Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

mandag, august 31, 2009

Fem feministiske favoritter (uke 36)

Jeg hadde fem feministiske favoritter i forrige uke. Siden den gang har jeg selv skrevet denne posten (Menn venter for lenge med å få barn) som jeg har gitt merkelappen feminisme. Forøvrig er det befriende å gi ordet til andre. Det finnes de som sier kloke, intelligente og morsomme ting der ute. Selv om det ikke alltid virker sånn.

1 - Endelig: Deilig kritikk av Åmåsparadigmet i kjønnsdebatten.

Denne er virkelig morsom. Oppdaget bloggen i dag via Hjorthen på twitter og her tror jeg det er verdt å følge med videre.

Skriver Fjordfitte, er det bare å anbefale.


5 - Mere fra Pimp patrarkatet: Kvinne, kjenn ditt sinne!

Fanget av regnet

Det regner. Jeg skulle sykle til litteraturhuset. Jeg har en munkecelle der. Men jeg har kontor og maskin her hjemme også. Og selv om jeg har støvler, regnjakke, regnbukse og til og med sydvest, virker det lite fristende å komme seg av gårde nå. Det regner tett.

Jeg har tenkt at jeg skal skrive noe om å skrive og om å lese. Om å jobbe med å skrive, og å lese. Jeg syns det er vanskelig. Kanskje fordi jeg ikke er begynt helt ennå og leter etter en ny/annen form?

Jeg blogger med åpent navn. Noen ganger ønsker jeg meg et beskyttende pseudonym. Fiksjon er beskyttende. Eller er det sjangerformen som er beskyttende? En roman leses ofte som forfatterens dagbok, mens et dikt er det lettere å forstå er funnet på, organisert, fiksjonalisert.

Noen ganger tenker jeg at jeg skal skrive noe privat på statusen min på facebook eller twitter. Ikke bare privat, men påtrengende intimt. Som et opprør mot de jobbfokuserte oppdateringene. Mange av oss skriver uansett om all kaffen vi drikker. Eller at vi er@work. En av mine mange facebookvenner skrev at hun måtte tisse. Og statusen ble stående noen dager. Det var faktisk litt morsomt, syntes jeg, siden å tisse er et behov som bør dekkes relativt raskt.

Selv har jeg vurdert, etter å ha skrevet ting som: drikker kaffe, skal ha opplesning, har baksidetekst i Klassekampen, plutselig slå til med : "har fått mensen." Jeg gjør det ikke. Jeg grubler på ting som skriving, lesing, livet, arbeid, fritid, venner, familie, barn, mann, ekteskap, film, kunst, feminisme og det private vs det offentlig. Og kvinner og klær selvsagt. Gjør vi ikke alle det?

Nå skal jeg offentliggjøre hva jeg må/skal gjøre denne uka. Blir det mer virkelig da? Mer reelt? Vanskeligere å la være. Nå må jeg følge opp, det står jo her at jeg skal gjøre dette.


Jobb:

1 - Lage en struktur på romanen min (en form, ta valg i forhold til synsvinkel, fortellerstemme og tidsaspekt.) Leveres til redaktøren min på mandag.

2 - Levere ny God Bok artikkel til Klassekampen. Dødlinje søndag. Fint om du leverer fredag, så du kan ta fri i helga.

3 - Sende kort tekst til skrivegruppa. Møte her torsdag kveld.

4 - Se forøvrig liste i skriveboka over andre oppgaver, endel under administrasjon.


Trening

1 - Mandag: Innebandy

2 - Onsdag: Fotballkamp

3 - Fredag: Styrketrening.

I tillegg: sykle til litteraturhuset (daglig), gå tur med hunden (daglig).


I dag regner det.



fredag, august 28, 2009

Menn venter for lenge med få barn

Dagens unge menn venter for lenge med å få barn. De prioriterer utdannelse og karriere framfor å stifte familie. I enkelte tilfeller kan man si at de prioriterer år med uteliv foran å stifte familie.

Mange menn kjemper nå en likestillingskamp for å få like rettigheter til foreldrepermisjon og i barnefordelingssaker. Riktignok blir de dolket i ryggen av kvinner som mer enn antyder at det eneste menn ønsker er fri tilgang på sex samt å få middagen servert.

Heldigvis finnes det mange andre som ikke ser på mannen som en tilbakestående steinaldermann som kun tenker på egne behov. Som tror at menn er fullt kapable til å ta seg av barn, som støtter mannen i hans likestillingskamp.

Problemet er mannen selv. Dagens unge menn vil ha både utdannelse, karriere og barn. De vil tjene mer enn kvinner og de syns det er vanskelig å ta permisjon for dermed å tape lønnsinntekter. Noen menn sier rett ut at de har et for høyt forbruk til å kunne ta permisjon. At eget forbruk er viktigere enn egne barn.

Kontantstøtten er en kjønnskonserverende ordning, det finnes knapt en mann som går hjemme og passer egne barn mens de mottar den. Mange menn venter til de er førti – ja, noen nærmer seg endatil femti før de blir far for første gang.

Ulempene med dette er mange. Det naturlige er at menn får barn i så ung alder at de kan være en voksen og sprek bestefar, som kan hjelpe til med å avlaste sønnen da han får egne barn. Om sønnen venter like lenge som far med å få barn vil mange menn aldri oppleve gleden å bli bestefar. Her må vi huske på at menn dør før kvinner og dette bør menn tenke på.

Mange mener den viktigste samfunnsoppgaven i Norge er reproduksjon. Likevel er det først og fremst kvinner som prioriterer denne viktigste samfunnsoppgaven. Kvinner tar ut mest av fødselspermisjonen, kvinnene går hjemme med barn og mottar kontantstøtte. Og kvinner får barn. Norske kvinner ligger på topp i Europa når det kommer til barnefødsler. Mens det faktisk er nesten 20 % barnløse menn i 50 års alderen!

I tillegg er det stor overvekt av kvinner som arbeider i barnehage, SFO og skole. Igjen må menn komme på banen om de er interessert i å være med å påvirke de kommende generasjoner. Igjen prioriterer menn høye lønninger og status framfor disse yrkene som er blant våre viktigste, selv om de har lav lønn og lav status.

Menn tar ikke samfunnets oppgave om reproduksjon alvorlig. De må rett og slett skjerpe seg. Jeg vil be menn lytte til sin biologiske klokke. Og husk, kjære mann: du blir ikke yngre med årene.


(Baksida av Klassekampen i dag fredag 28. aug 2009)

torsdag, august 27, 2009

Oppvarming

Jeg har ikke lest så mange bøker om å skrive, men den som var viktigst for meg i en startfase av seriøs egenskriving etter to forfatterstudier var Writing down the bones av Natalie Goldberg. 

Den er en oppmuntrende, livsjbejaende eller kanskje først og fremst skrivebejaende bok. Samtidig som den hamrer inn at skriving er trening. Natalie Goldberg sier i Wild Mind, som kommer etterpå, og som jeg leser nå at du kan ikke legge ut på maraton uten å ha trent først. 

Du kan heller ikke sette deg ned for å skrive den store amerikanske romanen uten å ha skrevet noe annet først, øvd deg, svettet, trent. Dette gjelder selvsagt den store norske romanen også. 

Mange debuterer med dikt, noveller, kortprosa for så å gå over til roman etterhvert. Og på forfatterstudiene er det mange som begynner med korte tekster. Enten man kaller dem kortprosa eller dikt. Det er sikkert lurt. Man jogger først rundt kvartalet hvis man er i dårlig form. Så trener man målrettet. Til slutt løper man maraton. Ikke alle løper maraton.

Selv lurer jeg på om jeg skal bruke bloggen til oppvarming. Skrive en bloggpost for så å komme i gang. 

onsdag, august 26, 2009

Å skrive er å lese

Har du ikke tid til å lese, har du ikke tid til å skrive. Sier Stephen King i boka On writing.

Nathalie Goldberg sier at hvis du skriver uten å lese andre forfattere skriver du i et vakuum. Det sier hun i boka Wild mind.

Jeg tror at denne bloggen kommer til å handle mer om skriving og lesing en stund framover.

Så er du eventuelt advart. Skjønt jeg vet jo ikke helt. Kanskje vil jeg skrive om noe helt annet. Noe privat. Noe hverdagslig.

Skyen er en ulv som sluker sola. (Twitter-poesi.)

Eller:
Skyen er en ulv, sluker sola.
Eller:
Skyen er en ulv. Sluker sola.

mandag, august 24, 2009

Fem feministiske favoritter

Takk for meg, Fett.

Jeg sluttet som kulturredaktør i Fett ved årsskiftet. Det lå ingen dramatikk i den avgjørelsen, etter to år var det ok å avslutte, la andre overta, gå videre.

Jeg har lenge tenkt å kommentere min avgang med noen feministiske favoritter. Jeg har det med å tenke mer enn jeg blogger. (På en måte et sunt tegn, vil jeg tro.)

Det finnes mange favoritter jeg kunne nevnt: romaner, dikt, dramatikk, musikk. Og siden dette er min blogg kan jeg jo komme med mine feministiske favoritter eller andre favoritter når jeg måtte ønske.

I dag har Fjordfitte et nytt innlegg. Fjordfitte er en blogg i nærmest egen klasse. Hun er konsekvent innenfor sin stil og sjanger. Hun er verdens beste blogg (hvert fall på norsk). Fjordfitte er bortimot en million ganger bedre enn små glitrefitter som gjerne vil ha paljetter på trusa.


Så her kommer fem feministiske favoritter i form av bloggposter fra den siste tiden.

1. Fjordfitte: Kvinner og klær
Jeg sier som Suzy Dahl - dette innlegget skulle jeg gjerne ha skrevet selv. Eller som jeg sier på twitter: Fjordfitte er norges mest klarsynte blogger.

Kvinnekongen gir det inn med teskjeier.

3. FrMartinsen: Definer i vei
FrMartinsen er klok og diplomatisk.

4. Fjordfitte: Feministologi.
Klassisk fjordfitte.

5. Kvinnekongen: Feminisme er ikke
Feminisme er ikke født i går.

Enjoy!

torsdag, august 13, 2009

Må bare, bare må si det

Fikk pocketkatalogen til Cappelen Damm i posten i dag. Pocket høst 2009 står det der. Fin og oransje forside med femten små portretter av forfattere.


For når jeg ser nærmere etter er alle forfatterne det er bilde av menn.

Kanskje kommer det en egen katalog med de kvinnelige forfatterne etterhvert? 

Nei, jeg tror ikke det.

Cappelendamm har nok ingen kvinnelige forfattere de gidder å ha på forsida av pocketkatalogen sin i år. De valgte nok å se kun på kvalitet. Og da ble det femten menn.

Sorry girls.


(I parantes bemerket, hadde jeg tenkt å ikke skrive så mye om feminisme lenger, ikke la meg opprøre av alle debattene, der det alltid er noen som mener at feministene er for høye eller for lave, for pene eller for høyt utdanna, la noen andre gjøre det, det finnes heldigvis de som gidder. Jeg leter etter en ny tone, en ny form og nytt innhold. (Til bloggen altså, ikke til feminismen.) Men så så jeg den forsida og klarte ikke la være, jeg bare måtte. Mange mener sikkert at dette er en forutsigbar påpekning og at feministene skal si noe nytt. Jeg vil heller si at verden sier det samme igjen og igjen. Gi meg en katalog med femten kvinner på forsida og jeg skal skrive noe nytt og annet.)

Ordfitte (det er meg det)

Spørsmål: Hva er en kvinnelig forfatter?

Svar: En Ordfitte!


Hilsen Ordfitta

onsdag, august 12, 2009

Før og nå (hverdagsliv)

Før husket jeg godt. Skremmende godt. Venner kunne bli irritert fordi jeg husket noe de hadde sagt for flere år siden. "Men sa ikke du at...?" Likevel var det nok slik også da, at jeg ikke husket alt. Man gjør ikke det.

Nå husker jeg langt mindre. Dagene flyter sammen. Hva gjorde jeg egentlig torsdag i forrige uke. Hva gjorde jeg i 2002? Eller 1998?

I går fikk jeg Lars Noren sine dagbøker i posten, som jeg har kjøpt via en nettbokhandel. Samtidig kjøpte jeg Nina Hemmingsson og Joanna Rubin Dranger også. Bøker jeg ønsket meg som jeg har kjøpt for penger Mamma ga meg til bursdagen min. Så ikke pengene skal bli borte. Forsvinne inn i husholdningen - brukes opp på melk og sukker.

Lars Norens dagbøker er fordelt på to ulike pocketutgaver. Derfor trodde jeg det skulle gå bra å lese dem selv om det skal være ca 1.700 sider (ikke paginert). Men skriften er veldig liten. Jeg bruker briller. Jeg er (litt) langsynt. Det er vanskelig å lese.

Avbrytelse: Sterk sol, plutselig regn. Himmelen åpner seg og regnet slår mot vinduene, taket, jeg lukker verandadøra. Regnet rekker å slå inn. Så er det over. Jeg var egentlig på vei ut med hunden. Det var nydelig vær. Varmt og sol. Jeg skiftet til shorts. Skulle bare innom internettet, havnet hos fr.martinsen der var det småprat til Dagsnytt 18 - jeg ble sittende her ved maskinen. Så kom regnet. Nå roer regnet seg.

Jeg tenker at Lars Norens kartlegging av livet sitt er verdifullt. Han ville ikke husket alt dette om han ikke skrev det ned. Jeg har i perioder skrevet dagbok, men da jeg husket som best, var det som om jeg ble lei av å skrive ned ting slik de skjedde. Nå skal det sies at jeg har en tendens (hadde?) til å la språket i en dagbok bli dårligere enn om jeg skriver fiksjon. Også som barn mener jeg det var et skille her. En dagbok skulle ingen lese, derfor ble den skrevet på en kjedelig måte. Eller mindre anstrengende, som om formen ikke var viktig.

Nå regner det igjen.


tirsdag, august 11, 2009

Skriveprosess

Jeg er ensom.
Jeg er ensom og desperat.

Jeg er ensom fordi jeg er forfatter.
Jeg er desperat fordi jeg skal skrive og ikke gjør det.

Jeg blir like sliten av å ikke jobbe som av å jobbe når jeg egentlig skal jobbe.
Eller: jeg blir mer sliten av å ikke jobbe når jeg har satt av dagen til å jobbe.

Hva er å jobbe?
Å jobbe det er å skrive en roman.

Hvor lang tid tar det å skrive en roman?
Ikke spør så dumt, jenta mi. Det tar den tiden det tar.

Den tiden det tar.

Stem heller på den rødgrønne regjeringa,

tenkte jeg, da jeg ble oppringt og spurt om å være med på å komme opp med en grunn til å hvorfor Rødt trengs på Stortinget. Altså denne: 99 grunner.

Det er mange som er med i det gode selskap her og kommer opp med grunner til det, ikke minst er det flere gode forfattere her. Vigdis Hjorth, Torvald Steen, Gert Nygårdshaug, Kjell Askildsen, Gerd Brantenberg, Olaug Nilssen, Gro Dahle og forlegger Anders Heger. Alle har de klart å komme på en grunn til at Rødt skal på Stortinget.

I et mer venstreorientert samfunn enn vårt ser jeg ikke noe galt i å ha Rødt på Stortinget. Jeg er langt fra enig med dem i alt. Jeg er sikkert enig med dem i noe, siden jeg har stemt SV og vært med i SU.

Olaug Nilssens grunn til å stemme rødt er:
Å få Raudt på Stortinget vil vere første skritt på vegen mot eit folkekrav: Aslak Sira Myhre for president!

Her mistenker jeg Nilssen for å ha en lett humoristisk innstilling til det hele. Og hvorfor skulle hun ikke det?

Flere snakker om at SV trenger en venstreopposisjon. Klaus Hagerup har det som argument:
Arbeiderpartiet og SV trenger en venstreoposisjon

Tja, kanskje det, men synd hvis det går på bekostning av Aps og SVs posisjon.

Da jeg tok partitest på nettet sist foreslo testen at jeg burde stemme på nettopp Rødt. Det gjorde jeg ikke. Jeg er for pragmatisk og realistisk. (Dessuten uenig med Rødt på en rekke områder.) Jeg vil ha fortsatt rødgrønn regjering.


Dersom mange stemmer Rødt nå som ikke gjorde det sist, går jeg ut fra at det er SV-velgeren som går dit. At SV som parti og den rødgrønne regjeringa vil tape på at flere stemmer Rødt. Derfor vil jeg altså ikke være med på å finne på en god grunn for å stemme Rødt.

SV har laget denne siden hvor Kristin Halvorsen lager valgtaler som du kan sende til folk du syns bør stemme SV.

mandag, august 10, 2009

Hunden bjeffer


- Når det tordner

- Når den hører fyrverkeri

- Når den hører skudd eller andre skarpe høye lyder.

- Når den ser eller hører katter.

- Når det ringer på.

- Når jeg banker i bordet. (Særlig hvis noen sier kom inn etterpå.)

Slik har vi det her. Jobber hjemme i dag, ja.

torsdag, august 06, 2009

Jeg er ikke enig

Det er en ganske fin setning. En god ting å si. Jeg er ikke enig.

Istedetfor: Du tar feil. 

Det tenkte jeg på og har tenkt på. Jeg så noe i Aftenposten i dag som jeg ikke var enig i. Jeg ble alterert og opphisset og brukte sterke ord på twitter. Jeg lurte på om jeg skulle skrive et svar. 

Men nå tenker jeg at jeg ikke orker. 

Fordi jeg ikke er enig i verken premisset eller konklusjonen. Og fordi jeg ikke er særlig glad i debatt. Eller den type debatt. 

Jeg vil heller høre på Sånn er livet enn på Ukeslutt. I Ukeslutt konstruerer man debatter i en tabloid form for å få temperatur og konflikt. I Sånn er livet lar man istedet to motdebattanter snakke ut, uten verken en irriterende programleder eller en motdebattant. Sånn er livet er et program man kan lære noe av. Man kan få hele tankerekken til noen og så få hele tankerekken til motparten. I Ukeslutt vil du ikke få noen av delene. Bare en øvelse i tabloid retorikk. Noen er gode og behersker dette. Noen elsker også debatt. 

Det gjør ikke jeg. 

Jeg kommer ikke til å skrive et innlegg til Aftenposten denne gangen. 
Men jeg regner med at noen andre komme til å gjøre det. 

I kveld har jeg sittet med pcen ute på verandaen, lyttet til gresshoppene, mens det har mørknet rundt meg og sendt fra meg smilefjes på twitter, lagt igjen kommentarer på facebook, skrevet om Marita Fossum (som jeg leser og liker) på Underskog, kost meg, hatt det fint, følt meg som en del av noe og sendt en tanke til frmartinsen fordi jeg har inntrykk av at hun gjør sånt ganske ofte (koser seg med internettet en hel kveld). Dessuten er hun mer "Jeg er ikke enig"-typen enn "Der tar du feil"-typen.



Oppdatering fredag 7. august: Martine Aurdal har svart Anne Viken i Dagbladet
Jeg er enig med Martine Aurdal i dette, og glad for at hun orket å svare. Særlig er jeg enig i at kritikken ikke er ny. Det er alltid noen som mener at det feministene gjør er feil. At feministene er for trangsynte, har for lav takhøyde er for stygge eller for pene. Alt etter som. Kritikken er alt annen enn ny.

Oppdatering lørdag 8. august: Debatten går, noen orker alltid å debattere. Anne Bitsch svarer Anne Viken i Aftenposten i dag. Ellers er det både blogger, twitter og underskog hvor man alltid diskuterer slikt som dette. Syns du debatten er kjedelig - kommer denne oppsummerende og presise påpekningen fra fjordfitte.

Som folk flest


Du er normal. Du er vanlig. Du er som folk flest.



Med mer eller midre riktighet plasserer vi oss selv i forhold til andre. Mange av oss, særlig når vi er unge, tenker at vi er annerledes. Noen av oss fortsetter kanskje å tenke at vi er annerledes. Hvor annerledes og utenfor man i virkeligheten er, kan variere. Men man kan kjenne på det å være utenfor samfunnet om man ikke har en (fast) jobb. I betydningen: et sted å dra, kontor, kolleger, lønn, sykepenger, fødselspenger, regulert arbeidstid, ferie.


Er man i tillegg uten egen familie i form av partner og/eller barn mister man en annen del av samfunnskontakten som virker særdeles normaliserende. Mange avisoppslag handler om kampen for lønn, retten til fødselspermisjon, hvor mye en familie må ut med til barnehagen. Dersom du verken er en del av fast-jobb-kjøret eller familikjøret, ja, da er du virkelig ute å kjøre. For da ikke bare føler du deg annerledes, da er du annerledes.


Likeledes hvis man verken har en (vanlig) jobb, (vanlig) familie eller (vanlig) inntekt kan mye flyte ut og over i hverandre. Døgnet må ikke nødvendigvis starte om morgenen, natta må ikke brukes til å sove, hverdager sklir over i helg og ferie sklir over i hverdag. Det er ingen arbeidsgiver, mann eller barn som har en reguleriende virkning på livet ditt. Ingen barnehage som stenger klokka fem. Det eneste du skal rekke er å handle mat og Kiwi er åpen til kl 23. Derfor kan det gi deg en befriende følelse å kjenne på at du ikke lever slik lenger. Livet ditt er ikke grenseløst og tilsynelatende fritt, så fritt det kan bli når man lever under den såkalte fattigdomsgrensa.


Livet ditt er normalt.  Du har familie med mann, barn og hund. Noe som gjør at døgnrytmen holdes, helger er helger og kalenderåret følges på en helt annen måte.  Hvis man alltid jobber når andre jobber vil man ha ferie når andre har ferie. En del av normaliteten er å dra på ferie. Gjerne kjøre egen bil. Gjerne dra på hytta. Det er den ultimate norske ferien: hytteferie.  I år har du også vært på en sånn ferie, en ferie der ingenting skal skje. Ingen travel storby utenfor døra hvor du må ut og være kulturell. Kun sola eller regnet. Dagene strekker seg langsomt ut. Du legger en kabal, mens du tenker at du nesten, men bare nesten kjeder deg.

 

 (På baksida av Klassekampen i går onsdag 5. august)

onsdag, august 05, 2009

Skriveprosess

Dette har helt sikkert noe med enkel psykologi å gjøre. På fredag ettermiddag da jeg skal ta fri fra skrivejobbing for å rydde og klargjøre huset til selskap/fest på lørdag - sniker jeg inn en time jobbing med romanen. Men da jeg tirsdag har hele dagen til kun romanjobbing og jobber hjemme, da sniker jeg meg til å tømme oppvaskmaskinen (fortsatt oppvask etter lørdag), fylle den, sette på en ny, tømme den, vaske klær, brette sammen klær fra tørkestativet. 

Hvis dette fungerer hver gang bør jeg altså stå opp med tanken: i dag skal jeg vaske hele huset. Og slik få kjempelyst til å sette meg ned for å skrive. På den andre siden vasket jeg aldri huset da jeg hadde eksamen. Noe mange påstod var et utbredt syssel.