oppslukt av Min Kamp 1 og 2.

Heltinnesinne

Propellenteater-bloggen skriver om meg:

(sak på siden uten egen lenke, så vil nok endres etterhvert.)

Ellisiv Lindkvists "Du tror det er slik, men egentlig er det slik", i regi av Jean Marie Lejude, produsert av HiNT og Propellen gjestet Samtidsfestivalen i 2009. Nå arbeider Ellisiv med en ny helaftens forestilling, "Heltinnesinne", denne gangen i samarbeid med Kate Pendry. Forestillingen utvikles av Propellen med talentutviklingsmidler fra Norsk Kulturråd.

Heltinnesinnets første versjon ble til på 48 timer og satt opp som en stuntforestilling på Det Åpne Teater til 8. mars 2008. Også da med Kate Pendry som regissør. Rollene ble spilt av Kari Ramnefjell og Guri Glans.

(Finner ingen lenker på nett om det lenger.)

Berlin. Igjen.

Denne deilige late byen hvor man gjerne serverer frokost fram til kl 18. Jeg er tilbake og jeg sitter på rommet mitt (som jeg leier) og har kontordag, fordi jeg har ting som må gjøres, og fordi det er mer slitsom å være turist, som jeg har vært i går, søndag, lørdag. Kanskje mer. Har vært her en uke og har to dager igjen. Iallfall halvannen. Jeg bor i Prenzlauer Berg, gentrifisert område, som Grünerløkka, kan minne om det, bare enda større, enda flere kafeer, enda flere småbarnsfamilier, enda flere trendy butikker. Likevel i Berlin er ikke ensartetheten så ekstrem som i Oslo, der alle går i den samme dyre moten til samme tid. Der alle er like rike og like trendy. Der det blir vanskeligere og vanskeligere å skille seg ut, fordi vi er så rike, bortskjemte og like. Men det er jo ikke helt sant! Det er mye bra med Norge. Likhetstankegangen er bra. Alle skal ha skole, utdanning, helsetjenester. Det er mye bra i Norge. Vi må bare ikke ta det for gitt.

I Oslo er det minus seksten og masse snø, her er det plussgrader og litt regn. Det har vært sol, i går og på søndag. Det er mye is i gatene, sørpe. Det er vanskelig å komme seg hjem uten å bli våt på føttene. Og jeg tror ikke jeg får bruk for joggeskoene.

Sist jeg var i Berlin bodde jeg i Neukölln og Kreuzberg. Jeg jogget. Men stortsett jobbet jeg.

Litteratur på Blå 9. februar

Dette skjer på Blå på tirsdag:

09.02 Seksualitet i litteraturen

Hvordan skrive om intime relasjoner uten at det blir pinlig og vulgært, er tema for kveldens arrangement. Litteratur på Blå har invitert to forfattere som har utforsket dette i sine seneste utgivelser, og inviterer til en samtale om seksualitet, intimitet og relasjoner i litteraturen.

Geir Gulliksen kom høsten 2009 med boken Tjuendedagen, en roman som har fått oppmerksomhet for å omhandle seksualitet og relasjoner på en overbevisende måte. Samme år kom Anne Oterholm med romanen Toget fra Ajaccio som også beskriver forhold, tiltrekning og relasjoner mellom mennesker.

Ellisiv Lindkvist er ordstyrer. Hun er forfatter, dramatiker og skribent, og har tidligere vært kulturredaktør i Fett.

Arrangementer starter kl 19.00 og vil være ferdig kl 20.30.

Dørene åpnes 18.50, inngang 30 kroner i døra.

Det er konsert på Blå etterpå, med gratis inngang for alles om har betalt inngang til Litteratur på Blå.

For mer info sjekk Litteratur på Blås hjemmesider

Velkommen!

Var det slik det skulle gå?

Skulle jeg bare slutte å blogge helt uten videre?