Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

onsdag, januar 30, 2008

Nyoppusset

Jeg har pusset opp bloggen min. Jeg har fått skiftet ut det eldgamle bilde som jeg har mottatt endel kritikk for. Og bloggen ser i det hele tatt fin ut. Fortsatt råsa, ja, men rosa er jo slik en lekker farge. Det som derimot skjedde når Blogger tilbydde meg denne oppdateringen - "Så enkel at selv ikke Lindkvist kunne motstå fristelsen" - det som skjedde var at alle sidenavigeringene mistet sine overskrifter. Det står nå "Om Ellisiv Lindkvist" deretter følger alle lenkene, også til andres blogger. Det er rotete. Men hvis jeg må gjøre endringene manuelt, tror jeg ikke det vil bli prioritert før i august - om jeg da ikke har fått enda mer å gjøre. Og det kan jo fort skje. Siden datakvinner og -menn stortsett forbanner Blogger, og går over til noe de anser som finere, er det ikke sikkert at engang de vet noe om hvordan man skal kunne ordne dette på en enklere måte.

Forøvrig river jeg også småblomstrete tapetborder i stumper og stykker. Da hjelper det ikke at den er rosa heller.

tirsdag, januar 29, 2008

I'm leaving on a Jetplane

Det er en sang. Vi brukte å synge den i engelsktimene. Den late klassen maste på engelsklæreren om å få lov til å synge den sangen.

- Den sangen? Den e jo så klisjat, sa engelsklæreren.

Og så sang vi:


I'm leaving on a jetplane.
Don't know when I'll be back again.
Oh baby I hate to go.

Sitert fritt etter hukommelsen.
Men særlig miljøpolitisk korrekt i disse dager er jo ikke sangen.

mandag, januar 28, 2008

Jeg tenker altså er jeg

Jeg tenker

1 - at det er veldig mye jeg skulle gjort
2 - at jeg gjerne skulle oppdatert bloggen min oftere
3 - at ting blir lettere hvis man setter dem opp punktvis
4 - og at noen ganger slår en undring ned i meg som et spørsmål
5 - ville jeg vært morsommere på nynorsk?
6 - skal jeg ikke snart bruke bloggen til noe annet enn å skryte?
7 - er målet å til enhver tid ha ca 23 dødlinjer?
8 - Nei, det trur eg eigentleg ikkje.

onsdag, januar 23, 2008

Anmeldelse av "Jeg er ikke slik" i Shakespearetidsskriftet


Anmeldelse av Jeg er ikke slik i Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift. Det vil si anmeldelsen er av alle stykkene på Norsk Dramatikkfestival under Samtidsfestivalen og skrevet av teaterviter Ine Therese Berg.

Tittelen på samleanmeldelsen er

Norsk ”monologfestival”

Om Jeg er ikke slik heter det, under mellomtittelen Frustrerte Fruer:


”Det kunne vært fristende å bruke merkelappen ”postdramatisk” på stykkene, men det er egentlig bare Ellisiv Lindkvists stykker Jeg er ikke slik som virker som den er bevisst skrevet inn i denne teaterkonteksten. Ellisiv Lindkvist debuterte denne høsten med novellesamlingen Alt jeg skriver er sant og er kjent som kulturredaktør i tidsskriftet Fett og skribent i Klassekampen, i tillegg til at hun har pulisert flere dikt. Hun har fått mye oppmerksomhet for å blande selvbiografiske elementer inn i tekstene sine og når de handler om seksuelle overgrep, selvmordsforsøk og tilfeldig sex vekker det oppsikt og nysgjerrighet. I teksten gjør Lindkvist narr av skillet mellom det personlige og det private som man ofte bruker for å skille god kunst fra dårlig, men selv skriver dramatikeren med såpass mye intelligens, humor og selvironi at hun ikke blir privat. Tvert imot oppleves teksten som treffende i forhold til livet som urban, single, høyt utdannet kvinne i trettiårene og det finnes jo etter hvert en del av oss?

Det er Den Nationale Scene som står for produksjonen av Jeg er ikke slik. Morten Borgersen har regien og Anna Bache-Wiig, Britt Langlie og Elisabeth Sand spiller de tre rollene som framstår som tre ulike sider av en person, nemlig en ung, deprimert, kåt og selvsentrert dramatiker. Britt Langlie er en av landets beste skuespillere og sammen med Bache-Wiig og Sand er hun et fyrverkeri. De tre skaper stemning blant publikum, men karakterene framstår som livsfjerne fjoller snarere enn å representere den utbredte forvirringen i min generasjon som Lindkvist peker på i teksten.

Helt fra trioen danser seg inn på scenen i tyllskjørt, høye hæler og like høyt hår, mens Wenche Myhres ”La meg være ung” dundre ut gjennom høyttaleren får jeg en dårlig magefølelse som forsterkes gjennom forestillingen. Regissøren gjør scenen til et nachspiel for frustrerte fruer i femtiårene, hvor bajaseri og fjas får dominere, til tross for at dramatikeren griper minst like stort tak i de såre partiene som de humoristiske. Å plassere jeg er ikke slik i en godt voksen manlig regissørs hender virker vilkårlig gjort og Morten Borgersen gjør teksten en bjørnetjeneste ved å lage ”kvinneteater” hvor vi serveres en parodi på den moderne, frigjorte, men ensomme kvinnen. Lindkvist forsøker å skrive seg inn i en dramatikertradisjon hvor forbildene heter Sarah Kane og Elfriede Jelinek (sistnevnte er nevnt i teksten) og ikke Anne Kath Hærland. Da er det et problem at musikkvalg, kostymer, anmassende publikumshenvendelser og rolletolkninger ufarliggjør Ellisiv Lindkvists tekst.


Denne gangen har jeg sitert hele anmeldelsen. Dvs det som står om Jeg er ikke slik. Jeg kunne selvfølgelig tatt ut highlightsene, slik:



”…mye intelligens, humor og selvironi….”



”…teksten [oppleves] som treffende i forhold til livet som urban, single, høyt utdannet kvinne i trettiråene…”


evt bare:


”treffende”


”et fyrverkeri”


”stemning blant publikum”


Jeg kunne også sagt noe om debatten som har oppstått etter Norsk Dramatikkfestival. Jeg kunne det.

tirsdag, januar 22, 2008

Lindkvist i Dagbladet Magasinet

Dette er egentlig gammelt nytt. Det var 18. august 2007 at det skjedde.
Men nylig oppdaget jeg at saken ligger på nett og kan leses her.
Originalartikkelen med bildene er selvsagt bedre.
Og boka er best.

lørdag, januar 19, 2008

Lindkvist i VG

Lindkvist er fraværende. Lindkvist er opptatt. Lindkvist jobber. Lindkvist river småblomstrete tapetborder i stumper og stykker. Så opptatt er Lindkvist at selv de mest åpenbare tingene glemmer hun å skryte av på bloggen sin.

Men her kommer det: Lindkvist var i VG på søndag. Altså 13. januar. I magasindelen på side 17: Kulturbarometeret. Åtte bilder og resten intervju og en oversikt over siste måneds kulturforbruk.

-Jeg hører nesten bare på P2. Ellisiv Lindkvist ifølge Verdens Gang.


søndag, januar 13, 2008

Helt øverst bak havet


Er tittelen på en ny antologi som Nordnorsk Forfatterlag har gitt ut i forbindelse med 35 års-jubileet. Antologien kom i høst og Lindkvist er representert med fire nye (og tidligere upubliserte) tekster. Antologien er innkjøpt via Kulturrådet og skal således være å finne på alle landets bibilotek.
Andre som har lest boka og refererer til den er Jonas Gahr Støre.
Oppdatert 14.1.08:
Terningkast fem

gir avisa Nordlys til antologien i dag.
Les mer her.

fredag, januar 11, 2008

Hierarkiene i våre hoder

I lang tid – historisk og kulturelt sett – i hvert fall med ståsted her i vesten, Nord i Europa har den hvite heterofile mann hatt høyere status enn andre. Det har han fortsatt og selv om mange av oss forsøker å ikke dømme folk verken på grunn av kjønn, seksualitet eller etnisitet, er hierarkiene inni våre hoder fortsatt tilstede. Dette får utslag rett som det er. En kvinne som er sjef er ofte ”en kvinnelig sjef” og representerer ikke bare seg selv, men gruppen ”kvinnelige sjefer”. Innvandrere i Norge, særlig de med en mørkere hudfarge enn oss hvite er og blir i gruppen ”innvandrere”. Noen har fortsatt lyst til å bruke ordet ”neger” da det man egentlig har lyst til å påpeke er personens hudfarge. Neger er et rasistisk ord, selv om ikke alle har fått det med seg. Også homofile må tåle generaliseringer. Men den hvite heterofile mann får ikke denne type generaliseringer. Noen vil sikkert påstå at også den hvite heterofile mannen generaliseres. Men ikke i like stor grad og ikke i offentligheten. Hvor mange vitser om hvite heterofile menn har du hørt?

Alle er preget av dette. Selv vi som ønsker å være anti-rasister, selv vi som gjerne går i tog sammen med homofile og skriver under for deres rett til å adoptere, selv vi som jobber med feministiske spørsmål og ønsker å bli kvitt all kjønnsurettferdighet. Selv vi har disse hierarkiene i våre hoder som noen ganger gjør at vi går fem på, vi sier noe feil, vi dømmer kvinner hardere enn menn eller vi lager egne krav til innvandrere fordi vi ikke kan forvente det samme av dem som av norskinger.

Hvis man ikke anerkjenner kvinner like mye som menn, men er redd for å bli avslørt kan man gå til en slags motsatt ytterlighet. Man kan dyrke Kvinnen. Her er man del av en lang tradisjon hvor store kunstverk, filmer og litteratur allerede har gjort dette på utmerket vis. Dyrkingen av kvinnen via sanger, dikt og maleri har igjen ført til dyrkingen av en rekke Mannlige Kunstnere. Også svarte opplever denne ”eksotisismen”. Å dyrke ”den andre” er å avlede oppmerksomheten bort fra det faktum at man ikke anerkjenner dem på lik linje med seg selv.

For øvrig går det an å telle. Tror du vi har likestilling i Norge: tell hvem som er på forsidene av avisene. Og neste gang du er på en eller annen kulturell begivenhet, enten det er en utstillingsåpning eller en teaterpremiere kan du jo se hvor mange svarte du ser i rommet i vårt flerkulturelle Norge. Ser du noen i salen, kan du jo se etter på scenen. Velkommen til mangfoldsåret.

(Baksida av Klassekampen i dag 11. januar)

torsdag, januar 03, 2008

Nytt år - nye forsett

Like sikkert som man spretter nyttårssaften hver nyttårsaften, plager jeg selskapet jeg måtte befinne meg i med følgende spørsmål: hva er dine mål for det nye året. De fleste er skeptiske og ønsker ikke å ha noen forsett, de forbinder det ofte med en moralisme i form av at man skal slutte å røyke eller bruke mindre penger eller noe annet som de finner utrolig kjedelig etter to glass champagne. Jeg forklarer at mål for det nye året ikke trenger å være kjedelige og begrense livsutfoldelsen, tvert imot, sier jeg og slår ut med mine, for anledningen, hanskebekledde hender. Et mål kan være lystbetont. Det kan være et ønske, en ambisjon, noe du har lyst til å gjøre. For det er ganske sikkert noe du har lyst til å gjøre.
Jeg gjør det hvert år. Lager en liste med forsett eller mål eller ønsker eller håp eller bare enkle gjøremål. Kanskje ca førtitre slike punkter skriver jeg ned i en bok. Når året er slutt leser jeg gjennom hva jeg skrev i fjor og krysser av de som er blitt fullbyrdet, lager et halvveis kryss for de som er delvis fullført og et minus ved de jeg helt klart ikke har fullført. Noen synes kanskje dette kan høres ut som en tvangshandling, men jeg ser på det som et høytidelig og kjært ritual. Dog, det må innrømmes, av temmelig privat karakter. Jeg viser ikke listen til noen. Således tør jeg å skrive opp mål jeg har som -- om de ble kjent -- kunne anses som pinlig. Dermed lar jeg de ligge også her. Men jeg har alltid et par klare, tydelige og passe ambisiøse mål jeg kan presentere for nyttårsgjestene.
Andre mål kan noen ganger være nærmest basale. Eller enkle. Eller praktiske. Noen ganger ting jeg nærmest gjør av meg selv. Som å lese bøker. Det stod oppført som eget mål for i fjor: Fortsette å lese bøker. Tidligere stod det kanskje: lese minst femti bøker. Men av redsel for å ikke klare mitt eget stipulerte mål, lagde jeg et enklere mål: lese bøker. Det har jeg klart. Jeg har også sett film, gått på teater, vært på utstillinger og konserter. Jeg har bakt brød, lagd sjokoladekake og prøvd nye middagsretter. Jeg har vært i København og i Kabelvåg. Jeg har reist til New York. Helt siden jeg var der første gang i 2002 har jeg hatt lyst til å reise tilbake og i 2003 måtte jeg sette minus på det punktet, men i 2004 kan jeg krysse det av. Been there, seen it, done that. Twice actually. Ja, jeg ser det, en liste kan bli både overfladisk og skrytete. Litt som de brevene noen klarer å skrive før jul som de kopierer opp og sender til venner og bekjente. Der står suksessene for året som gikk, reisene og alt det positive. Men jeg er sluttet å se ned på de brevene; det er greit, tenker jeg raust. Det er fint å få høre hva folk gjør. Selv skriver jeg ingen brev, selv om tanken har streifet meg, i stedet lager jeg altså en liste i all hemmelighet over hva jeg har lyst å få til i det kommende året. Og krysser ut det jeg har klart i året som gikk. Alt i alt er 2004 et veldig bra år. Det ligger høyt oppe på lista over personlige favorittår. Helt der oppe sammen med 1999.

-Rituellisiv
(trykt i Ny Tid januar 2005)

God jul og godt nytt år


Lindkvists logg er alltid tidlig ute. Og alltid oppdatert. Noen vil nok si at jula allerede er over og det er i grunnen litt vanskelig å være uenig.
Håper du fikk noe du ønsket deg. Jeg fikk både ørevarmere, fint brilleetui og dobbel smørbrødgrill, jfr ønskelista. Ikke verst - ikke verst.