Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

onsdag, april 30, 2008

tirsdag, april 29, 2008

Så eitrannes førrbainna

Jeg burde tatt lærdom av dette.

Men det var liksom den nettleverandøren som kunne levere til området vårt. Naboene har den, og de som bodde der før oss hadde også denne nettleverandøren. Jeg må skifte e-post adresse noe som er mye pes og som tar mye tid, samt en nagende redsel for å gå glipp av noe. Altså en e-post som blir sendt feil.

Uansett listen av henvendelser og telefoner er lang som et ondt år og det sier faktisk Get selv når vi omsider når fram. Og i dag er det to måneder siden vi bestilte. Intet har skjedd. Sukk.

Forbrukermakt er oppskrytt.

(Og når skal jeg blogge når jeg bare har nett mens jeg er på kontoret?)

Allergisk mot våren II

Så er det påan igjen. Hoste, tørr hals, trøtthet, rennende øyne, kløende øyne, tabletter, øyedråper og alt det der. Det kan jeg jo skrive noe om, tenkte jeg. Ikke bare det jeg fant denne teksten på pcen min og tenkte: jeg kan jo bare poste den på bloggen min. Alt jeg skriver er jo slett ikke sant så om det står at jeg drakk øl og gintonic i går så virker jeg jo bare kul, selv om jeg istedet egentlig trente innebandy og så på den nye danske serien på tv. Men så innså jeg at jeg allerede hadde postet den, i min spebarnsfase som blogger la jeg ut denne teksten (ikke la deg lure samme lenke som lenger opp i teksten). Så er det påan igjen. Jeg er allergisk mot våren
(samme lenke for tredje gang).

torsdag, april 17, 2008

Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival

Du tror det er slik, men egentlig er det slik spilles under Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival. Mandag 16. juni, kl 13.00. Det gleder man seg til.

Det var tross alt denne forestillingen som fikk en fullsatt teatersal i Verdal til å gi stående applaus.

Anmeldelse her.

Første gang spilt under Propellen-festivalen.

onsdag, april 16, 2008

Hurra for operaen!

Når det er sagt, (jfr forrige post) at jeg har tenkt å fortsette å være rasende, kan jeg si at jeg av og til er glad også. Når operaen åpna på lørdag for eksempel. Jeg var glad fordi bygget ble noe av, og ser helt fantastisk ut. Jeg er glad for at det ligger i Bjørvika og ikke på Vestbanen.

Jeg er glad fordi det er en gave til hele folket. Fordi det å tørre å si ja til opera er et stort, godt og langsiktig kulturprosjekt. Det er kanskje ikke siden Vigelandsparken Norge har gjort noe tilsvarende. Fordi alt tøvet om elite og folk flest er et samrøre. Fordi at selv om man ikke liker verken opera eller ballett er bygget fantastisk. Som Erling Dokk-Holm sa på NRK p2, at hvis man liker godt snekkerarbeid, kan man ha en helaften på operaen bare på det.

(Nei, jeg var ikke glad over å bare kunne se det på TV, men jeg innser at jeg ikke tilhørte de utvalgte som ble invitert. Ikke engang de tohundre som "vant" to billetter til bare 1500 kroner pr pers)

Bitterfittan - fortsatt rasende

Bitterfittan er tilbake. Iallfall har jeg lest boka. Og jeg har tenkt å si noe om det. Snart.

fredag, april 11, 2008

Anmeldelse i Moss Avis

Anmeldelse av Alt jeg skriver er sant i Moss Avis finner du her.

Hvor det blant annet heter:

"[D]ette [er] en feministisk bok, befriende morsom og passe
sjokkerende."


(Jeg klarer ikke å finne ut hvem som har skrevet anmeldelsen, det står ikke på nett.)

torsdag, april 10, 2008

lørdag, april 05, 2008

Pisk meg! Pisk meg!

- om kulturelitens masochisme

I Norge står likhetstankegangen ganske sterkt. Og janteloven. Det er bare ett område der det har vært og er lov å være god, og det er innenfor idretten. Idrettens helter dyrkes over en stor spalteplass i nesten alle aviser hver eneste dag. Når det gjelder enere på andre områder er man ikke like raus. Idretten er da også et område der det er veldig enkelt å kåre vinnere og tapere. Så enkelt at selv en sportsjournalist kan klare det. Eliten innenfor kultur derimot, den såkalte kultureliten, kjenner ’folk flest’ et stort hat mot, noe som kommer til uttrykk daglig.

Kritikken mot kultureliten er at den prøver å tre sin fine smak nedover deg som om den vet bedre. Det vil ikke du vite noe av. Du vil lese VG og se Hotell Cæsar uansett om kultureliten finner disse dårlig, eller nettopp derfor. Eller kanskje du vil se tv-serien Sex og singleliv og lese tabloidavisa Dagbladet. Du har selv studert dine år på universitetet men likevel føler du deg i en herlig og frisk opposisjon til kultureliten. Det er ikke bare ”de andre” som hater kultureliten. Kulturelitens masochisme er slående. Selv om de fleste regner ”noen andre” som kultureliten, kan folk som passer inn i – om ikke elitebegrepet – så som opinionsledere fremme et selvhat mot egne grupper. Middelklassen blir aldri lei av å piske seg selv til tross for at de fleste etter hvert er blitt middelklasse.

Mange som jobber med kunst og kultur tjener en brøkdel av hva såkalte ”arbeidere” gjør og jobber ofte gratis med å arrangere kulturarrangement, drive organisasjonsarbeid eller lage tidsskrift, fordi man syns kunst, kultur og formidling er viktig. Hvis bare 500 leser en diktsamling noen har brukt tre år på å jobbe fram er det selvfølgelig lett å latterliggjøre den i et klima hvor opplagstall blir viktigere og viktigere. Tradisjonelle venstresidemedier som Klassekampen og Ny Tid går ikke av veien for å kritisere ”den smale” kunsten og kulturen i en slags tro på at de da er jammen både kritisk og på folkets side. Kultureliten har visstnok skylda for alt fra Fremskrittspartiets vekst til at gutter ikke vil lese bøker.

Jeg vet ikke hva som er verst: at kultureliten selv er så masochistisk anlagt at man tilbyr surt erverva småpenger i en fattig bransje til millionærer fra den langt mer kommersielle medieverden for å komme og piske kultureliten? Eller at operasjefen trygler Ole Ivars om å komme og synge under Den Norske Operas gallaåpningsfest?

Ellisiv Lindkvist
Forfatter og dramatiker
ellisivl@gmail.com
www.ellisivlindkvist.blogspot.com

(Stod på trykk på baksida av Klassekampen torsdag 3. april)

onsdag, april 02, 2008

Om kvinnehat på Verdibørsen

Lindkvist har vært på besøk hos NRK i dag og snakket om kvinnehat med Verdibørsen. Vi får håpe det gikk bra. I motsetning til intervjuer er det vanskeligere (og for tidkrevende sier journalisten) å få høre sine egne utsagt til sitatsjekk. Jeg tror ikke jeg har sagt noe veldig dumt eller noe jeg angrer på, men det er jo ikke alltid det en sier muntlig kommer ut som en veldig presist formulert setning med en gang. Det er fordelen med skrift, man kan redigere seg selv. Nå må jeg stole på at journalisten redigerer meg.

Uansett synes jeg det er litt morsomt at jeg er blitt en offentlig feminist, som man ringer til og spør hva mener om det ene eller andre. Jeg sier ja, som regel. Blant annet fordi mange sier at kvinner alltid sier nei og ergo er det lettere å spørre menn. Og fordi jeg synes det er viktig å snakke om disse tingene. Seriøst altså, jeg er engasjert på ekte vis. En glødende engasjert feminist, der har du meg altså. Fortsatt interessert? Skru på radioen grytidlig lørdag morgen klokka 08.05 eller hør reprisen søndag kl 17.03.

På P2 selvfølgelig.

Den gode feminist

Det er ikke lett å være feminist. Vi husker jo Märthas uttalelser om hvor belastende det er. Og ergo er det lettere å la vær. Hvis du ikke kaller deg feminist kan du jo også med den største selvfølgelighet kritisere andre for å ikke være feminister på den riktige måten.

Tidligere har jeg ofte blitt satt til veggs hvis jeg i en diskusjon påpekte forskjeller i samfunnet, med spørsmålet: "Hva skal vi gjøre da?". Dersom jeg ikke hadde noe godt svar på det. Og det hadde jeg ikke (det har jeg vel kanskje ikke enda, iallfall ikke et kortfattet og enkelt) så var diagnosen at jeg var mer opptatt av å "klage" enn av å handle. (Nå tror jeg at påpekningen av strukturell urettferdighet er første steg i en endret retning.)

Få har som Fjordfitte (såvidt meg bekjent) påpekt det paradoksale i forventningen om at hvis du først kaller deg feminist må du også arbeide feministisk. Nei, det må man ikke. De fleste er for menneskerettigheter og demokrati uten at det forventes at man da må arbeide med det også. Derfor kan vi være for like rettigheter mellom kjønnene uten å måtte arbeide feministisk. Man trenger ikke en gang gå i 8. mars tog hvis man ikke vil. Det er forskjell på ordet kvinne og feminist. Ikke alle feminister er kvinner.