Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

søndag, august 31, 2014

Sovne som mus, våkne som ørn


Jeg er på sporet av den tapte ryddigheten. Skjønt tapt og tapt. Kanskje den aldri helt har eksistert. Her hos meg. Kanskje den tapte ryddigheten er en eufemisme for mer eller mindre rotete. Jeg er dårlig til å kaste. Det hjelper ikke at jeg vet at jeg har tilgang til de samme ordene elektronisk. Jeg kvier meg for å kaste papir. Jeg har mye papir. Jeg er forfatter og alt kan brukes. Alt kan komme til nytte en dag, tenker jeg. En dag kan jeg trenge dette ordet, denne setningen.

Selv om jeg vet at jeg ikke vil lete i alle disse eskene, alle disse tidsskriftsamlerne, alle disse skuffene, alle disse ringpermene, ja, selv i skapene. Overalt er det hauger med ark og papirer. Som om det ikke er nok å ta vare på de ordene som er gitt ut og som finnes innbundet i stive permer eller myke om det er paperback, bøkene.

Bøkene som jeg har stilt opp alfabetisk etter forfatterens etternavn, dog først etter sjanger: først essay og sakprosa, så dramatikk, deretter dikt og til slutt prosaen, det vil si den skjønnlitterære prosaen, flest romaner og noen novellesamlinger. De er mange, men de er i permer og dessuten i et system. Arkene, papirene, de andre ordene er i uorden. Enten det er mine egne ord, eller andres ord, minner, postkort, post-it-lapper, fotografier, bilder, tegninger, billetter, teaterprogram, flyere, kvitteringer, kalendre, sjuende sanser, almanakker, til-fra-lapper, brev. Alt kan brukes, alt kan komme til nytte.

Jeg er forfatter, det er da ikke så rart at jeg ikke vil kaste ord. Som denne setningen: jeg er svanger av begynnelser. Eller: sovne som mus, våkne som ørn. Begge av Hélène Cixous ifølge min egen håndskrift på de to gamle postitlappene, notert ned en gang i forrige årtusen, skriften av en tusj er bleket og de dukker opp sammen med andre gjenglemte ting jeg har forsøkt å huske. En gang har jeg forsøkt å holde ordene fast ved hjelp av tusjen på en lapp, hengt de opp over skrivebordet: dette kan være avgjørende for din fremtid, tenkte jeg. Der jeg drømte om dette: å engang bli forfatter. Å legge seg som en mus og våkne som en ørn.

(Baksida av Klassekampen fredag 1. august 2014)