Urpremiere under Vårscenefest Tromsø

 

Jo Blank, en monolog, hadde urpremiere som et vorspiel til Vårscenefest i Tromsø 23. april 2022.

Stykket ble spilt på Rådstua Teaterhus i Tromsø til god mottakelse fra publikum og anmeldelse i Shakespearetidsskriftet.  (krever digitalt abonnement). Sitat fra anmeldelsen:

Lørdag 23. april var det premiere på monologen Jo Blank som et vorspiel til Vårscenefest. Teksten er skrevet av forfatter, dramatiker, og fersk leder av Dramatikerforbundet, Ellisiv Lindkvist. Tematikken er beslekta med flere av hennes tidligere bøker og scenetekster og kretser rundt utenforskap og trange kvinne- og kjønnsroller.

og:

Monologen er interessant, spennende og har god framdrift de 75 minuttene forestillinga varer. Brantzeg og Suikkari har samarbeida flere ganger tidligere, noe som vises på scenen, regien og skuespillet flyter lett og Suikkari er en perfekt casting til rollen som Jo Blank. Hun har en androgynitet ved seg som kler rollen og har herlig fandenivoldsk tilstedeværelse på scenen. Fremstillinga av ei kvinne som hele livet har strevet med å finne sin plass er troverdig og dynamisk. Det er også lett å tenke seg at tematikken i stykket berører både regissør og skuespiller personlig. Både Brantzeg og Suikkari er voksne kvinner som har levd lange kunstnerliv, og det skal godt gjøres at de ikke har med seg erfaringer som kretser rundt kroppspress, kvinnekamp, makt og fokus på utseende og nettopp, det vakre, fra innsida av teateret. Lindkvist skal ha honnør for å berøre et tema som etter mi mening er alt for lite kunstnerisk behandla.

Forestillinga kommer til Oslo og spilles på Vega Scene 13., 14. og 15. oktober.

Anitta Suikkari som Jo Blank i monologen med samme navn. Regi: Mette Brantzeg. Vårscenefest 2022. Begge foto: Aslak Mikal Mienna

Oh, Kulturmannen i bokform, igjen!

Mange har spurt meg om jeg har flere eksemplarer av Oh, Kulturmannen (boksingel Flamme 2017), jeg har dessverre måttet si nei. Alt har vært utsolgt og det har ikke kommet nytt opplag.

(Ifølge podkasten Patriarkatet faller er den nå blitt et samleobjekt!)

Men fortvil ikke: nå blir teksten tilgjengelig i bokform igjen! Alle tekstene fra Bergen Dramatikkfestival kommer ut i antologien

Sett herfra er alt annerledes.

Etter teksten har dramatikerne fått noen spørsmål hver her ligger mine svar

Premiere under Bergen Dramatikkfestival torsdag 27. august.

Oh, Kulturmannen blir teater!

I Bergen blir det en helt ny Dramatikkfestival til høsten. Festivalen blir i Bergen 27. - 30. august. Og der blir det urpremiere på Oh, Kulturmannen med Maren Bjørseth har på regi og Ingunn Øyen som skuespiller.

Det er Cornerstone som arrangerer festivalen, har utlyst tekster, fått 68 bidrag og valgt ut tre vinnertekster. Cornerstone drives av Idun Vik og Miriam Prestøy Lie. Med seg i juryen hadde de Elin Grinaker.

De to andre tekstene er Storsenter av Nelly Winterhalder og Mørke - fienden i oss av Tale Næss.

Oh, Kulturmannen på Storytel

Oh, Kulturmannen ligger nå på Storytel. Det er forfattaren sjølv som les. På nordnorsk dialekt. Og derfor er den merket med flere hashtag/emner:
#forfatteren leser #humor #feminsme #nordnorskdialekt

Her ligger det også flere Lindkvist-bøker. Selvopptatt og Tørst er lest inn av skuespiller Eva Dons. Det ligger også to podkaster der.

Bokprat: Ellisiv Lindkvist og Peder Kjøs. Vi snaker om Kulturmannen og om Oh, Kulturmannen.

Bokprat: Ellisiv Lindkvst og Selma Lønning Aarø. Her snakker vi om Selvopptatt av Lindkvist og Jeg kommer snart av Aarø. Med overskriften: Sex i litteraturen.



8. mars ble altså Oh, Kulturmannen sluppet. Den er utsolgt fra forlaget, så dette er eneste måten å få hørt den på. (Enn så lenge? Jeg har lyst til å få gitt den ut igjen. Kanskje som bonusspor til neste bok.)

Snart ser jeg ikke kulturen for bare menn

Fra Klassekampen 9. desember 2017 - midt i #metoo-tider. Fortsatt relevant. Dessverre.

Kulturmannen er ikke død, han er bare mektigere og farligere enn man først skulle tro. Og han bedriver ikke nødvendigvis seksuell trakassering – noen ganger nøyer han seg med intellektuell trakassering.  

Vi er en gjeng damer 40+ som snakker om det man snakker om i disse dager #metookampanjen, kulturmenn og feminisme. En historie fortelles. En av damene hadde som 23-åring blitt med den eldre skuespilleren på rommet. ”Jeg trodde han syns det jeg hadde å si var interessant. Så naiv var jeg!” Vi ler litt alle sammen, Tenk det, Hedda. Å være så naiv.

Men jeg tenker også: er det nå så galt for en ung 23-åring som vil bli skuespiller å tro at hun er interessant? Er det dette vi skal lære døtrene våre? Tro for all del ikke at det du har å si er interessant. For menn. For kulturmannen. Er du ung og har pupper er det det som gjør deg interessant: kroppen din. Ferdighetene dine og intellektet ditt er det ingen som vil ha.

#Metoo handler ikke bare om utsatte og naive kvinner, det speiler en kultur og den kulturen er vår kultur. Det er en kultur som lærer kvinner opp til å ikke innbille seg at de er interessante eller intellektuelle. Den samme kulturen lærer menn opp til å tro at de er interessante og seksuelt attraktive. Noe som medfører at en del av den seksuelle trakasseringen rett og slett sees på som en kompliment fra mannens side. Å drive med seksuell trakassering og maktmisbruk er ikke forbeholdt de få og olje- og energiministeren. Det er den kulturen vi er en del og den kulturen som formidles til oss, ikke bare via pornografi men også via highbrow serier som Sopranos, The Wire, Boardwalk empire, Mad Men, Orange is the new black, Mammon og Monster. I alle seriene forekommer seksuell trakassering og maktmisbruk, sist sett i Monster, der den mannlige politietterforskeren straks går over grensene mot en av de unge jentene involvert i saken.

Du ligger med en regissør.
Vedkommende regissør vil i alle fall ikke sette opp noe av deg.
Hvorfor skulle han det? Han har jo allerede ligget med deg.
Det er ikke mulig å ligge seg til noe lenger.

Dette er et sitat fra mitt eget teaterstykke ”Jeg er ikke slik”, jeg brukte det også på en konferanse i regi av kulturrådet – til spredt munterhet i salen. Man kan ikke ligge seg til noe lenger.

Det ligger en skam også i mitt eget i sitat: du blir redusert som dramatiker fordi du har ligget med en regissør. Slik Ester Nilsen har det i møte med sine kulturmenn i romanene Rettstridig forføyning og Uten personlig ansvar av Lena Andersson. Det å ligge med noen gir deg faktisk ingen privilegier whatsoever. Kulturmannen du har ligget med kan slutte å hilse, ikke ville ha noe med deg å gjøre og i hvert fall ikke anta teksten din/gi deg ut/sette opp noe av deg. Chris Kraus forteller i romanen I love Dick forteller om flere nedverdigende seksuelle møter. Det er ikke seksuell trakassering eller voldtekt, det er ydmykelse, intellektuell fornedrelse, latterliggjøring, usynliggjøring og maktarroganse. Det er noe kvinner opplever hele tiden og det er fylt med skam.

Likevel har jeg gått rundt og trodd at med likestilling og preventiver kunne kvinner pule like mye som menn. Jeg trodde at det å ligge seg til noe var utdatert. Jeg trodde kvinners seksualitet ikke lenger var noe man ga bort. Var den ikke iferd med å bli likeverdig da? Nei.

Damn if you do and damn if you dont. Skammen har åpenbart ikke forlatt den kvinnelige seksualiteten. Verken på den ene eller andre måten.  Likevel må jeg si at omfanget og grovheten i #Metoo-kampanjen, #stilleforopptak, #nårmusikkenstilner og #visyngerut sjokkerer meg. Jeg leser historiene med større og større ubehag. Mange sier at de ikke er sjokkert. Men jeg trodde oppriktig talt vi var kommet lengre. Og i alle fall at ubredelsen ikke var så enorm.

Jeg er klar over at teatret med sin hierarkiske struktur og med sine eldgamle kjønnsroller i det som vises på scenen dessverre ikke akkurat ligger i forkant av kjønnsrolleformidling og likestilling. Noe skuespillerne Espen Klouman Høyer og Anna Katharina Haukeland har sagt til NRK. At dekanen på KhiO svarer at det har blitt bedre de siste årene er som forventet. For oss andre gjenstår det å se om det fører til endring på norske teaterscener. Så lenge regissørene insisterer på å kle av kvinnelige skuespillere vil også den seksuelle trakasseringen ha stor grobunn.

Å bli utsatt for seksuell fornedrelse og intellektuell fornedrelse er to sider av samme sak. Kan kvinner og menn bli likestilt seksuelt om de ikke er det intellektuelt? Hvis du ikke anerkjenner din sidekvinne, din kollega som intellektuelt på høyde med deg selv, det vil si som en like god forfatter, skribent, journalist, skuespiller, you name it, så har du allerede redusert henne til kropp, og da vil hun først og fremst forbli det. Du søkte en kvinne og fant en hjerne, du er besviken.

Oh, Kulturmannen kom ut i 2017, et halvt år før #metoo eksploderte.

Aftenposten anbefaler Oh, Kulturmannen

Oh, Kulturmannen blir anbefalt i Aftenposten som en av de viktigste bøkene for å forstå #metoo


Solnit og Lindkvist: Disse bøkene må du lese for å forstå #metoo

Uansett om du jubler eller ikke over #metoo: Dette er bøkene som setter bekjennelsene i en større sammenheng, skriver Kjetil Røed i Aftenposten.

Hele saken ligger her. 

Røed skriver:

Lindkvist – som er romanforfatter, dramatiker og feminist – viser oss hvordan ulikheten ikke alltid kan avdekkes mens den pågår, fordi vi formes av opplagrede vaner, som vi ikke uten videre kan kvitte oss med ved å lese andres bekjennelser eller skarpe analyser. Pamfletten er en humoristisk, sårbar og besk studie hvordan forfatteren dras mellom etablerte tankemønstre som opprettholder både mannsdominans og fascinasjon.
De fleste av oss vet jo – tenker jeg – at det ikke nødvendigvis hjelper å vite hva som er sant og riktig. Særlig når det er noe som frister eller fascinerer der og da, og som overstyrer innsikten du ellers er overbevist om.

 

Under her siterer jeg Aftenpostens artikkel:


Rebecca Solnit
Alle spørsmåls mor
Pelikanen Forlag, 2017
Ellisiv Lindkvist
Oh, kulturmannen
Flamme, 2017

De siste månedene har den ene kvinnen etter den andre stått frem og avslørt råtten oppførsel fra enkelte menn. Det har vist seg at trakassering er blitt oversett – ja, til og med tolerert – av miljøene disse karene er en del av.
Og det har pågått lenge – i alle deler av samfunnet.
Verdien av å bli hørt
Likevel savner jeg overordnede refleksjoner i strømmen av avsløringer.
Rebecca Solnits Alle spørsmåls mor besvarer behovet for overblikk og ettertanke bedre enn noen annen bok jeg kjenner. Solnit er en av de fremste sakprosa-forfatterne i USA de siste 20 årene – og er særlig kjent for sin feministiske agenda, noe vi så tydelig i forrige bok Menn forklarer ting for meg (2016). Her forklarte hun hvordan såkalt mansplaining – at menn har rett til å være belærende ovenfor kvinner uansett situasjon – er forankret i en dypere ulikhet mellom kjønnene. Det handler om hvordan menn generelt tar seg til rette.
I hele Solnits forfatterskap er det retten til å fortelle sin egen historie som står sentralt. Akkurat dét blir tydeligere forklart i Alle spørsmåls mor enn noen av de foregående bøkene.
Fortellinger om solidaritet
Å snakke ut i et rom som gjør at du blir hørt – som #metoo åpner for – handler om å finne et fellesskap som hører, sier Solnit. Når mange blir hørt, kan skjebner deles og noe forandres. Det er en temperatur, det brenner, i denne boken: Solnit er forbanna. Samtidig har hun evne til å formulere bilder som samler trådene i argumentasjonen og gjør at tankene sitter.
Som her:«Ordene bringer oss sammen og tausheten skiller oss, berøver oss den hjelpen eller solidariteten eller det fellesskapet som samtalen kan lokke fram. Noen arter av trær brer seg ut med rotsystemer under jorda som forbinder de enkelte stammene og vever de enkelte trærne sammen til et mer stabilt hele, slik at de ikke så lett kan blåses over ende. Fortellinger og samtaler er som disse røttene.»

Manglende empati
Fortellinger er det som virkelig kan forandre samfunnet, og kollektive bekjennelser som #metoo-kampanjen kan vanskelig overvurderes, mener Solnit. For er det noen røtter som stikker dypt fra før, så er det dem som rotfester enkelte menns tro på at de har rett til å herse med kvinner. Hun forbinder disse røttene med den manglende empatien som ligger i all diskriminering – og plasserer både trakassering og mansplaining i en lang historie om undertrykkelse.
Noe som bringer meg til selve essensen av denne boken: Å fortelle historier handler om å leve seg inn i en annens synsvinkel. Men også at det å høre på dem kan være en øvelse i empati, i å se virkeligheten fra et annet sted enn sitt eget.
På denne måten kommer Solnit frem til en overbevisende forståelse av både sakprosa og skjønnlitteratur som er etisk fundert.
Kulturfeltets midlertidighet Flamme forlag
Når jeg leser Solnits refleksjoner og tenker på #metoo, slår det meg at noe midt imellom også trengs: Tekster som viser frem kuende erfaringer fra innsiden, men samtidig reflekterer over hvor sammensatt undertrykkelsen kan være.
Ellisiv Lindkvists prosadikt Oh, kulturmannen er interessant i så måte. I boken – som er en liten pamflett – blir vi kjent med en kvinne i litteraturmiljøet som ikke blir hørt av kulturmannen – som er mest opptatt av andre kulturmenn. Dét forhindrer ikke at hovedpersonen tiltrekkes av kulturmenn med makt.
«Jeg drømmer om å bli pisket/av deg,/tatt hardt av deg/– ja, jeg drømmer om det./Oh, Kulturmannen [ ...]du som sprer entusiasme og overskudd.// Nei, du gjør jo ikke det./Du sprer frykt og beven./Du tar motet fra oss./Og sier: såpass må du tåle.»
Klarhet og erfaring
Lindkvist – som er romanforfatter, dramatiker og feminist – viser oss hvordan ulikheten ikke alltid kan avdekkes mens den pågår, fordi vi formes av opplagrede vaner, som vi ikke uten videre kan kvitte oss med ved å lese andres bekjennelser eller skarpe analyser. Pamfletten er en humoristisk, sårbar og besk studie hvordan forfatteren dras mellom etablerte tankemønstre som opprettholder både mannsdominans og fascinasjon.
De fleste av oss vet jo – tenker jeg – at det ikke nødvendigvis hjelper å vite hva som er sant og riktig. Særlig når det er noe som frister eller fascinerer der og da, og som overstyrer innsikten du ellers er overbevist om.
I hjertene våre
Det er derfor det er så viktig å huske at den største forandringen må skje i kjernen av hvordan kvinner og menn forholder seg til hverandre, i hverdagen. Det er i hjertene våre, ikke bare i lovbøkene – i forbud, straffeutmålinger eller stortingsproposisjoner – likhet mellom kjønnene virkelig kan blomstre.
For å komme dit er Solnit og Lindkvists bøker et svært godt utgangspunkt.

Om I love Dick av Chris Kraus i Dagbladet

Hadde ny artikkel i Dagbladet på lørdag om Chris Kraus fantastiske bok I love Dick.

Dagbladet lørdag 5. november 2017

Alt du ikke vil vite om Henne

Bak enhver Kulturmann står minst én underkjent kvinnelig kunstner. En av dem er Chris Kraus.

Chris Kraus er navnet på både forfatteren av og hovedpersonen i I love Dick. En roman som er interessant og grensesprengende på oh, så mange nivåer. Den beveger seg ubesværet i overgangene mellom roman, sakprosa, essay, selvbiografi, brevroman, bekjennelse. Den er smart, morsom og feministisk.  

Her hjemme snakker vi nå om kulturmannens makt og om seksuell trakassering gjennom #metoo kampanjen. Chris Kraus bok går rett inn i kjernen av dette. Den er fra 1998 og kom i norsk oversettelse tidligere i år. Nå, nesten tjue år senere, har den blitt løftet fram som et feministisk geriljaskrift og en briljant idébok. Kanskje var den forut for sin tid og man ville ikke ta tak i dette for tjue år siden? Likevel blir den også i dag lest uten at man ser romanens mange lag, dens humor og ironi. Selv bokas egen baksidetekst reduserer den til å handle om en mislykket kunstner med et skrantende ekteskap. 

(fra begynnelsen av artikkelen)

Den norske oversettelsen kom tidligere i år, oversatt av Knut Ofstad.

Om romanen vipper mot det selvmedlidende vipper ironien, humoren og kunnskapen i den andre retningen. Til tross for Chris´ påtrengende kvinnelighet i form av kropp og seksualitet, eller nettopp derfor. For hun er trengende, hun er krevende, hun er det motsatte av en oppskrift på sjekking. Hun er ikke hard to get, hun gir seg over, uavhengig av hva Dick ønsker. Hun forteller Dick omseksuelle og ydmykende opplevelser. Som om kunstnerisk, intellektuell og seksuell ydmykelse er to sider av samme sak. Og det er nettopp dét det blir her. Kan menn og kvinner være likestilte i seksuelle situasjoner om de ikke er det intellektuelt? Eller er det omvendt? Hva kommer først tanken eller kroppen? Det er også en del av romanens prosjekt: å vise hvilken felle denne dualiteten er. For menn blir ikke rammet av sin egen seksualitet, sin egen kropp, sin egen alder. De er intellektuelle uavhengig av aldring og unge koner. (sitat fra mot slutten av artikkelen)

Intervju om feministisk litteratur på Deichmanbloggen

Å snakke om kjønn setter sinnene i kok er overskriften på intervjuet Deichman-bloggen har gjort. 

Er feminisme-begrepet brukt om litteratur i ferd med å endre mening? Har feminismen blitt kul, og er det isåfall bare bra? Og hva er egentlig feministisk litteratur? Litteraturbloggen tar praten med forfatter Ellisiv Lindkvist.

Les hele intervjuet her  

Siterer meg selv: 

Hva gjør et skjønnlitterært verk feministisk?

For å starte med å definere feminisme: Feminisme er forståelsen av at det finnes strukturell urettferdighet knyttet til kjønn og et ønske om å endre dette. Feminisme betyr at kvinner og menn er like mye verdt og ergo bør de ha samme rettigheter og muligheter. Feminisme er ønsket om å eliminere kjønn som en kategori eller nærmest en egenskap å bli evaluert etter. Feminisme er ønsket om å sprenge alle kjønnskategorier og kjønnsstereotypier så man kan velge fritt, uten at kjønn skal være avgjørende. Med denne definisjonen som utgangspunkt kan man si at et skjønnlitterært feministisk verk betyr at det er et verk som har tenkt noen ekstra tanker rundt kjønn og strukturer.

Man kan lese et verk feministisk uavhengig av forfatterens intensjoner. Forfatteren eier ikke tolkningen av verket. Ibsens Et dukkehjem er et godt eksempel. Et dukkehjem er nærmest en feministisk klassiker. I Kina er ordet for feminisme Noraisme.

Min egen boksingel Oh, Kulturmannen er eksplisitt feministisk og vanskelig å lese på annet vis vil jeg tro. Mens det øvrige forfatterskapet ikke må leses feministisk, men kan det. Jeg har ingen problemer med om noen kaller forfatterskapet mitt feministisk, tvert i mot ønsker jeg å skrive bøker som utfordrer og problematiserer kjønnskategoriene.

Er feministisk litteratur det samme i dag som for, la oss si, 20 år siden?

Mottagelsen rundt er i alle fall annerledes. Feminisme er mye mer comme il faut i dag. Det politiske var ikke mye til stede i skjønnlitteraturen for 20 år siden, eller mer presist: i resepsjonen og samtalen rundt den. Jeg gikk på forfatterstudiet da og vi snakket aldri om rase, kjønn og klasse. Det modernistiske og estetiske var et sterkt ideal og selv om mange fortsatt framholder det som et ideal den dag i dag, så er det heldigvis andre tendenser som gjør seg gjeldende og tar plass. I dag tør vi å snakke om kjønn, rase og klasse uten å være redd for at det går på bekostning av et verks kvalitet.

Kanskje er det nettopp derfor at I love Dick er plukket opp nå, tjue år etter at den kom ut. Den er aktuell og up to date. Den er en konseptuell idéroman som problematiserer kulturmannen, noe som går rett inn i dagens diskusjon her i Skandinavia. Antagelig var den forut for sin tid siden den ikke fikk noe gjennombrudd da den kom.

At feminismen er langt mer framme i den offentlige diskursen gjør også at frontene blir steilere, vi kan se en tydelig antifeminisme og misogyni spre seg i offentligheten.

Forfatter av I love Dick, Chris Kraus sier i et intervju med Dagsavisen at hun kjenner en ambivalens rundt merkelappen «feministisk», at det kanskje faktisk forsterker ideen om kvinnen som den andre: «Hvorfor må ting være feminist ditt, feminint datt, kvinne ditt og kvinnelig datt?» Ja, hvorfor må ting være feminst ditt feminist datt?

Å være kvinnelig forfatter skjønner jeg at man ikke vil være, det har man da heller ikke valgt og man opplever nok at andre setter den merkelappen på en. Å være feministisk er en politisk merkelapp, et valg, et statement, det viser at man har et bevisst forhold til kjønnede roller og at man ser strukturer. Ergo gjør det verket smartere enn om man ikke har tenkt og forstått dette.

Det er forståelig at man ikke alltid ønsker å måtte være feministen, for som Kraus sier, minner det oss om at kvinner er det andre kjønnet. Men strukturene blir dessverre ikke borte selv om vi slutter å snakke om dem.

Feminisme er kanskje en trendy merkelapp nå; på godt og vondt. Det er større aksept for å snakke om feminisme og å være feminist, samtidig er faren der for at begrepet vannes ut. At feminismen er langt mer framme i den offentlige diskursen gjør også at frontene blir steilere, vi kan se en tydelig antifeminisme og misogyni spre seg i offentligheten. Å snakke om kjønn setter sinnene i kok. Om feminisme er blitt trendy er det likevel så kontroversielt at kvinner opplever sjikane, seksuell trakassering og drapstrusler for å snakke om feminisme.