Oh, Kulturmannen

Boksingel på Flamme Forlag, kommer i april.
Design Aslag Gurholt

Oh
Kulturmannen.
Jeg vil at du skal ligge med meg.

Ikke bokstavelig selvsagt.
Det skulle tatt seg ut.
Du er jo ofte gift og jeg er jo ofte gift.
Jeg mener
ligge med meg
som du ligger med deg selv
altså
andre kulturmenn,
hvis du skjønner hva jeg mener
gjør du ikke?
Skjønner du ikke hva jeg mener?
Misforstår du med vilje?
Forstår du ikke hva jeg sier?
Jeg skriver og forklarer.
Du må lese.
Jeg skriver til deg.
Du må lese
meg
bedre
read me harder.


Forlaget skriver:
Oh, Kulturmannen er en retorisk tekst, et feministisk kampskrift, et velrettet ballespark.


Boka kan bestilles direkte på Flamme Forlag her. Eller så vil den finnes på Tronsmo, Tanum Karl Johan, Norli Universitetsgata, Eldorado, Litteraturhuset Bergen og andre utvalgt bokhandlere.

Meine liebster, endelig kommer det et svar

Avil også kjent som Kristine Tofte har bloggen Hausljos/Vårljos og har sendt meg et meme for bare et par måneder siden. Selv om jeg svarte under en måned skulle jeg lese gjennom og så poste, men siden jeg er en meget viktig og opptatt person - som også er småbarnsmor - så har det seg kanskje slik at blogging og annet ubetalt skrivearbeid har en tendens til å utsettes til fordel for deadliner som ofte inkluderer penger. Men nok unnskyldninger. La oss komme til saken.

1. Hva har skjedd med bloggen din de siste åra?

Ops – ikke så mye. Den er vel nærmest et arkiv for baksidetekstene mine til Klassekampen.

2. Var alt bedre før?

Nei.

Men noe var bedre før.

3. Er det morsommere å skrive for penger?

Hmmm…

Altså penger hjelper mot alt.

Men å være amatør i ordets beste betydning, dvs å gjøre noe fordi man elsker det, kan være bra på mange måter. Skal man leve av å være forfatter/skribent er penger alltid bra. Men jeg skriver fortsatt noen ting uten å få betalt for det. (Dette for eksempel!)

4. Hva har du fått ut av å ha en blogg, sånn menneskelig sett, liksom?

Det beste var å oppdage at det fantes feministiske stemmer. Det fantes unge, smarte, kulte, tøffe, fantastisk morsomme og i tillegg feministiske røster som skrev fletta av unge mannlige skribenter med oppblåst byline-bilde. Da vi begynte med noen små blogg-treff og jeg ble kjent med flere av damene så har jeg fått både venner og kolleger. Og sannelig er jeg ikke nå enda mer hypp på et oldis-blogg treff fra oss som holdt på i 2006-07 – The golden years! He-he.

5. Har du lært noe som blogger som du har med deg videre som skribent?

Tja, kanskje å beherske internett eller sosiale medier, før facebook og twitter. Og det å tørre å skrive noe ganske kjapt og så poste det. Å våge det. Skriver man et dårlig blogginnlegg kan man i stedet for å slette det bare skrive et nytt som er bedre.

6. Hvor er «bloggosfæren» nå?

På facebook. Delvis også på twitter. Noen er i aviser. Noen skriver både her og der. Og noen i bokform. Men du lurer kanskje egentlig på hva som skjer i ”bloggosfæren” nå. Da er svaret at jeg har ikke peiling. Med mindre noen skriver om bøkene mine, noe jeg setter stor pris på.

7. Har blogginga hatt en pris?

Ja, jeg er opptatt av at det å være skribent/kritiker også er en profesjon. Det at ”hvem som helst” nå kan skrive og poste og potensielt bli lest uten at en redaktør eller andre er ansvarlig, er ikke bare bra for dem som er opptatt av litteraturens vilkår, kritikkens vilkår, for ikke å si kritikerens vilkår. Man kan ikke erstatte en seriøs og god journalist med en blogger, selv om bloggere kan være gode. Det er også åpenbart at det finnes mye dårlig journalistikk, men om man ikke satser på journalistikken som profesjon er det nok dessverre den beste og mest dyptgående som forsvinner først. Dukker det opp betaling i form av annonser på blogger handler det utelukkende om antall klikk og antall lesere og ikke om hvor god teksten er. Dermed får man et ekstrem tabloid og kommersielt økosystem, mens seriøs journalistikk tross alt driftes noe annerledes. I hvert fall så lenge vi har pressestøtten.

8. Er du der nå? Var det dette du ville?

Ja. Jeg er i alle fall blitt profesjonell forfatter og dramatiker som lever av å skrive. Fordeler og ulemper ved å være forfatter fortjener muligens et eget blogginnlegg. Eller ei bok.

9. Når du er nitti kommer oldebarn (eller venners oldebarn) til å spørre deg hva blogging var, og om det var noe viktig. Hva sier du?

Det var en fantastisk tid. Vi begynte som bloggere, men vi fikk etter hvert sentrale posisjoner i norsk kulturliv – mange av oss. Og siden har vi holdt sammen. Ja, vi har faktisk romjulstreff hvert år. Hjorthen serverer hjorth, Kristine Tofte koker egg og ellers diskuterer vi, krangler litt og leser høyt fra våre siste utgivelser. Det er veldig hyggelig.

10. Om du kunne trylle med internett og gjøre det enda bedre, hva ville du gjort?

Funnet en gudelig redaktør som kunne skille mellom skitt og kanel og lagd en søkemotor det var umulig å påvirke kommersielt. En søkemotor som i stedet rangerte de beste artiklene først ut fra en gudelig oversikt som internett-guden har.

Og om et par måneder til eller bare et par dager så har jeg kanskje noen nye spørsmål til noen nye utfordrere.

Viktig arena

Intervju på dramatiker.no av Mette Hofsødegård, publisert 22. januar 2012:

Ellisiv Lindkvist ble presentert på Dramatikkfestivalen både i 2004 og 2007.

Dramatikkfestivalen er en av de få viktige utviklingsarenaene vi har

22.01.2012

Dramatiker og forfatter Ellisiv Lindkvist har deltatt på Dramatikkfestivalen to ganger: i 2004 og 2007. Hun håper festivalen får rom til å utvikle seg, for vi har ikke så mange slike arenaer for ny norsk dramatikk i Norge. – Deltakelsen gjorde at jeg ble synlig i andre miljøer.

Av Mette Hofsødegård

- I 2004 var det knappe ressurser og så vidt det ble festival, husker jeg. I 2007 var alt blitt proffere. Jeg opplevde det som et ganske stort hopp. For mitt vedkommende kan det kanskje betraktes som et slags gjennombrudd som dramatiker. Det tok av for meg i flere kanaler, og jeg ble antatt tre steder.

Ble synlig

- Deltakelsen var viktig selv om det ikke var din debut?

- Ja, jeg debuterte i 1999, men deltakelsen gjorde at mitt forfatterskap ble synlig i andre miljøer.

I 2004 deltok hun med stykket play.mobil. Hun opplevde det som positivt å komme inn i et teatermiljø, men legger til: - I ettertid tenker jeg at jeg kunne stolt mer på min egen tekst i avslutningen av stykket. I 2007 skrev jeg et stykke som var en helaften, men det ble satt opp som enakter. Morten Borgersen hadde regi, minnes hun.

- Da du fikk presentert et stykke på Dramatikkfestivalen, husker du om det gjorde noe med din måte å tenke eller skrive dramatikk på?

- Det synes jeg er vanskelig å si, men å se stykket iscenesatt er alltid verdifullt for en dramatiker.

- Fikk presentasjonen på Dramatikkfestivalen noen konkrete konsekvenser for din karriere i form av interesse og henvendelser?

- Ja, det tror jeg absolutt. Det finnes ikke så mange andre arenaer. Jeg har senere vært med på Propellen i Trondheim, riktignok. Det er en ganske så redelig måte å få satt opp ting på. Der teksten avgjør og ikke navnet ditt eller bekjentskap.

Roser forlag

Lindkvist forteller at hun har vært inne i en periode hvor hun har hatt en overdose teater og det har vært en befrielse å skrive en bok.

- Da jeg flyttet til Oslo i 1997 så gikk jeg på så masse teater at det nesten var litt sånn flink pike syndrom. Jeg skulle jo få med meg alt mulig. Å se teater gikk fra å være lystbetont til å bli en pliktøvelse.

Lindkvist forteller at hun har en positiv erfaring med forfatteroppfølging fra forlagene sammenlignet med teatrene.

- Etter å ha utgitt bøker på forlag, konstaterer jeg at man der blir fulgt opp på en måte som er veldig bra, i hvert fall for meg. Det sies også at for å få antatt et manus ved teatrene så må du ha en spesiell inngang, et navn eller bekjente. Jeg undrer meg på om dette faktisk er tilfelle. I så fall er det ganske håpløst. Man kan av og til spørre: blir man lest hvis man leverer manus til et teater?

Tett festival

- Gir Dramatikkfestivalen deg inspirasjon fortsatt?

- Jeg har ikke sendt inn noe de siste årene, nå må jeg tenke godt gjennom her sånn at jeg ikke sier noe feil, smiler Lindkvist. Og fortsetter: - Det er viktig at den finnes. Som arena tror jeg den er kjempeviktig. I Norge er det en sjelden anledning, og det er fint at den utvikler seg.

- Da kan jeg lede deg over til neste spørsmål: Er det ting du ville gitt råd eller vink om til de som leder festivalen nå?

- Jeg tror en tett festival er å foretrekke, over 2 - 3 dager, slik at man får en virkelig festivalfølelse. Jeg tror heller ikke man skal undervurdere verdien av at den får preg av et sosialt og faglig bransjetreff. Dette kan man oppnå i større grad hvis det er tett også med hensyn til steder man spiller.

- Bør festivalen gi føringer i form av tema?

- Propellen har hatt hell med tema, men med tanke på tekstene i seg selv er det sannsynligvis bra å ha det så åpent som mulig.

Jeg viser Lindkvist listen over dramatikere som har deltatt på festivalen. Hun kommenterer:

- Jøss, Cecilie Løveid. Jeg visste ikke at hun har deltatt på festivalen. Jeg var en periode veldig opptatt av henne og har mange ganger lurt på hvorfor hun ikke spilles mer i Norge.

- Hva skriver du på nå?

- Som sagt har jeg hatt en periode med overdose teater og fokusert mer på bøkene mine. Men nå nærmer jeg meg teateret igjen med stykket Familien Løvstad-Jensen. Jeg har synopsis, og har fått et bidrag fra forbundet til dramaturg. Men det er helt i startfasen, avslutter Ellisiv Lindkvist.

Hvan handler boka om?

Det hyppigst stilte spørsmålet. Etter at jeg i flere år har sagt at jeg jobber med en roman, og i den siste tiden har kunnet si at den er ferdig, den kommer i høst, den kommer snart, den kommer nå.

Hva handler den om?

Det er selvfølgelig løgn å si jeg-vet-ikke, for jeg vet det jo utmerket godt. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Og hvis jeg skisserer opp hele handlingsforløpet så er det knapt vits å lese den. Men vi tar nå ansvar fra Bonusords side og skal hjelpe Lindkvist på vei.

Bonusord: Er det en roman med to hovedpersoner?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Er det en roman som starter i ungdomstida?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Følger vi hovedpersonene fra de er unge til de blir voksne?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Har de to hovedpersonene en sterk og nær relasjon?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Har de et forhold?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Handler det om å vokse opp på et lite sted og flytte til Oslo?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Handler det om sterke kunstnerambisjoner?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Handler det om kjærligheten?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Handler det om havet?

Lindkvist: Ja.

Handler det om døden?

Lindkvist: Ja.

Handler det om havet-døden-kjærligheten?

Lindkvist: Ja.

Er det en lesberoman?

Lindkvist: Ja, det må man vel kunne si.

Men er det ikke noe heterokjærlighet der?

Lindkvist: Jo.

Handler det om å være skuespiller?

Lindkvist: Ja.

Handler det om å være forfatter?

Lindkvist: Ja.

Handler det om Bjørn Borg truser?

Lindkvist: Ja.

Handler det om å gå på Romerike Folkehøyskole?

Lindkvist: Ja.

Handler det om å gå på Forfatterstudiet i Bø?

Lindkvist: Ja.

Er det handling fra Tromsø i boka?

Lindkvist: Ja.

Er det en billedkunstner med i boka?

Lindkvist: Ja.

Er det en snill skilt tobarnsfar med i boka?

Lindkvist: Ja.

Er det en mannlig forfatter med i boka?

Lindkvist: Ja.

Er han pen?

Lindkvist: Tror ikke det står, men regner med at han er pen nok. Han har ialfall en kjæreste.

Er det et feministisk tidsskrift med i boka?

Lindkvist: Ja.

Er det en litterær debut med i boka?

Lindkvist: Ja, det er flere.

Er det en lanseringsfest med i boka?

Lindkvist: Ja.

Er det en blogg med i boka?

Lindkvist: Ja. Eller flere.

Er det en samtidsroman fra dagens Norge om moderne mennesker?

Ja, det vil jeg vel si.

Er det en bred og ambisiøs roman om en ny generasjon kvinneskjebner?

Vel, ifølge Cappelen Damm er det jo det.

(Postet på Bonusord)

Tørst

Tørst er tittelen på romanen min. Den kommer i september. Lanseringsfesten vil bli 15.september 29.september. Hold av dagen!

Omslaget slik det vil se ut i katalogen.

Oppdatert: 29. september er datoen for lanseringsfesten.

Ny blogg: Bonusord

Jeg har en ny blogg via forlaget mitt Cappelen Damm - der fellesnevneren er Forlagsliv og for forfatterene Forfatterliv.

Første innlegget på den nye bloggen var dette:

Jeg er forfatter nå

Skrevet av: Ellisiv Lindkvist   4. mai 2011

blogg, forfatterliv, Opplesning, skjønnlitteratur, Tørst

Jeg er forfatter. Det er ikke et yrke. Det er et liv. Sitatet er fra Beate Grimsrud, en av mine (mange) favorittforfattere. Det er treffende sagt også for dette prosjektet hvor jeg som forfatter skal blogge om forfatterlivet.

Jeg som skriver denne bloggen, disse bonusordene er Ellisiv Lindkvist, forfatter på Cappelen Damm. For å finne ut mer om meg går du til siden ”om Ellisiv Lindkvist”.

Jeg har tidligere blogget på min egen blogg Lindkvists logg og jeg regner med at den bloggen vil slite noe, når jeg nå får ny og fin Forfatterliv-blogg. Samtidig regner jeg med å få ny bloggenergi av å ha fått denne nye bloggen. Og at det vil bli godt å kunne blogge igjen, når romanen er levert og sendt til produksjon.

Det stemmer, jeg kommer med romanen Tørst i september. Det er min første roman og min andre bokutgivelse. Denne bloggen kommer til å handle en del om romanen og livet rundt. Forfatterlivet.

Nå er boka i produksjon – eller kanskje allerede sendt til korrektur. Jeg skal få korrekturen til meg 18. mai. Før det skal jeg ha møte med markedsavdelingen og informasjonsavdelingen. Designeren som lager omslaget sender ideer til designeren på Forlaget og redaktøren min.

Allerede 10. mai skal jeg ha første opplesning fra romanen, det skjer i Forlagets egne lokaler her på Cappelen Damm. Det er på lanseringsfesten til Ingeborg Arvola. Brit Bildøen skal også lese.

Velkommen til skriveloftet i kveld

Les om det på min nye blogg her.

Eller hos Litteraturhuset her.

Selvopptatt - forfatterliv

Hva annet er det? Å leve ensomt og selvopptatt, besatt av sine egne ord, sine egne påfunn, sin egen fiksjon. Og hvis du ikke er besatt, blir besatt, eller i det minste lidenskapelig, i det minste ambisiøs, i det minste engasjert, arbeidsom, villig til å ofre noe for å komme i mål. Og hvem skal drive det, om ikke deg selv? Hvem skal orke å skrive den ferdig, om ikke deg selv? Hvem skal lukke ørene for at barnet ditt gråter og overlate det til faren, fordi denne romanen må jo bli ferdig, om ikke forfatteren selv. Og hvem virker da selvopptatt, for det er ikke egentlig en viktig jobb. Det er bare en selv som skribler litt, selv om det ikke er det, selv om kunst er viktig, selv om litteratur er viktig. Det står tross alt ikke om liv. Du redder ikke liv, du er ikke lege, ikke engang sykepleier, eller legesekretær. Du er hun som er utålmodig på legekontoret. Du er hun som vil hjem til romanen din. Du er hun som tjener dårlig. Du er hun som bestemmer arbeidsdagen din selv. Du er hun som ikke kan bli syk, men som likevel blir det. Du er hun som får mindre i fødselspenger, som har store fradrag og betaler lite i skatt. Du er en som håper på stipender. Som håper på oppdrag nok, men som likevel er redd for å ta på det for mye å gjøre. Du fører selvangivelsen din selv og oppdager at du gjorde feil i din egen disfavør et år. Du må selv huske på å notere ned alt og svare på alle henvendelser og planlegge framtiden og kanskje tenke på pensjonssparing. Eller ikke tenke på pensjonssparing, for så lenge det går rundt, går det rundt. Du er hun uten kolleger. Nei, det finns da mange kolleger, bare ikke daglig og ikke som jobber med samme mål. Du er hun uten kantine. Du er hun som har møte med redaktøren og så går brannalarmen og dere går ut, uten veske og jakke, men han har kort og vi spiser lunsj. Og kanskje skjer det noe snart som gjør at det alt sammen er verdt det.

Irving vs Murakami

Tidligere i vår/sommer var jeg og hørte på John Irving på litteraturhuset. Jeg hadde en idé om at jeg skulle få tips til å blygge plot, lage handling, snekre en finurlig dramaturgi. Som jeg mente var nettopp det jeg trengte til min egen roman.

Bokbadet fokuserte i vel stor grad på hans siste roman, (slik Bokklubben gjorde da de hadde lignende arrangement som ble sendt på TV). Det nærmeste jeg kom et konkret tips var det John Irving sa om å lure leseren.

Irving sa at leseren må forstå omtrent 80% av alt han legger ut for å være villig til å lese videre og/eller for å la seg overraske av de siste 20%. I forlengelsen av dette sa han at han alltid visste hvor han skulle før han begynte å skrive, for hvis ikke ville han ikke være i stand til å føre leseren dit.

Jeg tenkte at det har han nok rett i. Selv om jeg syns det er langt kjedeligere å skrive om jeg vet nøyaktig hva som skal skje enn når jeg finner på ting underveis.

Og når det kommer til å bygge opp plot, lage handlinger gjennom en lang roman der nærmest alt henger sammen med alt, på finurlig vis, så er John Irving uslåelig. Og det å sette pris på hans romaner betyr ikke at man ikke kan sette pris på andre typer romaner eller annen type litteratur også.

Haruki Murakami skriver nok til dels annen litteratur, men også han er en internasjonalt bestselgende mannlig romanforfatter som skriver i et handlingsmettet univers. Derfor overrasket det meg at han i det svenske magasinet Vi läser svarer følgende på spørsmålet:

Är det en färdig berättelse du trevar rätt på där i mørkret?

- Nej, aldrig. Berättelsen utvecklar sig i realtid framför meg. Jag har bara klar sikt en liten bit framåt i taget. Sedan är det som om berättelsen viker av runt ett hörn. När jag tar mig runt det, ser jag bara fram till nästa hörn. Så där håller det på. Jag skriver med samma förväntan och bultande hjärta som barnet som lyssnar på den spännande sagan. Oj, vad ska hända nu? Den dag jag inte blir överraskad av det jag skriver, tänker jag lägga av.

Hjelp, jeg skal bli Mamma

Det er noen som er har det, som Avil, som tar ferie og er ferdig med alt som må gjøres.

Selv er det helt motsatt. Jeg er på etterskudd med alt og har en dødlinje som faktisk ikke kan utsettes. Nei, ikke selvangivelsen, selveste fødselen, termindatoen er veiledende, men fødselen kommer når den kommer. Og innen den tid er det alt for mye som skal gjøres og altfor redusert arbeidskapasitet. Etter å ha sirklet rundt senga en uke med svimmelhetstendenser kom jeg enda mer på etterskudd. E-poster blir ikke besvart og jeg tør knapt nok tenke på romanen.

Det vil si tenke tør jeg: jeg har tatt noen valg. At det må gjøres mer enn jeg først trodde for å få den slik jeg vil ha den. At jeg må holde på kjernehistorien og huske hva som er viktig, hva jeg vil fortelle. Det får ta den tiden det tar, selv om det aldri er morsomt å måtte utsette ting.

Selvangivelsen er fortsatt ikke levert, jeg må søke NAV om foreldrepermisjonspenger og har oppdaget at inntekten min beregnes annerledes enn jeg først optimistisk trodde og kjenner nok en bekymring for hvordan dette skal gå. Det koster å få barn. Huset vi bor i er et oppussingsobjekt og nå prøver vi å rekke å bygge et bad før termin. Det er under seks uker til termindato, men vedkommende (nei, vi vet ikke hvilket kjønn det blir) kan jo finne på å komme før. Det er visstnok også endel baby-greier man bør ha på plass innen den tid. Barnet trenger ulikt utstyr.

Mens jeg egentlig tenker at jeg burde prioritere venner og kultur fordi det kan bli lite tid til det kommende halvåret. (Kommende året? Kommende 18 år?) For det aller mest bekymringsfulle er den totale uvissheten, dette har jeg aldri gjort før. Den kommende pappaen er langt mindre bekymret. Men så har han jo gjort dette før, han er allerede far. Jeg vet ingenting om hva som venter meg.

Hva driver Lindkvist med?

Det er iallfall lite blogging. Men etter å ha sett hva Avil og Virrvarr driver med, ble jeg nesten inspirert. Det må være min hang til å lage lister.

1 - Skriver på bok nummer to, som er en roman.

2 - Selv om boka er "nesten ferdig" har jeg innsedd at det likevel er mye som gjenstår. Kanskje er det alltid slik at ferdigstillelsen er den verste og vanskeligste jobben. Og som en svensk forfatterkollega sa: de ti siste prosentene er like mye jobb som de nitti første.

3 - Jeg er forfatter. Fordi jeg lever av å skrive. Fordi også jeg definerer meg selv. Fordi jeg har fått stipend fra Forfatterforeningen.

4 - Jeg skal til Stockholm nettopp fordi jeg er forfatter. (Jfr forrige blogginnlegg).

5 - Jeg har vært på mitt første skolebesøk som forfatter. (Tidligere har jeg vært på et par som dramatiker.)

6 - En dramatiker er også en forfatter. Å være forfatter er å være en som skriver. Det kan vi godt gjøre til en mer nøytral betegnelse, en "writer" en skriver. Det trenger ikke være en som må ha gitt ut to bøker av en kvalitet det litterære rådi Forfatterforeningen har godkjent. (Som et svar til Avils og Virrvarrs lister.)

7 - Jeg er gravid i sjuende måned.

8 - Jeg hadde håpet på dobbel fødsel i høst. Med både barn og bok.

9 - Jeg har innsett at romanen ikke kommer ut i høst.

10 - Jeg forsøker å få romanen ferdig før termin, slik at det blir vårbok, men vet ikke om jeg klarer det.

11 - Jeg vil fortsette og skrive bøker og tenker det som et livsprosjekt. Det viktigste er at romanen blir så god som jeg vil ha den, ikke at den kommer ut fortest mulig.

12 - Jeg leser. Jeg ser på tv-serier. Jeg tenker. Jeg skriver. Jeg redigerer. Jeg sletter.

Ventetid

Jeg skriver en roman. Eller: jeg har skrevet en roman. Den er på omtrent 230 sider og er inne hos redaktøren min for tredje gang. Første gang var den veldig skisseaktig. Andre gang var den mye bedre. Nå er den også bedre, eller mer gjennomarbeidet, enn sist. Den nærmer seg en ferdig roman. Jeg leverte 15. februar og dro så til Berlin. Vi skulle ha møte på onsdag. Redaktøren ble syk. Vi utsatte til fredag. Redaktøren fortsatt syk. Vi må utsette. Det er bare noen dager, men siden dette er det viktigste i livet mitt akkurat nå, er det som om jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre mens jeg venter. Det jeg håper mest på er at vi går for høsten, noe forsåvidt redaktøren har antydet er det som vil skje. Men som en følge av det vil det nok vente meg en siste hard arbeidsøkt fram mot påske for å ferdigstille manuset helt. Vel vitende om det klarer jeg ikke å helt å nyte å "få" to "fridager" ekstra før arbeidet starter.

Selv om det er mye annet som skjer. Åpning av Dramatikkens hus i kveld. Årsmøtet i Dramatikerforbundet på lørdag. Tiårs-jubileumsfest for fantastiske Hedda Gambler.

Videre leser jeg Knausgårds Min Kamp 3, uten å klare å komme inn i den på samme suggererende måte jeg ble oppslukt av Min Kamp 1 og 2.

Gårsdagens baksidetekst i Klassekampen

Var en redigert versjon av Verens ensomste yrke, 600 venner på facebook

Det er altså nesten samme teksten. Legger den likevel ut her i redigert versjon, siden jeg alltid legger ut baksidetekstene fra Klassekampen.

Verdens ensomste yrke

Livet mitt mangler rammer. Jeg skal skrive en roman. Jeg skriver en roman.

Jeg jobber med å skrive en roman. Slik synes jeg det er: hver dag må jeg begrunne det jeg gjør. Hver dag må jeg selv lage rammer så arbeidsdagen blir noe av. Hver dag må jeg motstå fristelser som blogger, facebook, twitter, underskog.

Likevel; nesten hver dag er jeg innom blogger, facebook, twitter, underskog.

Mange ser på de sosiale nettstedene som tidstyver. Noe umoralsk. Som svake mennesker holder på med. De som ikke produserer nok. Skriver nok. Leser nok. Tjener penger nok. De som ikke har viktigere ting å gjøre. Som en viktig jobb, eller barn i barnehagen som må hentes. Også blant forfattere, i litterære miljøer er det slik; det er mye moral. Det kan virke som mange mener det er umoralsk å holde på med blogger, facebook, twitter, underskog.

Å være forfatter er verdens ensomste yrke, heter det. Det er ofte sant.

Og hvis det er sant (det er sant!) hvorfor sees da blogger, facebook, twitter, underskog som umoralske tidstyver, hvorfor sees de ikke på som venner?

Blogger, facebook, twitter, underskog kan være venner som trøster og gir gode råd framfor en fiendtlig tidstyv. På facebook kan du få hjelp fra en av dine 618 venner til å lese en tekst du står fast med. Du kan holde kontakt med forfatterne du møtte på Gotland som kommer fra Tyskland, Sør-Afrika og Sverige. På Underskog kan du, mens du sitter alene og skriver, gå inn i tråden og gjette på ”Hvor er dette sitatet fra” de som er aktive i tråden er ofte litterater og forfattere, den gir inntrykk av fellesskap og miljø. Er det verre enn en, som på jobben, slår av en prat med en kollega, ved siden av kaffetrakteren? Har du en blogg eller leser andres blogger kan du følge med på kollegers skriveprosess. På twitter kunne jeg formidle teksten min på Hamsun.no, den ble retwitret og jeg fikk mye fin tilbakemelding.

Likevel er også jeg redd for å bli spist opp av tull og fjas via blogger, facebook, twitter, underskog. Jeg er streng med meg selv. Det trenger ikke være tull og fjas, ofte er det nyheter som diskuteres på twitter. Og alle mener jo at det er viktig å være opptatt av nyheter. Men kanskje ikke hele dagen, om man ikke er journalist og får betalt for det. Så jeg er ikke like aktiv på twitter lenger, jeg lar bloggen gå for lut og kaldt vann. Det hender jeg er innom. Kommer tilbake og skriver noe på både bloggen, facebook, twitter, underskog.

Nå er det kommet noe som heter google-wave også. Jeg kvier meg. Har jeg ikke nok? Likevel kan det godt hende jeg havner deg også etterhvert. I mellomtiden har jeg blogg, facebook, twitter, underskog. -- Og romanen.

Verdens ensomste yrke, 600 venner på facebook

Jeg lever inni hodet.

Tankene mine slår meg ned. Jeg våkner og er fri. Livet mitt mangler rammer. Jeg skal skrive en roman. Jeg skriver en roman. Jeg jobber med å skrive en roman. Slik synes jeg det er: hver dag må jeg begrunne det jeg gjør. Hver dag må jeg selv lage rammer så arbeidsdagen blir noe av. Hver dag må jeg motstå fristelser som blogger, facebook, twitter, underskog.

Likevel; nesten hver dag er jeg innom blogger, facebook, twitter, underskog.

Mange ser på de sosiale nettstedene som tidstyver. Noe umoralsk. Som svake mennesker holder på med. De som ikke produserer nok. Skriver nok. Leser nok. Tjener penger nok. De som ikke har viktigere ting å gjøre. Som en viktig jobb, eller barn i barnehagen som må hentes. Også blant forfattere, i litterære miljøer er det slik; det er mye moral. Det kan virke som mange mener det er umoralsk å holde på med blogger, facebook, twitter, underskog.

Å være forfatter er verdens ensomste yrke, heter det. Det er ofte sant.

Og hvis det er sant (det er sant!) hvorfor sees da blogger, facebook, twitter, underskog som umoralske tidstyver, hvorfor sees de ikke på som venner?

Blogger, facebook, twitter, underskog kan være venner som trøster og gir gode råd framfor en fiendtlig tidstyv. På facebook kan du få hjelp fra en av dine 618 venner til å lese en tekst du står fast med. Du kan holde kontakt med forfatterne du møtte på Gotland som kommer fra Tyskland, Sør-Afrika og Sverige. På Underskog kan du, mens du sitter alene og skriver, gå inn i tråden og gjette på ”Hvor er dette sitatet fra” de som er aktive i tråden er stortsett litterater og forfattere, den gir inntrykk av fellesskap og miljø. Er det verre enn en, som på jobben, slår av en prat med en kollega, ved siden av kaffetrakteren? Har du en blogg eller leser andres blogger kan du følge med på kollegers skriveprosess. Avil delte mye av veien til Song for Eirabu på sin blogg. Aina Basso jobber – i likhet med meg selv – med et nytt romanmanus om dagen. På twitter kunne jeg formidle teksten min på Hamsun.no, den ble retwitret og jeg fikk mye fin tilbakemelding.

Likevel er også jeg redd for å bli spist opp av tull og fjas via blogger, facebook, twitter, underskog. Jeg er streng med meg selv. Det trenger ikke være tull og fjas, mange vil vel si at å skape et fiktivt univers og skrive om det hele dagen er mer tull og fjas enn å diskutere nyheter på twitter hele dagen. For ofte er det nettopp nyheter som diskuteres der. Og alle mener jo at det er viktig å være opptatt av nyheter. Men kanskje ikke hele dagen om man ikke er journalist og får betalt for det. Så jeg er ikke like aktiv på twitter lenger, jeg lar bloggen gå for lut og kaldt vann. Det hender jeg er innom. Kommer tilbake og skriver noe på både bloggen, facebook, twitter, underskog.

Nå er det visst kommet noe som heter google-wave også. Jeg kvier meg. Har jeg ikke nok? Men hvis frmartinsen forklarer hva det er, like godt som hun forklarte twitter, så skal du se jeg havner der også. I mellom tiden har jeg nok med blogg, facebook, twitter, underskog.

Og romanen da.

En norsk dramatikers dagbok

Jeg er på Gotland i Sverige. Nærmere bestemt Visby, Baltic Centre for Writers and Translators. Et nydelig sted, en kort flytur eller en lengre båttur, fra Stockholm. Her kan forfattere og oversettere søke seg inn for å sitte og skrive i inntil fire uker. Man får et av elleve ulike små og store rom, fra munkecelle til suite, med utsikt mot havet og kirken eller innover mot muren som omslutter byen. Er jeg forfatter nå?

Det er tredje gang jeg er her, tiden til å skrive blir mer konsentrert, selv om Visby og Gotland har sine lokale fristelser som Trøffelsalt og en utmerket fiskerestaurant Bakfickan, et sted også Lars Norén frekventerer, når han drar til Gotland og sitt landssted her.

Her møtes forfattere, oversettere, skribenter, dramatikere, poeter og kritikere. Vi kommer fra Sør-Afrika, El Salvador, Tyskland, Russland, Litauen, Latvia, Estland, Norge, Sverige, Danmark, Finland eller USA, for eksempel. I kveld skal vi spise middag sammen, åtte nasjonaliteter, akkurat nå er det norskingene som er i flertall. Da jeg var her på samme tid i fjor, hadde vi en lunsj med tretten nasjonaliteter til bords, da også med Baltic Centre for Composers.

Det oppleves sjenerøst å få komme hit. Det er fantastisk for en skrivende person å ha en intens skriveperiode. Jeg tror det er ganske deilig for den nærmeste familie, å slippe å bo sammen med en forfatter i de mest intense periodene. Det er også befriende for en forfatter, å ha andre som skriver, omkring seg i denne intense perioden. Det er stor forståelse for hva man holder på med. Selv om man ikke kjenner hverandres tekster, ligger det mye omtanke i møtene rundt frokostene, eller middagene: hvordan har din skrivedag vært? Får du jobbet? Vi kan være nerdete sammen, i diskusjoner av struktur, dramaturgi, handling, språk eller kanskje oftere: ens egen form i forhold til skrivingen.

-- Nå gråter jeg fordi det ble så intenst når jeg skriver slutten, sa en av forfatterne. Det gjør jeg også, svarer en annen. Det er bra! Man er altså ikke alene om å sitte og gråte. Annenhver dag jogger jeg rundt denne vakre byen omsluttet av en mur. Jeg ser havet fra vinduet og har ingen andre plikter enn å skrive en roman og sende en spalte til Klassekampen.

Å være forfatter er verdens ensomste yrke, heter det. Da er det bra å være her på Gotland. Vel vitende om at du ikke er alene.

(Baksida av Klassekampen i dag, fredag 20. nov 09)

På Gotland

I Visby, på Baltic Centre for Writers and Translators.

Jeg var her i fjor og postet bilder av Havet.

Havet ser omtrent sånn ut i år også.

Jeg er altså her og skriver. Måtte bare nevne det.

Skrivegruppa mi

Jeg har en skrivegruppe.

Likevel vil jeg ha mer! Flere skrivende venner og kolleger.

Folk jeg kan møte og skrive sammen med. Lesesirkel. Skrivesirkel. Skriving på kafe. Reise-bort-å-skrive-sammen.

Det tar tid å organisere noe. Noen ganger koster det penger også.

Det tar alltid tid.

Det tar tid å ringe, maile, smse, sende ut ting på Underskog og/eller facebook. Det tar tid å få nok folk til å komme sånn at det blir volleyball. Det tar enda mer tid å få folk til å binde seg fast en dag i uka og attpåtil betale litt for å for eksempel spille innebandy.

Det tar tid å arrangere middagsselskap.

Det tar enda mer tid å arrangere bryllup.

Det tar tid å arrangere en opplesning.

Det tar tid å arrangere en lanseringsfest.

Det er ikke lett å starte noe, finne folk som er interessert. Finne folk som er interessert nok til å binde seg, love tiden sin bort.

Derfor er det fint å ha en skrivegruppe. For selv om jeg har skrevet uendelig mange antall mailer – ikke minst for å avtale møter – så ville det tatt enda mer tid å starte en ny skrivegruppe. Vi har holdt på i mange år, jeg kom med i 2003.

Vi har konsolidert oss. Vi har hatt noen stormer. Vi har kommet i havn. Vi eksisterer. Vi har en historie. Og vi blir bare bedre og bedre.

Forstyrrelser

Noen forfattere har uttalt i intervjuer at de ikke klarer å lese andre forfattere mens de skriver. Jeg vil gjerne lese andre forfattere mens jeg skriver. Jeg kan forholde meg til annen fiksjon og dramaturgi. Jeg kan se filmer og tv-serier. Høre på musikk. Se på kunst.

Det er alt det andre som er forstyrrende. Virkeligheten. Nei, ikke virkeligheten, den er ganske lik fiksjonen. Men medie-støyen. Kranglingen på radioen mellom politikerne. Hold nå kjeft, sier jeg, det hjelper ikke. P2 maser og der ligger både Aftenposten og Klassekampen. Se meg, les meg, sier de. Det er dette som er forstyrrende. Tidsskrifter som gjerne vil bli lest. Twitter, Underskog, Facebook, blogger, venner, familie. Jada, det er klart at disse tingene også er bra.

Å skrive en roman er krevende på en annen måte enn andre jobber. Jeg tror man trenger langsom tid, tid som henger sammen uten for mange forstyrrelser. Kanskje ikke alle, men jeg er begynt å drømme om to uker på Visby, hvor alt dreier seg om skriving døgnet rundt. Jeg later som jeg har en vanlig jobb, der jeg kan begynne om morgenen og dra hjem om ettermiddagen. Men å skrive en roman er ingen vanlig jobb. På godt og vondt.

Natalie Goldberg, som jeg stadig vender tilbake til, sier: "Hvis du vil skrive, må du være villig til å bli forstyrret." Dvs hun siterer Kate Green da hun sier det. Og hun bruker ordet disturbed. Hun snakker riktignok ikke om denne typen forstyrrelser, snarere om å bli forstyrret av sin egen tekst, fordi du våger noe, kjenner på noe, risikerer noe.

Så jeg lar meg forstyrre. Jeg løper. Jeg trener. Jeg skriver.

Å skrive og å trene

I forrige uke gikk jeg til det skritt å si noe om hva jeg skulle gjøre i løpet av uka. I forhold til jobb og trening. Hvordan gikk det?

Strukturen er oversendt.

God-bok-artikkelen på vei.

Møtet med skrivegruppa var særdeles vellykket.

Og det har også blitt gjort andre ting.

Treningen da?

Hunden har fått sine turer.

Innebandytrening er den aller morsomste treninga.

Fotballkampen vant vi 5-0!

Og jeg har hatt min første styrketreningsøkt med lydbok på øret.

Så er det denne uka. Men jeg tror ikke jeg gjøre dette hver uke. Det kan virke som de mest hverdagslige beskrivelser. Men det kjennes som en stor avsløring og lovnad.

Det jeg kan si er at jeg skal skrive, skrive på selve romanen. Da jeg var i Roma skrev jeg fem sider hver dag. Det fungerte som et lett ytre press om å produsere noe hver dag. Samtidig som ikke antallet sider var for høyt og umulig å gjennomføre. Fem sider hver dag. Det var lov å skrive mer. Men da skulle jeg likevel skrive fem sider neste dag.

Det er viktig å trene. I dag er det innebandy igjen.

I tillegg leser jeg bøker. Kommer tilbake til saken.

Dagen i dag

Først struktur,

så hundetur,

tilslutt kultur.