Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

fredag, februar 25, 2011

Lindkvist-nytt informerer

Propellenfestivalen har allerede pågått noen dager.
Premiere i Verdal i kveld på Lindkvists egen Heltinnesinne. Regi: Kate Pendry.
Her ligger hele programmet på adressa.no

Les også på scenekunst.no

Spilles på Trøndelag Teater i morgen lørdag 26. februar. Etterpå blir det dramatikersamtale om Propellens tema Tekst møter handling. Lindkvist er i panelet med Johan Harstad, Kate Pendry og nordisk dramatiker.


Mandag 28. feb og tirsdag 1. feb er det Lindkvist som er morgenkåsør på NRK P2 (og Alltid Nyheter.)

torsdag, februar 10, 2011

Er forfatteren død?

I går ble jeg stående og se på en plakat for Det Norske Teater på vei inn til hovedbiblioteket. Forestillingen virket interessant og jeg lurte (selvsagt) på hvem som har skrevet den. Jeg klarte ikke å finne det ut, gikk nærmere for å lese alt som stod der. Store flotte bilder av skuespillerne. Regissøren selvsagt nevnt. Og der stod det hvem som var komponist og til og med "umsetjar", men ingenting om hvem som har skrevet selve teksten. (Med forbehold om at jeg overså dramatikerens navn, tok ikke bilde av plakaten som bevismateriale. På nettsiden finner jeg det jo ut. Der står det. )

Dersom jeg så riktig, at det ikke stod hvem som hadde skrevet stykket (ironisk nok hang plakaten på biblioteket,) er det grunn til å rope varsko. Det handler om opphavsrett og kunstnerisk integritet. Det syndes ofte mot forfatteren/dramatikeren. Skuespillere kan bruke tekster, lage forestillinger og "glemme" å spørre om lov eller betale vederlag til forfatteren.

I dag finner jeg i bokbyttestasjonen på Litteraturhuset to bøker som kan være interessante om man har små barn (jeg har): "Magiske eventyr" og "Forheksede eventyr". Det er kjente og kjære eventyr: Aksepott, Hans og Grethe, Alice i eventyrland, Bambi, Den stygge andungen, Peter Pan. Og hvem har skrevet eventyrene? Eller hvilken versjon bygger de på?

Noen har nok tatt seg bryet med å forenkle historiene i et rimelig dvaskt språk og ingen opphavsmenn er nevnt noe sted. Det finnen ingen forfatter, men også her er det en oversetter. Og en redaktør. Bøkene er gitt ut av Exlibriz og bærer preg av å være en kommersiell utgivelse, uten særlig hensyn til litterære eller kunstneriske kvaliteter, rikt illustrert, uten at det står hvem som har illustrert dem heller! Det bør antagelig ikke komme som en bombe på meg at barnekulturen eller forbruksting rettet mot barn ofte drives av kommersielle interessert. Jeg har ant dette lenge, men sluppet å forholde meg til det.

Så har kanskje Roland Barthes fått rett i at forfatteren er død.

onsdag, februar 02, 2011

Danse hele natta


Av alle ting jeg angrer på, er alt jeg ikke gjorde, det jeg angrer mest på. Danse er en av tingene jeg skulle ønske jeg gjorde mer av.

Da jeg vokste opp var dans noen man gjorde sammen med jevnaldrende en discokveld på hotellet annenhver torsdag. Var det vanlig discomusikk danset man hver for seg, kom det en rolig sang, danset man med en gutt. Man kunne danse med en venninne, men to gutter kunne ikke danse sammen, annet enn på en voldsom måte sånn at alle skjønte at de tulla. Dans var ikke en naturlig del av hverdagen eller samfunnet eller den norske kulturen. Den handlet om å danse riktig, være kul og oppnå kontakt hos andre jevnaldrende og det motsatte kjønn. Å se foreldrene danse var flaut. Å danse med foreldrene var det ingen som gjorde.

Nyttårsaften var jeg på en fantastisk nyttårsfest. Mannen og jeg tok med lille babyen og dro på fest. Der var det barn, ungdommer, voksne og eldre folk. Det var en rekke nasjonaliteter som snakket norsk, engelsk, fransk eller spansk. Da dansegolvet åpnet etter midnatt, lå lille babyen og sov på soverommet til vertsskapet, mens mor og far kunne svinge seg på dansegolvet sammen med barn fra fem og voksne opp til over 80 år.

Det var selvsagt ikke de kules fest. Iallfall ikke på den krampaktige måten. Det var en fest for alle med stor diversitet og man kunne danse slik man ville uten at noen pekte og lo eller snakket om det etterpå. Å snakke om hvordan andre danset, gjorde vi på ungdomsdiskoteket. Venninna mi mente at jeg danset på en jålete måte. Slik ble jeg enda mer selvbevisst da jeg danset. Det vil si da jeg til slutt våget å danse offentlig igjen.

Dans ble knyttet til en krampaktig kulhet -- eventuelt parring. Det er befriende å bli voksen og slippe unna ungdommens krampaktige kulhetskrav. De ungene som blir tatt med på disse festene, som danser fra de er fem år, som ser Mamma og Pappa og den gamle damen på over 80 danse, de får kanskje et annet forhold til dans. Dans trenger ikke knyttes til flørting, parring eller seksualitet, selv om det kan knyttes til det. Dans er også: glede, bevegelse, trening og musikk. Mens vi venter på at det skal bli like fint å jobbe som å danse, kan vi kanskje alle danse litt oftere. Jobbe litt mindre og danse litt mer?


(Baksida av Klassekampen i dag 2. februar 2011)