Her kjem det som stod på trykk i Dag og Tid på fredag. Undertegnede lykkes ikke med å få tak i papirutgaven. Som en kjent nynorsk-forfatter skal ha sagt er det vanskeligere å få tak i Dag og Tid enn i heroin i Oslo. En kjent representant for nynorskingane repliserar at det kjem heilt an på om ein veit kor ein skal få tak i det og om ein kjenner dei rette folka. Det gjer åpenbart ikkje eg. Så eg sitt her utan Dag og Tid. Likevel har eg fått tak i selveste teksten og kan legge den rett ut her.
Ellisiv Lindkvist (31)
forfattar og kulturredaktør i Fett
(Nei: jeg har aldri påstått at jeg bare er 31 år, tror alderen ble oppgitt pr telefon og at noen har hørt feil. Eller kanskje Dag og Tid ikke kunne tro at jeg kan være en dag eldre enn 31 år. Høres mer sannsynlig ut.)
1. Kva bok har du aldri orka å lese ut?
Bibelen. Og særleg har eg problem med alle breva frå Paulus.
2. Har du dårleg samvit for at du ikkje er meir politisk engasjert?
Ja. Konstant.
3. Kva person vil du helst sleppe å vere for éin dag?
Kongen.
4. Kva dyr trur du at du liknar mest på reint utsjånadsmessig?
Ekornet.
5. Kan du nemne ein song du er ekstra glad i?
Kjærlighetsvisa. Eg er ikkje ironisk. Eg er lei av å vere ironisk. Eg er lei av at ein ikkje kan like Kjærlighetsvisa utan å måtte late som ein er ironisk. Og at dei som elskar Kjærlighetsvisa trur at eg er ironisk viss eg begynner å synge ho. For eit slit.
6. Kva tid var du sist melankolsk?
Eg er alltid melankolsk.
7. Kva er norsk kulturlivs store sorg?
Redselen for kunst som ikkje ”folk flest” forstår.
8. Kva er det mest skamlause du har brukt pengar på?
Sidan eg stort sett er både gjerrig og har lite pengar, (hvis ein legg godviljen til, kan ein med naud kalle det å ha god økonomisk kontroll,) er det mest skamlause eg kan komme på å ha kjøpt, ei kåpe som ikkje var på salg. Dette endå eg hadde mange kåper og jakker heime som ville dekke behovet og vel så det. Men eg hadde reist langt og var kald.
9. Vil du seie at du har stor appetitt på livet?
Ja. Bortsett fra når eg er metta.
mandag, mai 26, 2008
fredag, mai 23, 2008
Lindkvist i Dag og Tid
Lei av alt snakket om Sex og Singelliv. Lindkvist er også intervjuet av Dag og Tid i dag (kun papirutgaven) i spalten "Overfladisk" hvor hun svarer på viktige spørsmål som "Kva er det mest skamlause du har brukt pengar på?"
Er Sex og Singelliv feministisk?
Det er det store spørsmålet om dagen.
Siden jeg er en offentlig feminist som kulturredaktør i Fett er det min oppgave og mitt ansvar å svare på dette. Jeg har tidligere uttalt meg til Kulturnytt (8. mai -08) og endt opp med den ubekymrede og pragmatiske linje hvor jeg ser en rekkke positive aspekter ved filmen/serien.
I går snakke Helle Vaagland og Hilde Charlotte Solheim (Det var de to som var redaktører for Råteskt-antologien som kom i 1999) om filmen i Klassekampen og var omtrent på samme linje som meg. Klassekampen ønsket å få en motreaksjon og har under overskriften "-Ikke frigjørende" intervju med Anne Kalvig, Grethe Nestor og undertegnede i dagens Klassekampen (fredag 23. mai -08). Det er Kalvig som står for overskriften, både Nestor og Lindkvist ser positive aspekter ved filmen. (Klassekampen har som kjent få saker på nett, heller ikke denne.)
Også Ny Tid skriver om filmen. Og også der uttaler Lindkvist seg positivt om filmen. Selv om den del av sitatene til Lindqvist (sic) er av en slik art at jeg kjenner en trang til å nyansere og utdype dem. Særlig når Ny Tid blåser dem og lager uthevet skrift og lar de stå for seg selv:
Vel vel vel. Her får jeg lyst til å si at jeg ikke er motstander av kjønnsforskning. At selv om det ikke når ut og får betydning med en gang, kan det ha stor påvirkningskraft på sikt. Jeg var nettopp på kjønnsforskningsseminar som var særdeles interessant. Men litt av grunnen til uttalelsen var følelsen av sprik mellom de som har høy bevissthet rundt disse tingene (bl.a. kjønnsforskere) og "vanlige folk" eller andre folk som har lav bevissthet rundt disse tingene. Jeg tror ofte at uttalelser som "vanlige folk" kommer med og som bygger opp under kjønnsstereotypiene ofte skyldes mangel på kunnskap. (For ikke å si mangel på kjønnsforskning. Dvs at de ikke bedriver kjønnsforskning.) Utsagn som "vanlige folk" kan komme med er for eksempel: "Gutter og jenter er forskjellige, det vet jeg for jeg har sett dem leke."
Dette var egentlig en lang digresjon, som var et forsøk på en nyansering. Jeg leste et sted at Olaug Nilssen startet blogg for å nyansere intervjuer med seg selv. Og jeg kjenner den samme trangen. Selv om jeg har godkjent og fått sitatsjekk, så har jeg likevel lyst til å si noe annet når jeg ser det på trykk. Dvs meningsinnholdet står jeg ofte for, men så ser jeg at noe kan misforstås (og alt som kan misforstås blir da også misforstått, i tillegg til ting man ikke tror kan misforstås.) Det er forsåvidt helt greit om folk er uenige, det er de jo alltid. Samtidig kan det nærme seg det selvhøytidelige og pretensiøse å alltid skulle nyansere seg selv, ettersom media har sine egne regler og de fleste som har vært noe i media kjenner til at det aldri blir helt som man selv ønsker. Derfor forsøker jeg å også inneha en ubekymret tone i forhold til dette. Det er ikke så farlig, sier jeg til meg selv. Ihvertfall ikke hver gang.
Siden jeg er en offentlig feminist som kulturredaktør i Fett er det min oppgave og mitt ansvar å svare på dette. Jeg har tidligere uttalt meg til Kulturnytt (8. mai -08) og endt opp med den ubekymrede og pragmatiske linje hvor jeg ser en rekkke positive aspekter ved filmen/serien.
I går snakke Helle Vaagland og Hilde Charlotte Solheim (Det var de to som var redaktører for Råteskt-antologien som kom i 1999) om filmen i Klassekampen og var omtrent på samme linje som meg. Klassekampen ønsket å få en motreaksjon og har under overskriften "-Ikke frigjørende" intervju med Anne Kalvig, Grethe Nestor og undertegnede i dagens Klassekampen (fredag 23. mai -08). Det er Kalvig som står for overskriften, både Nestor og Lindkvist ser positive aspekter ved filmen. (Klassekampen har som kjent få saker på nett, heller ikke denne.)
Også Ny Tid skriver om filmen. Og også der uttaler Lindkvist seg positivt om filmen. Selv om den del av sitatene til Lindqvist (sic) er av en slik art at jeg kjenner en trang til å nyansere og utdype dem. Særlig når Ny Tid blåser dem og lager uthevet skrift og lar de stå for seg selv:
-Det hjelper ikke å sitte på et kontor å drive med kjønnsforskning dersom
det ike når ut og får betydning for mennesker.
Vel vel vel. Her får jeg lyst til å si at jeg ikke er motstander av kjønnsforskning. At selv om det ikke når ut og får betydning med en gang, kan det ha stor påvirkningskraft på sikt. Jeg var nettopp på kjønnsforskningsseminar som var særdeles interessant. Men litt av grunnen til uttalelsen var følelsen av sprik mellom de som har høy bevissthet rundt disse tingene (bl.a. kjønnsforskere) og "vanlige folk" eller andre folk som har lav bevissthet rundt disse tingene. Jeg tror ofte at uttalelser som "vanlige folk" kommer med og som bygger opp under kjønnsstereotypiene ofte skyldes mangel på kunnskap. (For ikke å si mangel på kjønnsforskning. Dvs at de ikke bedriver kjønnsforskning.) Utsagn som "vanlige folk" kan komme med er for eksempel: "Gutter og jenter er forskjellige, det vet jeg for jeg har sett dem leke."
Dette var egentlig en lang digresjon, som var et forsøk på en nyansering. Jeg leste et sted at Olaug Nilssen startet blogg for å nyansere intervjuer med seg selv. Og jeg kjenner den samme trangen. Selv om jeg har godkjent og fått sitatsjekk, så har jeg likevel lyst til å si noe annet når jeg ser det på trykk. Dvs meningsinnholdet står jeg ofte for, men så ser jeg at noe kan misforstås (og alt som kan misforstås blir da også misforstått, i tillegg til ting man ikke tror kan misforstås.) Det er forsåvidt helt greit om folk er uenige, det er de jo alltid. Samtidig kan det nærme seg det selvhøytidelige og pretensiøse å alltid skulle nyansere seg selv, ettersom media har sine egne regler og de fleste som har vært noe i media kjenner til at det aldri blir helt som man selv ønsker. Derfor forsøker jeg å også inneha en ubekymret tone i forhold til dette. Det er ikke så farlig, sier jeg til meg selv. Ihvertfall ikke hver gang.
fredag, mai 16, 2008
Nytt Kraftsentrum
Nytt nr av Kraftsentrum er ute (nr 6). De har ikke oppdatert hjemmesidene sine ennå, men pressemeldingen ligger ute på Cappelen Damm.
Her står det blant annet:
Nytt Kraftsentrum
Om film, musikk og videospel
Kraftsentrum nr 6 prøver iherdig å finne ut korleis: John Erik Riley, Mattis Øybø og Kari Marstein tenker høgt om videospelas betyding for litteraturen, mens dei spelar videospel. [...] mens Johan Harstad har skrive eit entusiastisk essay om Wes Anderson, som han kallar vår generasjons Woody Allen.
[...]Melissa Gjellstad gir ein interessant diskusjon av fenomenet chick lit, og dens avartar, og påpeikar sjangerens utvikling frå feministisk initiativ til ynda forlagsmerkelapp. [...] Øystein Vidnes har levert ein teikneserie om filmmeldarskap.
Kraftsentrum er også stolte over å presentere ein ny sjanger: kortfilmtekstar skrivne av Ingeborg Arvola, Mikkel Bugge, Joakim Kjørsvik, Ellisiv Lindkvist, Ulf Karl Olov Nilsson og Tale Næss.
Lindkvist har levert en "Feel-bad-movie"(Forspill med tapetkniv) og en "Feel-good-movie" (Forspill med sjokoladejordbær).
torsdag, mai 15, 2008
Svensk anmeldelse
Lindkvist var i det svenske tidsskriftet Provins for et års tid siden. Det finnes faktisk en anmeldelse av den utgaven i Arbetarbladet.
Jeg siterer:
Jeg siterer:
Och norskt nattliv, hur ser det ut? Provins introducerar Ellisiv Lindkvist
som skriver små genomskinligt briljanta betraktelser. Om jenter med trötta
ansikten och rester av gammalt smink. De skyndar över asfalten en tidig
söndagmorgon "og holder kåpa sammen med hendene for å skjule skjort og utringete
topper under".
Lindkvist i media
Torsdag for ei uke siden var Lindkvist i radioen og snakket om sex og singelliv. Ja, filmen, ja. Det ligger ute på nettradio og der kan man høre Lindkvist være feministen som mener noe om Sex og Singelliv (filmen). Her. (Eller gå inn på kulturnytt 08.05.2008 kl 08.33). Ja, det var direkte.
Før jul uttalte Lindkvist seg til fagbladet Journalisten og hva hun mente manglet i media. Da fokuserte hun på kjernesakene: feminisme/kjønnsperspektiv og kultur, herunder: nye kunstuttrykk. Og overlot til andre å snakke om utenriksstoff og andre store ting som også lett blir borte når man må skrive om alt som skjer på TV. (Jamfør saken overfor der vi jo snakker om en TV-serie (som nå er blitt film) fnis-fnis.) Det ligger ute på nett. Her.
Også bladet Psykisk helse intervjuet Lindkvist og det ligger også ute på nett nå, her.
Ansatt av staten (på en måte)
For en gangs skyld var det ikke en skuffelse å lese disse listene. Det var tvert i mot en stor glede og ære. Og en forpliktelse til å gjøre og gjennomføre.
Skal ein no kjøpa fin duk?
Eller tenke på alle de andre?
onsdag, mai 14, 2008
Statcounter er full
Jeg har ikke sjekka den så ofte, men i går gjorde jeg det. Det var registrert relativt mange treff på bloggen min (syns jeg selv da) i endel måneder for plutselig å være helt tomt. Jeg stusset litt over det underlige i at det gikk så brått fra endel treff til null. Også kom jeg på at jeg har fått kommentar fra Avil i forrige post og da burde det jo være registrert minst ett treff i mai måned. Det ante meg at noe var galt.
Jepp, statcounter klarer ikke å telle flere treff uten at jeg betaler dem for det og det er jeg i grunnen ikke særlig interessert i.
Jeg tror det finnes en hel horde av bloggere der ute som faktisk elsker å dele sin bloggkompetanse med andre og som vil fortelle meg om et aldeles gratis alternativ til statcounter som kan telle treff uten å være synlig på sida. Det var tross alt gode sjeler i bloggerbyen som fortalte meg om statcounter i sin tid.
Venter i spenning. (Minner nesten om å skrive kontaktannonse dette.)
Jepp, statcounter klarer ikke å telle flere treff uten at jeg betaler dem for det og det er jeg i grunnen ikke særlig interessert i.
Jeg tror det finnes en hel horde av bloggere der ute som faktisk elsker å dele sin bloggkompetanse med andre og som vil fortelle meg om et aldeles gratis alternativ til statcounter som kan telle treff uten å være synlig på sida. Det var tross alt gode sjeler i bloggerbyen som fortalte meg om statcounter i sin tid.
Venter i spenning. (Minner nesten om å skrive kontaktannonse dette.)
onsdag, mai 07, 2008
Akkurat nå – en metapetit
Jeg bruker en del tid på petitene jeg skriver på baksiden av Klassekampen. Og jeg liker det best når jeg skriver et utkast i god tid og kan bruke dagene før dødlinja til å bare finpusse teksten. Men her sitter jeg med en dødlinje som nærmer og er blank. Det vil si blank er jeg jo ikke. Det er mange temaer som engasjerer meg og som jeg kan skrive om.
For eksempel: at jeg er rasende på nettleverandøren vår som somler og gjør at vi ikke har internett hjemme over to måneder etter at vi bestilte. Eller at jeg er allergisk mot våren, selveste våren som vi alle lengter etter, at jeg må ta piller og at øynene klør. Jeg har kladdet to ulike begynnelser til en petit om 17. mai – denne fantastiske nasjonaldagen vi har og som venstresida elsker å rakke ned på slik at ’folk flest’ får nok en grunn til å stemme fr.p. (Kommentar: må formuleres og begrunnes bedre, selv om det tross alt bare er en petit og ikke et debattinnlegg. Skjønt de som reagerer på petitene reagerer jo som om man har skrevet en avhandling. Uansett: de er ikke så mange.)
Eller jeg kunne skrevet om sykling. Våren har kommet, sykkelen er tatt fram, og hver dag sykler jeg fra øst til vest, og tilbake igjen. Det å sykle gir meg i korte glimt en følelse av både frihet og lykke. Men akk så kortvarig. For det gir meg også store mengder redsel og irritasjon. Det er så å si daglig bilene sneier borti meg, ignorerer meg, kjører ut rett foran meg eller inn rett foran meg. De få sykkelstiene som finns blir ofte brukt til helt andre ting. Parkering for eksempel. Vi snakker om helse til folket, å tilrettelegge for sykling er utmerket i helsepolitikk. I tillegg til god klimapolitikk.
Men så var det det med tida. Dødlinja er nå, akkurat nå. Tidsklemma er både blitt latterliggjort og kritisert. Og de som egentlig har opsjon på tidsklemma er visst småbarnsfamilien. Selv har jeg min egen tidsklemme. En tidsklemme som gjør at jeg ikke rekker, eller klarer å få med meg alle kulturelle arrangementene jeg gjerne skulle gått på. Men i dag skal jeg på operaen og se Ingunn Bjørnsgaards ballett ”Et moderne sted” og jeg gleder meg. Operabygget er et sted store menneskemengder kommer daglig for beskue. Det viser seg at opera ikke er så smalt som man skulle tro. Elite og ’folk flest’ er ofte en kunstig motsetning som media burde være med på å bygge ned i stedet for å dyrke slik de ofte gjør. Operabygget er for alle, har du sansen for godt håndverk – noe de som er opptatt av klassekamp ofte har – vel da bør du absolutt ta operaen i nærmere ettersyn.
Ellisiv Lindkvist
Forfatter og dramatiker
ellisivl@gmail.com
www.ellisivlindkvist.blogspot.com
(Baksida av Klassekampen i dag onsdag 7. mai - skrevet til lørdag 3. mai)
For eksempel: at jeg er rasende på nettleverandøren vår som somler og gjør at vi ikke har internett hjemme over to måneder etter at vi bestilte. Eller at jeg er allergisk mot våren, selveste våren som vi alle lengter etter, at jeg må ta piller og at øynene klør. Jeg har kladdet to ulike begynnelser til en petit om 17. mai – denne fantastiske nasjonaldagen vi har og som venstresida elsker å rakke ned på slik at ’folk flest’ får nok en grunn til å stemme fr.p. (Kommentar: må formuleres og begrunnes bedre, selv om det tross alt bare er en petit og ikke et debattinnlegg. Skjønt de som reagerer på petitene reagerer jo som om man har skrevet en avhandling. Uansett: de er ikke så mange.)
Eller jeg kunne skrevet om sykling. Våren har kommet, sykkelen er tatt fram, og hver dag sykler jeg fra øst til vest, og tilbake igjen. Det å sykle gir meg i korte glimt en følelse av både frihet og lykke. Men akk så kortvarig. For det gir meg også store mengder redsel og irritasjon. Det er så å si daglig bilene sneier borti meg, ignorerer meg, kjører ut rett foran meg eller inn rett foran meg. De få sykkelstiene som finns blir ofte brukt til helt andre ting. Parkering for eksempel. Vi snakker om helse til folket, å tilrettelegge for sykling er utmerket i helsepolitikk. I tillegg til god klimapolitikk.
Men så var det det med tida. Dødlinja er nå, akkurat nå. Tidsklemma er både blitt latterliggjort og kritisert. Og de som egentlig har opsjon på tidsklemma er visst småbarnsfamilien. Selv har jeg min egen tidsklemme. En tidsklemme som gjør at jeg ikke rekker, eller klarer å få med meg alle kulturelle arrangementene jeg gjerne skulle gått på. Men i dag skal jeg på operaen og se Ingunn Bjørnsgaards ballett ”Et moderne sted” og jeg gleder meg. Operabygget er et sted store menneskemengder kommer daglig for beskue. Det viser seg at opera ikke er så smalt som man skulle tro. Elite og ’folk flest’ er ofte en kunstig motsetning som media burde være med på å bygge ned i stedet for å dyrke slik de ofte gjør. Operabygget er for alle, har du sansen for godt håndverk – noe de som er opptatt av klassekamp ofte har – vel da bør du absolutt ta operaen i nærmere ettersyn.
Ellisiv Lindkvist
Forfatter og dramatiker
ellisivl@gmail.com
www.ellisivlindkvist.blogspot.com
(Baksida av Klassekampen i dag onsdag 7. mai - skrevet til lørdag 3. mai)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
