Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

onsdag, februar 29, 2012

Vil du gifte deg med meg?


Det er et stort og viktig spørsmål i mange menneskers liv. Likevel noe de fleste mener hører privatsfæren til. Særlig inntil ekteskapsinngåelsen er et faktum. Da er det en nærmest offentlig sak. De fleste besvarer lydig spørsmålet om de er gift, i hvert fall så lenge svaret er ja. Og i dag er dagen, den ene dagen, ikke i året, nei hvert fjerde år, kommer denne dagen da jeg visstnok har lov til å fri, fordi jeg er kvinne. Alle de andre dagene i alle de andre årene, det vil si hver dag, året rundt, har menn lov til å fri.

Dette er gammeldags. Men ordningen sitter i. Det er ikke mange kvinner som har lyst til å fri. I alle fall ikke på en annen dag enn dagen i dag. De tar utdannelse, de jobber, de deler utgifter og oppgaver. Men snakker man om bryllup, ønsker de fleste å bli fridd til. Også de likestilte norske kvinnene. Det handler om noe annet, noe som ikke har med politikk å gjøre. Det handler om kjærlighet. Den store kjærligheten, drømmen om å bli tatt med storm, drømmen om romantikk, drømmen om at Han, Drømmemannen, går ned på kne for Deg.

Mange av disse oppegående høyt utdanna likestilte kvinnene som ønsker å bli fridd til, blir også fridd til. Da sier de ja. Noen av dem ifører seg hvit kjole, gifter seg i kirka og lar sin egen far føre seg fram til mannen de har sagt ja til. Som om de fortsatt er farens eiendom og skal gis viere til mannen de elsker. Som om de egentlige er kristne mennesker siden de velger det religiøse som scenografi for sin private feiring av kjærligheten.

Noen av disse høyt utdannete likestilte moderne kvinnene velger å gjøre en ytterligere forandring etter giftemålet. Det er ikke nok å endre statusen fra forlovet til gift på facebook, også navnet skifter de. De tar rett og slett mannens etternavn, etter sitt eget. Det vil si det etternavnet de fikk etter sin far, han som fulgte dem opp kirkegolvet. Ofte får barna navnet til faren, selv når mor har insistert på å beholde sitt eget navn virker det som om barna likevel skal ha farens navn.

Det som forbauser og overrasker meg er å oppdage hvor viktig bryllupsritualet er for mange mennesker. At man er villig til å gjøre disse eldgamle ritualene uten å ønske å modernisere eller forandre særlig mye. Det er ikke bare en juridisk kontrakt. Forskjellen på å være samboer eller gift er en juridisk forskjell. Men den er mye mer enn det. Kvinner jeg liker å sammenligne meg med tror på bryllupet som noe viktig. De ønsker å bli fridd til, de vil feire dette ritualet med mange mennesker og god mat. De vil ha fin kjole, ofte hvit kjole. Og det ligger en enorm symbolsk betydning i det å gifte seg, som ikke synes å ha blitt mindre med årene til tross for økt likestilling. Og til tross for at den er en romantisk boble som sprekker, gitt skilsmissestatistikken. Den ulimate kjærlighetserklæring er fortsatt at mannen går ned på kne og frir til deg, kvinnen, så tar du i mot frieriet, ringen, gavene. Du feires, alt du behøver å gjøre er å si ja.

mandag, februar 13, 2012

De beste bøkene i 2011

Det er mange kåringer av de beste bøkene nå om dagen. Knirk har kåret sine og hun har Tørst med.
Nå skriver hun:
Tørst av Ellisiv Lindkvist: Forfatteren har mye å by på: Gode karakterskildringer, viktige tema om kvinners forhold til kropp, seksualitet, kunstfeltet og mennene der, skam! hun klarer å skrive godt om skam, den er romantisk uten å kategorisere folk som homo eller hetero, og har til tider gnistrende gode passasjer.

onsdag, februar 08, 2012

Livet. Livet.


Av og til skjer det ting i livet som skyver alt annet til side. Møter, avtaler, jobb, dødlinjer, frister, fester, teaterforestillinger. Alt blir avbestilt, ombooket eller rett og slett glemt, fordi det er maktpåliggende å kaste seg rundt for å ta et fly nordover.  - Slik begynte jeg en spalte for fem og et halvt år siden som het ”Døden er en del av livet” og som handlet om min egen fars død.

Nå har det samme skjedd, bare at det er livet det står om. Det lille livet til den lille dattera vår. Vi har tilbrakt de to siste ukene på sykehus med henne. Vi har skjøvet alt annet til side og vært der omgitt av leger, sykepleiere og eksperter som forsøker å finne ut hva som er galt.

I Norge blir man godt ivaretatt i slike situasjoner. Uten tanke på om man har helseforsikring eller noe blir man kalt inn umiddelbart til barneavdelingen og får plass. Det skal ikke koste oss noe, vi får mat på sykehuset og til og med parkeringen blir dekket. Velferdspermisjon får man også, er man vanlig arbeidstaker skal man ikke tape penger på å ha et sykt barn. Det er et fantastisk samfunn vi er en del av.

De fremste eksperter og beste overleger vil se på henne. Alt vi skal gjøre er å gi henne mat, være tilstede, holde humøret oppe og ikke bekymre oss unødig. Noe som ikke alltid er så lett, situasjonen tatt i betraktning.

Andre dagen på sykehuset ringer redaktøren min meg og forteller om en kjent forfatters død. Det går inn på meg selv om jeg ikke kjente ham godt. Kjente han bare litt, men visste godt om ham. En markant, ruvende skikkelse i det litterære feltet.

Et liv som tok slutt altfor tidlig. Hvorfor? Når vi er en del av dette fantastiske samfunnet? Dette rike landet. Velferdsstaten. Jeg vet også noe om angst, om å tenke tanken på å gjøre det slutt, ikke orke mer. Se svart på alt. Selv om jeg er en del av dette fantastiske samfunnet. Selv om jeg og vi har det så godt her.

Og jeg vet at det lille livet jeg nå kjemper for, hjelper meg å leve mitt eget liv. En forankring sterkere enn meg selv. Da pappa døde ble en klippe i livet mitt borte. Nå har jeg lagd et nytt slektsledd, lenken fortsetter. Jeg skal være hennes klippe.

Døden, døden, hviskes det rundt oss. Mens vi kjemper for livet, livet.

(Baksida av Klassekampen i dag onsdag 8. februar 2012)


Viktig arena

Intervju på dramatiker.no av Mette Hofsødegård, publisert 22. januar 2012:

Ellisiv Lindkvist ble presentert på Dramatikkfestivalen både i 2004 og 2007.

Dramatikkfestivalen er en av de få viktige utviklingsarenaene vi har

22.01.2012
Dramatiker og forfatter Ellisiv Lindkvist har deltatt på Dramatikkfestivalen to ganger: i 2004 og 2007. Hun håper festivalen får rom til å utvikle seg, for vi har ikke så mange slike arenaer for ny norsk dramatikk i Norge. – Deltakelsen gjorde at jeg ble synlig i andre miljøer.

Av Mette Hofsødegård

- I 2004 var det knappe ressurser og så vidt det ble festival, husker jeg. I 2007 var alt blitt proffere. Jeg opplevde det som et ganske stort hopp. For mitt vedkommende kan det kanskje betraktes som et slags gjennombrudd som dramatiker. Det tok av for meg i flere kanaler, og jeg ble antatt tre steder.

Ble synlig
- Deltakelsen var viktig selv om det ikke var din debut?
- Ja, jeg debuterte i 1999, men deltakelsen gjorde at mitt forfatterskap ble synlig i andre miljøer.

I 2004 deltok hun med stykket play.mobil. Hun opplevde det som positivt å komme inn i et teatermiljø, men legger til: - I ettertid tenker jeg at jeg kunne stolt mer på min egen tekst i avslutningen av stykket. I 2007 skrev jeg et stykke som var en helaften, men det ble satt opp som enakter. Morten Borgersen hadde regi, minnes hun.

- Da du fikk presentert et stykke på Dramatikkfestivalen, husker du om det gjorde noe med din måte å tenke eller skrive dramatikk på?

- Det synes jeg er vanskelig å si, men å se stykket iscenesatt er alltid verdifullt for en dramatiker.

- Fikk presentasjonen på Dramatikkfestivalen noen konkrete konsekvenser for din karriere i form av interesse og henvendelser?
- Ja, det tror jeg absolutt. Det finnes ikke så mange andre arenaer. Jeg har senere vært med på Propellen i Trondheim, riktignok. Det er en ganske så redelig måte å få satt opp ting på. Der teksten avgjør og ikke navnet ditt eller bekjentskap.

Roser forlag
Lindkvist forteller at hun har vært inne i en periode hvor hun har hatt en overdose teater og det har vært en befrielse å skrive en bok.
- Da jeg flyttet til Oslo i 1997 så gikk jeg på så masse teater at det nesten var litt sånn flink pike syndrom. Jeg skulle jo få med meg alt mulig. Å se teater gikk fra å være lystbetont til å bli en pliktøvelse.

Lindkvist forteller at hun har en positiv erfaring med forfatteroppfølging fra forlagene sammenlignet med teatrene.
- Etter å ha utgitt bøker på forlag, konstaterer jeg at man der blir fulgt opp på en måte som er veldig bra, i hvert fall for meg. Det sies også at for å få antatt et manus ved teatrene så må du ha en spesiell inngang, et navn eller bekjente. Jeg undrer meg på om dette faktisk er tilfelle. I så fall er det ganske håpløst. Man kan av og til spørre: blir man lest hvis man leverer manus til et teater?

Tett festival
- Gir Dramatikkfestivalen deg inspirasjon fortsatt?
- Jeg har ikke sendt inn noe de siste årene, nå må jeg tenke godt gjennom her sånn at jeg ikke sier noe feil, smiler Lindkvist. Og fortsetter: - Det er viktig at den finnes. Som arena tror jeg den er kjempeviktig. I Norge er det en sjelden anledning, og det er fint at den utvikler seg.

- Da kan jeg lede deg over til neste spørsmål: Er det ting du ville gitt råd eller vink om til de som leder festivalen nå?
- Jeg tror en tett festival er å foretrekke, over 2 - 3 dager, slik at man får en virkelig festivalfølelse. Jeg tror heller ikke man skal undervurdere verdien av at den får preg av et sosialt og faglig bransjetreff. Dette kan man oppnå i større grad hvis det er tett også med hensyn til steder man spiller.

- Bør festivalen gi føringer i form av tema?
- Propellen har hatt hell med tema, men med tanke på tekstene i seg selv er det sannsynligvis bra å ha det så åpent som mulig.

Jeg viser Lindkvist listen over dramatikere som har deltatt på festivalen. Hun kommenterer:
- Jøss, Cecilie Løveid. Jeg visste ikke at hun har deltatt på festivalen. Jeg var en periode veldig opptatt av henne og har mange ganger lurt på hvorfor hun ikke spilles mer i Norge.

- Hva skriver du på nå?
- Som sagt har jeg hatt en periode med overdose teater og fokusert mer på bøkene mine. Men nå nærmer jeg meg teateret igjen med stykket Familien Løvstad-Jensen. Jeg har synopsis, og har fått et bidrag fra forbundet til dramaturg. Men det er helt i startfasen, avslutter Ellisiv Lindkvist.

mandag, februar 06, 2012

Jul med din glede


Uansett hvor mange juler som har endt med gråt og tenners gnissel eller bare gråt eller bare tenners gnissel så fortsetter jeg å glede meg til jul. Uansett hvor mange rundt meg som klager over julestress, kjøpepress og annet både stress og press så går jeg rundt og gleder meg. Som en unge.
Snart er det på tide igjen. Det er ikke det at jeg vasker inni skapene. Det har jeg sluttet med. Det er ikke det at jeg baker sju sorter. Eller seks. Eller fem. Neida, jeg baker ikke i det hele tatt. Det er ikke det at jeg er spesielt glad i surkål, eller rødkål eller medisterpølse. Ikke en gang svineribbe er jeg spesielt glad i.
Så hva er det som liksom skal være noe å glede seg til? Hva er det som gjør at jeg aldri lærer? Gavene! En venn har sagt at det finnes to typer mennesker: de som liker å gi gaver. Og de som liker å få gaver. Men jeg kjøper ikke den. Jeg kjøper nemlig gaver hele året. For jeg liker både å gi og å få.
Til jul har det gått inflasjon i ulike nisser som gir gave i vår familie. Det begynte så uskyldig med nissetussan på myra. Så kom bynissen, nissen i grønnkålbedet, bokhyllenissen og nissen bak radiatoren – for å nevne noen. Alt for å kunne gi flere gaver til hverandre. Da var vi en liten familie. Nå er vi en stor familie. Likevel er det mange nisser som fortsetter å gi.
Det med å glede seg til jul er også en brist. I mitt miljø er det ofte mer politisk korrekt å mislike jula. Vi handler som gale, det fører til økt forbruk og materialisme. Er det noe å glede seg over? Nei! Det er en kristen høytid og hvem er egentlig kristen lenger? Ikke mange. Jula er ei kjønnsfelle – det er kvinnene som steller til jul. Tenk det, Hedda! Det er i det hele tatt nok å være kritisk til.
Men jula er også hva man gjør det til selv. Man kan få menn til å bake pepperkaker. Man må ikke gå i kirka. Og man må ikke bruke 10.000 kroner på julegaver. Noe som er gjennomsnittet en norsking bruker på gaver. Man må ikke det selv om man liker både å få og å gi gaver.
Nå skal jeg finne fram julegavepapiret og begynne å pakke gaver. For i år tror jeg  jula kommer til å bli kjempebra.

Stod på trykk av baksida av Klassekampen fredag 16. desesmber og var en noe omarbeidet og forkortet versjon av morgenkåseriet jeg holdt 23. november (-11) – og som grunnet innsparing fra NRK (!) nå skal legges ned. Det betyr vel at det var mitt siste morgenkåseri og det syns jeg er litt trist.
På facebook finnes sida: Ja til morgenkåseriet.
(Dette ble lagt ut på Bonusord før jul og kan virke litt malplassert nå i februar, men jeg vil ha alle baksidetekstene mine på denne bloggen, som nærmest er et arkiv over alle baksidetekstene jeg har hatt.)

lørdag, februar 04, 2012

Nytt år. Igjen.

De går liksom fortere og fortere. Årene. Og jeg vet jo hva det betyr. Så er det påan igjen. Nytt år, nye muligheter. Eller hold fram som du stevner. En kvinne på radioen forteller fornøyd om sitt kjøpefrie år i 2011. Lettpåvirkelig og følsom som jeg er blir jeg fascinert av ideen. Jeg er kritisk til høyt forbruk og materialisme. Jeg klarer sjelden å kjøpe meg til lykke, selv om jeg har prøvd og fortsetter å prøve igjen og igjen.


Et helt kjøpefritt år vil jeg ikke orke. Men kanskje et år der jeg får oversikt over hva jeg faktisk eier. Et år der jeg ikke kjøper noe som minner mistenkelig om noe jeg allerede har. Det har hendt jeg kjøper bøker jeg har fra før. Og når bokhyllene fra golv til tak er seks meter breie og dessuten fulle, bør man kanskje prioritere. Men det er jobben min, protesterer jeg. Bøker er jobben min, jeg må ha så mange. Dermed kjøper vi heller flere bokhyller.


Hva med klær da? Klesbudsjettet mitt ligger langt under en gjennomsnittlig norsk kvinne (gjetter jeg frekt). Men jeg kvitter meg sjelden med klær, og da øker tross alt mengden. Hvor mange svarte bukser trenger man? Flere! De fleste passer jo ikke. De bare tar opp plass. Ok, jeg innrømmer det: jeg syns det er vanskelig å kvitte seg med ting. Noen liker å kaste. Jeg liker det ikke. Det er noe trist over det. Jeg kan kanskje få bruk for det engang. Teaterprogram fra 90-tallet. Gamle utgaver av Vinduet og Vagant. Jeg kan jo ikke kaste dem! Selv ødelagte ting kvier jeg meg for å kaste.


Og kassettene mine. Min stolthet. Samlingen av opptakskassetter med musikk som viste at jeg var oppegående, intellektuell og avansert. Joy division, Jesus and Mary Chain, Einstürzende Neubauten, Sonic Youth, de Press, Holytoy, Suicide, Lydia Lunch, Laurie Andersen. Det var noe annet enn Lisa Ekdahl og Norah Jones som jeg senere motstandsløst likte og kjøpte platene til. Jeg fulgte intenst med på både litteratur og teater og foretok en prioritering. Musikk rykket ut.


Prioritering ja. Jeg spiller ikke kassetter lenger. Jeg spiller ikke musikk like ofte som før. Jeg hører på Ipod når jeg trener og setter av og til på en CD i stua. Kassettene kan nok kastes. Klær kan gis til Fretex, teaterprogrammene kan helt sikkert også kastes. Det er mulig dette er et nyttårsforsett. I morgen skal jeg begynne.


Trur eg.


(Baksida av Klassekampen i dag, mandag 9. januar 2012)

Hellige barn

Barn er hellige. Barn er en unnskyldning for alt. Har du (små) barn kan du komme unna med hva som helst. Alle forstår at du – med småbarn – ikke har tid til å lese aviser, bøker, gå på kino, trene, gå på fest, gå ut på byen, shoppe, dra på Ikea, handle mat, stille opp på dugnad, være med på hyttetur, dra på ferie, svømme, skrive leserbrev, skrive artikler, skrive bøker, stoppe sokker, brodere, vaske klær, lage mat, gå tur, passe katten, besøke tanten, være med i et nettverk, synge i kor, dra på fisketur, gå på fjelltur, reparere sykkelen, sykle, ha en sykkel, anskaffe en sykkel, gå til frisøren, spille sjakk, spille bridge eller hva det nå er noen spør deg om.


Du har selvsagt tid til å handle og lage mat til den hellige familien, men ikke sammen med venner eller andre uvedkommende. Det samme gjelder hytteturer, fisketurer og  ferier. Du har tid til det sammen med egen mann og egne barn. Det er bare veldig vanskelig å få til sammen med noen andre.

Siden barn i likhet med familien fortsatt framstår som en hellig enhet ingen skal få trenge inn i og forstyrre er det rart at de som passer barna ikke har høyere kompetanse og utdannelse og som følge av det høyere status og lønn. Nei – å passe barna, være sammen med barna, oppdra barna, lære barna noe – det er fortsatt lavstatus, lavtlønnet og ergo kvinnearbeid. Foreldre overlater barna til andre voksne en tredjedel av døgnet. Ofte mer om man tar med fritidsaktiviteter. Det vil si 50 – 70 % av barnets våkne tid (noe avhengig av barnets alder).

Disse andre voksne er verken hellige eller høyt lønnet. Man kan kritisere barnehagepersonell og småskolelærere alt man vil – noe de fleste også gjør. Men hvis vi mente noe med at barn er viktige, burde disse stillingene være ettertraktet. Vi burde hatt et Barnehageakademi, hvor bare de med de beste karakterene og evnene kom inn. Lønna ville da stå i samsvar med det. Øker lønn og status kommer mennene strømmende. Og syntes noen at de pedagogiske lederne for Barnehagene fikk for god lønn, kunne de bare true med å ta med virksomheten utenlands. Det er jo vi som skaper verdier. Kunne de si. Det er vi som passer barna deres. Vil dere virkelig overlate noe så viktig til noen nesten uten utdannelse med lav lønn?

(Baksida av Klassekampen, torsdag 3. nov -11)