SHAKESPEARE-
OG TEATERTIDSSKRIFT 1 / 2014
BØKER
ELLISIV
LINDKVISTS SCENETEKSTER PLAY.MOBIL, JEG ER IKKE SLIK OG
HELTINNESINNE ER SAMLET OG GITT UT I BOKFORM. I FORFATTERENS
FORORD FINNES EN STILLE GLEDE OVER AT TEKSTENE GIS UT. DE FINNES.
JEG
ER IKKE SLIK. TRE SCENETEKSTER
Av
Ellisiv Lindkvist. Cappelen Damm 2013
Ellisiv
Lindkvist er forfatter og dramatiker. Hun debuterte med
kortprosasamlingen Alt
jeg skriver er
Sant i 2007
(CappelenDamm). Romanen Tørst kom på
samme forlag i 2011 og i 2013 ga hun ut Ditt røde hår, Unn
på Solum forlag. Samme år kom også tre av hennes scenetekster i bokform.
Veien
I
et innholdsrikt forord skriver Lindkvist om veien tekstene hennes har hatt til
scenen. Lindkvist gikk forfatterstudiene i Bø og Tromsø parallelt, og opplevde
at veilederne, forlagene og teatrene ville ha hver sine biter av det hun skrev. Noe
ble kortprosa, noe en roman, noe dialoger, noe monologer – alt etter hvem
som leste det og hva de så etter. Særlig gjaldt dette det som blant annet skulle
bli til sceneteksten Jeg er ikke slik,
som i språkformen er den mest varierte å lese av de tre. Felles for
scenetekstene er en uredd lek med språket, noe som gjør dem til fine
dramatiske lesetekster, og som utfordrer den som gir seg i kast med å
iscenesette dem. Alle tekstene er fremført på norske scener: Play.mobil ble spilt på Det Norske
Teatret under Norsk Dramatikkfestival i 2004,
Jeg er ikke slik
ble spilt på Norsk Dramatikkfestival i 2007 og deretter på Det Norske Teatret, Heltinnesinne ble spilt på
Propellenfestivalen i 2011 og deretter på Trøndelag teater. Lindkvist er ikke blant
Norges mest spilte dramatikere, og når hun i forordet gleder seg over at
tekstene er kommet i bokform, er det fordi det gir en opplevelse av at tekstene
faktisk finnes ut over øyeblikkene de ble iscenesatt.
Lek
Play.mobil
spiller på ordene og gjør voksenverdenen om til en lekesetting. Parallellen til
et kjent tysk leketøyunivers er nærliggende. I starten av lesningen minner
stykket om en dekonstruksjons- eller kanskje snarere rekonstruksjonsoppgave
mange dramastudenter er innom i løpet av studietiden: Å snu opp-ned på noe, som
å gjøre barnehagen til en voksenhage. Hadde det ikke
vært
for tekstens avslutning, som gjør leken til noe mer og annet, kunne stykket
lett dumpet i denne fella.
I
Play.mobil legger Lindkvist tydelige føringer
når det gjelder scenografi og regi. Hun deler scenerommet i tre, som et slags
lekehus, og lar karakterene Mona, Brede, Hans og Grethe leve sine liv. De går
inn og ut av kjøkken, soverom og kontor, de jobber, sover, lager mat, elsker,
er utro, går i terapi og surrer seg inn i tidsklemma. Det finnes ikke rom for
reaksjon hos karakterene i denne leken. De bare agerer, fra det ene til det
andre. Når det hele til slutt viser seg å faktisk være en lek, der to barn
trekker i trådene, siger alvoret i teksten inn. Replikkene er presise,
korthogde, fri for utenomsnakk. Stykket er humoristisk karikerende. Tematisk er
det kanskje ikke så avansert, men likevel snedig nok til å bringe inn et
nødvendig alvor.
Feighet og forakt
Jeg er ikke slik er
en veksling mellom monologer og dialoger. I motsetning til Play.mobil er dette en tekst nesten uten
sceneanvisninger eller andre føringer, og det er lite konkret handling bakt inn
i teksten. Stykket handler om Lene, Line og Lone, der Lene er karakteren, Line
og Lone hennes indre stemmer. Lene er en ung dramatiker som strever med å få livet
til å gå opp. Hun vil ta livet av seg, men får det ikke til. Jeg er ikke slik er skrevet som et slags
motstykke til Sarah Kanes
4.48 psychosis. Stykket tematiserer
dagens kvinner og er fullt av selvforakt, drømmer og forventninger – de
fleste av dem brutte. Å ta livet av seg
er
en
floskel. De indre stemmene bryter Lene ned, terger henne, men drar henne
samtidig fremover på underlig vis. Vekslingen mellom monologer og dialoger
gjør stykket dynamisk. Monologene er billedrike og godt skrevet.
Jeg er ikke slik tar
dagens kvinne og hennes mange roller på kornet. Avslutningsreplikken
henger igjen som et slags spark
til selvopptatte individer:
Depresjon
er en udramatisk tilstand.
Om
Play.mobil var en lekeverden, er Lene
i Jeg er ikke slik en karakter som har
en djevel og en engel på hver sin skulder, hviskende og brølende ulike
replikker inn i øret hennes, som i barndommens tegnefilmer. Bare det at her er
det langt fra definert hva som er engel og hva som er djevel.
Heltinnesinne
er en uvanlig kort teatertekst, men kanskje den mest spennende av de tre. I
løpet av de første replikkene er en billedrik verden skapt. Teksten åpner i Tora
og Odas hage, og i løpet av de fem første replikkene inneholder landskapet urter,
grønnkål, ruccola, squash, butikker og fly. Konflikten er også etablert: Oda
skal reise. Tora vil hun skal bli. Kontrastene mellom det konkrete og det
abstrakte går gjennom hele stykket: Den konkrete kjøkkenhagen, det abstrakte
og flertydige språket. Å plante krokus kontra å fly til miljøkonferanse.
Ord
kontra handling. Og under der igjen: Retten for de to til å få barn sammen
kontra det å faktisk få det, for stykket er også en diskusjon rundt kvinners
rettigheter. Heltinnesinne oppleves som
en åpen scenetekst. Lindkvist skriver om tidsklemme, depresjon og den moderne
kvinnens mange utfordringer, og hun setter det inn i lekne situasjoner. Kanskje
kan det kalles leken dramatikk, scenetekster med et mørkt og absurd
komediepregsom trykker på ømme punkter hos en travel generasjon. I så fall er
dette komedier som sparker sidelengs, fra en kvinne til en annen. Tekster som
søker å treffe sine samtidige.
AV
KAREN FRØSLAND NYSTØYL
|
Bildebevis på at den finnes i tidsskriftet |
(Hele anmeldelsen av Jeg er ikke slik fra Shakespearetidsskriftet 1-2014, skrevet av Karen Frøsland Nystøyl)