Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

mandag, desember 30, 2013

Julebrev


Kjære venner og familie. Kjære bekjente. Jeg rakk ikke å skrive noe julebrev. I år heller. Så her kommer det:

Vi har hatt et fantastisk år! Ungene vokser og har det bra. De trives med studier, jobb og i barnhage. Tror du ikke Lille Lotta fikk gå fremst i Luciatoget? Vi var så stolte. Ja, vi filmet det hele og la det ut på Youtube. Og så har vi pusset opp! Både kjellerstua, badet og gjesterommet. Og ja, det var hardt, men det var verdt det! (se vedlagt bilde J) Nå kan gjestene sove under en delikat himmelblå farge som er kjølig og enkel, men som også skal virke beroligende! Og kjellerstua har fått trendy 70-talls tapeter, så der er det kult for ungdommen og henge. Far jobber som vanlig altfor mye, ja, det gjør han, altså!! Men mor har jobbet ganske mye i år hun også! Det viktigste er at vi trives i jobben! Sommerferien fant i all hovedsak sted på hytta – et sted vi blir mer og mer glad i. J Og til neste år skal vi pusse opp på hytta. Puss och kram. <3 p="">

Forresten, hvorfor blir mange provosert av julebrevet? Dette noe upersonlige brevet som man kopierer opp og sender til familie og venner, så alle får samme versjonen. Det har – i hvert fall i mine kretser – ofte vært en aggresjon mot det. En slags latterliggjøring. Fordi man kanskje skriver om de små tingene i familien, fører det opp på et slikt brev, så det virker skrytete. Selv om det er relativt vanlige ting man skriver om. Det enkle og hverdagslige som man får til å høre storslagent ut.

Men det var før facebook, nå skryter vi alle, ja: alle uhemmet av oss selv, ikke bare i julebrevet en gang i året, men daglig i statusfeltet på fb. Samtidig som jeg setter mer og mer pris på alle hverdagshelter etter hvert som jeg blir eldre. Jeg forstår at det kan være en kamp å stå opp, smøre matpakker, levere i barnehagen og så gå på jobben. Hver dag. At man lufter sine hverdagskamper her eller der, er vel ikke så rart?

Og nå kan det gjøres enkelt å skrive julebrev, det er bare å legge sammen oppdateringene dine på facebook i løpet av året og vips: du har et julebrev. Det skal jeg jammen huske til neste år.

(På baksida av Klassekampen Lørdag 28. desember)

onsdag, desember 18, 2013

Ny bok igjen! Andre bok i år.

http://www.solumforlag.no/var/ezwebin_site/storage/images/boeker/ditt-roede-haar-unn/66657-4-nor-NO/Ditt-roede-haar-Unn.jpg


Pia studerer på Blindern,
og prøver å finne fotfeste i en ny tilværelse.
En dag møter hun Unn under en opplesning,
og de to jentene treffes igjen,
de drikker vin og snakker om det meste.
Pia føler seg tiltrukket av Unn,
men uten å vite helt hvordan hun skal
håndtere det.

 
Ditt røde hår, Unn  er en fortelling om uvisshet,
om sjalusi og om å finne ut hvordan
man kan stå stødig på egne bein.
Men også om hvordan man kan klare
å slippe andre innpå seg.


Ellisiv Lindkvist  (f. 1973) debuterte med den kritikerroste samlingen Alt jeg skriver er sant  (2007). Hun har senere gitt ut romanen Tørst  (2011) og Jeg er ikke slik – tre scenetekster (2013). Lindkvist er også dramatiker.

Boka kom på Solum nå i desember og er utgitt med støtte fra Leser søker bok.

 

torsdag, november 21, 2013

Prinsessetraume



Jeg drømte at jeg var prinsesse. Det hadde sine fordeler. Jeg tenker ikke bare på shoppingen. Jeg slapp å bevise så mye som mange andre, jeg kunne bare kladde noen eventyr og vips ble det bok. Ville jeg synge, fikk jeg et helt kor til akkompagnement og jeg kunne bare knipse så fikk jeg lese eventyr i beste sendetid på NRK. Alt dette var vel og bra. Men det var ganske slitsomt også.

Folk var interessert i alt jeg sa, uansett hvor dumt det var. Selv har man jo ikke lyst til å se alt man har sagt stå på trykk. Det var ikke så lett å bevege seg blant folk. Hvert fall ikke blant vanlige folk. Noe av det vanlige folk ser på som en selvfølge ble rett og slett umulig for meg: gå ut på byen, drikke seg full, si dumme ting. Jeg måtte forbeholde de dumme tingene til media. Og full måtte jeg drikke meg i skjul for Se og Hør.

Det kunne vært verre. Jeg kunne vært gift med en påfugl. Jeg lurte på om jeg drømte. Det kan da ikke være slik at vi har prinsesser og prinser i Norge i 2013, det ville jo vært helt anakronistisk? Men folk mente det var bra fordi Kronprinsen, broren min, var slik en fornuftig og bra mann som sa kloke ting som at han var mot rasisme.

Jeg er ikke så dum som folk tror, for selv tenkte jeg at hvis jeg bare sier dumme nok ting for å kompensere for hans ”klokskap” så må jo folk skjønne at monarkiet har utspilt sin rolle og gi oss republikk.

Så jeg sa: ”I Norge har vi likestilling. Kvinner og menn tjener like mye.” Selv om enhver som kan lese vet at det har vi jo ikke. Det virket ikke. Det viste seg tvert i mot at mange var enig. Ikke visste jeg at det var så mange som ikke kan lese. var Ikke visste jeg at det var så mange som ikke kan lese. Uansett: jeg bestemte  meg for noe genialt: Jeg begynte å snakke om engler. Ja, ikke bare det, jeg begynte å snakke /med/ engler. Eller i alle fall var det det jeg sa. Men igjen: få brydde seg. Bortsett fra noen vitser her og der, så brydde ikke folk seg noe særlig om hva jeg trodde på.

Jeg hadde mer på lager. Jeg bestemte meg for å starte en engleskole! Og den skulle ikke være billig. Nå måtte folk snart reagere. Nå måtte folk begynne å lure. Nå måtte folk reagere på at jeg ville misjonere, påvirke og attpåtil tjene penger på det. Hvis ingen stopper meg denne gangen, tenkte jeg så skal jeg neste gang si at jeg kan snakke med de døde og dessuten med dyr. Jeg lo godt for meg selv.

Så våknet jeg og fant fjær i senga mi. Tror det kom fra dyna, men jeg er ikke helt sikker.

(Baksida av Klassekampen i dag torsdag 21. november 2013)

mandag, november 18, 2013

Doris Lessing er død

 En av mine favorittforfattere er død. Hun fikk nobelprisen i litteratur i 2007.

Da sa jeg dette til avisa Vårt Land:



Lessing er «den kvinnelige erfaringens epiker, som med skepsis, hete og visjonær kraft har tatt en splittet sivilisasjon til gransking», heter det i begrunnelsen fra Svenska Akademien.
– Det er jo helt fantastisk! Jeg har tidligere tenkt at hun burde hatt prisen. Det er strålende at hun nå har fått den, sier Ellisiv Lindkvist, kulturredaktør i Fett.
Hun fremhever at Doris Lessing har et uvanlig variert forfatterskap bak seg.
– Hun regnes som en feministisk forfatter, har hun også kraft til å nå ut over den båsen?
– Å være en feministisk forfatter burde ikke være til hinder for også å være en almengyldig forfatter. Man ønsker jo ikke å være spesielt opptatt av kjønn, men for å nå dit, må man kanskje påpeke en del saker som har med kjønn å gjøre. Dette er noe av feminismens paradoks. En forfatter som har skapt enkelte av de mest komplekse kvinnerollene, er Henrik Ibsen. Men ingen kaller ham feministforfatter av den grunn. På samme måte vil jeg kalle Doris Lessing en universell og almengyldig forfatter.
– Er hun fortsatt aktuell blant unge lesere?
– Absolutt. Hun skriver stoff som angår oss i dag. Bøkene hennes fortjener å bli lest.
– Har du en favoritt?
– Det er vanskelig å velge en enkelt. Men jeg har hatt stor glede av de to selvbiografiene hennes, samt Den gyldne notatbok. Dessuten er den fabelaktig flott den serien på fem bøker som heter Children of Violence. Særlig den siste boka, som på norsk har tittelen Byen med de fire porter, sier Ellisiv Lindkvist.

Også skrev jeg dette på bloggen min da: 

Lindkvist om Lessing 

Vårt Land ringte Lindkvist og lurte på hva hun mente om at Doris Lessing var årets Nobelprisvinner i litteratur.

Det syns vel i grunnen Lindkvist er fantastisk. Som hun sa til avisa.

"Å være en feministisk forfatter burde ikke være til hinder for også å være en allmenngyldig forfatter."

Mine Doris Lessing-favoritter (ikke-prioritert-rekkefølge):

1 - Jane Somers dagbøker - en kanskje lettere Lessing. Kanskje en fin måte å begynne å lese Lessing på?

2 - Den gyldne notabok.

3 - Hele Children of Violence serien om Martha Quest og særlig Byen med de fire porter. Som er den siste av fem bøker. (Martha Quest, A proper marriage, Landlocked, En krusning etter uværet og Byen med de fire porter.)

4 - Love, again. (Kjærlighetens Teater på norsk)

5 - Selvbiografiene hennes: Under huden og Walking in the shade.

Og nei, jeg er ikke konsekvent med engelske og norske titler. Jeg har lest og leser henne både på norsk og engelsk.

(Det var på den tiden jeg var en aktiv blogger og dessuten bokdebutant og yngre enn jeg er nå og gjerne omtalte meg selv som Lindkvist. Nesten så jeg savner det.)

tirsdag, oktober 08, 2013

Slik unngår DU slankefellene

1 - Styr unna fellene slankeekspertene har satt opp rundt godtedisken på butikkene. De ligner på musefeller, men er faktisk ganske mye større og lette å få øye på. Byr noen deg på smaksprøver? Ikke ta i mot! Det kan være en felle.

2 - Når det kommer til varmefeller så vet alle at de tjukke varmer best. Styr unna de slanke.

3 - Ikke la deg lure til å lese slankestoff overhodet. Null fokus på slanking er lik null slankefeller.

Lykke til.


torsdag, oktober 03, 2013

Omsorg


Jeg liker at ting går på skinner, jeg liker at alt går smooth. Jeg stoler på at ting fungerer og virker rundt meg. Vi skal alle være friske, vi holder avtaler, vi møter opp presis, toget går når det skal, t-banen er i rute. Sånn skal det være. Internett skal være kjapt og effektivt og virke. Mobilen min skal virke. I kjøleskapet er det mat som jeg selv handler et sted der jeg forventer både godt utvalg og lave priser. Bilen skal virke. Sykkelen skal fungere. Joggeskoene skal være av beste kvalitet. Badet skal ha varmekabler. Kaffen skal være nytraktet og varm. Brødet skal være ferskt.

For å få til alt dette, planlegger vi, og jobber vi fra morgen til kveld. Vi planlegger middager, innkjøp, skriver handlelister, fyller opp fryser og kjøleskap. Vi gjør husarbeid, rydder, vasker, handler inn, vasker klær. Vi betaler regninger, stiller opp på dugnader, er voksne og ansvarlige.

Ingen skal skrike. Ingen skal sette seg ned midt i veien. Alle skal virke. Utmerket. Helst skal ingen bli syke og dø. Noen gang. Det er sånn vi lever. Og mange av oss blir sinte over å oppdage at ens egne foreldre plutselig trenger omsorg og man stiller opp i Dagsrevyen og ber det offentlige ta ansvar. ”For er det rimelig at min gamle mor ligger alene hjemme i verdens rikeste land,” uttaler Svendsen som er på sydentur med familien.

Jo mer ekstremt vi krever full vakkerhet, full funksjonalitet, null forsinkelser, fullt utvalg i alle supermarked, full komfort, at alt skal gå på skinner fra vi står opp til vi legger oss. Jo mindre ønskelig blir det å få noen som er annerledes, som krever ekstra ti og ekstra omsorg.

Memento mori – husk du skal dø. Det er en betimelig påminnelse. For vi er ikke usårlige, ufeilbarlige. Vi skal alle dø. Til slutt. Ingen av oss er perfekte. Heldigvis. Vi blir syke. Barnet skriker. Besteforeldre dør. Foreldrene våre blir eldre. Hus skal tømmes og selges. Ting tar tid. Mennesker tar tid. Ting trenger stell og omsorg. Mennesker trenger stell og omsorg. Det er også det som er livet. 

(Baksida av Klassekampen onsdag 2. oktober 2013)

torsdag, september 12, 2013

Skru av lyden!


Jeg har alltid blitt plaget av høye lyder. Av andres lyder. Særlig syntetiske lyder som mobiltelefoner der folk ikke har skjønt at de må slå av tastelyden, folk som har høy lyd på mens de chatter i all offentlighet, folk som lar barna spille spill med høy lyd på venterom eller enda verre på fly der du ikke har mulighet til å flytte deg. Eller de med høy lyd i egne ører på t-banen som likevel når til mine ører. Jeg skulle rett og slett ønske meg mindre støy.

Nylig tok jeg en test på nettet om Høysensitiv Personlighet (HSP) og fant ut at veldig mye stemte. Det er heldigvis verken en sykdom eller en diagnose, bare en type personlighet. Men det forklarer for eksempel at jeg reagerer sterkt på lyder. Jeg er jo høysensitiv! Og jeg er ikke alene, for dette gjelder om lag en femtedel av oss.

Ungdom påstår rett som det er at de ikke klarer å gjøre lekser uten å ha på musikk. Det gjorde de også da jeg var ung. Men jeg klarte ikke å gjøre lekser med musikk. Står det en TV på blir blikket mitt dratt mot den, jeg klarer ikke være i samme rom som en TV uten å se på den. Jeg skulle ønske treningssenteret mitt ikke hadde TV-skjermer slik at jeg kunne hvile blikket i stedet for å måtte se på det. Jeg skulle ønske flybussen ikke hadde en skjerm foran som viser noen nyheter og veldig mye mye reklame, altså visuell støy. 

Det offentlige rommet minner meg hele tiden på at ting koster penger og at jeg er en forbruker. Jeg er en forbruker som bør kjøpe noe nytt snart. Mens Oslo Kommune har gjort det forbudt for små ikke-kommersielle aktører å henge opp informasjon for kunstneriske og kulturelle hendelser, lar de kommersielle foretak forurense byen med reklame nær sagt overalt. Det er ikke mulig å slippe unna, å la tankene gli, å være i fred. Venter du på T-banen så er reklamen der, står du i et busskur,  så er reklamen der også. Sitter du inne i en buss, trikk eller t-bane, så er den der også. Jeg blir glad hver gang jeg finner et dikt på t-banen eller trikken, noe som ikke forteller meg at jeg bør være utilfredsstilt inntil jeg har kjøpt dette produktet. Et dikt som snarere kan få meg til å tenke, reflektere endatil trekke på smilebåndet.

Så lenge det varer. For straks tar det til å ringe og pipe rundt meg, alle står og holder i mobiltelefonene sine. Og det er reklame på alle kanter.

(Baksida av Klassekampen lørdag 7. september 2013)

onsdag, juni 12, 2013

mandag, juni 10, 2013

Hvor feminin er du?


Test deg selv: Bor du i Norge? Hvis svaret er ja, så er du nok veldig feminin. For ifølge en forsker er det det som kjennetegner Norge, Sverige og andre land hvor kvinner jobber, menn tar seg av barn og man ikke slåss eller kriger i særlig grad.

A-magasinet tar både forskeren og noen norske tullegutter på alvor og lager en laaang sak om hvorvidt Norge er et femiland. De norske tulleguttene mener at Norge er et femiland fordi kvinner har kontroll over fjernkontrollen og bestemmer at menn må se på ”Skal vi danse”.

En annen mann, kjent for å mene at man ikke har noe å lære av feminismen, mener at menn er lei av å snakke om kaffeblandinger og interiør. Så vidt meg bekjent er de fleste baristaer, som snakker om kaffeblandinger, menn. Viktigere er det at kvinner også er lei av å snakke om interiør. Jeg er i hvert fall lei av å snakke om interiør – men jeg er kanskje ikke typisk nok, siden jeg aldri har sett på ”Skal vi danse”.

Poenget er at alt som smaker av det man kaller feminisering i stor grad er en kommersiell feminisering. Der man har oppdaget at kvinner har penger og dermed  lages det reklame og tv-program ut fra en kommersiell idé om hva man tror kvinner liker. At også avisene følger etter er dessverre ikke noe tegn på likestilling.

Å løse konflikter med dialog. Å ha en velferdsstat som støtter de svake, med relativt få fattige. Et land med høy likestilling der både kvinner og menn skal være ansvarlige, ambisjonsrike og omsorgsfulle. Alt dette kjennetegner et såkalt feminint land. Jeg syns det høres ut som et bra samfunn. Hvorfor bruke et så lada ord som feminin? Hvorfor bruke et ord med åpenbare negative assosiasjoner? Et svakt ord. Er ikke det tendensiøst? Og styrende? Han kunne jo for eksempel kalt det sivilisert. Et sivilisert samfunn som ikke løser problemer ved hjelp av vold. Et land som USA som han mener er langt mer maskulint, der svaret på terror er hevn og våpen, kunne han i stedet kalt primitivt. Men da ville vel noen protestert.

(Baksida av Klassekampen lørdag 1. juni 2013)

mandag, mai 06, 2013

Selvlært teatergjenger


Skatter. Ikke avgifter, men gode skatter dukket opp når jeg strekker meg mot tidsskriftholderen som det står teater på, ved siden av teater 2 og teater 3. Alle teaterprogrammene jeg har tatt vare på. Jeg som er så dårlig til å kaste ting, har tenkt at nå er tiden kommet. Nå har vi internett og jeg kan ikke være et helt arkiv alene. Jeg tømmer tidskriftholderen utover golvet, ikke rett i papirinnsamlinga, å nei. Jeg må jo se hva det er først. Da kommer minnene over alle de gode, de fantastiske teaterstykkene jeg så de første årene som nærmest profesjonell teatergjenger.

Jeg vokste opp langt fra teatret. Det kom gjestespill en gang i blant, men det var sjelden. Så da jeg begynte på Romerike Folkehøgskole følte jeg meg straks dum i forhold til de som hadde gått inn og ut av Nationaltheateret. Jeg hadde aldri vært der før.
Jeg flyttet til Tromsø og så alt som gikk av teater. Det var ikke så mye det heller, hvor mange forestillinger klarer ett institusjonsteater (Hålogaland Teater) og ei frigruppe (Totalteatret) å sette opp? Jo da, det var ikke så verst, dessuten kom det et gjestespill eller to, en revy eller en studentforestilling i grenselandet mellom amatør og profesjonell. For en sulten teatergjenger er det ikke nok. I grunnen var teatertilbudet den viktigste grunnen til at jeg flytta fra Tromsø til Oslo.

I Oslo kan man, ifølge en uoffisiell undersøkelse, gå på teater hver kveld og se ulike forestillinger. Jeg så alt. I hvert fall veldig mye. I mange år så jeg alt på Black Box Teater, mye på Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Det hendte også at gjestescener med ulike ting ble besøkt. Jeg så teater og performance på statens kunstakademi, statens teaterhøgskole, teaterbåten ms Innvik, Parkteatret og rom 103 på Savoy hotell.
For å nevne noen. Jeg så og jeg så og jeg så. Jeg tok teatervitenskap, jeg skrev mitt første teaterstykke. Jeg gjennomgikk en selvlæringsprosess som teatermenneske, som skapende teaterkunstner og profesjonell publikummer. Jeg fortsatte å se.

Til jeg ble lei. Flink, pliktoppfyllende og mettet ble jeg. Så mettet at jeg måtte ta en pause som teatergjenger. Når jeg nå ser på alle teaterprogrammene jeg ikke har klart å kaste, tenker jeg at det var en fin tid og at jeg så mye bra. Og så rydder jeg dem pent tilbake i tidsskriftholderne og setter dem i hylla igjen.

(Baksida av Klassekampen fredag 3. mai 2013)

onsdag, april 03, 2013

Sex. Igjen.


Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men here it goes: Det er ikke om å gjøre å debutere tidligst mulig. Seksuelt altså. Skal du gi ut bok er det selvfølgelig om å gjøre å være yngst mulig. Men det er litt annerledes.

Som ungdom tror man gjerne at alle andre gjør det. Så hvorfor kan ikke jeg? Hvorfor får ikke jeg? Da jeg var 16 og 17 trodde jeg at alle andre gjorde det. Det var midt i den tida med aids-frykten og velmenende voksne ga meg ofte gratis kondomer. De trodde åpenbart at jeg hadde mye sex. Det ga en viss prestasjonsangst.

I ettertid viser det seg at hun som var mest populær blant guttene ikke debuterte før hun var 19. At flere på folkehøyskolen jeg gikk på var uten seksuell erfaring, til tross for at vi var 19 år. At noen sa det uten og rødme og andre fortalte det til NRK. Gjennomsnittlig debyalder på den tida var 18 år for guttene og 17,6 for jentene. Så det var åpenbart at ikke alle debuterte rett etter den seksuelle lavalder på 16 år. Og at de færreste gjorde det før den seksuelle lovlige alderen. Etter min tid har debutalderen sunket noe. Men tross alt ikke så mye som man som tv-programmet Trekant kan gi inntrykk av. Femten år senere er den 17,5 for menn og 17,1 for kvinner.

Selv om man har lyst, er nysgjerrig og lengter etter å prøve det, så er det ikke så farlig om man venter noen måneder eller et år ekstra. Din tid kommer. Jeg sier ikke dette av moralske grunner. Jeg tror det er mange som tenker som meg, som ville ha det overstått, bli ferdig med og tenkte at ”alle andre gjør det”. Det kan føre til en panikk som gjør at man nærmest gjør det med hvem-som-helst. Noe som heller ikke trenger å bety at det er så farlig. Man trenger ikke dvele ved det og gjøre det verre enn det er.

Men det er litt som med alkohol: tenk om jeg visste at jeg ikke trengte å drikke selv om alle andre gjorde det. Ikke fordi det er så farlig eller moralsk uriktig det heller (skjønt alkohol er farligere enn sex). Men fordi det fører til så mange dårlige erfaringer. Så mye tid kastet bort på å være for full med påfølgende fyllesyke.

Og det kan sex også gjøre, om man ikke passer på og er ganske voksen, selvsikker, trygg og ikke minst edru i gjerningsøyeblikket. Det er derfor jeg sier det jeg sier, her jeg sitter og er blitt så gammel at jeg syns jeg kan gi råd til ungdommen.

Jeg sier at man kan vente, fordi dårlige opplevelser ikke er noe å trakte etter.

Med mindre du skal bli forfatter og samler på dårlige erfaringer.


(Baksida av Klassekampen mandag 25. mars 2013)

tirsdag, januar 15, 2013

Møte seg selv i døra


Jeg skriver en petit for Fett om mitt liv som barnløs. Jeg ramser opp grunner til at jeg ikke vil ha barn. Grunner til å ikke få barn kan være både politiske/feministiske, eller mer filosofiske/eksistensielle. Noen av dem kan også være rent egoistiske: man kan jobbe mer, reise mer, gå ut mer, lese mer og så videre. Daværende ansvarlig redaktør, som også er småbarnsmor vil spisse petiten og foreslår overskrifta: Jeg – en egoist. Jeg syns at samfunnet har gått for langt i å være opptatt av barn, at alt dreier seg om barn, at barna har fått for stor makt. Når så du sist en voksenvennlig bolig til salgs?

Så jeg skriver: Kvinner har i så stor grad blitt knyttet til det å være mor at man tidligere har mistenkeliggjort kvinneligheten til kvinner uten barn. I våre dager og i vår del av verden kan man ved hjelp av prevensjon og abort velge å ikke få barn uten å måtte velge bort et aktivt seksualliv. Likevel finnes myten om den gode mor i sterk grad, noe som gjør det vanskelig å være et fritt individ etter at du har blitt mor, og som gjør det vanskelig å være kvinne uten å være mor. I tillegg dyrkes den heterofile kjernefamiliedrømmen fortsatt slik at alle som ikke passer inn i den blir stigmatiserte grupper; verken homofile, single med eller uten barn og par uten barn passer helt inn.

Redaktøren leser det jeg skriver og ser på meg. Sånn tenkte jeg også før jeg fikk barn, sier hun. Hun sier ikke mer. Jeg ser på henne at hun vet noe annet nå. Noe mer. Men hun har ikke tenkt å si det til meg. Enten fordi jeg ikke vil takle å høre det eller fordi jeg ikke vil forstå det.

Dette er lenge siden. Seks – sju år siden. Et helt liv. Bokstavelig talt. I hvert fall det lille livet jeg selv har født i mellomtiden.

Jeg sitter i garderoben etter endt treningsøkt. En av dem som trener mest, løper mest og holder ut lengst sier at hun tror ikke hun vil ha barn. Hun vil ikke ha et sånt A4 liv. Hun vil noe annet. Hun syns barn får for mye oppmerksomhet  og for mange ting. De blir så bortskjemte og det går ikke an eller er i hvert fall vanskelig å tilby dem noe annet, sier hun. Og jeg skiller meg så mye ut at et barn vil antagelig få det vanskelig. Det var vanskelig for meg selv med to streite normale foreldre. Det er jo så mye annet i livet enn barn, sier hun.

Sånn tenkte jeg også før jeg fikk barn, sier jeg.

(Baksida av Klassekampen, torsdag 10. januar )