Om I love Dick av Chris Kraus i Dagbladet

Hadde ny artikkel i Dagbladet på lørdag om Chris Kraus fantastiske bok I love Dick.

Dagbladet lørdag 5. november 2017

Alt du ikke vil vite om Henne

Bak enhver Kulturmann står minst én underkjent kvinnelig kunstner. En av dem er Chris Kraus.

Chris Kraus er navnet på både forfatteren av og hovedpersonen i I love Dick. En roman som er interessant og grensesprengende på oh, så mange nivåer. Den beveger seg ubesværet i overgangene mellom roman, sakprosa, essay, selvbiografi, brevroman, bekjennelse. Den er smart, morsom og feministisk.  

Her hjemme snakker vi nå om kulturmannens makt og om seksuell trakassering gjennom #metoo kampanjen. Chris Kraus bok går rett inn i kjernen av dette. Den er fra 1998 og kom i norsk oversettelse tidligere i år. Nå, nesten tjue år senere, har den blitt løftet fram som et feministisk geriljaskrift og en briljant idébok. Kanskje var den forut for sin tid og man ville ikke ta tak i dette for tjue år siden? Likevel blir den også i dag lest uten at man ser romanens mange lag, dens humor og ironi. Selv bokas egen baksidetekst reduserer den til å handle om en mislykket kunstner med et skrantende ekteskap. 

(fra begynnelsen av artikkelen)

Den norske oversettelsen kom tidligere i år, oversatt av Knut Ofstad.

Om romanen vipper mot det selvmedlidende vipper ironien, humoren og kunnskapen i den andre retningen. Til tross for Chris´ påtrengende kvinnelighet i form av kropp og seksualitet, eller nettopp derfor. For hun er trengende, hun er krevende, hun er det motsatte av en oppskrift på sjekking. Hun er ikke hard to get, hun gir seg over, uavhengig av hva Dick ønsker. Hun forteller Dick omseksuelle og ydmykende opplevelser. Som om kunstnerisk, intellektuell og seksuell ydmykelse er to sider av samme sak. Og det er nettopp dét det blir her. Kan menn og kvinner være likestilte i seksuelle situasjoner om de ikke er det intellektuelt? Eller er det omvendt? Hva kommer først tanken eller kroppen? Det er også en del av romanens prosjekt: å vise hvilken felle denne dualiteten er. For menn blir ikke rammet av sin egen seksualitet, sin egen kropp, sin egen alder. De er intellektuelle uavhengig av aldring og unge koner. (sitat fra mot slutten av artikkelen)

God Bok artikkel i Klassekampen

I morgen fredag 26. juni kommer det en God Bok artikkel signert Lindkvist i Klassekampen. Denne gangen skriver jeg om Maken av Gun-Britt Sundström.

Det är därför jag får impulsen att säga något som skulle förstumma honom. Dessutom har jag ju alltid haft en känsla at att det ligger något otäckt i de där orden, ”jag älskar dig”. En anklagelse rentav. Har alltid känt det när Gustav säger det till mig: något som pockar, fordrar, ger rättigheter. Jag älskar dig (vad får jag för det?). Jag älskar dig (har du förtjänat det?). Jag älskar dig (älskar du mig lika mycket kanske).

Tidligere har jeg skrevet om Alison Bechdel Fun Home 

og om Astrid Lindgren

Astrid min Astrid

Skal du skrive om Astrid Lindgren? Min Astrid Lindgren? Åffer, åffer det da?

De fleste møter Astrid Lindgren, eller rettere sagt bøkene hennes, mens de er små. Bøkene er med på å forme hvem vi er og skal bli. De blir viktige for oss, slik de første leveårene alltid er det. Derfor er det særdeles mange som har et sterkt eierforhold til Astrid Lindgren. Noe som gjør at det ikke er uten en viss ærefrykt jeg gyver løs på oppgaven å skrive om henne.

 

Junibacken, 7.11.2008. Junibacken er en eventyrverden basert på Astrid Lindgrens bøker som ligger i Stockholm. Jeg er den eneste voksne her uten barn, den eneste voksne som kommer alene. Jeg er her for å gjøre research. Fordi jeg skal skrive om Astrid Lindgren. Derfor leser jeg henne på nytt og om henne. Å lese Astrid Lindgren får meg ofte til å gråte. Det jeg husker fra det å være barn og ung er dette ønsket om å bli eldre, vokse opp, bli større, bli voksen. Å lese Astrid Lindgren gir meg faktisk en lyst til å være barn igjen. Om ikke annet enn for å oppleve bøkene hennes enda sterkere. Hvis det er mulig.

Kanskje er det enda bedre å være den voksne som leser Astrid Lindgren for et barn, ser filmene sammen med et barn? Sitt eget barn? Tar med seg barnet hit, til Junibacken og kjører med Sagotåget som tar en med gjennom Astrid Lindgrens mange ulike verdener på elleve minutter. Jeg har aldri tatt det for gitt at jeg skal ha barn. Jeg ser mange grunner til å ikke få barn. Likevel: Astrid Lindgrens verden får meg til å se én grunn til å faktisk få barn. Hun tar barn på alvor på en helt usedvanlig måte.

 Astrid Lindgren er noe så sjeldent som en kvalitetsforfatter for barn og unge med en helt eksepsjonell popularitet. Hun var nesten 38 år da hun debuterte i 1944, og etter debuten kom bøkene på løpende bånd. Selv om hun hele tiden (siden 1946) hadde en 50 prosents stilling som barnebokredaktør i forlaget Rabén & Sjögren, hvor også hennes egne bøker ble gitt ut. En dobbeltrolle som antagelig ikke hadde blitt akseptert i dag. Lindgren selv har også uttalt i ettertid at dette var en tvilsom blanding av roller.

 

I 1993 spurte en mannlig forfatter meg: «Hvis du skulle vært en person i litteraturen, hvem ville du vært?» Jeg svarte uten å nøle: «Pippi Langstrømpe.»

Fordi Pippi er suveren. Hun behersker to sentrale ting som historisk sett har vært forbeholdt menn, nemlig fysisk styrke og økonomisk kapital. Lindgren tenkte selv at disse tingene har vært forbeholdt voksne, og har derfor gitt det til et barn. At det er et jentebarn gir teksten en ekstra dimensjon. Og har gjort henne til et forbilde for mange.

Pippi er kjempesterk og har en kiste med gullmynter, og med de to fordelene kommer hun seg ofte ut av enhver knipe eller tilløp til konflikt. Man kan selvsagt lett problematisere rollen hennes, hun er foreldreløs, og hun går ikke på skolen. Likevel: Pippi er tross dette suveren. Lindgren sier selv at Pippi ikke er særlig modig. Det er ikke vanskelig å gjøre de tingene hun gjør når hun er så sterk. Det heter et sted i Pippi: Den som er veldig sterk må også være veldig snill. Lindgren sa selv at det hun viser med Pippi er at man kan ha makt uten misbruke den.

 

At Pippi Langstrømpe – som fortsatt leses av voksne og barn, og som jeg husker så godt fra min egen barndom – faktisk kom ut så tidlig som i 1946 viser hvor tidløs hun er. Selv om ordet «negerkonge» forekommer, noe Lindgren selv bare to år etterpå nærmest korrigerer i boka «Kati i Amerika». Kati sier belærende til tanten sin: «Man skal si ‘colored’ om de fargede amerikanerne, det er en fornærmelse å kalle en neger for neger.» I 1970 uttaler Lindgren i et intervju i Expressen at det er en del i Pippi hun ikke ville skrevet i dag, selv om hovedtrekkene ville vært likt. Og en ting er hun sikker på at hun ikke ville skrevet: Faren til Pippi skulle ikke vært negerkonge.

 Lindgren var tidlig selv klar over det nedlatende og rasistiske uttrykket. Det er kanskje synd at det finnes en «negerkonge» hos Astrid Lindgren, men jeg tror ikke det vil skade verken barn eller Lindgrens forfatterskap, som for lengst har vokst seg større enn som så. Det som tvert imot går gjennom bøkene hennes som en rød tråd, er humanismen, toleransen, ønsket om fred. Å hele tiden være på de minste og svakestes side, på barnas side, på dyrenes side, på de fattige og undertryktes side; der står Lindgren stødig.

 

Brødrene Løvehjerte, Pippi Langstrømpe, Mio min Mio, Ronja Røverdatter og Karlsson på taket inneholder fantastiske elementer, og kanskje er det nettopp disse bøkene som mange – i hvert fall i voksen alder – trekker fram. Karlsson på taket har en helt enestående popularitet i Russland. Brødrene Løvehjerte er en del av serien Århundrets bibliotek, der hundre norske litteratureksperter stemte fram de hundre beste bøkene fra det 20. århundre. Pippi og Ronja er sterke kvinneskikkelser litteraturen ellers ikke har så mange av, og blir ofte trukket fram som feministiske forbilder.

Likevel har Lindgren også skrevet en hel verden av barn i et troverdig og realistisk univers: bøkene om Marikken, Emil i Lønneberget, Lotta i Bråkmakergata, Barna i Bakkebygrenda, Mesterdetektiven Blomkvist og Vi på Saltkråkan. Som voksen kan jeg synes historiene fra Bakkebygrenda er både kjedelige og idylliserende, men som barn elsket jeg de bøkene. Et poeng som ofte trekkes fram om Lindgrens forfatterskap er nettopp hennes intuitive forståelse av hvordan barn oppfatter verden.

 

Margareta Strömstedt har skrevet biografien «Astrid Lindgren, en livsskildring». Den ble gitt ut i 1977, og kom i ny og revidert utgave i 1999 med et stort tillegg om de 20 siste årene. Strömstedt kjente Lindgren personlig, og Lindgren var selv i live da boka kom ut og kunne godkjenne det som står der. Fordelen ved det er at biografien ikke blir spekulativ eller skaper myter. Ulempen kan være at Strömstedt idealiserer Lindgren. Etter å ha lest andre bøker, artikler, intervjuer og kritikker er det vanskelig å finne noe å ta Lindgren på, noe negativt om henne. Det er da heller ikke derfor jeg skriver dette. Tvert imot, det som har kommet av kritikk mot henne som person eller mot bøkene hennes har med tiden blitt tilbakevist.

Ikke minst den massive kritikken som kom da Brødrene Løvehjerte ble gitt ut i 1973. Boka brøt med tidens sosialrealistiske ånd. En gruppe marxistiske litteraturkritikere stjal innledningssitatet fra boka og kalte den «et eventyr som ikke burde få finnes». Kritikerne mente videre at den fremstilte ondskapen på en ensidig måte og at døden ble løsningen på problemene i en slik grad at boka oppfordrer til selvmord. I ettertid, når klimaet er et helt annet, framstår kritikken nærmest som komisk. Men nettopp at enkelte av hennes utgivelser var kontroversielle da de kom er med på å vise Lindgrens storhet. Å tørre å skrive om barn og døden på en måte som tar både barna og døden på alvor er fantastisk. Slik står romanen nå som en klassiker.

 

Astrid Lindgren var mer enn en snill gammel dame. Margareta Strömstedts biografi dveler lenge ved familiebakgrunnen og barndommen, noe også andre bøker gjør. Barndommen var viktig for Astrid Lindgren, og hun sier selv at den ga henne både trygghet og frihet, til tross for en tid preget av mye slit, ikke bare for Lindgrens egen familie og foreldre, men for de fleste på den tida. Også barna måtte jobbe, fra tidlig alder og tidlig morgen. Likevel beskriver hun barndommen sin som meget lykkelig.

Noe som har preget henne sterkt, og som hun har skrevet en egen bok om, er kjærligheten mellom foreldrene. Den var stor og sterk og unik for sin tid og sitt miljø. Andre ektemenn ga ikke åpne kjærlighetserklæringer og berøringer slik Samuel August gjorde til sin Hanna. Lindgren skrev boka «Samuel August fra Sevedstorp og Hanna fra Hult» om foreldrene, den eneste boka hun har skrevet for voksne.

 

I tillegg til Strömstedts biografi finnes det andre bøker, som «Astrids äventyr – innan hon blev Astrid Lindgren» av Christina Björk og Eva Eriksson, «Astrid från Vimmerby» av Lena Törnqvist og «Mitt Småland» av Astrid Lindgren, Margareta Strömstedt og Jan-Hugo Norgman. Alle disse bøkene trekker fram naturen, husene i Småland, hvordan det var da Astrid selv var barn og hvordan det er likheter til dette i bøkene. Siden jeg er forfatter selv kjenner jeg en viss motvilje mot å sette likhetstegn mellom virkelighet og fiksjon, til tross for at også Lindgren selv i mange tilfeller sier at det var slik. For eksempel sier hun at hennes egen barndom var som i Bakkebygrenda.

Det Lindgren opplevde som den tøffeste tiden og den største kritikken mot henne, var folkesnakket da hun som 18-åring fikk en sønn utenfor ekteskap. Det er vanskelig for oss som er vokst opp i en annen tid å forestille seg hvor uhørt dette var i 1925. Lindgren fødte sønnen Lars i København, og måtte la ham vokse opp i fosterhjem. Hun arbeidet som «kontordame» i Stockholm for en meget lav lønn, som hun i tillegg til å forsørge seg på måtte spare av for å kunne reise og besøke sønnen i København.

 

Astrid Lindgren har blitt større enn seg selv og større enn det er nesten mulig å forstå. Hun er oversatt til så mange språk og utgitt i så mange land at knapt noen har den totale oversikten. Uttrykk fra bøkene hennes er gått inn i det svenske språket. For eksempel kan det i dødsannonser stå: «Sees i Nangijala».

Søndag 26. oktober i Økonomidelen til Aftenposten er det intervju med en kvinne som arbeider for økt kvinneandel i næringslivet. Mot slutten av artikkelen sier hun: «På veggen til min eldste datter har jeg malt et Pippi-sitat jeg håper hun tar med seg inn i voksenlivet: Det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare.»

I skrivende stund (lørdag 15. november) sitter jeg i Visby i Sverige. Dagens Nyheter har et oppslag på forsiden: «Höns kvar i burar som förbjudits». Inne i avisa er saken illustrert med et bilde av Astrid Lindgren og en liten sak om at hun fikk den nye dyrevernloven i 80-års presang. Loven blir gjerne kalt Lex Lindgren, selv om Lindgren selv var skuffet over at den var blitt både utvannet og meningsløs. Men det står jo ikke i avisa i dag. Disse eksemplene vise hvor allestedsnærværende hun er, og hvordan hun lever videre etter sin død. Hun og hennes figurer, Pippi, Ronja, Emil.

Å skrive den ultimate Astrid Lindgren-artikkelen er vel nærmest umulig. Å skrive om Astrid Lindgren er heller ikke særlig originalt. Hvem kan være ekspert på Astrid Lindgren når hennes verden sprenger alle formater? Ikke jeg, i hvert fall. Men også jeg kan skrive om henne. Fordi også jeg elsker bøkene hennes. Elsket dem allerede som barn. Man kan alltid vende tilbake til Astrids Lindgrens verden, Astrid Lindgrens bøker.

Utenfor Visby ligger Villa Villekulla. Dit skal jeg dra nå. Kanskje står hesten på verandaen? Om ikke Pippi har båret den inn i stua for å drikke kaffe. Dit inn vil jeg også.

Ellisiv Lindkvist

(Trykt i Klassekampen i november 2008 som en God bok artikkel)

Fakta:

Astrid Lindgren ble født i Vimmerby i Småland i 1907. Foreldrene Samuel August Ericsson og Hanna fra Hult har hun senere skrevet bok om. Hun er nesteldst av fire søsken.

Debuterer med ungpikeboken Britt-Mari letter seg hjerte på Rabén & Sjögren i 1944, hvor hun vinner andreprisen.

Til samme forlag sender hun inn Pippi Langstrømpe-manuset som allerede er blitt refusert av Albert Bonniers Forlag. Den første boka om Pippi Langstrømpe kommer ut i Sverige i 1945 og i Norge i 1946. Gerard Bonnier har senere uttalt at det var hans livs største tabbe å refusere Astrid Lindgren.

Astrid Lindgren er oversatt til 76 språk (1999) – inkludert afrikaans og singalesisk. De samlede utgivelser utenlands er over tre tusen ulike utgaver med et totalsalg på nærmere 80 millioner eksemplarer i 1997.

Mange av Astrid Lindgrens bøker er filmatisert og dramatisert. I Stockholm finnes et egetmuseum for barn, kalt Junibacken, man kan møte hvor figurener fra bøkene hennes.

Se: Junibacken.se

 Lindgren er forfatter av kjente og kjære karakterer som Pippi Langstrømpe, Emil fra Lønneberget, Marikken, Karlsson på Taket, Brødrene Løvehjerte og Ronja Røverdatter. 

Da Astrid Lindgren døde i 2002, opprettet den svenske regjering en internasjonal litteraturpris til hennes minne, Astrid Lindgren Memorial Award (ALMA). Prisen er på fem millioner svenske kroner og går til det beste internasjonale barne- og ungdomsbokforfatterskapet. Det er dermed den største barnebokprisen i verden.

Les mer om Astrid Lindgren på astridlindgren.se

Pappa og Hamsun

Jeg har skrevet en tekst som heter "Pappa og Hamsun" den er en del av serien forfattermøter som Hamsun 2009 står bak.

Slik introduserer de teksten:

 

Forfattermøte: "Pappa og Hamsun"

"Jeg skulle skrive en tekst om Hamsun. Gjerne kritisk. Jeg kunne sikkert skrevet noe kritisk om Hamsun. I stedet kom teksten til å handle mest om Pappa. Min elskede Pappa, som elsket forfatteren Knut Hamsun." Les teksten til forfatter og dramatiker Ellisiv Lindkvist. 

Les hele teksten her.

(Hamsun 2009 er et ikke-kommersielt nettsted som driftes og utvikles av Nasjonalbiblioteket.)

Heteroturisten

I flere år forsøkte jeg å bli lesbisk. Eller mer presist: Lenge var jeg åpen for at det å leve lesbisk kunne være en mulighet. Og kanskje hadde det vært det om jeg hadde truffet den rette. Tilgangen på en heterofil partner er imidlertid langt større. Likevel er det selv i en heterofil verden vanskelig å finne noen man kan orke å leve sammen med. Og som orker deg. Også kalt kjærlighet. 

Det er lett å tro at alt skjer et annet sted. Og oppvokst i en utkant av en utkant av en utkant, nederst på den regionale rangstigen, arbeiderklasse (eller lavere middelklasse om du vil, men uansett langt fra det toneangivende borgerlige kulturelle Oslo3-miljøet), dessuten kvinne og ung – for ung – og så plutselig (når skjedde det?) for gammel. 

Likevel fortsatt i min beste alder. 

Radikal og intellektuell
Det som hele tiden førte til følelsen av å være annerledes var lengselen etter både det radikale og det intellektuelle. Begge deler i skarp kontrast til det «de andre», folk rundt meg var opptatt av. Hangen til dette førte til en rekke spørsmål fra meg – til meg. Hvorfor skal jeg gifte meg? Hvorfor skal jeg få barn? Hvorfor skal jeg barbere leggene? Noen ganger tenkte jeg at jeg var en del av alle marginale grupper i Norge bortsett fra å være lesbisk og nynorsking. Noe som selvsagt gjorde at jeg forsøkte å bli begge deler. 

I min lesbiske utforskningsperiode var jeg redd for å bli avslørt. Var jeg egentlig en heteroturist? Ville jeg bare prøve å ha sex med en kvinne fordi det var en del av den seksuelle kulturen jeg leste om og forholdt meg til? «Pikekos» og trekant med to kvinner er en meget utbredt drøm hos den heterofile mannen. Syntes jeg kvinner var vakre fordi kvinner er så objektivisert at til og med heterofile kvinner forholder seg til kvinner som kropp, som form? 

Bitch Song Club Høsten 2007 ble jeg spurt om å skrive teksten til et figurteaterprosjekt hvor hele handlingen foregår på en lesbebar. Tittel: Bitch Song Club. Jeg syntes prosjektet hørtes interessant ut og svarte ja. Senere har jeg ofte sagt at jeg jobber med «lesbisk dukketeater». Når så DU sist lesbisk dukketeater, liksom? Og jeg tenker at det kom godt med, min streben etter å ville bli lesbisk. Samtidig som jeg, som lever heterofilt (og kanskje til og med er heterofil, skjønt når er man noe som helst?) har en slags autoritetsangst for de som er lesbiske eller lever lesbisk. De er ekspertene, og enhver lesbisk har rett til å si at jeg tar feil. Det er ikke slik det er å være lesbisk. Samtidig som man dermed understreker forskjelligheten. Kan en mann skrive om å være kvinne, kan en kvinne skrive om det å være mann, kan en heterofil skrive en lesbisk cabaret? Svarene er vel ja. Og kanskje mer ja i dag enn på 1970-tallet. 

Jeg gjør hjemmeleksa mi. Eller bedriver research. Jeg ser The LWord. St.Croix-trilogien og Opp alle jordens homofile av Gerd Brantenberg har jeg lest, likeså Kvinnefrukt av Rita Mae Brown. Jeg leserLoosing Louise. Jeg leser Ikke bare appelsiner. Jeg leser Sarah Waters, Mian Lodalen, Louise Boije af Gennäs. Jeg snakker med ungdommen. Jeg leser selvbiografien til Kim Friele. Jeg leser Dykes to watch out for og Fun Home av Alison Bechdel. Jeg elsker Dykes to watch out for og Fun Home. Og jeg fascineres av The LWord. 

Super-lesbisk
Det er noe jeg er redd for. Det ene er, som sagt, at noen som er lesbisk skal komme og si at det ikke er sånn. Likevel er jeg kanskje mer redd for å gjøre dette til dét det skal være, nemlig: lesbisk dukketeater. Med trykk på lesbisk. Å leve lesbisk handler neppe om å snakke om at man er lesbisk hele tiden. Noe Christine Koht poengterer når hun er på handletur og sier: «Jeg er lesbisk. Kan du anbefale meg en fisk?» Så jeg skriver meg inn i det lesbiske og lager først en 90-siders lang kjedelig lesbepolitisk tekst. Som må skrives om, og skrives om, og skrives om, og kuttes ned til halvparten. Og litt til. Nå nærmer vi oss noe. 

I mellomtiden smykker jeg meg med det. Slik mange av oss har smykket oss med at vi har homofile venner. «Jeg har mange venner som er homofile. (Men jeg er ikke det selv altså.).» En slik støtte er enkel. Det er enkelt å være venn med en homofil. Nesten like enkelt som å være venn med en heterofil. Eller egentlig omtrent helt likt. Eller? Hvor mange flerkulturelle venner har du da? Mens jeg vandrer rundt i den kulturelle urbane middelklassen i Oslo sier jeg at jeg skriver Lesbisk dukketeater. Stolt. Når så DU sist lesbisk dukketeater? Men reiser jeg litt ut av Oslo og treffer de som er dobbelt så gamle som meg, merker jeg at det ikke er like kult. At jeg faktisk kvier meg for å si at det er lesbisk dukketeater jeg skriver. Og jeg skammer meg over at jeg skammer meg. Har jeg ikke kommet lenger? 

Kjernefamilien
I 1994 intervjuet jeg Gerd Brantenberg som sa at flere heterofile burde kjenne på sine homofile sider. Jeg tok henne på ordet, med all min streben etter å bli lesbisk. I 2008 er jeg på et seminar der kjønnsforskeren Åse Røthing forteller om høy homotoleranse i skolen, men at redselen for ens egen eventuelle homofili likevel fortsatt er sterkt til stede. Altså: homofobi. 

Så hvorfor er jeg ikke lesbisk? Hvordan kan jeg vite at jeg er heterofil? Hvorfor denne sterke trangen til å finne ut om jeg er/var lesbisk. Og kan jeg nå være sikker på at jeg er heterofil bare fordi jeg lever sammen med en mann? Kan jeg være queer og skeiv i min heterofile tilværelse? Jeg er jo tross alt ikke en del av en heteronormativ kjernefamilie? Det er ikke lett å være kritisk til rollen man blir tildelt. Å være kritisk til moderskapet, ekteskapet, kjernefamilien, forbrukskulturen, monogamiet, religionen og boligprisene. Samtidig som man (jeg) mener at homofile skal få lov til å gifte seg, få barn og lage nye kjernefamilier. Forhåpentligvis kan mor, mor, barn eller far, far, barn gjøre noe med både kjernefamilien og heteronormativiteten. 

Lappeteppefamilien
I sofaen sitter mann, kvinne og to stykk barn, tenåringsbarn. De er ikke mine. Det vil si: Jeg har ikke født dem. Derfor er vi ikke en vanlig kjernefamilie. Vi er en lappeteppefamilie, eller en gjenbruksfamilie. Hunden er en skilsmissehund og følger barna, nå ligger den ved våre føtter. Vi ser på The LWord. Det er en del av researchen min, og alle får se på. Yngstedatter sier: Hvis jeg blir lesbisk når jeg blir stor, tror jeg at jeg blir ganske feminin. 

Jeg glemmer for en gangs skyld å bli trist over siste del av setningen. Ønsket om kvinnelighetsdyrkingen har allerede slått kraftig rot, og hun kan mer om sminke og hår enn jeg noen gang har kunnet. Det gjør meg vanligvis både pessimistisk og litt trist. Alt de må bruke tid, krefter og penger på, sukker jeg. Men denne gangen tillater jeg meg ubekymret å ikke høre ønsket om femininitet. I stedet fokuserer jeg på første del av setningen: «Hvis jeg blir lesbisk…» Det er da et godt utgangspunkt og en rimelig åpen holdning. Til livet. Til kjærligheten. 

Fakta:
Bitch Song Club - en skeiv kabaret, av Ellisiv Lindkvist
Urpremiere på Oslo Nye Teater, Teaterkjeller’n 12. september. Spilles til 1. november.
Med: Karina Nielsen Suzanne Paalgard, Espen Alknes, Kari-Ann Grønsund, Anders Rogg. Idé/scenografi/dukker: Nina Borge. Regi: Line Rosvoll. Musikk: Anders Rogg. Koreografi: Toni Ferraz 

Ellisiv Lindkvist er forfatter, dramatiker og skribent. Hun er dessuten kulturredaktør i Fett.

(Artikkel i Fett nr 3 – 2008)

Apropos Fett: på tide og poste denne artikkelen også her. Ligger allerede ute på Fetts sider. Her. 

Fett nr 3 - 2008

Tema er kristendom. I salg fra tirsdag. 

Linkvist har artikkelen "Heteroturist" om hennes forsøk på å bli lesbisk. Eller research-prosessen til Bitch Song Club om du vil.

Liv, litteratur, kjærlighet

Alle som har en far vil kjenne seg igjen i Alison Bechdels lesbiske selvbiografiske tegneserieroman, skriver Ellisiv Lindkvist.

Alison Bechdel
Husfred – en tragikomisk familiehistorie

Egmont, 2007
Oversatt av Johann Grip

Det kommer antagelig til å stå at dette er skrevet av en forfatter, altså denne teksten. Jeg er (foreløpig) en en-bok-forfatter, og er man da egentlig forfatter? På debutantseminar i vår snakket en to-bøker-forfatter om det som blir kalt «den vanskelige andreboka». Riktignok sa han at andreboka ikke var så vanskelig som den første (phu!). Og det tror jeg på. Han fortalte om det smarte i å begynne å skrive på andreboka med en gang, og gjerne før debutboka lanseres. Jeg har ikke rukket å begynne å skrive en ny bok, likevel har jeg skrevet kontinuerlig fra før boka mi ble lansert. Jeg ble som dramatiker spurt om å skrive teksten til noe vi litt flåsete kaller lesbisk dukketeater, og som mer presist kan kalles en skeiv kabaret med dukker. Resultatet kommer til å gå på Oslo Nye Teater i høst. Det var mens jeg forberedte meg til denne skriveprosessen at jeg leste Alison Bechdel. Jeg slukte «Dykes to watch out for», som i likhet med enkelte tv-serier har den egenskapen at jeg blir mer og mer glad i karakterene og serien etter hvert som jeg leser.

Da jeg etterpå begynte å se dramaserien «The L-Word», kunne jeg straks se forbindelseslinjer til «Dykes to watch out for». Her hadde nok researcherne og serieskaperne blitt inspirert og hentet (stjålet?) flere ideer. «Dykes to watch out for» er tv-serien før den ble tv-serie, det er Seinfeld og Friends bare bedre, og tidligere ute. Og ja; alle er lesbiske.
Etter å ha lest hele Dykes-serien, som dessverre tok slutt en gang (foreløpig finnes den i 12 bind), begynte jeg å lese «Fun Home». Denne dypt alvorlige, poetiske og likevel morsomme selvbiografien er – som denne spalten heter – en god bok. Og man kan lett tenke at Alison Bechdel har et liv verdig en selvbiografi – slik det står på baksida av boka. Skjønt hva er det?
Hvilke likheter er det mellom levd liv og fiksjon? Den kritiske leser kan lett karakterisere noe som «privat» når man egentlig mener «uinteressant». Her om dagen sa Tove Nilsen på radioen (sitert etter hukommelsen) at det alltid var noe fra forfatterens eget liv i boka, ellers var man feig som forfatter. Selv om det finnes rene fiksjoner, er jo det å skape fiksjon å skape liv, og da må man ha et liv selv, og det har vi jo alle, og så transformerer man liv, slik man kjenner det, om til et fiktivt liv, som igjen nesten alltid ligner på, eller minner om liv, slik vi kjenner det, fra det vi kaller virkeligheten.

Jeg tror ikke noen begynner å skrive fordi de tenker at livet mitt er så spennende at jeg må fortelle om det. Like fullt har det nok hendt at man tar noe fra sitt eget liv og gjør det om til skrift og fiksjon. Da jeg var barn og fikk stiloppgaver var det ofte slik at man skulle fortelle fra sitt eget liv. «Min 17. mai», «Min sommerferie» og lignende. Jeg spurte alltid om man fikk lov til å finne på. Og noen ganger spurte jeg ikke, men fant på, uten å si at det var det jeg gjorde. Denne motstanden mot biografi fulgte meg i de roman-lesende tenårene. Godt voksen hadde jeg aldri lest en biografi. En forfatter jeg hadde som lærer på Forfatterstudiet sa at hun hadde lest en rekke biografier for å finne ut hvordan kunstnerne levde sine liv. Nå, lenge etterpå, tenker jeg at det å lese om et levd liv kan være like interessant som et fiksjonelt. Ja, hvorfor ikke? Jeg kjenner en ambivalent lyst til å lese Noréns 1600 siders dagbok.

Jeg har fortsatt ikke kastet meg over biografisjangeren. Men jeg har lest selvbiografien til Alison Bechdel i tegneserieformat. «Fun Home» heter originalutgaven, med undertittelen «a family tragicomic», som jeg lånte og leste først. «Husfred – en tragikomisk familiehistorie» heter den i norsk oversettelse, som jeg skaffet meg for å skrive om den her. Riktignok mangler den fine tegningen av huset og alle familiemedlemmene i hvert sitt rom, som ligger som en skjult skatt under smussomslaget fra originalutgaven. Tegnet inne i boka på side 134 hvor familiemedlemmene forsvinner inn i hvert sitt rom og med hver sine kreative sysler. «Vårt hjem liknet et kunstnerkollektiv. Vi spiste sammen, men var ellers opptatt av vårt.»
Antagelig har ikke Egmont sett seg råd til å lage dette ekstra omslaget. Den norske utgaven har originalens smussomslag som eneste omslag. Bortsett fra det har Johann Grip som oversetter gjort en presis og god jobb.

Jeg-personen i boka heter Alison. Boka handler om Alisons oppvekst og om familien hennes. Den er tilegnet moren og de to brødrene, til dem står det: «Vi hadde mye moro, tross alt.» Boka handler mest om Alison og farens relasjon. Faren dyrker huset og dets estetikk ved hjelp av barnas ubetalte arbeidskraft. Og Alison ønsker seg et minimalistisk hjem når hun blir stor. Hva er vitsen med å lage noe som er så vrient å tørke støv av, spør hun sin far. Den er nydelig, svarer han.
Alison vil ikke ha ting bare fordi de er vakre. Alison er praktiker der faren er estet. Faren har en rekke feminine sider som han ønsker å få utløp for gjennom sin eneste datter. Alison på sin side er en guttejente. I boka står det:
«Det er upresist og utilstrekkelig å definere en homoseksuell som en person hvor genus-uttrykket står i motsetning til vedkommendes kjønn. Men i fars og mitt begrensede eksempel, er det kanskje tilstrekkelig. Ikke bare var vi avvikere, vi var hverandres vrengbilde.»
Det er fornøyelig å se farens forfengelighet, samtidig som Alison lengter etter maskulinitet. «Jeg ønsket meg muskler og tweed slik far ønsket fløyel og perler – det vil si, til meg selv. Vi begjærte helt forskjellige ting.»

Alison blir voksen og finner ut at hun er lesbisk. Og selv om hun mangler praksis, skriver hun et brev til foreldrene og forteller det. Noe hun ønsker skal frigjøre henne fra barnehjemmet, fra foreldrene, fra heterofamilielivet hun regner med å ha vokst opp i. I stedet blir hun dratt inn i familiens skjulte hemmelighet. Alisons far har, og har hatt, forhold til andre menn.
«Bare fire måneder før hadde jeg komme med en erklæring til foreldrene mine. På denne tiden var min homoseksualitet fremdeles rent teoretisk, en uutprøvd hypotese. (…) Og da fars død fulgte så hakk i hæl på min triste ut-av-skapet-fest, kunne jeg ikke unngå å se det som et årsak-og-virknings-forhold. (…) Hvorfor fortalte jeg det? Jeg hadde ikke hatt sex engang. Mens far hadde hatt sex med menn i årevis og ikke sagt noe som helst.
Boka har, til tross for tegneserieformatet, mye tekst og opererer på flere nivåer. Ofte er det fortelleren Alison som kommenterer hendelsesforløpet over tegneserierutene, mens tegningene og personene i rutene sier sine replikker. Som kan stå i et motsetningsforhold til kommentarstemmen. Slik utnytter hun tegneserieromanens muligheter og løfter boka; som forøvrig er stappfull av litterære referanser og sitater.

Det er i litteraturen far og datter får en slags kontakt. Og hun sammenligner faren med både Fitzgerald, Joyce og Wilde. Morens historie sammenligner hun med Henry James’ «Portrett av en dame». Sansen for å sammenligninger har hun allerede som barn da hun sammenligner sin familie med Addams-familien. De litterære referansene går også over mot dramatikk og teater. Moren og faren møttes under innspilling av «Troll kan temmes». Moren spiller senere i «The importance of being Earnest». Det er sommeren Alison fyller 13. Hun skriver dagbok:
«Mye skjedde den sommeren. Jeg er glad jeg skrev det ned. Ellers ville jeg finne graden av sammenfall usannsynlig.»
Etter farens begravelse får Joan, kjæresten til Alison, velge en av farens bøker. Moren vil gi dem bort. Joan velger Wallace Stevens, og moren sier at nettopp i den boka er yndlingsdiktet hennes «Sunday morning», og leser det høyt. Selvfølgelig tilbyr Joan å velge noe annet. Men moren sier «Nei. Nei. Ta den.» Og går sin vei. I motsetning til han som er død, vil hun ikke eie tingene. Men i likhet med ham som er død støter også hun det hun elsker vekk fra seg. Hans skaphomsetilværelse kan man si har tatt fra moren et liv i «ren og ekte» kjærlighet. Ømhetstegnene dem imellom oppsummerer Alison til to ganger. Og begge gangene ble hun forbløffet. At moren til slutt ber om skilsmisse er forståelig. To uker senere dør faren i noe de tror er et selvmord. Det er også bare fire måneder etter at Alison skrev brevet: Jeg er lesbisk.

Boka åpner og slutter med et bilde av Alison og faren der de har fysisk kontakt. Noe resten av boka formidler at forekommer svært sjelden. Alle har eller har hatt en far, og noen av oss har en død far. Historier om oppvekster og familieliv blir noen ganger kritisert fordi de handler om denne lille enheten, likevel fortsetter de å oppta oss. Barndommen former oss. Hva foreldre (og lærere og venner og alle) gjør mot hverandre er en risikosport. Noen replikker husker du for livet. Familieliv angår oss alle. Også lesbiske Alison. Derfor fortsetter vi å skrive og lese om det. Det særegne i Alisons liv formidles og treffer oss, i alle fall meg, det subjektive blir allment.
Hun orkestrerer fortellingen utmerket for oss som er interessert i dramaturgi. Den er ikke kronologisk, men hopper fram og tilbake mellom barndom og voksentid for Alison. Hun ser også barndommen i nytt lys etter å ha fått høre at den kjære barnevakten egentlig var farens elsker. Ja, ikke bare det, også moren kommer i nytt lys. Etter at Alison er kommet ut snakker moren til henne for første gang som en voksen. Og Alison oppfordrer henne til å flytte ut av huset. Farens hus. Vekk fra faren. Alison sier: «Som Odyssevs’ trofaste Penelope hadde mor drevet hjemmet i over tjue år med en stort sett fraværende ektemann.” De litterære referansene og sammenligningene fortsetter.

Jada, jeg vet at jeg skriver om meg selv og mitt eget prosjekt. Men det var slik jeg møtte denne boka. Og slik vi sier «Når så du lesbisk dukketeater sist?» med en viss munterhet i tonefallet, ønsker vi å nå ut til alle. Herværende avis spør tendensiøst kunstnere om de lager kunst for massene eller de få. Spørsmålet er en felle. Alle kunstnere ønsker å nå ut. Når leste du en lesbisk selvbiografisk tegneserieroman sist? Man trenger ikke være lesbisk for å lese den, det holder at man har et liv, en familie, at man har en far, eller har hatt en far. Jeg er sentimental og overarbeidet. Jeg har en deadline selv om det er søndag. Jeg leser ut boka og gråter. For også jeg hadde en pappa. Også min pappa er død. Jeg lever ikke lesbisk. Men jeg kjenner meg igjen i Alison, som elsker og lengter. Slik vi alle gjør. Og får ikke nok. Liv, litteratur, kjærlighet. La meg slutte med et stort sukk og rekke litt av dagen.

(Artikkel som stod på trykk i Klassekampen fredag 29. august.)

Kulturhelg

Sommeren er over. Høsten nærmer seg. Og kulturelle aktiviteter popper opp både her og der.
I dag for eksempel, har Hoveddeichman 75 års jubileum.

I morgen er det Tekstallianse på Litteraturhuset.

Det er også åpent hus på Oslo Nye Teater hvor du kan hilse på Elke, Becky og Hilde som du vil få se i høsten skeive kabaret: Bitch Song Club.

Søndag ser ut som jobbedag for mitt vedkommende. Skriver en God Bok-artikkel til Klassekampen, om Fun Home av Alison Bechdel. Deadline på søndag er jeg ikke glad for og i en ideell Lindkvist-timeplan ville artikkelen vært ferdig omtrent nå, fredag kl 17.00. Lindkvist-timeplanen er langt fra ideell.

Lekende litterær sex

«Masse om sex.»  Slik kom jeg i et svakt øyeblikk til å beskrive min egen bok Alt jeg skriver er sant foran Aftenpostens webkamera.

Intervjuet ligger på nettet og jeg kan ikke skylde på sitatfeil når det er mitt eget hode som ser inn i kamera og sier det. Det er ikke særlig klokt formulert. Det er ikke engang særlig treffende.

Jeg er ikke særlig glad i å lese om sex. Ikke eksplisitte seksuelle skildringer iallfall. Derfor er det sjelden jeg skriver dette selv. Selv om sexen i boka mi er nærværende. Blant annet som noe jeg-personen i boka drømmer om, når hun ikke har det. At jeg ikke er glad i å lese om sex skyldes at det er ytterst få som klarer å skrive godt om det. Iallfall om vellykket og god sex. Den dårlige sexen derimot: give it to me. Jeg snakker fortsatt om litteratur.

Mangeårig litteraturkritiker i NRK, Marta Norheim, kom våren 2007 med boka Røff guide til Samtidslitteraturen. I den skriver hun om samtidslitteraturen etter tema, i ulike kapitler som hun mener danner tendenser i dagens romaner og andre bøker. Hun skriver både om den nye mannsrollen i kapitlet: Kva er ein mann – og om den nye kvinnerollen i kapittelet Med neglelakk på klørne. Norheim hadde tenkt å skrive et kapittel om kjærlighetsromanen, men fant ut at den så å si var fraværende.

Kanskje var det nettopp derfor Gyldendal Norsk Forlag forsøkte seg med en konkurranse om den store kjærlighetsromanen. En av vinnerne var Edy Poppy med romanen Anatomi. Monotoni (2005). Den handler om ekteparet Vår og Lou, som har et åpent forhold, hvor de utfordrer hverandre med nye partnere, nærmest en utroskapspakt. Etter at de begge har vært inne i flere andre forhold og Lou har bedt Vår om å bli forelsket i en annen, orker de ikke mer av denne leken og vil prøve en annen lek: monogami, som noe nærmest nytt og spennende. Noen vil kanskje si at romanen handler mer om sex enn om kjærlighet. Men man kan si at Poppy med sin roman problematiserer monogamiet og institusjonen ekteskap som stadfester av og symbol på den ekte kjærligheten.

Debutantprisvinner Trude Marsteins Sterk sult, plutselig kvalme (1998) handler om – tilsynelatende – kjærlighetsløse forhold. Bokas presise og treffende tittel betegner en kultur som dyrker det flyktige øyeblikket det sier pang, altså forelskelsen, mer enn et livslangt forhold. Dette fører til et høyt forbruk av partnere for begge kjønn og såkalt seriemonogami er regelen snarere enn unntaket, i Norge, som i mange andre land, er skilsmissestatistikken over 50 %. Sterk sult plutselig kvalme betegner det voldsomme begjæret for både sex, nærhet og det å bli elsket. Relasjonene mellom menn og kvinner i Marsteins bok dveler ofte ved basale og ubehagelige ting. Marstein fremstiller både menn og kvinner som egoistiske. Noen ganger også som servile eller stupide. Man kan kanskje si at hun er nedlatende mot sine egne litterære karakterer, men jeg vil heller si at hun avkler tendenser i samtiden.

En debutant som fikk mye oppmerksomhet på grunn av sine seksuelle skildringer var Marion Hagen med romanen Akt i 1999. Den handler om halvstuderte kunstnere med ulike ambisjoner som bor i et kollektiv. Hovedpersonen Liv er utdannet skuespiller fra London og tjener penger på å stå aktmodell. Altså på kroppen sin. Som hun hele tiden påstår er normal. Liv har noe som beskrives som gledesløs sex. Hun forsøker begge kjønn. Hun savner den kjæresten hun hadde i London, som hun hadde et slags utsvevende liv med. Der han kunne finne på å glemme deres avtale på nyttårsaften mens hun sitter stivpyntet og venter i time etter time før han kommer hjem langt på natt med en annen dame som han går rett til sengs med uten å ense at Liv er der. Og hva gjør Liv? Kler av seg finstasen og hopper til sengs sammen med dem.

Anne Oterholms Tilfeldigvis begjær (2001) handler også om kjærlighetsløs sex. Altså om et tilfeldig begjær. Det spesielle ved hovedpersonen Tyras valg av objekt for sitt begjær – som virker vilkårlig – er at det blir partneren til kusina hun innleder dette begjærlige forholdet til. Altså et begjær som virker tilfeldig med en person som gjør at forholdet har store konsekvenser og omkostninger for dem begge i forholdet til en tredje part.

En annen roman som kom i 2001, også det en debutroman, var Helene Uris Dyp rød 315.

Gina er en ekstrem hovedperson. Hun er på en institusjon, og romanen er samtalene hun fører med en psykolog. Gina er som Marta Norheim sier en vellykket Bridget Jones; det vil si, en som har den fulle kontrollen over både menn og kalorier. Hun har så til de grader kontroll at hun nesten ikke kan ha sex. Iallfall ikke tillate seg selv en orgasme. Ikke før hun har videofilmet seg selv og sett hvordan hun ser ut når hun opplever en.

Mona Høvring har skrevet svært eksplisitt om sex fra et kvinnelig ståsted og med kvinnelig jeg i diktsamlingene Iik ein dialog (1998), Ensomme badedager og andre dikt (2000) ogHelt vanlige mirakler (2006). I 2004 kom romanen Noe som hjelper som også er svært eksplisitt seksuell. Jeget er ei jente og det handler om hennes seksuelle oppvåkning som noe utradisjonelt finner sted sammen med en mye eldre kvinnelig frisør før hun etter hvert blir kjæreste med sin tidligere elskerinnes sønn. Likevel vil jeg si at seksualiteten hos Høvring, og kanskje særlig i diktene hennes, skiller seg fra flere andres flate, nøytrale og noen ganger nesten litt ekle beskrivelser av sex. Hos Høvring er seksualiteten mer positiv. Høvring sier det slik:

–I «Helt vanlige mirakler» har jeg villet få fram at det seksuelle normalbegrepet er mye videre enn det en får inntrykk av når norske biskoper åpner munnen. Jeg vil at det seksuelle i poesien skal oppleves som noe vakkert heller enn skittent og nedrig. (Klassekampen april 2006)

Flere av de kvinnelige litterære karakterene har seksuelle erfaringer med begge kjønn, både Liv i Akt og jeget i Høvrings bok. I tillegg kan jeg nevne Linn C. Ulvin Og himmelen bak er slitsomt blå, samt Korellhuset, debutromanen til Ingeborg Arvola. I begge disse romanene har hovedpersonen kjærlighetsrelasjoner til personer av begge kjønn. Det er en relativt ny trend at man har forhold til personer av begge kjønn uten at dette problematiseres. Eventuelt slik det virker i for eksempel Akt, blir dette en del av et seksuelt eksperiment. Det er ikke mer enn fjorten år siden (1994) jeg intervjuet Gerd Brantenberg og hun var en av få offentlige homofile forfatteren i Norge*. Nå har vi egen bokklubb for skeive bøker, nemlig Kursiv. Og jeg kunne nevnt en rekke åpne homofile forfattere. Jeg går ut fra at slike beskrivelser i bøker åpner for en normalisering av homoseksualitet og biseksualitet.

Det er heller ikke lenge siden både Agnar Mykles Lasso rundt fru Luna (1956) og Jens Bjørneboes Uten en tråd (1966) ble dømt for pornografisk skildring og inndratt. Dette tatt i betraktning er det ikke rart mange har skrevet om sex etter det. Det har vært et område som har blitt erobret og som har mistet det tabuet som heftet ved det for bare få år siden. Vi lever i en ekstremt seksualfiksert tid, men likevel tror jeg ikke vi må forveksle kommersiell seksualfiksering med en reell seksuell frigjøring.

Særlig vil jeg påstå at ulike krefter, religioner og grupperinger fortsatt påvirker og ønsker å kontrollere kvinners seksualitet. I tabloidpresse, kulørt presse og ellers i samfunnet er det fortsatt slik at særlig kvinners sex skal knyttes til kjærlighet, altså til et kjærlighetsforhold med en fast partner. I tillegg dømmes kvinner for både adferd, oppførsel og påkledning. Bare tenk på voldtektdebatten. Oslo sommeren 2006 fikk en ny bølge av overfallsvoldtekter flere fremstående redaktører til å si at det ikke er rart, slik kvinner går kledd og at kvinner ikke må drikke seg fulle og gå alene hjem om natten. Her snakker man om kjønnet adferd: Personer fra ett kjønn (menn) begår overgrep mot det andre kjønnet (kvinner). Og debatten dreier seg absurd nok om hva kvinner kan gjøre for å unngå dette!

Poenget er at det fortsatt eksisterer krefter som ønsker å kontrollere kvinners seksualitet.Og på bakgrunn av dette er det kanskje ikke så rart at samtidslitteraturen beskriver et annet sexliv for kvinner hvor tilfeldige partnere og kjærlighetsløs sex er gjengangere. Selv om ikke nødvendigvis alle passer inn i dette bildet. 

Nå kan det virke som om mennene, med Mykle og Bjørneboe som pionerer (evt. Hans Jæger som var enda tidligere ute), har skrevet seg ferdig med sexen i større grad. Iallfall sier Marta Norheim, etter å ha gått gjennom en rekke romaner av mannlige forfattere, at det er forbausende lite sex. Eller kan det være at siden kvinners seksualitet i lengre tid (enn menns) har vært både mer tabu og med en sterkere offentlig kontroll er det kanskje først i de senere år at denne måten å skrive om sex på har kommet til?

Mange kvinnelige hovedpersoner er også lite sympatiske og empatiske – både i søken etter sex og i andre henseender. Marta Norheim påpeker at de i så måte har mye til felles med mannlige hovedpersoner og at påstanden «Menn er fra Mars og kvinner fra Venus» ikke stemmer med norsk samtidslitteratur iallfall. Det at kvinner framstilles som lite sympatiske og empatiske kan være en måte å stille til veggs tidligere tiders syn på at dette er kvinnens fremste egenskaper og således representerer dette et opprør, eller en utvidelse av kvinnerollen.

Jeg synes det er befriende med kvinnelige romankarakterer som utvider rommet å være kvinne i selv om de verken er sympatiske eller gode. Også mannlige litteraturskikkelser mangler heltetrekk eller det å være god og sympatisk. Norheim sier at den som leter etter gode forbilder får lete andre steder enn i litteraturen.

For det vanskeligste er jo å skrive godt om lykke og glede. Derfor finnes det ikke – så vidt meg bekjent – en roman om en ung gladkåt kvinne som tar for seg av livets goder og som har det uproblematisk. Heller ikke min egen bok, Alt jeg skriver er sant, er slik. Jegets seksuelle tørst kan noen ganger minne mer om selvskading, enn om erfaringer som gjør henne godt. Men det er i hvert fall en del humor i boka som kan døyve det.

Min bokdebut opplevdes som en svært positiv seanse. Jeg fikk langt mer presse og oppmerksomhet enn det som er vanlig for en debutant innenfor den smale sjangeren kortprosa. En del av denne mediedekningen dreide seg om sex. Å få en fem siders artikkel i Dagbladets Magasinet knyttet opp mot feminisme, kjønnsroller og sex to dager før boka er i butikken er som å få seieren på forskudd. Selv om noen alltid vil kritisere kvinner som snakker offentlig om sex. Ikke minst møtte antologien Rosa Prosa, om jenter og kåthet en sterk kritikk i offentligheten da den kom ut våren 2006. Et argument mot kvinner som snakker om sex er at de er selvopptatte og at «det finnes så mange verre ting å være opptatt av». Dette kunne man jo innvende mot mangt og mye, men det virker som man mener dette er særlig et ansvar unge feminister har.

På den andre siden påpeker flere forskere nå (bl.a. Per Solvang og Wencke Mühleisen) at skammen har flyttet seg. Seksualitet er ikke forbundet med skam, med unntak av det å ikke ha sex i det hele tatt, noe som nærmest er et tabu. Den største skammen om dagen er å ikke realisere seg selv. Prøv det om du tør.

Artikkel av Ellisiv Lindkvist, skrevet til Fett nr 2 - 08. 

Også publisert i Klassekampen lørdag 14. juni 08.

Ellisiv Lindkvist er forfatter, dramatiker og skribent og kulturredaktør i Fett.

*Da artikkelen ble publisert står det at Gerd Brantenberg var den eneste offentlige homofile forfatteren i 1994. Dette stemmer ikke da forfattere som blant andre Gudmund Vindland, Per Knutsen og Pernille Rygg også hadde stått fram.